sliten av barn

[Gjest anonym]

er det lov og si at man er slitne av barna i ny og ne?

jeg mener det er lov og at man ikke skal bli kritisert pga det.

[Gjest Surrehodet]

Ja det er det. Men vokt deg for hvem du sier det til, enkelte steiler når du sier slikt.

[AnonymBruker]

Jeg sier det ofte. Betyr ikke at jeg ikke er glad i dem, eller at jeg ikke gjør mitt beste for dem. Men at de gjør meg sliten? Absolutt!

Men jeg sier det ikke til "hvem som helst" da. Sier det til de som står meg nær, og til de som spør.

[Havbris]

Selvfølgelig er det lov til å si at man blir sliten av barn. Akkurat som det er lov til å bli sliten av mye annet. Men ikke si det for høyt her på KG - for da får du raskt svaret "du har valgt det selv". Og det som man velger selv skal man ikke bli sliten av

Mine barn ble født med 15 mnd mellomrom og jeg var dødssliten i perioder. Heldigvis hadde jeg venner og familie som hadde full forståelse for dette.

[altflyter]

Hvilke foreldre blir IKKE slitne av barna i ny og ne? Det lurer jeg på... Og vil gjerne ha en resept på pillene de går på...

[Meridian]

En smart fyr sa en gang: Barn er som batterier - når de sover lader de ...

[Mooria]

Hvilke foreldre blir IKKE slitne av barna i ny og ne? Det lurer jeg på... Og vil gjerne ha en resept på pillene de går på...

Jeg har to barn på 6 og 7 år, og jeg blir faktisk aldri sliten av dem. Joda, jeg blir selvsagt sliten og trøtt som alle andre, men for det meste når jeg har hatt en lang dag på jobb. Har en ganske krevende jobb, og i tillegg har jeg nettopp hatt en prolaps i ryggen som tappet meg for energi.

Men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri føler at jeg er sliten pga barna. Det var ganske tøft når de var små, jeg fødte to stykker i løpet av et år, jeg ble alene når de var 1 og 2 år gamle og jobbet nattskift i tillegg.

Men nå som de er blitt større så er alt så mye lettere. Jeg vet at jeg vært heldig med barna mine, de er glade, trygge og harmoniske. De er bestevenner og krangler sjelden, og de trasser aldri. Ingen hyling og skriking i det hele tatt, og det er faktisk flere år siden sist jeg hevet stemmen og kjeftet på dem.

Når vi er i butikken har de aldri spurt om å få noe. (det hender jo selvsagt jeg kjøper noe ekstra til dem uansett da), og jeg synes faktisk det er lettere å ha de med i butikken enn å gå alene, de hjelper til med å finne varer og pakke i poser osv.

Klokken åtte hver kveld pusser de tenner og legger seg uten at vi trenger å be dem om det. De sier at de synes det er godt å legge seg etter en lang dag.

Og dersom det skulle dukke opp problemer eller uenigheter, så setter vi oss ned og snakker ordentlig sammen, i stedet for å kjefte eller krangle. Det fungerer veldig bra, og barna gir uttrykk for at de synes det er en god måte å løse utfordringer på.

Det høres kanskje for godt ut til å være sant, men det er faktisk mulig å ha barn uten å bli sliten av det. Jeg er i hvertfall utrolig takknemlig for at vi i vår familie fungerer så bra og har en så harmonisk hverdag.

Jeg vet om en del som har skikkelige trassunger, og der er det både kjefting og hyling fra morgen til kveld..og jeg synes oppriktig synd på foreldrene. Jeg hadde aldri holdt ut en hel dag med et sånt barn.

[MarianneE]

hvem er det som ikke blir sliten av barna sine?

Jeg er til tider helt utmatta av mitt barn, men samtidig er det heller ingen andre som gir meg så mye glede!

[AnonymBruker]

Jeg må ærlig innrømme at jeg har tenkt mitt når ei venninne har sagt sånt. Men det er ikke nødvendigvis på grunn av barna i seg selv. Dette er ei dame som kanskje i utgangspunktet syns tilværelsen er litt slitsom, og hun er for eksempel ikke i stand til å jobbe. Likevel valgte hun å få to tette, sammen med en absolutt idiot av en mann som ikke løfter en finger for å bidra med noe, verken husarbeid eller noe med barna.

Jeg har vondt av henne, men jeg tenker jo at det kanskje ikke var så lurt å få barn i den situasjonen hun var (og fremdeles er) i. At hun duller med barna til det ekstreme, slik at disse er blitt fullstendig avhengig av henne (og leggetiden fort kan strekke seg over tre timer, for man må jo ligge i senga sammen med ungen for at den skal sovne), hjelper ikke på saken.

Andre venner som har barn, hvor foreldrene samarbeider godt, er det derimot enklere å akseptere at de kan bli slitne fordi det er generell slitenhet, ikke.. selvforskyld slitenhet.

[AnonymBruker]

Ja, blir dritsliten jeg av og til. Selv om jeg er ung og bare har et barn! Er godt når hun legger seg for kvelden!

[MellonCollie]

Jeg kjenner i alle fall ikke mange foreldre som ikke tidvis er rimelig utmattet av det å ha barn.

Barna gir mye energi også, men det er nok av dager hvor jeg titter ofte på klokka for å se om det ikke nærmer seg leggetid

[micromaya]

Klart det er lov! På samme måte som det er lov til å bli sliten av jobb, ansvar, oppgaver og hverdagen generelt

Men som nevnt over her, vil man alltid støte på dem som sier "du har valgt det selv". Vi har 6 barn tilsammen, men nevner sjelden noe om hvordan det funker til andre. Hverdagen vår er proppfull, men om vi skulle komme til å ytre noe om sliten, så får vi fort høre den samme visa

[AnonymBruker]

Joda, kan jo tenke at de gjør meg sliten, men jeg skjønner ikke vitsen med å underholde andre med det. Mannen min er i såfall den som en gang i blant får høre sånt, men det er ikke ofte. (selv om vi bla. har et barn med aspergers og adhd).

Jeg gidder bare ikke tenke og snakke negativt.

Har ei venninne som faktisk har 8 -åtte- mndr. mellom barna sine. Hun ble gravid samme uka som hun fødte, og nestemann kom 3 uker for tidlig. Har aldri hørt henne si et pip om at hun er sliten på grunn av barna! Jobb, og generelt livet ja, men ikke barna spesifikt. Har også en annen venninne som stort sett klager over det meste, klageterskelen er meget lav kan du si.

Det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det.

[AnonymBruker]

Joda, kan jo tenke at de gjør meg sliten, men jeg skjønner ikke vitsen med å underholde andre med det. Mannen min er i såfall den som en gang i blant får høre sånt, men det er ikke ofte. (selv om vi bla. har et barn med aspergers og adhd).

Jeg gidder bare ikke tenke og snakke negativt.

Har ei venninne som faktisk har 8 -åtte- mndr. mellom barna sine. Hun ble gravid samme uka som hun fødte, og nestemann kom 3 uker for tidlig. Har aldri hørt henne si et pip om at hun er sliten på grunn av barna! Jobb, og generelt livet ja, men ikke barna spesifikt. Har også en annen venninne som stort sett klager over det meste, klageterskelen er meget lav kan du si.

Det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det.

må da være lov å lufte frustrasjon av og til! men fins en mellomting ja. gidder ikke folk som klager hver dag.

[la Flaca]

Jeg føler faktisk ekstremt sjelden for å klage over at ungene gjør meg sliten.

Men jeg har ei utenlandsk svigerinne som holder på å gå på veggen nå, fordi hun ikke har hushjelp og nanny ansatt for øyeblikket.(hun har ett barn som går i barnehage).

Det er åpenbart forskjell på folk.

[AnonymBruker]

Hun ble gravid samme uka som hun fødte,

Guinness rekordbok?

Og hvem i alle dager har seg samme uka som man har født?!

[AnonymBruker]

Guinness rekordbok?

Og hvem i alle dager har seg samme uka som man har født?!

I know. En relativt lett fødsel uten revning antar jeg.

[AnonymBruker]

Akkurat nå føler jeg aldri at jeg er sliten av barna i seg selv. Vi har fire, yngstemann er tre år. Det å være sammen med barna, hjelpe med lekser, se på barne-TV, gå på kino, tur eller i svømmehallen, se på fotballkamper og balletforestillinger- alt det er med hånden på hjertet bare moro.

Men jeg er relativt ofte dødssliten av "totalsummen". Stressende jobb, masse husarbeid, ungene som skal kjøres hit og dit hver eneste kveld og helg, skittentøysberget som aldri tar slutt, hunden som skal luftes og vinduene som er skitne. Føler at jeg går litt i minus hver eneste dag, og sjelden har tid til å hente meg inn igjen.

Vet ikke om det er det samme, eller en annen type slitenhet, da. Og så prøver jeg å ikke klage for mye, verken til familie eller venner/kolleger. Det kommer jo ikke noe godt ut av det... Hender jeg lufter frustrasjon på nettet da, når hverdagen er ekstra tung Men jeg ser for meg at jo mer man lar seg selv være "sliten og lei", jo mer blir man sånn også. Så jeg prøver å holde meg optimistisk og glad, selv om jeg innvendig er segneferdig så det holder.

Hilsen Smilemamma

[AnonymBruker]

Guinness rekordbok?

Og hvem i alle dager har seg samme uka som man har født?!

Jeg hadde en veldig lett fødsel, var heldig og fikk en liten baby, 2800g og 31cm hodeomkrets, hun kom tre uker før termin da. Fødte mandag, sex på søndag

Revnet ikke noe heller, kunne ikke se at jeg hadde født engang sa jordmora dagen etter fødsel.

[Gjest Mandalas]

Jeg hadde aldri holdt ut en hel dag med et sånt barn.

Det hadde du. Man har liksom ikke så mye valg

Jeg har to krevende barn, hvorav ett har "mild" autisme. Jeg er ofte møkkasliten. Det ene barnet bare tar, tar og tar energi. Men jeg syns likevel vi har et koselig og harmonisk hjem i det store og hele. Men sliten - ja, uten tvil!! (Og det betyr ikke at jeg klager til andre folk over hvor slitsomt det er. Jeg holder det for meg selv, sier det iblant til samboeren og på forum;))