Psykisk syke

[AnonymBruker]

Jeg syns det er flott at du stiller opp,men jeg syns også at det er synd at din psyke venn ikke forstår at hun trenger hjelp.

Jeg håper at hun klarer å innse det selv snart

Det håper jeg også, men som du selv sa tidligere i tråden, må hun selv ville det, og gjøre en innsats selv.

Hun ønsker å bli frisk, det vet jeg at hun gjør, men jeg vet også at hun ikke har lyst til å gjøre det som må til, og da gjør hun det heller ikke.

Nå vil nok noen si at dette er en fordom, fordi det er ikke bare å ta seg sammen, men slik er det ikke.

Jeg vet hvordan hun var før en spesiell hendelse for 18 mnd siden førte til at hun fikk angstanfall/panikkangst, med påfølgende angst for angsten, og hun har alltid hatt "vondt i viljen". Hun har alltid tatt den enkleste utvei, og har aldri gått med på å gjøre ting hun ikke ønsker å gjøre.

Dette er en del av hennes personlighet, og ikke en del av angsten. Det er nok noe av grunnen til at det er ekstra vanskelig for henne å komme seg videre, og jobbe for å bli frisk.

Som sagt, hun ønsker å bli frisk, men hun har ikke lyst til å gjøre det som må til for å bli det, og da blir hun stående fast i samme mønster.

[AnonymBruker]

Jeg er helt enig!

Det er min egen feil at jeg ønsker at de jeg er glade i skal ha et godt liv.

Det er ikke alle psykisk syke som har et stort nettverk, nettopp på grunn av sin sykdom.

Det er min egen feil at jeg ikke har samvittighet til å la min psykisk syke venn skal sulte fordi jeg er sliten etter en lang arbeidsdag.

Det er min egen feil at jeg ikke har samvittighet til å la min psykisk syke venn føle seg som en byrde, fordi jeg heller skulle vasket huset.

Det er min egen feil at jeg ønsker at min psykisk syke venn skal oppleve noe positivt, fordi det kanskje kan hjelpe henne til å bli friskere.

Det er min egen feil at jeg kjører min psykisk syke venn til legen, i håp om at legen denne gangen kan overbevise henne om at hun behøver mer hjelp enn jeg kan gi henne.

Jeg synes det er ganske ironisk at psykisk syke skal ha all verdens sympati og forståelse, men at de som så godt de kan prøver å hjelpe dem ikke har lov til å si at de blir slitne av og til.

1.Du tar makten fra henne, når du hjelper henne med absolutt alt.

2.At hjelperne til de som er syke blir utslitt, og selv står i fare for å utvikle psykiske problemer, er velkjent.

Hun trenger å utfordre seg selv, med små skritt av gangen, da får hun etterhvert makten over sitt eget liv tilbake. Psykisk sykdom handler veldig mye om maktesløshet.

[Gjest Raggy]

1.Du tar makten fra henne, når du hjelper henne med absolutt alt.

2.At hjelperne til de som er syke blir utslitt, og selv står i fare for å utvikle psykiske problemer, er velkjent.

Hun trenger å utfordre seg selv, med små skritt av gangen, da får hun etterhvert makten over sitt eget liv tilbake. Psykisk sykdom handler veldig mye om maktesløshet.

Jeg kunne ikke vært mer engi! Skal man virkelig prise noen for at de føler at de ofrer seg så mye for et annet menneske??? skal man gi sympati til den som velger å stå på og vise til at man på et vis ikke har egentid pga en venn?? Slike holdninger provoserer meg!

Vær en god venn, sett grenser og krav! Ingen lærer seg å takle noe selv visst de får for mye hjelp å selv om det føles grusomt så betyr ikke det at man kan slippe unna!

Få inn hjelp fra kommunen isteden for at en venn skal være den sterke, en venn skal være en venn å ikke en omsorgsperson.

