Psykisk syke

[Gjest Nenya82]

Skjønner godt at du ikke vil snakke om dette til så mange, spesielt siden det finnes så mange med fordommer. Men husk at vi finnes vi som ikke har slike fordommer og som synes slike som deg er sterke! Drit i disse andre som ikke har peiling, selv om det ikke alltid er så lett og ikke minst til tider svært provoserende. Det at de har så lite peiling for meg egentlig til å synes litt synd i de. Det må jo være mye de da ikke får med seg av det som faktisk betyr noe.

Tusen takk for det

Jeg blir bare litt oppgitt over at man skal bli sett ned på hvis man sliter psykisk,og om det bare var å ta seg sammen så ville jeg gjort det for lenge siden.Er ikke akkurat sånn at jeg nyter å ha det sånn akkurat.

Jeg vektlegger nok kanskje litt for mye hva andre mener og tror selv om jeg ikke vil det.Har dårlig selvtillit,så når jeg leser sånt så blir jeg noen ganger litt lei meg for at det skal være sånn.

[AnonymBruker]

enig i at om noen får vite at en person er psykisk syk, så skal de liksom legge alt til rette og være forsiktig og passe på. Man bør være litt forsiktig med det. Kjenner folk som er psykisk syke, og de var så dritt lei pleierne som behandlet de som småunger.... og som trodde de ikke klarte noenting bare fordi de var psykisk syke...

Jeg har opplevd det motsatte som syk..

[AnonymBruker]

enig i at om noen får vite at en person er psykisk syk, så skal de liksom legge alt til rette og være forsiktig og passe på. Man bør være litt forsiktig med det. Kjenner folk som er psykisk syke, og de var så dritt lei pleierne som behandlet de som småunger.... og som trodde de ikke klarte noenting bare fordi de var psykisk syke...

Jeg har opplevd det motsatte som syk..

[Gjest uAnonymBruker]

Syns ikke det var noen hyggelig lesing for min del.Jeg har sosial angst selv og depresjon,men jeg går ikke rundt og forteller det til andre og tråder som dette forsterker bare det at jeg absolutt ikke vil fortelle om det.

Blir nesten litt matt av at jeg skal bli sett ned på bare fordi jeg sliter med det noen kaller for en "enklere" angst.

Helt enig med dette, jeg syns virkelig ikke angst og depresjoner er en enkel psykisk sykdom. Hadde jeg fått valget mellom å ha angst eller bli lam i alle lemmer men angstfri, så hadde jeg valgt det siste anyday, jeg tror ikke det er en enste ting i livet mitt jeg ikke ville ofret på dagen for å bli frisk. Ingenting er enkelt eller "bare" angst med å knapt ha vært ute av døra på 7 år.

[Gjest Yellow Taxi]

Hadde jeg fått valget mellom å ha angst eller bli lam i alle lemmer men angstfri, så hadde jeg valgt det siste anyday, jeg tror ikke det er en enste ting i livet mitt jeg ikke ville ofret på dagen for å bli frisk.

På samme måte som andre ikke bør se på psykisk sykdom som noe trivielt og enkelt, burde man være forsiktig med å uttale seg slik om fysisk sykdom man ikke har førstehånds erfaring med. Og begynne å sammenligne hva man hadde foretrukekt av to så forskjellige tilstander tror jeg ikke er særlig produktivt.

[Gjest uAnonymBruker]

På samme måte som andre ikke bør se på psykisk sykdom som noe trivielt og enkelt, burde man være forsiktig med å uttale seg slik om fysisk sykdom man ikke har førstehånds erfaring med. Og begynne å sammenligne hva man hadde foretrukekt av to så forskjellige tilstander tror jeg ikke er særlig produktivt.

Du har rett, uten armer og bein hadde jeg jo uansett ikke kommet meg ut, så der går det oppiopp.

[Gjest Raggy]

Du har rett, uten armer og bein hadde jeg jo uansett ikke kommet meg ut, så der går det oppiopp.

