Psykisk syke

[Maestro]

Anbefales

[Gjest uAnonymBruker]

Jeg skal ikke kommentere innlegget ditt, men kan si at jeg har arbeidet en del med psykisk syke, og mange av dem med virkelige psykologiske lidelser er de siste som ville sagt de var psykisk syke, ikke bare pga samfunnets fordommer, men for de er livredde hva som skjer med dem..

Så da er kanskje heller spørsmålet, hva hjelper det å ha en diagnose?

Du har helt rett, ihvertfall når det kommer til meg. Jeg forteller ingen at jeg sliter psykisk. Jeg vil ikke ha det stempelet på meg for da blir jeg behandlet anderledes. Da lar jeg de heller bare tro at jeg er kjedelig, egoistisk og sær.

[kråkefjas]

Jeg skal ikke kommentere innlegget ditt, men kan si at jeg har arbeidet en del med psykisk syke, og mange av dem med virkelige psykologiske lidelser er de siste som ville sagt de var psykisk syke, ikke bare pga samfunnets fordommer, men for de er livredde hva som skjer med dem..

Stemmer overens med mine erfaringer. Det forsterker jo bare fordommer mot de "psykisk syke" som roper høyest.

[AnonymBruker]

Ja, jeg må innrømme at jeg har fordommer mot folk som er psykisk syke. Ikke de med alvorlige diagnoser, men de med lettere psykiske lidelser. De som har angst, sosial angst særlig. Har ofte opplevd at folk skylder på angsten sin for å kunne gjøre livet lettere for seg, få sympati, unnskylder sin egen dårlige oppførsel mot andre med angsten sin....alt skal dreie seg om dem, og alle må ta hensyn og finne seg i alt.

Selvsentrerte så det holder.

Ja, de har jeg fordommer mot. Særlig fordi de har en tendens til å ikke ville ta tak i problemet sitt, gjøre noe med det.

Jeg har ikke fordommer mot noen som sliter psykisk pga vanskelige ting de har opplevd. F.eks mobbing og vanskelig/traumatisk barndom.

[Maestro]

Ja, jeg må innrømme at jeg har fordommer mot folk som er psykisk syke. Ikke de med alvorlige diagnoser, men de med lettere psykiske lidelser. De som har angst, sosial angst særlig. Har ofte opplevd at folk skylder på angsten sin for å kunne gjøre livet lettere for seg, få sympati, unnskylder sin egen dårlige oppførsel mot andre med angsten sin....alt skal dreie seg om dem, og alle må ta hensyn og finne seg i alt.

Selvsentrerte så det holder.

Ja, de har jeg fordommer mot. Særlig fordi de har en tendens til å ikke ville ta tak i problemet sitt, gjøre noe med det.

Jeg har ikke fordommer mot noen som sliter psykisk pga vanskelige ting de har opplevd. F.eks mobbing og vanskelig/traumatisk barndom.

Du forklarte min mening på en enklere måte enn det jeg gjorde det til Altså det med de som har lettere angst og bruker det en unnskylding til ALT.

[AnonymBruker]

"Ja, jeg må innrømme at jeg har fordommer mot folk som er psykisk syke. Ikke de med alvorlige diagnoser, men de med lettere psykiske lidelser. De som har angst, sosial angst særlig. Har ofte opplevd at folk skylder på angsten sin for å kunne gjøre livet lettere for seg, få sympati, unnskylder sin egen dårlige oppførsel mot andre med angsten sin....alt skal dreie seg om dem, og alle må ta hensyn og finne seg i alt.

Selvsentrerte så det holder.

Ja, de har jeg fordommer mot. Særlig fordi de har en tendens til å ikke ville ta tak i problemet sitt, gjøre noe med det.

Jeg har ikke fordommer mot noen som sliter psykisk pga vanskelige ting de har opplevd. F.eks mobbing og vanskelig/traumatisk barndom."

Her er jeg helt enig. Noen ganger må man faktisk bare ta seg selv i nakken og ta seg sammen, selv om noe føles ubehagelig.

[AnonymBruker]

Og jeg har en onkel som er bipolar, å konen hans er manisk deperisiv, så har levd tett oppi disse to diagnosene siden jeg var 10-11, da "tanten" min kom inn i livet mitt, å har lært meg en hele haug!