[Gjest Nenya82]

Det håper jeg også, men som du selv sa tidligere i tråden, må hun selv ville det, og gjøre en innsats selv.

Hun ønsker å bli frisk, det vet jeg at hun gjør, men jeg vet også at hun ikke har lyst til å gjøre det som må til, og da gjør hun det heller ikke.

Nå vil nok noen si at dette er en fordom, fordi det er ikke bare å ta seg sammen, men slik er det ikke.

Jeg vet hvordan hun var før en spesiell hendelse for 18 mnd siden førte til at hun fikk angstanfall/panikkangst, med påfølgende angst for angsten, og hun har alltid hatt "vondt i viljen". Hun har alltid tatt den enkleste utvei, og har aldri gått med på å gjøre ting hun ikke ønsker å gjøre.

Dette er en del av hennes personlighet, og ikke en del av angsten. Det er nok noe av grunnen til at det er ekstra vanskelig for henne å komme seg videre, og jobbe for å bli frisk.

Som sagt, hun ønsker å bli frisk, men hun har ikke lyst til å gjøre det som må til for å bli det, og da blir hun stående fast i samme mønster.

Jeg er nok litt enig med de andre her samtidig som jeg syns det er flott at du stiller opp for henne,men jeg syns det er dumt at du gjør det på bekostning av deg selv og ditt liv.

Når du gjør alt for henne så trenger hun jo ikke gjøre noe selv,og jeg var også sånn som gikk lenge og ikke ville innse at jeg trengte hjelp.Nå hadde jeg ingen som jeg kunne støtte meg på som din venn kan,og da MÅ man nesten gjøre ting selv om de er noe som gjør at man får angst.Det hjalp meg,for på den måten ble jeg ikke bare passiv mens en annen gjorde alle de tingene jeg ikke turte å gjøre selv.

Men det er faktisk sånn at for å bli frisk så må man ville det selv.Man kan gå til psykolog,og det er sikkert greit nok det,men hvis man ikke ønsker å bli frisk og jobbe med de tingene man sliter med så blir det jo bare til at man stanger i veggen.

Kanskje man får noen piller som kanskje kan lette angsten litt,men piller er ingen langtidsbehandling.Problemet er fortsatt der.

Det kan være skummelt å jobbe med angst fordi man må møte frykten sin,men sammen med en behandler tror jeg hun kunne ha fått jobbet med dette i sitt eget tempo.

[AnonymBruker]

Hun trenger å utfordre seg selv, med små skritt av gangen, da får hun etterhvert makten over sitt eget liv tilbake. Psykisk sykdom handler veldig mye om maktesløshet.

Men hva når de ikke vil?

Det finnes noen som er så sta at de ikke gjør ting de ikke vil, uansett konsekvenser.

Det finnet noen som hele tiden må overtales til å gjøre ting, og det er enda mer slitsomt enn å gjøre tingene for dem.

[otilie]

Men hva når de ikke vil?

Det finnes noen som er så sta at de ikke gjør ting de ikke vil, uansett konsekvenser.

Det finnet noen som hele tiden må overtales til å gjøre ting, og det er enda mer slitsomt enn å gjøre tingene for dem.

hva med innleggelse? jeg er litt usikker på hvordan den prosessen der er, men hvis den som er syk virkelig har problemer må det jo gå an å sende inn en slags bekymringsmelding etellerannet sted...

om den syke ikke vil gjøre noe med problemet, vil hun vel gjerne ikke innrømme for leger e.l at hun har det forjævlig, for da vet hun vel at de kommer til å ta tak i det... så å få problemet frem på en annen måte kan jo fungere.. at venner og familie forteller om problemet.. ?

[Gjest Raggy]

Men hva når de ikke vil?

Det finnes noen som er så sta at de ikke gjør ting de ikke vil, uansett konsekvenser.

Det finnet noen som hele tiden må overtales til å gjøre ting, og det er enda mer slitsomt enn å gjøre tingene for dem.

