StellinaX Skrevet 15. januar 2012 #21 Skrevet 15. januar 2012 Mulig jeg er evneveik eller trangsynt, men jeg klarer ikke å like folk som sier det du gjør her.. Ikke jeg heller, blir helt kvalm... 1
Dragonfly84 Skrevet 15. januar 2012 #22 Skrevet 15. januar 2012 Mulig jeg er evneveik eller trangsynt, men jeg klarer ikke å like folk som sier det du gjør her.. Du trenger ikke å like meg, men jeg kan ikke noe for det jeg føler Du vet heller ingenting om opplevelser jeg har hatt med barn, så det er litt lite informasjon for deg å gjøre deg opp en mening om meg Da jeg var lita opplevde jeg at barn var så ondskapsfulle at de ødela livet mitt, hele barneskolen, bare fordi de kunne. Noen barn mobbet fordi de trengte mer makt selv, noen mobbet fordi de syntes det var gøy, og ei lagde gjenger og bestemte hvem som fikk være i gjengen og hvem som ikke fikk være med. For å få være med måtte man være fysisk slem mot andre barn. Jeg opplevde at jeg ble utestengt, mobba for at jeg ikke ville være slem, for å gjøre lekser, for klær og hva som helst annet de kunne komme med, og jeg opplevde at andre ble låst inne, hånet for å være lei seg, lokket med å få være med i gjengen for så å bli utestengt igjen. Og dette var altså 7-åringer. Da jeg var 11 hadde de hvert fall fått meg til å begynne med den sminken og de klærne de ville jeg skulle gå med, så da fikk jeg være relativt i fred senere. Du aner ikke hvor mye barneskolebarn kan ødelegge. På ungdomsskolen hadde derimot folk blitt såpass voksne at det var som et paradis å komme fra den barneskolen til ungdomsskolen. Jeg liker mine egne tantebarn. Jeg aner ikke hvordan jeg skal oppføre meg rundt dem, og da det ene tantebarnet mitt sparka et annet barn i hodet bare fordi hun ville ha en leke ble det vanskelig for meg, siden mitt eget tantebarn var ei bølle og en mobber. Men jeg liker dem. Jeg er livredd for å "ødelegge" det ene tantebarnet mitt, fordi han er så liten, og så lett kan bli skadd, føler jeg. Jeg er redd for å miste ham eller at han på et eller annet vis skal klare å knekke nakken mens jeg holder ham. Jeg føler noe for ham, men jeg forstår ikke hvordan han fungerer. Jeg er ikke uten empati eller følelser, jeg kan se at et barn gjør noe søtt, og jeg begynner å grine hvis jeg ser noen på tv som endelig får et etterlengtet barn, men jeg vil ikke ha barn selv, og det får jeg ikke gjort noe med. Jeg har tenkt at de som vil ha barn er heldige, for barna betyr så mye for dem, og jeg går sikkert glipp av masse, men jeg klarer ikke å ville ha barn selv. Jeg vil bare ikke. Og det er vel lov. 8
Gjest Vampen Skrevet 15. januar 2012 #23 Skrevet 15. januar 2012 Mulig jeg er evneveik eller trangsynt, men jeg klarer ikke å like folk som sier det du gjør her.. Eller kanskje du er preget av at du er mamma? 8
AnonymBruker Skrevet 15. januar 2012 #24 Skrevet 15. januar 2012 De fleste er jo ikke sånne som hater barn, men de som ikke liker barn liker gjerne å prate om det, hele tiden. Nesten som om det er tøft og kult å ikke like barn. "Åh, er det feil av meg å ikke like barn?" "Stakkars meg som hater barn" "Jeg vil være singel og selvopptatt hele livet, skal aldri ha barn!" Egentlig driter vel jeg i om enkelte ikke liker barn, selv om jeg blir litt skremt av at noen avvise en hel gruppe (små) mennesker på denne måten, spesielt siden barn er så avhengig av oss voksne for å ha en god barndom og bli gode mennesker. Barn trenger å bli sett, anerkjent, respektert. Selv "drittunger" og barn som har dusteforeldre. Er kanskje bare litt lei av alle de som skal mase om at de ikke liker barn, hvorfor det liksom. Det er ikke spesielt kult, faktisk. 2