Litt OT, men bipolar og manisk depressiv er det samme.

[Maestro]

Litt OT, men bipolar og manisk depressiv er det samme.

Man har bipolar 1 og bipolar 2. Tante har 2 og onkel 1. Selvom onkel er bipolar, så er han ikke manisk deperisiv.

[Gjest Eurodice]

Og jeg har en onkel som er bipolar, å konen hans er manisk deperisiv,

Er ikke å det være bipolar og maniodepressiv det samme?

Jeg leste innleggene litt for fort og ser at andre har spurt om det samme.

Endret 22. mai 2012 av Arabella

[Nita]

Er ikke å det være bipolar og maniodepressiv det samme?

Gammel samlebetegnelse = manisk depressiv

Ny oppdelt betegnelse = Bipolar 1

Bipolar 2

[pinar]

"Ja, jeg må innrømme at jeg har fordommer mot folk som er psykisk syke. Ikke de med alvorlige diagnoser, men de med lettere psykiske lidelser. De som har angst, sosial angst særlig. Har ofte opplevd at folk skylder på angsten sin for å kunne gjøre livet lettere for seg, få sympati, unnskylder sin egen dårlige oppførsel mot andre med angsten sin....alt skal dreie seg om dem, og alle må ta hensyn og finne seg i alt.

Selvsentrerte så det holder.

Ja, de har jeg fordommer mot. Særlig fordi de har en tendens til å ikke ville ta tak i problemet sitt, gjøre noe med det.

Jeg har ikke fordommer mot noen som sliter psykisk pga vanskelige ting de har opplevd. F.eks mobbing og vanskelig/traumatisk barndom."

Her er jeg helt enig. Noen ganger må man faktisk bare ta seg selv i nakken og ta seg sammen, selv om noe føles ubehagelig.

Og noen ganger prøver man så iherdig å ta seg sammen uten resultat. Desverre finnes det ikke alltid noe så enkelt som å "bare ta seg selv litt i nakken". Kjerpe seg. Det er veldig veldig lett å si at folk ikke prøver. Men hvordan i all verden kan noen andre enn en selv vite hvor hardt man har prøvd?

[Gjest SummerJudith]

Jepp, hvorfor ikke? Folk dømmer de som er overvektige, da kan jeg dømme de som er psykisk syke

haha, du har seriøst et problem. fordi noen dømmer noen så skal du dømme enda fler? o.o

[AmandaVI]

Jeg har aldri hatt fordommer mot: Psysisk syke, overvektige, fattige, brune, gule, jødiske eller utenlandske mennesker. Men for å holde meg til TS' poeng, har jeg psykiske lidelser selv. Jeg ble alvorlig psykisk syk for første gang som trettenåring, jeg slet med en tung, tung depresjon i nesten ett år. Så kom angsten, stemmene, fortvilelsen... Like etter femtenårsdagen min ble jeg lagt inn på Ungdomsenheten i Drammen. Det var etter et selvmordsforsøk, og jeg var der i fire uker og fikk hestedoser med Sobril og Zopiclon. De satte meg også på Risperdal, og for det meste var jeg slått ut. Men jeg var fortsatt ikke frisk nok til å kunne dra hjem, men foreldrene mine fikk beskjed om at "de bare var en akuttenhet". Jeg ble henvist til en annen ungdomsavdeling der ventetiden var seks måneder. Jeg ville bare hjem igjen, men barnevernet var koblet inn og jeg fikk ikke lov. I mellomtiden måtte jeg være på lukket avdeling for voksne, for det var ingenting annet som hadde ledig plass. Jeg ble redusert fra tenåringsjente til "ledig plass". Og alle de grusomme medisinene jeg ble satt på. Jeg fikk en sprøyte med Haldol i låret (jeg har et arr der nå) som gjorde meg helt lam. Jeg kunne ikke gå eller røre meg frivillig og fikk helt panikk. Sånn hadde jeg det i tre dager før de omsider gav meg muskelavslappende som hjalp. Jeg var ikke noen problempasient, jeg var redd, sint, fortvilet og hadde ingen å snakke med, femten år gammel. En gang bet jeg en av personalet der, men det var fordi han holdt meg altfor hardt. Det var mange som jobba der som ikke var snille med oss. Det var svært sjelden at noen av pasientene der var farlige; slitsomme, masete, oppmerksomhetssyke, bråkete, ja, men mye av den dårlige behandlingen vi fikk var ufortjent. Vi er jo bare mennesker alle sammen.

