Dere som ble mobbet

[AnonymBruker]

Hei, jeg bare lurer på hvordan dere som opplevde mobbing i store deler av barne og ungdomsskolen har det nå? Altså om dere har kommet helt over det eller om dere fortsatt tenker på det av og til?

Jeg er 21 år nå, jeg ble mobbet litt i 4 klasse på barneskolen (men det bedret seg) men i 6 klasse laget de nye klasser og jeg kom liksom i den ¨værste¨klassen¨, der fikk jeg stygge kommentarer hver dag, sparket av guttene osv. Fra ungdomsskolen ble jeg frosset ut (byttet til en liten skole sammen med to ¨venninner¨, som viste seg å være falske) og hadde egentlig ingen venner overhode på ungdomsskolen, prata bare med noen gutter i klassen.Men skaffet meg etter hvert noen venner jeg hadde på fritiden.

Da jeg begynte på vgs ble alt bedre, jeg flytta langt bort til en helt annen by (var 15) da og fikk venner og klarte å bli normalt utadvendt.. På ungdomsskolen var jeg liksom blitt veldig vandt med å være helt stille omtrent hele dagen utenom hvis jeg prata med noen av guttene omtrent ov var blitt ekstremt innesluttet og sjenert.

Ungdomsskolen er helt klart den ¨mørkeste¨ tiden i mitt liv til nå, opplevde veldig mange episoder som sårer veldig hvis jeg tenker på det enda, og jeg hørte ofte jentene baksnakke meg om hvor dum jeg var, at jeg var feit og stygg (enda jeg egentlig ikke var noe feit, veide 55).

Det går som regel greit med meg nå, men jeg kan føle meg veldig utrygg i noen sosiale sammenhenger, og av og til plages jeg veldig med tanker som går på om det var noe feil med meg osv. Utseendemessig har jeg forandret meg veldig, altså, jeg vet jeg ikke var akuratt kjempepen da for å si det slikt, men nå er jeg over gjennomsnitt vil jeg påstå. Men så er det det at jeg er LIVREDD for å bli feit, jeg veier nå 47/48 kg ca (er lav da, bare 158). Jeg tror ikke jeg har spisseforstyrrelser spiser liksom akuratt hva jeg vil, men jeg merker virkelig at tanken på å legge på seg er skremmende, og det tror jeg har med at jeg ble mobbet for å være feit. Men så føler jeg jo at jeg ser bra ut i den vekta jeg har nå, og vil jo gjerne holde den uansett.

Bare lurer på om det er fler enn meg som har noen ¨bivirkninger¨ av mobbing? Eller om noen har noen råd for å komme over det?

(unnskyld langt og helt sikkert rotete innlegg)

[FruN]

Jeg ble mobbet fordi jeg var feit, brukte briller, arvet klær, ikke var så nøye på å følge moten, osv.

Men den største mobberen har jeg i etterkant funnet ut var hun jeg trodde var bestevenninna mi gjennom hele barndommen og ungdommen.

Jeg klarer meg stort sett bra, men har fortsatt noe problemer med å forstå at jeg er noe verdt for andre å ha i livet deres. Det er også mye annet jeg ikke greier å sortere ut, og har egentlig lyst til å oppsøke hjelp for å få det til.

Alt det andre har jeg kommet meg over.

[Rainbow]

Jeg ble mobba på ungdomsskolen sammen med noen andre. Ble kalt for stygge, ble ikke invitert på klassefester, fikk ikke lov til å dusje samtidig med de andre jentene fordi vi hadde lavere rang, ble skreket etter, sperra ute fra klasserommet, slengt kommentarer etter hele tida etc.

Det tok mange år å komme over. Er snart 31 nå. Først etter vgs begynte jeg å skjønne at jeg faktisk ikke er stygg, og at jeg klarer ting, kan gjøre voksne ting og bli tatt på alvor. Nå har jeg mye bedre selvtillit, men det som sitter i er at jeg er kjempeopptatt av at andre skal like meg. Eller, jeg vil ikke at de skal ha noen grunn til å mislike meg.

Så jeg tenker veldig mye på det, at jeg håper jeg ikke har sagt og gjort ting som gjør at folk ikke liker meg. For på ungdomsskolen gjorde jeg ingenting for å "fortjene" å bli behandla sånn. Jeg var jo ikke stygg som de sa, og de hadde ikke noen grunn til å mislike meg. Så nå er jeg redd for å gi andre noen grunn til det, og jeg er også opptatt av å alltid ha på meg sminke feks, så ingen skal tenke at jeg er stygg, selv om jeg vet jeg ikke er det.

Så sånne ting går nok ikke nødvendigvis helt over, men sitter i ryggmargen selv etter at det har gått veldig mange år.

Glemte å si: En annen ting er at jeg kan ta meg nær av frekke kommentarer mye lettere enn en som ikke har opplevd noe sånt. En venninne som sier noe frekt uten å tenke seg om, en fremmed på internett som sier at jeg er dust. Sånne ting. Jeg tenker også noen ganger at jeg muligens ble utbrent av jobben min fordi jeg ville vise at jeg klarte ting, at jeg var flink. Så da var jeg altfor flink i mange år og ble syk av det.

Endret 20. januar 2012 av Rainbow81

[AnonymBruker]

Jeg ble mobbet gjennom hele barne og ungdomsskolen. Eller kanskje ikke akkurat mobbet, men de andre i klassen fikk meg til å føle meg mindreverdig, ville ikke være sammen med meg og sånne ting. De slengte nok noen kommentarer også, men det verste var det å bli holdt utenfor og å gå alene hele tiden.

Nå er jeg godt oppe i 30-årene og sliter med sosial angst. Vet ikke om det er et resultat av det jeg opplevde på skolen, men jeg greier ikke å skaffe meg fast jobb, for eksempel. Er litt redd mennesker, sånn generelt.

[Gjest UngKalven]

Det er viktig å prøve å relatere mobbingen til at det kun er mobbing. Det kan aldri bli personlig fordi de som mobber deg ikke kjenner deg. De kjenner bare noen sider av deg og føler faktisk en slags "trang" til å vokse på din bekostning. Det er menneskelig, og det gjøres mest av barn fordi de er uvitende i forhold til andres følelser hvis de ikke har vært i lignende situasjoner selv.

Det føles personlig, og dermed så vondt som det gjør fordi det virker så irrasjonelt og uten hensikt. Men mobberne er i en helt annen "state of mind" hvor deres handlinger lett lar seg rettferdigjøre i forhold til hvordan de kjenner verden. Det er først når mobberne vokser opp, får barn og familie at de kanskje skjønner hva det de gjorde før betyr for andre. Og de vil angre.

[AnonymBruker]

Jeg ble mobba på ungdomsskolen sammen med noen andre. Ble kalt for stygge, ble ikke invitert på klassefester, fikk ikke lov til å dusje samtidig med de andre jentene fordi vi hadde lavere rang, ble skreket etter, sperra ute fra klasserommet, slengt kommentarer etter hele tida etc.

Det tok mange år å komme over. Er snart 31 nå. Først etter vgs begynte jeg å skjønne at jeg faktisk ikke er stygg, og at jeg klarer ting, kan gjøre voksne ting og bli tatt på alvor. Nå har jeg mye bedre selvtillit, men det som sitter i er at jeg er kjempeopptatt av at andre skal like meg. Eller, jeg vil ikke at de skal ha noen grunn til å mislike meg.

Så jeg tenker veldig mye på det, at jeg håper jeg ikke har sagt og gjort ting som gjør at folk ikke liker meg. For på ungdomsskolen gjorde jeg ingenting for å "fortjene" å bli behandla sånn. Jeg var jo ikke stygg som de sa, og de hadde ikke noen grunn til å mislike meg. Så nå er jeg redd for å gi andre noen grunn til det, og jeg er også opptatt av å alltid ha på meg sminke feks, så ingen skal tenke at jeg er stygg, selv om jeg vet jeg ikke er det.

Så sånne ting går nok ikke nødvendigvis helt over, men sitter i ryggmargen selv etter at det har gått veldig mange år.

Glemte å si: En annen ting er at jeg kan ta meg nær av frekke kommentarer mye lettere enn en som ikke har opplevd noe sånt. En venninne som sier noe frekt uten å tenke seg om, en fremmed på internett som sier at jeg er dust. Sånne ting. Jeg tenker også noen ganger at jeg muligens ble utbrent av jobben min fordi jeg ville vise at jeg klarte ting, at jeg var flink. Så da var jeg altfor flink i mange år og ble syk av det.

TS her

Kjenner meg veldig igjen i det der ja. Har også det med sminke, altså jeg klarer fint å gå ut døre uten et fnugg med sminke, men jeg føler meg ikke alltid like vel uten. Hvis jeg skal til butikken, hvor hun ene i klassen jeg gikk med på ungdomsskolen jobber blir jeg rett og slett dårlig hvis jeg ikke har sminka meg.

Jeg er også opptatt av å vise at jeg klarer ting, både i jobb og ellers. Merker det er blitt veldig viktig for meg å få meg utdannelse i den sammenhengen i tillegg til at jeg jo selvfølgelig trenger de årene på universitet for å bli det jeg vil bli.

[AnonymBruker]

Spiseforstyrret, har angst og er deprimert, så nei, det gikk ikke så bra. Bitter er jeg visst og. Ikke bra.

[AnonymBruker]

Lav selvtillit og blir ekstremt sjalu på venninner. Ikke på samboeren i det hele tatt, men jeg vil ikke at bestevenninna mi skal ha noen andre venninner enn meg. Det sier jeg ikke selvsagt da.

Ekstremt bevisst på min egen kropp og det faktum at jeg er overvektig så jeg skammer meg for det. Føler at folk mener jeg er mindre intelligent osv fordi jeg er overvektig. Unngår folk fra hjembygda osv.

[Gjest Bomullsdott]

Jeg ble mobbet gjennom hele barne- og ungdomsskolen. Først på videregående sluttet mobbingen. Men da var jeg ødelagt.

Har slitt med sosial angst og alvorlig depresjon. Det har ødelagt store deler av livet mitt, og jeg føler at jeg ikke har opplevd noen ting på grunn av det. Jeg har ikke hatt noen bra ungdomstid slik jeg burde.

Jeg hater mobberene den dag i dag. Av og til får jeg faktisk lyst til å drepe dem, fordi de har drept meg innvendig og ødelagt så mye av selvtilliten og livsgleden min. Når jeg av og til ser noen av dem, får jeg lyst til å forsvinne fra stedet umiddelbart. Jeg orker ikke være i samme rom som mine tidligere mobbere. Jeg blir kvalm, dårlig og forferdelig trist av det. Det vekker så mange vonde minner.

Jeg ble ikke mobbet for noe konkret, det var bare hele meg som person. De var ute etter meg. Alt jeg sa, gjorde, utseende mitt, familien min og så videre. Det fantes ikke grenser for hva de kunne mobbe meg for. De fikk meg til å føle meg mindreverdig og teit.

Selvtilliten er på bunn og jeg er forferdelig ensom nå. Jeg har ingen i hele verden, fordi dette har preget meg så mye. Jeg har bare familien min.

Jeg har aldri skjønt hva som er galt med meg, men noe må det jo være ettersom de valgte akkurat meg.

Det var mange av drittsekkene også. Mange gutter, resten jattet med dem. Jentene fryste meg ut og kom med spydige kommentarer. Jeg ble utestengt og satt ut i kulden av nesten alle rundt meg.

Jeg håper taperne får et jævla drittliv og brenner i helvete. Ja, jeg er kanskje umoralsk når jeg sier slik, men jeg ønsker dem virkelig det verste.

Jeg kommer aldri til å føle meg pen, morsom, flink eller verdsatt. Jeg tror ikke på at noen kan like meg, fordi jeg har fått høre så uendelig mange ganger at jeg ikke duger til noen ting og at jeg bare er teit og rar.

[Gjest Starlit]

Er det derfor noen på nett sier så mye slemt til andre, fordi de selv har blitt mobbet??

[Jolene]

Det er viktig å prøve å relatere mobbingen til at det kun er mobbing. Det kan aldri bli personlig fordi de som mobber deg ikke kjenner deg. De kjenner bare noen sider av deg og føler faktisk en slags "trang" til å vokse på din bekostning. Det er menneskelig, og det gjøres mest av barn fordi de er uvitende i forhold til andres følelser hvis de ikke har vært i lignende situasjoner selv.

Det føles personlig, og dermed så vondt som det gjør fordi det virker så irrasjonelt og uten hensikt. Men mobberne er i en helt annen "state of mind" hvor deres handlinger lett lar seg rettferdigjøre i forhold til hvordan de kjenner verden. Det er først når mobberne vokser opp, får barn og familie at de kanskje skjønner hva det de gjorde før betyr for andre. Og de vil angre.

Dette viser at du aldri har vært der selv, og det merker jeg at provoserer meg. Jeg ble mobbet fra barnehagen og frem til videregående. Tror virkelig ikke at det ikke er et navn jeg ikke har blitt kalt for å si det sånn. Det endte med depresjoner og selvskading for min del, og jeg var på kanten til å ta mitt eget liv pga det. Selv den dag i dag bærer jeg merker av det i form av ødelagt selvbilde, tror jeg er konstant feit, stygg, ekkel og generelt det faktum av jeg ikke tror noen liker meg. Dersom noen liker meg tro jeg alltid at det er en baktanke de har sett for seg... Mobbing er grusomt...

[The Kitten]

Jeg ble mobbet av en gjeng gutter i klassen, gjennom nesten hele barneskolen. Daglig fikk jeg høre hvor dum og stygg jeg var. De benyttet også enhver anledning de hadde til å være voldelige, så man kan trygt si at de var veldig slemme.

Den dag i dag sliter jeg ikke noe på grunn av dem. Jeg var heldig å havne i klasse med dem på videregående, og fikk se at de hadde forandret seg. De aller fleste av dem, ga meg t.o.m en skikkelig unnskyldning.

Så selv om jeg aldri kommer til å bli bestevenn med dem, har jeg ikke noe vondt å si om dem i dag.

[Gjest Gjest]

Jeg ble mobbet hele barneskolen, av alle jentene i klassen og paralellklassen. det var ei som var sjef, og ofte kunne jeg oppleve å komme på skolen og da sto alle(jeg tuller ikke alle jetene) sammen og når jeg kom dannet de en ring rundt meg og sa masse stygge ting. at jeg hadde snakket dritt om den og den(noe noen av de bare hadde funnet på). jeg gjorde ingenting for at de skulle hate meg så fælt. det var mye kommentarer og beskyldninger for ting jeg ikke hadde gjort eller sagt. Jeg kom ofte gråtende hjem fra skolen, ville ofte ikke på skolen og mamma og pappa hadde det veldig vanskelig, møter med lærere og rektor ingenting hjalp.. det er helt sykt hvordan jeg ble behandlet uten at noen tok ansvar. På ungsomsskolen viste det seg at jeg ikke var så teit alikevel, jeg ble plutselig en av de mest populære jentene på skolen og de fra den gamle skolen sto på sine knær foran meg fordi de ville være venn med meg. Ungdomsskolen var kjempebra og jeg forsto at jeg betydde noe allikevel. Jeg er 22 nå og har det kjempebra, en kul jobb og en fantastisk samboer Det jeg har lært av mobbingen, er at jeg har blitt veldig sterk psykisk, jeg lar meg ikke knekke så lett. det som kan være negativt er at jeg kan være litt skeptisk til andre mennesker, det tar lang tid før jeg feks kan si til en veninne at jeg er glad i henne. Men de jeg slipper inn, er ordentlige venner og det er ikke mange sånne

[AnonymBruker]

Som lærer kan jeg iallefall si at mobbing ikke har noe med realitetene å gjøre, så at du ble mobbet for å være overvektig uten å være det er helt "vanlig". Jeg måtte nylig ordne i en mobbesituasjon der mobberen var en ganske rund gutt som ledet an mobbingen av en annen gutt i klassen. De kalte ham tjukken og fokuserte på vekt, helt blinde for at det var flere kraftigere gutter i klassen.

Jeg forteller deg dette for at du ikke skal kaste bort mer tid på å tenke på vekt. Det handler ikke om det, de bare velger noe og da ofte det mobberen er mest redd for selv.

[Gjest UngKalven]

Dette viser at du aldri har vært der selv, og det merker jeg at provoserer meg. Jeg ble mobbet fra barnehagen og frem til videregående. Tror virkelig ikke at det ikke er et navn jeg ikke har blitt kalt for å si det sånn. Det endte med depresjoner og selvskading for min del, og jeg var på kanten til å ta mitt eget liv pga det. Selv den dag i dag bærer jeg merker av det i form av ødelagt selvbilde, tror jeg er konstant feit, stygg, ekkel og generelt det faktum av jeg ikke tror noen liker meg. Dersom noen liker meg tro jeg alltid at det er en baktanke de har sett for seg... Mobbing er grusomt...

Jo, jeg har vært der selv. Ikke på det hardeste stadiet, men jeg har følt en type mobbing som ledet til angst og depresjon. Og jeg har fortsatt noen grad av det i dag. Mer vil jeg ikke si.

Men i forhold til de du beskriver, så har jeg ikke vært der selv. Men jeg skjønner ikke hvorfor du ble provosert. Det var ikke meninga.

[AnonymBruker]

jeg ble mobbet hver dag, fra jeg gikk ut porten, til jeg gikk inn igjenn. jeg hadde overbitt på 17mm. hadde ikke sjans til å lukke munnen. har aldri sett større enn 9mm på ekstreme før og etterbilder for regulering, å da husker jeg trodde hun hadde mye større overbitt enn meg. å så var jeg veldig tynn, i den værste vokseperioden veide jeg 32kg mens jeg var 168cm høy.

veldig mange mobbet meg, til og med noen voksne.

det var både fysisk, verbal og psykisk mobbing.

men jeg er også så heldig at jeg er født med rødt hår. så jeg fikk heldigvis også mange komplimenter for håret mitt!

i tilleg var jeg veldig populær blandt de som turte å bli kjent med meg. hele livet har jeg vært superpositiv og av en eller anna grunn mente jeg og trodde jeg at de som mobbet hadde problemer. jeg var ikke sinna på de fleste av dem, men synes synd på de som ble med på mobbingen av svakhet så de ikke skulle bli mobbet selv. mobbelederne var jeg frustrert på forde jeg ikke helt skjønte hva de fikk ut av det. jeg har hvertfall utrolig nok hatt større selvsikkerhet og selvtillit enn noen andre jeg har møtt, både som barn, ung og voksen. har aldri trodd jeg har vært bedre enn andre, men tror jeg er like bra!

jeg var veldig treg så alle viste jeg ikke kunne få tak de hvis de bare kunne komme seg unna. men jeg var frytelig sterk, så de 3 gangene jeg fikk ta igjenn ble de grisebanka. i 2.klasse sendte jeg 11 gutter og ei jente på legevakten i storfriminuttet. i 4.klasse brakk jeg kjeven og slo ned en gutt siste året på videregående, å i 8.klasse brakk jeg kjeven på en gutt i 1.vgs. alle disse gangene var jeg redd for livet.

jeg er ikke så sterk lenger, men klarer å latterligjøre folk som er stygge i kjeften ved en kjapp kommentar. men jeg tar skjeldent igjenn, ikke før andre begynner å synes synd på meg. da gjør jeg det tydelig at jeg fint klarer å beskytte meg selv, selv om jeg velger å snu det andre kinnet til.

negative følger jeg har fått er at jeg har problemer med å stole på folk, hater kroppskontakt, blir en sjelden gang iblandt suisudal, ekstrem sosialangst og at jeg kansje biter i meg litt for mye og er litt for respektful for de som gjør meg urett. og store problemer med sex(bruker sex som selvskading når jeg gjør noe galt) mye av dette kommer nok sikkert også litt av andre hendelser også(eks: kidnapping, langvarige insestovergrep, torturering osv) psykologer har derimot vankelig for å bli enig med seg selv om hvilken diagnose jeg burde ha....(kan ha noe med at jeg ikke har fortalt om kidnapping/tortur og insest...)

positive følger er at jeg føler at omtrent alle utfordringer i livet er "easy peasy". jeg synes jeg er et flott menneske og synes jeg har flotte mennesker rundt meg! og jeg har aldri møtt noen eller hørt om noen som setter så utrolig pris på det å kunne våkne uten å være redd, at jeg har fast inntekt(nav's minstetrygd) som gjør at jeg aldri trenger å gå sulten, at jeg har mulighet til å sove(en av torturmetodene)selv om jeg bare klarer å sove rundt en halvtime, en gooood plass å sove, dusj og toalett og alt det andre fantastiske i livet mitt(mange andre synes jeg har det ræva praktisk/teoretisk sett, men jeg skjønner overhode ikke hvorfor )og jeg er flink til å formidle egne grenser og behov veldig tydelig, og godtar aldri lenger å ikke bli respektert de få gangene jeg trenger/krever det! og at jeg altid prøver å møte andre med respekt og forståelse.

dette ble langt gitt og alt handlet jo ikke om mobbingen, men jeg vet ikke hvilke konsekvenser som har vært resultat av hva, regner med alt henger sammen....

[Anglofil]

Mobbehistorien min kan man lese her.

Jeg er preget, samtidig som jeg ikke er det. Jeg har et ganske vondt forhold til min egen kropp, samtidig som jeg har et godt forhold til meg selv som menneske. Jeg har god selvtillit, men dårlig selvfølelse, hvis jeg kan si det på den måten. Som jeg skriver i min egen historie:

"Så er spørsmålet, hva føler jeg i dag, når jeg nå sitter her, gift og utdanner meg til det jeg virkelig drømmer om å bli? På en snodig måte føler jeg meg faktisk heldig. Heldig fordi jeg har kommet meg gjennom dritten, og den dritten gjorde meg sterkere. Mobbingen var vond, jeg unner ingen å oppleve det, men det gjorde meg faktisk sterkere, mer empatisk, ga meg viktig erfaring] til å forstå problematikken, og det gjør meg faktisk til en viktig ressurs. Altfor få lærere vet faktisk hva mobbing kan gjøre med både mobbeofre, klassemiljø som sådan, og mobberne selv.

Jeg har kommet fram til at det mine mobbere trengte var ikke nødvendigvis en “straff”, men hjelp. Jeg sier ikke at de ikke skal stå til ansvar for det de har gjort, men jeg tror ikke løsningen er å bare sende mobbere bort og tro at “da er alt løst”, eller straffe dem ved å ta vekk goder. I mitt tilfelle ble jeg mobbet antagelig fordi mobberne følte en trang til å beskytte seg selv gjennom å hevde seg, da gjennom mobbing. Dette var personer som slet mye hjemme, under vanskelige forhold, med alkoholiserte mødre og diverse.

Det tok meg mange år å forstå dette, å overkomme det sinnet som jeg har følt inni meg pga så mye som skjedde gjennom min barndom. Jeg velger å ikke legge skylden på noen, men ser at det er store mangler som har vært med på å bidra til å gjøre alt vondt verre: et mangelfult barnevern som ikke grep inn hos mobbere som faktisk trengte å komme seg vekk fra sine foreldre, en ikke-eksisterende institusjon som kunne ta seg av både mobbere og de som ble mobbet, lærere som faktisk brydde seg, men som pga et ikke-eksisterende tilbud ikke kunne gjøre så veldig mye."

Edit: Skrivefeil

Mvh Yvonne

[Gjest Raindrops]

Det jeg merker det mest på er relasjoner til andre mennesker. Enten det er snakk om familie, kjæreste, venner, bekjente eller folk jeg akkurat har møtt, så støter jeg stadig på problemer relatert til meg selv og hvordan jeg tenker.

Ofte går jeg ut ifra at folk ikke har lyst til å bli kjent med meg, at venner ikke har lyst til å være sammen med meg, at familien min bare holder ut fordi vi er familie og at det bare er et spørsmål om tid før kjæresten min innser at han er altfor bra for meg. Innerst inne så vet jeg jo at venner og familie er glade i meg, og at kjæresten min ikke hadde vært sammen med meg hvis han ikke hadde hatt lyst.

Men disse tankene kommer på dårlige dager, og jeg synes jeg har kommet veldig langt bare med å jobbe med mine egne følelser og utfordre fryktene mine. Jeg holder fortsatt mye avstand til folk, til og med her på forumet så blir jeg stresset av småprating og det at jeg risikerer å bli bedre kjent med folk :gjeiper: Men det blir bedre dag for dag, selv om jeg aldri tror at jeg kommer til å bli en veldig utadvendt og åpen person.

[Gjest Gjest]

gidder ikke les hele tråden. jeg ble mobbet i 9 år på skolen. jeg fikk min første orntlige veninne da jeg var 17 år! da hadde jeg flyttet på hybel for å gåå på skole og fikk ett veldig bra liv.

jeg stillte opp på ungdomskolens 10 års jubeleum,men så med en gang at ingenting var endret. jeg har ikke hatt kontakt med noen fra skole tiden etterpå. jeg ble også invitert til 20 års jubeleum,men svarte ikke på invitasjonen,jeg syns ikke det var noe å feire eller å treffe igjen.

Jeg har flere venner nå og gode kolegaer,men har aldri fortalt dem om min fortid. jeg ser med en gang om noen er falske mot meg,og jeg bruker lang tid på å bli nær venn med noen. men har masse overfladiske venner jeg hilser på og tuller med,men føler dem ikke nær.eller slipper dem nær.

I ettertid ser jeg at mine foreldre aldri gjorde noe fo å stoppe mobbingen,heller ikke skolen. jeg husker jeg nektet å dusje etter gym timen,syns det var svært ubehagelig å kle seg naken for disse menneskene. men det ble istede sagt at jeg luktet stygt. ja det gjorde nok det,da begge mine foreldre røykte mye inne. men jeg dusjet hver dag hjemme.

[AnonymBruker]

Jeg ble mobbet og utstøtt hele barne- og ungdomskolen og selv om jeg er preget har jeg i dag jobbet meg gjennom traumene såpass at ingen merker på meg at jeg noensinne har vært noen annen enn den utadvente, trygge personen jeg er i dag.

Jeg har gått gjennom perioder der jeg ikke har stolt på at vennene mine faktisk var vennene mine, totalt manglet sosial erfaring og dermed sagt og gjort mye rart, isolert meg og ment at jeg ikke trengte andre mennesker, bitterhet og jeg var 25 år før jeg turte å slippe en mann så nærme at jeg fikk mitt første kyss.

I dag merker jeg det mest på jobb når jeg klarer å lage en stor sak av små ting i hodet mitt, jeg får tårer i øynene når jeg snakker om mobbeperioden, jeg husker ekstremt lite av oppveksten min og hvis jeg går for lenge uten sosial input begynner de gamle, vanskelige tankene om at jeg ikke har noen venner å dukke opp. Heldigvis har jeg lært meg teknikker etter hvert som gjør at jeg ikke går for langt ned før jeg tar grep og kommer meg opp igjen.

Jeg har klart meg såpass bra fordi jeg alltid visste inni meg at jeg er bra, at jeg er verdt å bli kjent med og at jeg er verdt noe. Hvor den overbevisningen kom fra vet jeg ikke.