Gjest True Khaleesi Skrevet 15. januar 2012 #25 Skrevet 15. januar 2012 Eller kanskje du er preget av at du er mamma? Uten tvil. Men jeg innser likevel at jeg er litt trangsynt på temaet. Jeg klarer fint å innrømme at jeg ikke er like åpen og forståelsesfull på alle områder. Dragonfly: Vondt at du ble mobbet. Det er dessverre bare slik at mange barn ikke har forståelse for konsekvensene av mobbing og ei heller er klar over at de mobber. Noen er klar over det selvsagt, og noen blir også mobbere i voksenlivet. Synes likevel det er trist at du assosierer mobbing så sterkt med barn. 2
Gjest D_flatmajor Skrevet 15. januar 2012 #26 Skrevet 15. januar 2012 Jeg likestiller følgende grupper: 1: De som ikke har barn og som ikke aksepterer at barn eksisterer. 2: De som har barn, og som mener at alle andre har å innordne seg etter det faktum at akkurat de har barn, på absolutt alle områder. Begge leire har sine svin på skogen. Når noen går fra å mene at en livssituasjon er best for seg, til å mene at det er normen og rammen for alle andres liv, da mister jeg fort respekten. 5
Gjest Vampen Skrevet 15. januar 2012 #27 Skrevet 15. januar 2012 Jeg kan forresten svare på trådens tema også. Jeg har ingen problemer med å si at jeg ikke blir generelt varm og fuzzy av barn. Men jeg hater dem på ingen måte. 1. klassingene mine er f. eks verdens søteste, morsomste, artigste og flotteste gjeng. De jeg til tider sender noen hatefulle tanker til er ikke barn, men foreldre. Og nei, jeg irriterer meg ikke når jeg ser en mor hale en grinete 4 åring gjennom matbutikken. Da sender jeg henne heller noen medfølende tanker. Det er mer når unger får lov til å gå fullstendig bananas, av foreldre som ikke følger med eller bryr seg om at ungene er til irritasjon for resten av omgivelsene. Og det skjer. Da er det ungene som er det akutte uromomentet, men det er foreldrene sin skyld at de får lov til å være det. Derfor er det også der jeg plasserer skylda. 7
Dragonfly84 Skrevet 15. januar 2012 #28 Skrevet 15. januar 2012 (endret) Dragonfly: Vondt at du ble mobbet. Det er dessverre bare slik at mange barn ikke har forståelse for konsekvensene av mobbing og ei heller er klar over at de mobber. Noen er klar over det selvsagt, og noen blir også mobbere i voksenlivet. Synes likevel det er trist at du assosierer mobbing så sterkt med barn. Ja, det er trist. Det hadde sikkert vært lettere for meg ikke å være nesten redd for dem hvis ikke det hadde vært for det. Hvem vet, kanskje jeg til og med hadde hatt lyst på barn da? Men nå i ettertid ser jeg at kanskje det var enda verre for en av dem som faktisk var i gjengen (riktignok lav-status, men med som en slags slave), for hun fikk etter hvert selvmordstanker som de andre i gjengen gjorde narr av og spredde ut over hele skolen. Da var vi vel rundt 9 - 10... Og det er helt vanvittig at en tiåring får selvmordstanker pga andre barn. Endret 15. januar 2012 av Dragonfly84
StellinaX Skrevet 15. januar 2012 #29 Skrevet 15. januar 2012 Uten tvil. Men jeg innser likevel at jeg er litt trangsynt på temaet. Jeg klarer fint å innrømme at jeg ikke er like åpen og forståelsesfull på alle områder. Dragonfly: Vondt at du ble mobbet. Det er dessverre bare slik at mange barn ikke har forståelse for konsekvensene av mobbing og ei heller er klar over at de mobber. Noen er klar over det selvsagt, og noen blir også mobbere i voksenlivet. Synes likevel det er trist at du assosierer mobbing så sterkt med barn. Nok engang enig med deg, jeg.