Men jeg når jeg tenker tilbake på det året jeg var der (barnevernet hadde "forlagt" søknaden til ungdomspsykiatrisk avdeling) smiler jeg ofte, for aldri har jeg møtt så mange fantastiske mennesker på ett bittelite sted. Blant annet var det en mann, som kledde seg så likt en kvinne at jeg gav 'henne' et jentenavn. 'Hun' hadde et fantastisk hår, tykt, langt og bølgete som jeg gredde og flettet hver kveld før vi la oss. Det var en mann der som ikke kunne være et sted uten å ha det vått rundt seg, så han satt alltid med føttene i et kaldt fotbad. Han var veldig snill og kalte meg en "høystilket rose", og røkte alltid sigar etter middag. Det var ei makisk depressiv litt eldre dame som tok meg med til Frelsesarmeen en søndag, og vi bare sang og hadde det moro. Det er for mange til å ramse opp, men så godt som alle var intelligente, innsiktsfulle mennesker. "Favoritten" var en veldig søt godt voksen fyr. Han var syltynn og hadde alltid trankapsler i et lommeur; skikkelig gal vitenskapsmann-type som spilte vinylplater om kvelden. Det var en sang vi begge likte veldig godt, jeg husker ikke hva den heter nå, men jeg nynner på den av og til. Dette er nesten ti år siden, men jeg husker det som om det var i går.

I dag er jeg for det meste oppegående, men ca 2-4 uker i året er jeg på åpen døgnavdeling, og en time i uka er jeg hos en terapeut. Det er betingelsene for at jeg skal kunne få være medisinfri. Poenget med denne historien er at jeg aldri i et helt liv hadde lært å være så fordomsfri som under oppholdet på voksenpsykiatrisk.

[Gjest Raggy]

Tja hva skal jeg si.. Jeg har vært skikkelig på trynet selv pga traumer så psykisk syk har jeg vært og har tildels problemer med å fungere slik som det på et vis er forventet av meg.

Jeg forsøkte å delta på et tilbud sammen med andre psykisk syke for å komme meg ut men kjente at det stoppet seg.. jeg erkjente for meg selv at jeg ikke ønsket å ha et "psykisk sykt nettverk. Men da var det snakk om bekjentskaper som var helt ute på tur å snakket om ting som ikke har rot i virkeligheten. Men så må jeg legge til at jeg har et nettverk med venner så behovet mitt var ikke reelt, antagelig er slike tilbud veldig bra visst man er mye alene.

Jeg dømmer de vel ikke men skammer meg litt på et vis fordi jeg ikke ønsker å ha disse menneskene i min krets..

Som andre sier så ser jeg andeledes på det om en person, slik som meg har hatt ptsd og div angst pga traumer enn om en person feks har en personlighetsforstyrrelse. Jeg har hatt en nær relasjon til et menneske med en personlighetsforstyrrelse å det var helt jævlig! Rett og slett terror...

Synes det er vanskelig fordi jeg opplever at min kontakt med andre som sliter psykisk kan dra meg ned... men å si at jeg direkte dømmer de blir vel feil.

Jeg likte denne tråden, her er det mye jeg skal lese og forhåpentligvis lære av! Forsøker å finne et nytt ståsted siden jeg er over det værst ang egen helse, jeg er på vei opp og frem:)

[Gjest Raggy]

Du har helt rett, ihvertfall når det kommer til meg. Jeg forteller ingen at jeg sliter psykisk. Jeg vil ikke ha det stempelet på meg for da blir jeg behandlet anderledes. Da lar jeg de heller bare tro at jeg er kjedelig, egoistisk og sær.

Dette tror jeg er veldig riktig for på et vis kan folk begynne å dulle med en, eller legge ting til rette slik at man slipper å utfordre seg selv noe som jo ikke hjelper i det store og det hele.

Jeg tror at visst det blir sånn så gjør "dullingen fra andre at sykdommen stagnerer slik at man ikke utvikler seg, for alle har jo en mestrings og utviklingskurve uansett diagnose eller ikke.

Jeg var veldig åpen før men det er det slutt på, jeg ønsker å bestrebe det å leve så normelt som jeg kan og tror jeg fungerer best visst folk har "vanlige forventinger til meg. Jeg kan jo tenke meg hvor på vakt andre ville blitt om de visste at jeg må ta hjertemedisin ved påtrengende inntrykk hehe. Ja jeg må le litt for jeg er bare glad for at det finnes et alternativ til ekg når det røyner på, men andre vil nok bli veldig urolige om de visste det.

Du er en smarting du!

[Gjest Raggy]

Ja, jeg må innrømme at jeg har fordommer mot folk som er psykisk syke. Ikke de med alvorlige diagnoser, men de med lettere psykiske lidelser. De som har angst, sosial angst særlig. Har ofte opplevd at folk skylder på angsten sin for å kunne gjøre livet lettere for seg, få sympati, unnskylder sin egen dårlige oppførsel mot andre med angsten sin....alt skal dreie seg om dem, og alle må ta hensyn og finne seg i alt.

Selvsentrerte så det holder.

Ja, de har jeg fordommer mot. Særlig fordi de har en tendens til å ikke ville ta tak i problemet sitt, gjøre noe med det.

Jeg har ikke fordommer mot noen som sliter psykisk pga vanskelige ting de har opplevd. F.eks mobbing og vanskelig/traumatisk barndom.

Uff, jeg tåler ikke "suttrerne som jeg kaller dem, folk som bare er ute etter sympati med den tro at bare alle andre tar hensyn, viser empati og sier uff så fælt så blir alt bra.. Enkelte kunne fint tatt seg sjøl et skikkelig tak i ræva! Det finnes merkelig mange voksne mennesker som er sånn, folk som på et vis blir sykdommen sin, det blir en livsstil som gir så mye oppmerksomhet at de niholder på den.. tror jeg da, for det virker sånn..

De som ønsker å blir friske eller fungere så godt som mulig tenker jo motsatt, de vil ikke bli tatt hensyn til nettopp fordi de vil ha "friske krav og forventninger.

[Gjest Valiumsjunkie]

Jeg har fordommer, ville være å lyve hvis ikke.

[otilie]

enig i at om noen får vite at en person er psykisk syk, så skal de liksom legge alt til rette og være forsiktig og passe på. Man bør være litt forsiktig med det. Kjenner folk som er psykisk syke, og de var så dritt lei pleierne som behandlet de som småunger.... og som trodde de ikke klarte noenting bare fordi de var psykisk syke...

møter jeg en person som forteller meg at hun sliter/har slitt, så forandrer ikke det noenting. Jeg behandler den personen som en hvilken som helst annen person. De pykisk syke fortjener å få vite hvordan det virkelige livet er, mange har vært innlagt og vært under behandling i mange år og er bare vant med å bo på forskjellige hjem og sykehus og at pleiere gjør ting for de... å fortsette å passe på de når de endelig har fått seg ut av systemet eller er på vei ut, blir bare feil.

De fleste som er på vei ut av det sytemet ønsker å leve et normalt liv og klare seg selv.

så uansett bør man behandle de psykisk syke som vanlige mennesker. Selvfølgelig, bryter de sammen og får et anfall eller noe er det jo viktig å være der for dem...

men etter min erfaring har de jeg kjenner vært veldig takknemlige for at de blir behandlet som andre mennesker, og de vokser på det også.

[Gjest Nenya82]

Ja, jeg må innrømme at jeg har fordommer mot folk som er psykisk syke. Ikke de med alvorlige diagnoser, men de med lettere psykiske lidelser. De som har angst, sosial angst særlig. Har ofte opplevd at folk skylder på angsten sin for å kunne gjøre livet lettere for seg, få sympati, unnskylder sin egen dårlige oppførsel mot andre med angsten sin....alt skal dreie seg om dem, og alle må ta hensyn og finne seg i alt.

Selvsentrerte så det holder.

Ja, de har jeg fordommer mot. Særlig fordi de har en tendens til å ikke ville ta tak i problemet sitt, gjøre noe med det.

Jeg har ikke fordommer mot noen som sliter psykisk pga vanskelige ting de har opplevd. F.eks mobbing og vanskelig/traumatisk barndom.

Syns ikke det var noen hyggelig lesing for min del.Jeg har sosial angst selv og depresjon,men jeg går ikke rundt og forteller det til andre og tråder som dette forsterker bare det at jeg absolutt ikke vil fortelle om det.

Blir nesten litt matt av at jeg skal bli sett ned på bare fordi jeg sliter med det noen kaller for en "enklere" angst.

Jeg prøver å gjøre noe med mitt problem,men det tar tid og selv om det kanskje ikke virker som jeg gjør noe for andre så gjør jeg det.Går i terapi og prøver å jobbe med meg selv,men jeg har hatt sosial angst veldig lenge så det er ikke noe som er gjort på et blunk.Jeg har det fordi jeg ble mobbet og flere andre ting som jeg ikke vil skrive om her,men ja siden folk skriver at det bare er å ta seg sammen så må jo det være sånn

Syns folk skal være litt forsiktige før de sier at det bare er å ta seg sammen,for det er ikke så lett alltid,men selvsagt må man jobbe for det selv og ønske å bli frisk.Samtidig er det mange som er langt nede,og kanskje har så mye de sliter med at de ikke ser noen utvei.Det å bli frisk er en prosess som for noen tar kort tid mens for andre tar det lengre tid.

Jeg tror nok ikke at det er så lett som folk som ikke har vært der selv fremstiller det som,men det er jo alltid lett å gi råd om ting man ikke har peiling på.

Samtidig sitter div. behandlere og andre med angst og påstår at det er så befriende å snakke om angsten sin med andre,men jeg tror ikke på det i det hele tatt.Har kun fortalt det til noen utvalgte personer,for jeg stoler ikke på andre og vil ikke bli behandlet som en liten unge bare fordi jeg sliter.

EDIT:Jeg har også møtt så mange forskjellige mennesker som sliter psykisk at jeg vet at uansett hvem du er så kan du slite med noe.De fleste er det ikke noe man kan se på de,så i begynnelsen var det overraskende for meg å se at alle uansett hvor vellykkede de virker faktisk kan slite.

Endret 24. mai 2012 av Nenya82

[Gjest HunterLady]

Syns ikke det var noen hyggelig lesing for min del.Jeg har sosial angst selv og depresjon,men jeg går ikke rundt og forteller det til andre og tråder som dette forsterker bare det at jeg absolutt ikke vil fortelle om det.

Blir nesten litt matt av at jeg skal bli sett ned på bare fordi jeg sliter med det noen kaller for en "enklere" angst.

Jeg prøver å gjøre noe med mitt problem,men det tar tid og selv om det kanskje ikke virker som jeg gjør noe for andre så gjør jeg det.Går i terapi og prøver å jobbe med meg selv,men jeg har hatt sosial angst veldig lenge så det er ikke noe som er gjort på et blunk.Jeg har det fordi jeg ble mobbet og flere andre ting som jeg ikke vil skrive om her,men ja siden folk skriver at det bare er å ta seg sammen så må jo det være sånn

Syns folk skal være litt forsiktige før de sier at det bare er å ta seg sammen,for det er ikke så lett alltid,men selvsagt må man jobbe for det selv og ønske å bli frisk.Samtidig er det mange som er langt nede,og kanskje har så mye de sliter med at de ikke ser noen utvei.Det å bli frisk er en prosess som for noen tar kort tid mens for andre tar det lengre tid.

Jeg tror nok ikke at det er så lett som folk som ikke har vært der selv fremstiller det som,men det er jo alltid lett å gi råd om ting man ikke har peiling på.

Samtidig sitter div. behandlere og andre med angst og påstår at det er så befriende å snakke om angsten sin med andre,men jeg tror ikke på det i det hele tatt.Har kun fortalt det til noen utvalgte personer,for jeg stoler ikke på andre og vil ikke bli behandlet som en liten unge bare fordi jeg sliter.

Skjønner godt at du ikke vil snakke om dette til så mange, spesielt siden det finnes så mange med fordommer. Men husk at vi finnes vi som ikke har slike fordommer og som synes slike som deg er sterke! Drit i disse andre som ikke har peiling, selv om det ikke alltid er så lett og ikke minst til tider svært provoserende. Det at de har så lite peiling for meg egentlig til å synes litt synd i de. Det må jo være mye de da ikke får med seg av det som faktisk betyr noe.