Alle har ansvar for eget liv og egen helse. Er man bekymret så ring helsevesenet. Det er ikke meningen at venner og bekjente skal fungere som barnevakt el. Praktisk støtte får man av psykriatrisk sykepleier via psyk team i kommunen. De kjører, henter, støtter og motiverer alt etter behov.

Man kan ikke tvinge folk til å gjøre endringer med seg selv, uansett hva man sier og gjør så må dette ønsket komme via indre motivasjon.

Hva med å gjøre motsatt å ikke overtale eller presse? da vil kanskje den det gjelder forstå at eget liv er eget ansvar..

[AnonymBruker]

Jeg er helt enig!

Det er min egen feil at jeg ønsker at de jeg er glade i skal ha et godt liv.

Det er ikke alle psykisk syke som har et stort nettverk, nettopp på grunn av sin sykdom.

Det er min egen feil at jeg ikke har samvittighet til å la min psykisk syke venn skal sulte fordi jeg er sliten etter en lang arbeidsdag.

Det er min egen feil at jeg ikke har samvittighet til å la min psykisk syke venn føle seg som en byrde, fordi jeg heller skulle vasket huset.

Det er min egen feil at jeg ønsker at min psykisk syke venn skal oppleve noe positivt, fordi det kanskje kan hjelpe henne til å bli friskere.

Det er min egen feil at jeg kjører min psykisk syke venn til legen, i håp om at legen denne gangen kan overbevise henne om at hun behøver mer hjelp enn jeg kan gi henne.

Jeg synes det er ganske ironisk at psykisk syke skal ha all verdens sympati og forståelse, men at de som så godt de kan prøver å hjelpe dem ikke har lov til å si at de blir slitne av og til.

Flott at du ønsker å hjelpe andre men det er du som forsømmer deg selv. Om hun mister armkroken din og du kun er å nåes om hun ønsker støtte for å komme seg til psykolog o.l så kan det faktisk være at hun forstår at hun ikke har noe valg. Ingen velger å sulte seg selv til døde, men har de muligheten for at andre kan gjøre det så velger de det. I know, jeg har vært der selv. Problemet er at du har for mye sympati for henne.

[AnonymBruker]

Jeg har vært, og er vel fortsatt litt, psykisk syk, ettersom jeg fremdeles kan bli deprimert.

Sliter med kroniske depresjoner, og har i ungdomsårene lidd av både sosial fobi, spiseforstyrrelser og dype depresjoner.

Det finnes nok ikke så mange som tror det. Jeg er sosial, utadvendt, har klart meg bra på skole og i jobb (er 24, og har en lederstilling, fullført studier på under normert tid) og en kjekk samboer som også har prestisjeutdanning/jobb. Fin familie og gode venner på begge sider.

Personlig synes jeg ikke disse tingene betyr noe, men jeg skriver det i håp om at de idiotene som mener at fordommer er greit, skal forstå hvor idiotisk det er. Jeg er like syk som andre psykisk syke personer. Jeg blir også fly forbanna over å høre at psykisk syke som går på trygd er late og bør skjerpe seg. Hva vet vel vi om alt de har opplevd? Jeg har MANGE psykisk syke venner, og samtlige sliter med mer enn de forteller folk flest.

[Lutetium 71]

Kanskje man får noen piller som kanskje kan lette angsten litt,men piller er ingen langtidsbehandling.Problemet er fortsatt der.

Psykofarma er det kun for å hjelpe seg over kneika, og gjøre deg frisk nok til å sette igang en endringsprosess. Det er prosessen og livsendringen som betyr noe i det lange løp.

[Gjest Nenya82]

Psykofarma er det kun for å hjelpe seg over kneika, og gjøre deg frisk nok til å sette igang en endringsprosess. Det er prosessen og livsendringen som betyr noe i det lange løp.

Ja,ikke sant.

Opplever at det er mange som tror at man blir frisk av piller,også klager de når det ikke skjer.