AnonymBruker Skrevet 15. januar 2012 #30 Skrevet 15. januar 2012 Faktisk synes jeg det er enda flere Kg-damer som hater andre kvinner og mødre, enn de som hater barn... Kvinner er kvinner verst, det får jeg stadig bekreftet her inne, om jeg skulle være i tvil. Forøvrig er jeg ikke innmari begeistret for barn selv. Jeg liker mine egne, men andres er jeg ikke særlig interessert i. Det er derimot ikke noe jeg bruker tid på, barn er i verden og det respekterer jeg og forholder meg til. Ferdes man i offentligheten får man tåle at man ikke er alene.... 1
Raven Emerald Skrevet 15. januar 2012 #31 Skrevet 15. januar 2012 Jeg er veldig begeistret for egne barn, liker barn av venner, de fleste bekjente, og familie. Fremmede barn skal det derimot mye mer til før jeg vil ha noe med å gjøre. Dem holder jeg meg unna, da jeg generelt ikke liker dem. Om ikke annet; skryter jeg av et barn, er det fordi jeg liker det.
Holar Skrevet 16. januar 2012 #32 Skrevet 16. januar 2012 Den evige matbutikkdiskusjonen ja. Ta ungen ut av butikken om det ikke nytter å si fra. Er ikke verre enn det. Og om ungen er så umulig at det betyr at det aldri vil få handlet og dermed sulter ihjel må du antakelig se litt på andre alternativer, som barnevakt to timer i uka og så tar du storhandelen da. De andre dagene i uka trener du med ungen på å være i butikken uten hyl og skrik og dårlig oppførsel. Før eller siden lykkes du. Eller ungen blir 18 og flytter hjemmefra. Nå tør jeg påstå at det er barneoppdragelse man gjør også i butikken. Er ungen urimlig og håpløs i butikken må vi lære ungen hvordan man oppfører seg. Å bare ta de ut, les: aldri ha med ungen i butikken, vil medføre at man om noen år vil kunne lese her på KG om disse håpløse, uhøflige voksne i butikken - skrevet av gamlingene. 2
Gjest Hikken Skrevet 16. januar 2012 #33 Skrevet 16. januar 2012 (endret) Jeg hater ikke barn, men jeg vurderer å forbli barnløs rett og slett fordi etter mange år med grov mobbing og ren, psykisk tortur fra klassekameratene mine så ser jeg ikke barn som søte, men ren ondskap. Synd, for jeg vet om flere søte og snille unger, men jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg hadde reagert hvis jeg hadde fått vite at mitt barn var en mobber, og mobbet like grovt som det mine tidligere klassekamerater gjorde. Endret 16. januar 2012 av Hikken 3
AnonymBruker Skrevet 16. januar 2012 #34 Skrevet 16. januar 2012 Jeg hater ikke barn, men jeg vurderer å forbli barnløs rett og slett fordi etter mange år med grov mobbing og ren, psykisk tortur fra klassekameratene mine så ser jeg ikke barn som søte, men ren ondskap. Synd, for jeg vet om flere søte og snille unger, men jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg hadde reagert hvis jeg hadde fått vite at mitt barn var en mobber, og mobbet like grovt som det mine tidligere klassekamerater gjorde. Så hvis du ble mobbet av voksne ville du da hatet voksne? Må ærlig innrømme at argumentet om at man ikke liker barn fordi man ble mobbet som barn av barn, er ganske irrasjonelt. Greit nok at man ikke liker barn, men sånne grunner synes jeg altså er mildt sagt rare... 3
Måndagsbarn Skrevet 16. januar 2012 #35 Skrevet 16. januar 2012 Jeg kan se at VISSE andres barn er søte, snille og underholdende. Jo eldre jeg blir selv, jo bedre kommer jeg overens med barn, men som regel de barna som er litt veslevoksne selv. Som barn var jeg en "liten voksen" og var mye rundt voksne og trivdes best i voksent selskap. Jeg har ikke noe ønske om å få barn og synes det er helt fjernt å se på mennesker som gir barna sine "fri oppdragelse" og benytter lignende merkelige arbeidsmetoder med avkommet sitt, men innbiller meg at de fleste gjør så godt de kan. Jeg forkynner sjelden for venninner eller andre at "det er så deilig å være barnefri" o.l., og kjenner meg ikke helt igjen i det at alle vi som er frivillig barnløse lever noe mer egoistisk enn folk med barn. På samme måte forventer jeg vel at de også gjerne kan holde andre samtaleemner enn farge på avføring, hvor lenge de skal amme o.l., det kan de jo gjerne diskutere med sine andre venninner som også har barn, og det tror jeg vi har en stille enighet om oss imellom. Jeg tar meg mer enn gjerne av små kusiner, venninners barn e.l. om de ønsker seg fri. Det handler vel mye om hva man opplever selv, er man mor synes man "de andre" er lite forståelsesfulle og hatske, og er man barnløs føler man kanskje at de som har fått barn glemmer å ta hensyn til at det finnes en verden der utenfor deres egen lille boble.