Ser den at det blir teit å sammenligne men jeg har en erfaring etter mange år som psyksisk syk og det er at det tar så utrolig langt tid før jeg får hjelp, jeg står i kø og kø og kø.. har vært inne til behandling men fikk beskjed om at jeg var frisk etter en stund så mistet tilbudet, da var jeg veldig syk...

De rundt meg med fysiske skavanker får hjelp, de får opperasjon el innen rimelig tid. Det er nok mye derfor jeg alltid sier at jeg ønsker jeg hadde et bein som ikke fungerte isteden for et hode som ikke fungerer.

Ang dette med fordommer i forhold til mildere diagnoser ser jeg det litt på denne måten: det kommer mye ann på personen tror jeg, jeg har problemer med de som konstant bruker sin angst for å få sympati og for å kunne unngå ting.. noen ganger kan det virke som at den som har den mildeste diagnosen roper høyest.

Forøvrig så respekterer jeg så absolutt de med sosial angst el, jeg har det selv i tillegg, for mange har det uten å bruke det som en slags oppmerksomhetsgreie. Det er vel det jeg tenker rundt feks sosial angst.

Håper det ble forståelig:)

[KikiEco]

Jeg prøver å leve etter regelen "ikke døm bare fordi du ikke forstår".

Likevel har jeg tatt meg selv i å dømme. For et parmåneder siden var jeg på sykehuset og besøkte en venninne med MS. Hun er 35, kunne knapt stå på beina og skalv og fortalte at hun slet med spasmer og følelsesløshet.

Et par dager senere møtte jeg en annen venninne som sliter med angst og depresjoner. Da hun skulle løfte en vannkarafel ga hun opp fordi hun mente at hun hadde ikke nok muskelstyrke og måtte drikke fra vannglasset sitt med 2 hender. Merket der og da at jeg ble kraftig provosert, men i ettertid har jeg reflektert over det at hva er det som er mest tragisk- og virkelig ikke ha kontroll over kroppen din eller troen på at du ikke har det. Begge deler er jo like ille.

Så konklusjonen er at nei, jeg mener psykisk sykdom skal behandles alvorlig og at psykisk syke bør ikke dømmes pga. "usynlige plager".

[Gjest BettyBoop]

Jeg prøver å leve etter regelen "ikke døm bare fordi du ikke forstår".

Likevel har jeg tatt meg selv i å dømme. For et parmåneder siden var jeg på sykehuset og besøkte en venninne med MS. Hun er 35, kunne knapt stå på beina og skalv og fortalte at hun slet med spasmer og følelsesløshet.

Et par dager senere møtte jeg en annen venninne som sliter med angst og depresjoner. Da hun skulle løfte en vannkarafel ga hun opp fordi hun mente at hun hadde ikke nok muskelstyrke og måtte drikke fra vannglasset sitt med 2 hender. Merket der og da at jeg ble kraftig provosert, men i ettertid har jeg reflektert over det at hva er det som er mest tragisk- og virkelig ikke ha kontroll over kroppen din eller troen på at du ikke har det. Begge deler er jo like ille.

Så konklusjonen er at nei, jeg mener psykisk sykdom skal behandles alvorlig og at psykisk syke bør ikke dømmes pga. "usynlige plager".

Alle vet at de ikke bør dømmes, men av og til dømmer man uten at man egentlig vil. Det er menneskelig å dømme det man ikke forstår selv om man vet man ikke skal. Du gjorde det du og.

[Kittykat]

Har du fordommer mot psykisk syke? Hva tenker du når noen forteller at de/andre du kjenner har psykiske problemer?

Hvis du har fordommer, er dette mot alle eller mot folk med spesielle diagnoser? Sosial angst, depresjoner, bipolaritet, personlighetsforstyrrelser?

Jeg er nysgjerrig på hvordan folk i samfunnet egentlig ser på psykisk syke.

Har ingen fordommer fordi jeg er psykisk syk selv. Sliter med angst og depresjon. Har gjort det i mange år.

De med fordommer mot psykisk syke, burde sette seg inn i hva psykisk sykdom er. Ja, det finnes mange av dem, men jeg tviler sterkt på at folk bruker det som unnskyldning. Har nemlig ikke truffet på et eneste menneske som har brukt sin psykiske sykdom som en unnskyldning.

Jeg tenker heller at de som sliter psykisk har det ikke lett, og ikke så bra. For noen så kan det virke som om at sykdommen brukes som en unnskyldning, men det er jo faktisk et reelt problem for den som har det. Det er ikke bare bare å gå ut og være sosial hvis man lider av sosial angst f eks.

Men det er også nettopp pga fordommene mot psykisks syke at jeg er tilbakeholden med den slags informasjon om meg selv. I vår familie er det kun mine foreldre, svigermor, og svigerinne som vet om angsten min. Resten av dem vet ikke om det og vil sikkert ikke få vite det heller fordi jeg føler at det er fullstendig tabu og kan egentlig kun snakke om dette problemet med lege/psykolog/andre psykisk syke.... Og sånn burde det ikke være.

Mer fokus på psykiske lidelser er det jeg vil ha!

Endret 26. mai 2012 av Kittykat

[AnonymBruker]

Ja, jeg må innrømme at jeg har fordommer mot folk som er psykisk syke. Ikke de med alvorlige diagnoser, men de med lettere psykiske lidelser. De som har angst, sosial angst særlig. Har ofte opplevd at folk skylder på angsten sin for å kunne gjøre livet lettere for seg, få sympati, unnskylder sin egen dårlige oppførsel mot andre med angsten sin....alt skal dreie seg om dem, og alle må ta hensyn og finne seg i alt.

Jeg har hatt sosial angst og depresjoner i lang tid. I enkelte tilfeller har jeg selv valgt å fortelle bekjente og venner av meg at jeg har sosial angst. Hvorfor? Fordi at jeg ville at de skulle vite om hvorfor jeg sjeldent ble med på ting, var nedstemt, veldig stille og sjenert.

Jeg ville ikke bli sett på som en særing. Jeg ville at de skulle vite hvorfor jeg er som jeg er. Jeg ville ikke at de skulle behandle meg annerledes. Jeg ville ikke ha sympati.. Det ble så utrolig mye lettere for meg når jeg fortalte de det.

[AnonymBruker]

Jeg må dessverre innrømme at jeg har en del fordommer mot de som går ut i det vide og brede om sine psykiske vansker, fordi jeg har vært borti så mange som misbruker "diagnosene" sine for alt det er verdt. Dette synes jeg er utrolig trist, for det fører til at de som faktisk er syke ikke blir tatt på alvor. Hver gang jeg hører om noen som sier at de har sosial angst eller ME, så klarer jeg rett og slett ikke å ta det seriøst, fordi jeg kjenner så mange som bruker dette som et oppmerksomhetsmiddel eller som en unnskyldning for å ikke gidde f.eks. å gå på skolen eller lignende, mens de gjerne både shopper, fester, jobber og farter rundt på helt andre ting i stedet. Det største problemet er strengt tatt at enkelte snakker om disse sykdommene som om de har vært hos spesialist og greier, men så har det vist seg i flere sammenhenger at vedkommende ikke engang har vært hos legen, men "funnet ut" av seg selv..

Dette er noen av grunnene til at jeg er veldig skeptisk til folk som påstår at de er psykisk syke, og tenderer derfor mot en holdning av typen "ta deg sammen og slutt med sytinga", mens jeg egentlig er veldig klar over at for de som faktisk er syke er det ikke slik at man bare kan "bestemme seg" for at sykdommen skal forsvinne. Det er trist at det har blitt "trendy" i min generasjon (er selv 20) å "ha" ME og lignende (og ja, det er visstnok veldig "kult", har jeg fått høre), da det går ut over de som sliter på ordentlig.

Jeg har imidlertid et spørsmål å komme med; finnes det noen gode "innføringsbøker" om psykiske sykdommer, som dere kan anbefale? Jeg har nemlig en overveldende tro på at kunnskap er det beste middelet mot uvitenhet og ignoranse, men vet ikke helt hvor jeg skal begynne.

Som et lite "ps." vil jeg føye til at jeg ikke mener å stigmatisere med dette innlegget, selv om det er litt vanskelig å unngå når jeg skriver om mine opplevelser i forhold til temaet. Jeg er ikke ute etter å henge ut noen, og ser heller ikke ned på de som sliter psykisk. Mitt problem, og min grunn til skepsis, er de som later som de er syke, mens det de i realiteten trenger er et hardt spark bak.

[AnonymBruker]

Jeg har imidlertid et spørsmål å komme med; finnes det noen gode "innføringsbøker" om psykiske sykdommer, som dere kan anbefale? Jeg har nemlig en overveldende tro på at kunnskap er det beste middelet mot uvitenhet og ignoranse, men vet ikke helt hvor jeg skal begynne.

Jeg synes denne boka er god. Den er egentlig skrevet for fagfolk, og blir brukt på videreutdanningen i psykiatri for sykepleiere, sosionomer etc, men likevel er den ikke for teknisk til at "vanlige" folk kan lese den. Jeg synes den beskriver veldig godt de forskjellige lidelsene.

[AnonymBruker]

Jeg synes denne boka er god. Den er egentlig skrevet for fagfolk, og blir brukt på videreutdanningen i psykiatri for sykepleiere, sosionomer etc, men likevel er den ikke for teknisk til at "vanlige" folk kan lese den. Jeg synes den beskriver veldig godt de forskjellige lidelsene.

Eeeeh, kanskje smart å legge ved link!

http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=4055643&rom=MP

[Vulpes]

Jeg liker å tro at jeg er veldig ålreit på det med å vise forståelse og å ikke dømme mennesker med psykiske lidelser. Har jo noen nære venner selv som har slitt mye, og det har gitt meg et unikt innblikk og en bedre forståelse for hvordan det kan være. Har til og med blitt ordentlig skremt til tider, og virkelig sett hvor alvorlig f.eks. depresjoner og angst kan være.

Men så klart kan det hende at jeg blir oppgitt over visse folk. Da handler det ikke om diagnosene, men mer personene. Noen mennesker opplever jeg som overdrevent negative og sytete, mer enn det diagnosen på en måte forsvarer. For noe kan jo faktisk ligge i personligheten og. Når alt skal vris om til noe negativt og sytes og klages over blir jeg litt lei, og slike mennesker styrer jeg unna. Kan jo hende at noen av dem virkelig sliter ekstremt og helt ærlig ikke kan noe som helst for hvordan de oppfører og ter seg. Men det finnes jo også mennesker, i alle samfunnsklasser og innenfor alle diagnoser, som er unødvendig negative.

Så jepp, her kom et ærlig svar fra meg

[AnonymBruker]

Et ærlig svar fra en sliten person kommer her.

Jeg har generelt sett ikke fordommer mot psykisk syke, men etter at flere personer rundt meg har påvirket hverdagen min på en særdeles negativ måte den siste tiden, er jeg ikke så veldig forståelsesfull for tiden.

Jeg føler at de gjennom følelsesmessig utpressing utnytter sykdommen sin ved å bruke andre mennesker til å gjøre de kjedelige tingene for dem (som å handle), slik at de orker å gjøre de morsomme tingene, og de morsomme tingene er viktigge, fordi positive opplevelser gjør tilhelingen lettere.

Og de positive tingene må de kjøres til, og hentes fra, og de kan ikke være alene der, fordi det tør de ikke.

Psykolog eller psykiatrisk behandling har de ikke bruk for, de vet hva som feiler dem, og hva de skal gjøre, og det er ingenting en behandler kan hjelpe dem med. At de ikke gjør det de vet de burde ha gjort er irrelevant, de har jo angst, og det er ikke bare å ta seg sammen og gjøre vanskelige ting.

Og hjelperne slites ut.

Jeg har ikke fordommer mot psykisk syke, men jeg er utrolig sliten av å sette mitt eget liv på vent fordi de trenger meg for å klare hverdagen sin.

[AnonymBruker]

Jeg føler at de gjennom følelsesmessig utpressing utnytter sykdommen sin ved å bruke andre mennesker til å gjøre de kjedelige tingene for dem (som å handle), slik at de orker å gjøre de morsomme tingene, og de morsomme tingene er viktigge, fordi positive opplevelser gjør tilhelingen lettere.

Og de positive tingene må de kjøres til, og hentes fra, og de kan ikke være alene der, fordi det tør de ikke.

Psykolog eller psykiatrisk behandling har de ikke bruk for, de vet hva som feiler dem, og hva de skal gjøre, og det er ingenting en behandler kan hjelpe dem med. At de ikke gjør det de vet de burde ha gjort er irrelevant, de har jo angst, og det er ikke bare å ta seg sammen og gjøre vanskelige ting.

Og så må du veie dine ord på gullvekt.

Hvis du i det hele tatt sier at du er sliten, blir det oversatt til at du ikke vil hjelpe, eller at de er slik en byrde at du hadde hatt det bedre uten dem.

[AnonymBruker]

Jeg har ikke fordommer mot psykisk syke, men jeg er utrolig sliten av å sette mitt eget liv på vent fordi de trenger meg for å klare hverdagen sin.

Det er jo din egen feil.

[AnonymBruker]

Det er jo din egen feil.

Jeg er helt enig!

Det er min egen feil at jeg ønsker at de jeg er glade i skal ha et godt liv.

Det er ikke alle psykisk syke som har et stort nettverk, nettopp på grunn av sin sykdom.

Det er min egen feil at jeg ikke har samvittighet til å la min psykisk syke venn skal sulte fordi jeg er sliten etter en lang arbeidsdag.

Det er min egen feil at jeg ikke har samvittighet til å la min psykisk syke venn føle seg som en byrde, fordi jeg heller skulle vasket huset.

Det er min egen feil at jeg ønsker at min psykisk syke venn skal oppleve noe positivt, fordi det kanskje kan hjelpe henne til å bli friskere.

Det er min egen feil at jeg kjører min psykisk syke venn til legen, i håp om at legen denne gangen kan overbevise henne om at hun behøver mer hjelp enn jeg kan gi henne.

Jeg synes det er ganske ironisk at psykisk syke skal ha all verdens sympati og forståelse, men at de som så godt de kan prøver å hjelpe dem ikke har lov til å si at de blir slitne av og til.

[Gjest Nenya82]

Jeg er helt enig!

Det er min egen feil at jeg ønsker at de jeg er glade i skal ha et godt liv.

Det er ikke alle psykisk syke som har et stort nettverk, nettopp på grunn av sin sykdom.

Det er min egen feil at jeg ikke har samvittighet til å la min psykisk syke venn skal sulte fordi jeg er sliten etter en lang arbeidsdag.

Det er min egen feil at jeg ikke har samvittighet til å la min psykisk syke venn føle seg som en byrde, fordi jeg heller skulle vasket huset.

Det er min egen feil at jeg ønsker at min psykisk syke venn skal oppleve noe positivt, fordi det kanskje kan hjelpe henne til å bli friskere.

Det er min egen feil at jeg kjører min psykisk syke venn til legen, i håp om at legen denne gangen kan overbevise henne om at hun behøver mer hjelp enn jeg kan gi henne.

Jeg synes det er ganske ironisk at psykisk syke skal ha all verdens sympati og forståelse, men at de som så godt de kan prøver å hjelpe dem ikke har lov til å si at de blir slitne av og til.

Jeg syns det er flott at du stiller opp,men jeg syns også at det er synd at din psyke venn ikke forstår at hun trenger hjelp.

Jeg håper at hun klarer å innse det selv snart