[Gjest Raggy]

Ja,ikke sant.

Opplever at det er mange som tror at man blir frisk av piller,også klager de når det ikke skjer.

Hehe, det er jammenmeg sant når du sier det. Jeg kom over kneika med antideppresiva, tok de i ca et år å klarte å gå på butikken og å bevege med utenfor huset igjen. Men etter et år var det nok, da begynte på et vis den skikkelig tøffe jobben.

Nå tar jeg betablokkere visst pulsen blir for høy og symptomene truer med å rase i vei, men det er snakk om max en halv tablett to til tre ganger i mnd.

[AnonymBruker]

Jeg har kanskje ikke fordommer, men trekker meg tilbake når jeg hører om mennesker som sliter.

Ei i den nærmeste familien sliter psykisk. Hun er hjemmeværende med en gutt på 5 år, får stønader fra NAV. Hun sier det kommer av barndommen hennes (mobbet i flere år), samt en voldtekt og en far som er/var voldelig ovenfor mor.

Som person er hun ganske vanskelig å komme innpå, hun er ofte sur og avvisende, forteller mye jeg vet ikke er sant(som jeg ofte får vite i ettekant av andre i familien), hun er noenganger frekk, uforståelig, tenker mye på seg selv. Behandler mannen sin som søppel(de har et veldig ustabilt forhold), er frekk mot svigermor og resten av den siden av familien.

Klarer liksom ikke å ha så mye sympati med henne når hun hele tiden behandler oss så dårlig. Greit at man har det vanskelig, men det går da ann å ha normal folkeskikk allikevel.

Også er jeg er ikke helt med på det at hun hele tiden skal bæres rundt på en gullstol(den delen av familien som til stadighet blir avvist forsøker hele tiden å bortforklare oppførselen hennes). Jeg har enkelt sluttet å ta kontakt fordi det å være sammen med henne er så vanskelig. Uansett hva jeg sier så blir det på en eller annen måte feil. Ofte er hun "snill og blid" når vi går hvert til vårt. I ettertid kan hun tillegge meg meninger jeg ikke har og fortelle det til familien for å få de til å mislike meg. Noenganger blir jeg nedlesset med stygge meldinger(der hun tillegger meg meninger jeg ikke har/påstander om at jeg hater henne/selvsetrerte observasjoner osvosv...) Blir bare sliten. Hadde synes hun var ok hadde det ikke vært for alt stresset med "er jeg ok?... tullet. ".

Utad skriker hun etter oppmerksonhet. Legger ut masse bilder av seg selv, ber om kommentarer osv. Synes det er en slitsom personlighet rett og slett. Vet ikke om det skyldes diagnosen eller om det bare er personligheten.. Uansett er det ikke/har det aldri vært kjemi mellom oss.

Det er vanskelig å komme nær personer som har så stort sprik mellom hvem de egentlig er og masken de bruker for alle andre.

Jeg er mer tilhenger av ansvar for eget liv. For det første må man slutte å synes så synd på seg selv. Komme seg ut i arbeidslivet og tørre ¨å sprenge sine egne grenser. Å bare gå hjemme gjør ihvertfall ikke dagene bedre for mitt eksempel. Ta tak i seg selv og begynne i terapi for eksempel...

[AnonymBruker]

Flott at du ønsker å hjelpe andre men det er du som forsømmer deg selv. Om hun mister armkroken din og du kun er å nåes om hun ønsker støtte for å komme seg til psykolog o.l så kan det faktisk være at hun forstår at hun ikke har noe valg. Ingen velger å sulte seg selv til døde, men har de muligheten for at andre kan gjøre det så velger de det. I know, jeg har vært der selv. Problemet er at du har for mye sympati for henne.

Jeg er til en viss grad enig med deg, men det er ikke alle som er like ressurssterke i utgangspunktet, og disse blir ikke mer ressurssterke den dagen de får en psykisk sykdom. Det kreves i slike tilfeller mye mer fra omgivelsene for i det hele tatt å få disse menneskene til lege/psykolog.

Og hvis det i tillegg er snakk om eldre mennesker, der psykisk sykdom er forbundet med skam, er det også en faktor som gjør det hele enda vanskeligere å få den syke til å akseptere at hjelp utenfra er nødvendig.

Slikt skal holdes innenfor fire vegger.

Resultatet av at "armkroken forsvinner" i slike tilfeller, kan bli at den syke ikke får hjelp i det hele tatt. De er kanskje ikke syke nok til å tvangsbehandles, men er ikke friske nok til å klare seg på egenhånd.

Dette stiller hjelperne i en klemme. Skal de la den syke "seile sin egen sjø", med potensielt katastrofalt resultat, eller skal de gjøre så godt de kan, selv om det går på bekostning av dem selv?

[Lura Lotta]

Nei, ser ikke ned på psykisk syke, gjorde det heller ikke før jeg selv ble det. Og det var på barneskolen. Jeg forsto selv da andre rundt meg slet med noe psykisk, fordi jeg visste at jeg selv hadde et problem. Men ingen andre forsto at jeg var syk før jeg var 13.

Da kom fordommene. Spesielt på skolen og fra faren min.

På den tiden visste jeg nok hvorfor jeg slet, fordi jeg ikke pratet med noen om det da,og i tillegg ble ledd av, av min egen far fordi jeg sa jeg ville gå til psykolog så fikk det meg til å være flau..

Først nå, 9 år senere klarer jeg å forstå hvordan jeg kan få det bedre med meg selv, endelig så godtar jeg at jeg ikke er som alle andre, at jeg er meg og ingenting kan endre det. Og endelig for første gang har jeg fått ro inni meg, endelig bryr det meg ikke hva andre tenker om at jeg har agora fobi og sosial angst, så endelig kan jeg faktisk bli frisk.

Jeg kunne ikke vært mere stolt av meg selv enn når jeg innrømmer at ja, jeg har agora fobi, jeg har sosial angst og jeg har en spiseforstyrrelse. Så

om noen har lyst til å le av meg nå fordi jeg ber om hjelp så kom igjen. Det er dems problem og de sliter mye mer enn det jeg gjør og i mine øyne trenger de mer hjelp enn det jeg gjør.

[AnonymBruker]

Jeg kunne ikke vært mer engi! Skal man virkelig prise noen for at de føler at de ofrer seg så mye for et annet menneske??? skal man gi sympati til den som velger å stå på og vise til at man på et vis ikke har egentid pga en venn?? Slike holdninger provoserer meg!

Vær en god venn, sett grenser og krav! Ingen lærer seg å takle noe selv visst de får for mye hjelp å selv om det føles grusomt så betyr ikke det at man kan slippe unna!

Få inn hjelp fra kommunen isteden for at en venn skal være den sterke, en venn skal være en venn å ikke en omsorgsperson.

Og jeg blir provosert over slike holdninger som du viser i ditt første avsnitt her.

Les denne tråden.

Det forventes at pårørende (familie, venner og bekjente) stiller opp for den psykisk syke, tar dem med på hyggelige sammenkomster, er tilstede, viser at de bryr seg.

Jeg synes dette innlegget er veldig beskrivende:

Jeg snes en god del pårørende kunne blitt flinkere til å inkludere den som er syk. Etter at venner og bekjente fant ut at jeg er psykisk syk, så trakk de seg unna. De påstår at de bryr seg kjempemasse om meg, men å invitere meg med på fester, hytteturer, shopping eller noe så lite som ett cafe eller hjemmebesøk, nei det klarer de ikke. Og de vet at jeg blir bedre av å være ute i det sosiale for det har jeg fortalt dem flere ganger. Disse menneskene VET at jeg verken går på skole eller har jobb og derfor sitter inne alene mesteparten av dagen, alikevel gidder de ikke å inkludere meg, fordi de er redd depresjonen min.

Se bort i fra praktiske gjøremål, så må pårørende være tilstede for den syke uansett om h'n får behandling eller ikke. De kan ikke la den syke sitte alene dag ut og dag inn med sine tanker.

Det er greit når noen har et stort nettverk der flere kan dele på å være tilstede for den som trenger det.

Hvis 7 personer stiller opp en time hver i uken, har den syke omsorg fra pårørende en time om dagen. Det gjør veldig mye for den syke, som føler seg sett og verdsatt, og det påvirker ikke hverdagen til de pårørende nevneverdig.

Men noen psykisk syke har ikke et stort nettverk, de har kanskje kun en person som kan stille opp for dem. Dette vil da påvirke den pårørendes liv i en større grad.

Følelsen av utilstrekkelighet ligger alltid i bakhodet, følelsen av å alltid skulle gjort noe mer.

Jeg snakker ikke om lovprisning av, eller sympati for, den pårørende, men jeg synes en viss forståelse for at også de pårørende kan bli sliten av og til er på sin plass.

[cornflake_girl]

"Ingen" har fordommer mot psykisk syke og "alle" hater disse "nav snylterne" som man ikke med første øyekast ser hvorfor ikke kan arbeide.

- De færreste forstår at disse i nesten alle tilfeller er de samme individene.

Signerer denne.

Nei, jeg liker å tro at jeg ikke har fordommer mot psykisk syke. Men skal samtidig innrømme at jeg irriterer meg litt over de som roper høyest, og utelukkende evner å snakke om sykdom og om seg selv. Jeg forstår at de i mange tilfeller ikke kan noe for det, men som sagt irriterer det meg, og jeg trekker meg unna. Men igjen, det samme gjelder de som er fysisk syke, om noen har vondt i ryggen, har brukket et ben, har vondt i halsen og utelukkende snakker om dette og klager. Jeg orker det bare ikke. Men tror ikke det har rot i fordommer, men i at jeg som person har litt for lett i å henge meg opp i negative ting selv, og trenger ikke at mine egne dårlige karaktertrekk skal bli forsterket av påfyll fra andre

[Gjest Raggy]

Og jeg blir provosert over slike holdninger som du viser i ditt første avsnitt her.

Les denne tråden.

Det forventes at pårørende (familie, venner og bekjente) stiller opp for den psykisk syke, tar dem med på hyggelige sammenkomster, er tilstede, viser at de bryr seg.

Jeg synes dette innlegget er veldig beskrivende:

Se bort i fra praktiske gjøremål, så må pårørende være tilstede for den syke uansett om h'n får behandling eller ikke. De kan ikke la den syke sitte alene dag ut og dag inn med sine tanker.

Det er greit når noen har et stort nettverk der flere kan dele på å være tilstede for den som trenger det.

Hvis 7 personer stiller opp en time hver i uken, har den syke omsorg fra pårørende en time om dagen. Det gjør veldig mye for den syke, som føler seg sett og verdsatt, og det påvirker ikke hverdagen til de pårørende nevneverdig.

Men noen psykisk syke har ikke et stort nettverk, de har kanskje kun en person som kan stille opp for dem. Dette vil da påvirke den pårørendes liv i en større grad.

Følelsen av utilstrekkelighet ligger alltid i bakhodet, følelsen av å alltid skulle gjort noe mer.

Jeg snakker ikke om lovprisning av, eller sympati for, den pårørende, men jeg synes en viss forståelse for at også de pårørende kan bli sliten av og til er på sin plass.

Hmm mulig det arter seg på den måten for noen. Mine uttalelser kommer etter at jeg har vært psykisk syk i mange år. De som har veiledet og behandlet meg har vært veldig klare på at jeg ikke skal belaste nærmeste familie og heller bruke helsevesenet ved behov. De har lært meg at det er viktig at mine nærmeste ikke får roller som barnevakt fordi det ville føre til at jeg ikke er selvstendig. Kan jeg velge så blir jeg bare hjemme, men når jeg må ut så øker min mestringsfølelse.

Hvorfor andre opplever det på en annen måte vet jeg ikke, men dette er ihvertfall bakgrunnen for min uttalelse og jeg føler den er riktig. Mannen min er mannen min og ikke barnevakten min:)

Det finnes gode tilbud for psykisk syke som har et lite nettverk via kommunene, det er dagtilbud der man bare kan møtes for lunsj eller kaffe, spillkvelder, turer og div gruppeaktiviteter.

Det er klart at det er belastende for de pårørende, men det er jo nettopp derfor jeg skriver og mener som jeg gjør, de skal få lov til å leve livet sitt å ikke bli spist opp selv om en av deres nærmeste er psykisk syk.

Kjennes det tungt å være pårørende så anbefaler jeg å ta kontakt med den lokale foreningen for mental helse, de gjør en fabelaktig jobb og har masse kunnskaper om hvordan det er å være pårørende. Pårørende er en viktig gruppe som så absolutt trenger veiledning og støtte!

[AnonymBruker]

Hmm mulig det arter seg på den måten for noen. Mine uttalelser kommer etter at jeg har vært psykisk syk i mange år. De som har veiledet og behandlet meg har vært veldig klare på at jeg ikke skal belaste nærmeste familie og heller bruke helsevesenet ved behov. De har lært meg at det er viktig at mine nærmeste ikke får roller som barnevakt fordi det ville føre til at jeg ikke er selvstendig. Kan jeg velge så blir jeg bare hjemme, men når jeg må ut så øker min mestringsfølelse.

Hvorfor andre opplever det på en annen måte vet jeg ikke, men dette er ihvertfall bakgrunnen for min uttalelse og jeg føler den er riktig. Mannen min er mannen min og ikke barnevakten min:)

Det finnes gode tilbud for psykisk syke som har et lite nettverk via kommunene, det er dagtilbud der man bare kan møtes for lunsj eller kaffe, spillkvelder, turer og div gruppeaktiviteter.

Det er klart at det er belastende for de pårørende, men det er jo nettopp derfor jeg skriver og mener som jeg gjør, de skal få lov til å leve livet sitt å ikke bli spist opp selv om en av deres nærmeste er psykisk syk.

Kjennes det tungt å være pårørende så anbefaler jeg å ta kontakt med den lokale foreningen for mental helse, de gjør en fabelaktig jobb og har masse kunnskaper om hvordan det er å være pårørende. Pårørende er en viktig gruppe som så absolutt trenger veiledning og støtte!

Dine uttalelser baserer seg på din erfaring som psykisk syk, og er selvsagt riktig for deg, men jeg må uttale meg på bakgrunn av min erfaring som pårørende.

På den måten får vi, naturlig nok, ulike erfaringer.

Det at vi har ulike erfaringer kan forklare hvorfor vi opplever ting så ulikt.

Det finnes et bredt spekter av psykiske lidelser der ute, og det finnes mange ulike personligheter hos de som dessverre blir rammet av en psykisk sykdom.

Det finnes også mange ulike behandlere som igjen har ulike framgangsmåter for å nå fram til den syke. Noen ønsker sterk deltakelse fra pårørende, mens andre har samme syn på de pårørende som din behandler hadde.

Ingen mennesker er like, og ingen opplever heller psykiske sykdommer på samme måte, derfor vil hvert enkelt tilfelle være unikt, og må behandles ut i fra det.

[LunchBox]

Alle mennesker har enten noen ganger i løpet av livet eller har en psykisk sinnslidelse. Så hvis noen har fordommer mot det har dem også fordommer mot seg selv. Latterlig emne, skal man starte ett emne om å ha fordommer om fysisk syke også?

Noen sa til meg en gang, alle burde gått til psykolog. Om ikke en psykolog burde alle ha noen å snakke med ;-)