Gjest Hikken Skrevet 16. januar 2012 #36 Skrevet 16. januar 2012 Så hvis du ble mobbet av voksne ville du da hatet voksne? Må ærlig innrømme at argumentet om at man ikke liker barn fordi man ble mobbet som barn av barn, er ganske irrasjonelt. Greit nok at man ikke liker barn, men sånne grunner synes jeg altså er mildt sagt rare... Det vet jeg ikke siden jeg aldri ble mobbet av voksne. Det er godt mulig jeg hadde mislikt dem også om det hadde skjedd. 1
Gjest Nenya82 Skrevet 16. januar 2012 #37 Skrevet 16. januar 2012 Jeg hater ikke barn,men jeg syns noen av dem er slitsomme til tider og da kan jeg irritere meg over dem. Syns det er irriterende med unger som hyler når jeg er på butikken,som er frekke,som løper rundt og hyler og unger som kommer bort til deg med grisete hender og skal ta på alt uten at foreldrene bryr seg.Rett og slett bortskjemte og uhøflige barn. Men jeg kan like noen av dem også Da er det nesten så jeg får lyst på en selv,men bare nesten 2
AnonymBruker Skrevet 16. januar 2012 #38 Skrevet 16. januar 2012 Så hvis du ble mobbet av voksne ville du da hatet voksne? Må ærlig innrømme at argumentet om at man ikke liker barn fordi man ble mobbet som barn av barn, er ganske irrasjonelt. Greit nok at man ikke liker barn, men sånne grunner synes jeg altså er mildt sagt rare... Så heldig du er som aldri har opplevd skikkelig ondskapsfulle barn 1
AnonymBruker Skrevet 16. januar 2012 #39 Skrevet 16. januar 2012 Jeg hater ikke barn, men er ikke noe spesielt glad i barn. Jeg er ikke noe fan av foreldre som gir barna sine fri oppdragelse, og som lar de løpe og herje vilt rundt i butikkene osv. Det nytter ikke å snakke til slike foreldre. De bare glefser til deg hvis du prøver å snakke til de. Joda, har prøvd før da det var barn i butikken jeg jobbet i som klatret på ting som noen aper og veltet ting osv. Mødrene brydde seg ikke og da jeg snakket til en unge som begynte å åpne hårfargepakken og ta ut det som lå inni, så fikk JEG kjeft av mora. Ikke ungen som gjorde noe han ikke skulle gjøre. Det er jo ikke rart man får fordommer mot småbarnsmødre. 1
AnonymBruker Skrevet 16. januar 2012 #40 Skrevet 16. januar 2012 Så heldig du er som aldri har opplevd skikkelig ondskapsfulle barn Tja, jeg har opplevd skikkelig ondskapsfulle barn OG voksne. Heldigvis for meg klarer jeg å la være å generalsiere negative opplevelser til å gjelde alle i samme gruppe.... Skulle jeg ellers gått hele livet og hatet alle barn og voksne?
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå