Barn i offetligheten

[AnonymBruker]

Jeg har ett barn på 1,5 år, og jeg tørr rett og slett ikke å ha henne med meg ut på ting.

Hun liker ikke å sitte stille, og hun begynner å skrike på t-banen/bussen når jeg må tvinge henne til å sitte.

Jeg vet hvor grusomt sånne unger er for andre, så jeg må som regel gå av, og gå hjem, for ikke å plage alle andre.

Har vi først kommet frem til senteret vil hun ikke sitte i vogna, da blir det hylskrik, og jeg får samme problem. hun vil gå alene, og det tørr jeg ikke inne blandt alle andre.

Hvordan kan må komme seg ut litt med en vognnekter, uten å være til bry for resten av sammfunnet???

Evt i hvilken alder kan jeg regne med at dette går litt lettere???

Begynner å bli litt sliten av å sitte inne heeele tia, og måtte dra ut sent på kvelden for å handle alene. Samtidig som jeg ikke vil at min datter skal plage alle i nærheten...

[Jens]

Etter to blir det bedre.

Men, du burde kanskje vurdere hva du har gjort i oppdragelsen som gjør at datteren din til de grader kan styre hverdagen din.....

[Gjest Adriane]

Etter to blir det bedre.

Men, du burde kanskje vurdere hva du har gjort i oppdragelsen som gjør at datteren din til de grader kan styre hverdagen din.....

Jeg vet ikke om dette utsagnet kommer av arroganse eller uvitenhet, (håper på det siste), men ikke alle får "A4-barn" som oppfører seg eksemplarisk, uansett hvor "riktig" oppdragelse man gir de... Dessuten har vel stakkars TS lest alle innleggene her på KG om at foreldre med slike barn ikke har noe å gjøre ute blant andre folk, og heller får holde seg hjemme med de slitsomme barna sine - så da er det vel kanskje samfunnet rundt som i minst like stor grad får styre hverdagen hennes; ikke (bare) barnet?!

[Gjest pysepusen]

Her blir det bedre og bedre for hver dag som går Har selv en som er veldig aktiv og som hater vogna med mindre han skal sove der. Buss gidder jeg ikke prøve en gang

Som sagt - det blir bedre og bedre! Jo mer man kan kommunisere med dem, jo lettere blir det å forklare ting også.

[Mooria]

Det er fullt mulig å oppdra barn til å oppføre seg ordentlig, selv i den alderen. Men jeg mistenker også at det er barnet som bestemmer her, og det blir fort en vane å gi etter for å unngå bråk og slitsomme situasjoner.

Du kan ikke regne med at det automatisk blir "lettere" når barnet når en viss alder. Tvert i mot så vil det bare bli mye verre dersom man lar barnet fortsette å styre hverdagen.

[AnonymBruker]

Har du prøvd klikkertrening?

[AnonymBruker]

Jeg har ett barn på 1,5 år, og jeg tørr rett og slett ikke å ha henne med meg ut på ting.

Hun liker ikke å sitte stille, og hun begynner å skrike på t-banen/bussen når jeg må tvinge henne til å sitte.

Jeg vet hvor grusomt sånne unger er for andre, så jeg må som regel gå av, og gå hjem, for ikke å plage alle andre.

Har vi først kommet frem til senteret vil hun ikke sitte i vogna, da blir det hylskrik, og jeg får samme problem. hun vil gå alene, og det tørr jeg ikke inne blandt alle andre.

...

Kjenner meg veldig godt igjen her! Har en datter på snart to år.

Føler at det er et stort sjansespill å ta henne med noe sted. Ofte går det bra, men plutselig kan det være en liten detalj som gjør at hun klikker helt, og blir fra seg av sinne. F.eks. at hun plutselig vil ta av seg skoene på bussen, og blir sint når jeg sier nei.

Og hvet du hva som hjalp meg? Alltid ha med noe godt til barnet. Hun er ikke bortskjemt med det ellers, så f.eks. en eplebit når vi skal på bussen, eller en liten kartong med Hipp sin barnejuice i vogna, gjør at hun holder ut mye lenger.

Før jeg fikk barn himlet jeg litt med øynene når jeg så små barn sitte på bussen og spise kjeks, MÅ de liksom ha noe å knaske på hele tiden... men nå skjønner jeg de mødrene veldig godt selv

Vi velger ofte butikker som har små barne-handlevogner, og så lar jeg henne få gå og putte oppi det vi trenger hvis vi ikke må handle så veldig mye. Det er stor stas. Og så forbereder jeg henne på hva som skal skje når vi kommer til kassa (ellers blir hun rasende når jeg må legge ting oppå båndet). De gangene hun må sitte i handlevogna når vi handler, hjelper det masse å gå forbi brødskjæremaskinen og gi henne et avskjær som hun kan knaske på, det holder henne opptatt i lang tid.

Så det er kjempeslitsomt, synes alltid at vi glemmer viktige ting i butikken (fordi jeg alltid må ha full fokus på ungen), men det er vel sånn det er å være småbarnsforeldre...

[AnonymBruker]

Har du prøvd klikkertrening?

Hva er det??

Nei da hun er ikke en vannskelig unge egentlig, og nei hun får ikke gjøre som hun vil! Det er vel egentlig det som er litt av problemet.

Hun blir fryktelig sinna når hun ikke får bestemme, og siden jeg selv HATER skrikerunger når jeg er ute, ønsker jeg ikke at hun skal plage andre når vi er ute!

Men noe av problemet er vel også at fordi jeg er veldig forsiktig og ikke gjøre noe vesen av meg, har jeg utviklet en angst for slike situasjiner og ungår dem mest mulig, dermed får hun jo ikke "øvd" seg på dem heller...

Men jeg aner oppriktig ikke hva jeg skal gjøre når jeg må sette henne i vogna og hun begynner å hylvræle på ett senter?? Klrt det funker å gi henne en bolle elle noe, men det ønsker jeg ikke å lære henne til!!

TS

[La Papesse]

Har du prøvd klikkertrening?

(Klikkertrening er en metode du bruker innenfor dressur på hunder)

[Jens]

Jeg vet ikke om dette utsagnet kommer av arroganse eller uvitenhet, (håper på det siste), men ikke alle får "A4-barn" som oppfører seg eksemplarisk, uansett hvor "riktig" oppdragelse man gir de... Dessuten har vel stakkars TS lest alle innleggene her på KG om at foreldre med slike barn ikke har noe å gjøre ute blant andre folk, og heller får holde seg hjemme med de slitsomme barna sine - så da er det vel kanskje samfunnet rundt som i minst like stor grad får styre hverdagen hennes; ikke (bare) barnet?!

Var ikke meningen å være verken arrogant eller uvitende, men med to barn som begge er hyperaktive har jeg likevell klart å vise hvem som er sjefen av dem og meg. TS kan jo f.eks begynne hjemme? Å være konsekvent er alfa omega, både hjemme og ute.

[Gjest Adriane]

Var ikke meningen å være verken arrogant eller uvitende, men med to barn som begge er hyperaktive har jeg likevell klart å vise hvem som er sjefen av dem og meg. TS kan jo f.eks begynne hjemme? Å være konsekvent er alfa omega, både hjemme og ute.

Men det er jo nettopp det å være bestemt og konsekvent som i mange tilfeller utløser den "uønskede oppførselen" Det er iallfall slik det er med vårt særdeles viljesterke barn. Jo mer vi setter foten ned, er bestemte, konsekvente, viser hvem som er sjefen - jo mer "utagerende" motreaksjoner blir vi møtt med. Høres ut som det er det samme TS "sliter" med.

Mener du at dine to barn oppfører seg eksemplarisk, uten hyl, skrik og protester, når du "viser hvem som er sjefen" og er bestemt og konsekvent? I såfall er du veldig heldig

[Brunhilde]

En ting er ihvertfall helt sikkert, og det er at det ikke nytter å la være å være bestemt og konsekvent, Adriane. Hvis du dropper den biten av oppdragelsen fordi det "utløse uønset oppførsel", ja da vil jeg påstå at du har tapt og at ungen har vunnet.

"Særdeles viljesterke barn" er ofte en unnskyldning for å ikke ta tak i problemene og de ungene blir ofte beskyldt for å være drittunger når de blir eldre. Synd for dem, når det er foreldrene so ikke har gjort jobben sin.

Til ts: Ta med deg ungen ut! Gå inn i og møt de situasjonene som utløser skrik. Er du konsekvent gir det seg etterhvert. De fleste er også overbærende med skrikende unger så lenge de ser at foreldrene gjør en innsats for å stoppe hylinga.

Unger trasser, men de fleste gir seg når de ser det ikke nytter, helt uavhengig av hvor "viljesterke" de måtte være.

[Mooria]

Og hvet du hva som hjalp meg? Alltid ha med noe godt til barnet.

Seriøst?! Og hva skjer den dagen du tar barnet med ut blant folk og ikke har flere godbiter for hånden?

[Gjest Mandalas]

For noen svar. Det er noen her som ikke forstår at alle barn er ulike. Noen er lettere enn andre -uten tvil.

Jeg har også to veldig aktive og direkte vanskelige barn. Den ene mer enn den andre. I en periode på minst ett år så var jeg alene ute med dem minst mulig. Det kunne utarte seg til et helvete, for eldste barnet kunne når som helst få et raserianfall. Og yngste ville gjerne gjøre som hun selv hadde tenkt seg. Det var en forferdelig kombinasjon og bare tanken på å gå utenfor døra med dem alene ga meg "angst".

Men det blir bedre! Det blir definitivt så utrolig mye bedre Både fordi barna vokser og blir eldre, og fordi man selv finner metoder som kan fungere når "normal oppdragelse" ikke fungerer.

[Gjest Mandalas]

Brunhilde: Helt riktig, de fleste gir seg når det ikke funker å trasse. Men ikke alle Bare de fleste. Noen foreldre sitter med det fåtallet som aldri lærer, uansett hvor ofte samme regle gjentas.

[Gjest Adriane]

En ting er ihvertfall helt sikkert, og det er at det ikke nytter å la være å være bestemt og konsekvent, Adriane. Hvis du dropper den biten av oppdragelsen fordi det "utløse uønset oppførsel", ja da vil jeg påstå at du har tapt og at ungen har vunnet.

"Særdeles viljesterke barn" er ofte en unnskyldning for å ikke ta tak i problemene og de ungene blir ofte beskyldt for å være drittunger når de blir eldre. Synd for dem, når det er foreldrene so ikke har gjort jobben sin.

Unger trasser, men de fleste gir seg når de ser det ikke nytter, helt uavhengig av hvor "viljesterke" de måtte være.

Eh... du Brunhilde - hvor har jeg sagt at jeg ikke fortsetter å være bestemt og konsekvent fordi ungen min setter igang 3.verdenskrig når jeg gjør det? Før du dømmer meg som en forelder som ikke gjør jobben min og dermed oppdrar en drittunge, så bør du være sikker på at det stemmer. Hvilket det ikke gjør. Jeg gjør dette flere ganger daglig, og jeg gir meg ikke på tørre møkka, så det er ikke snakk om at jeg gir opp. Det er bare konklusjonen du har dratt - som jeg ikke helt forstår hvordan du klarte å få til engang.

Det er godt mulig "de fleste" gir seg seg når de ser det ikke nytter, men tro ikke at det gjelder alle. Og slutt å bruke "viljesterke" i anførselstegn - for det finnes unger som er viljesterke ja, tro det eller ei.

[Gjest Adriane]

Brunhilde: Helt riktig, de fleste gir seg når det ikke funker å trasse. Men ikke alle Bare de fleste. Noen foreldre sitter med det fåtallet som aldri lærer, uansett hvor ofte samme regle gjentas.

Takk, Mandalas

[Gjest Adriane]

For noen svar. Det er noen her som ikke forstår at alle barn er ulike. Noen er lettere enn andre -uten tvil.

Jeg har også to veldig aktive og direkte vanskelige barn. Den ene mer enn den andre. I en periode på minst ett år så var jeg alene ute med dem minst mulig. Det kunne utarte seg til et helvete, for eldste barnet kunne når som helst få et raserianfall. Og yngste ville gjerne gjøre som hun selv hadde tenkt seg. Det var en forferdelig kombinasjon og bare tanken på å gå utenfor døra med dem alene ga meg "angst".

Men det blir bedre! Det blir definitivt så utrolig mye bedre Både fordi barna vokser og blir eldre, og fordi man selv finner metoder som kan fungere når "normal oppdragelse" ikke fungerer.

Så godt det er å høre at det i det minste finnes noen andre der ute som har det på den måten, og som forstår at det er forskjell også på barn!

Kunne du tenke deg å sende meg en PM ang disse andre metodene dere har fått til å fungere (utover "normal oppdragelse")? Vi kunne sårt trenge noen råd fra andre med samme erfaring...

[Brunhilde]

Brunhilde: Helt riktig, de fleste gir seg når det ikke funker å trasse. Men ikke alle Bare de fleste. Noen foreldre sitter med det fåtallet som aldri lærer, uansett hvor ofte samme regle gjentas.

Godt du kunne komme med en krykke her, du!

Jeg har faktisk så mye tro på våre minste verdensborgere at jeg tror de fleste kan lære å oppføre seg - "viljesterke", eller ikke.

Og jeg bruker anførselstegn når jeg syns det passer, Adriane, også i dette tilfellet.

Jeg syns det å skylde på barnas "vilje" er å fraskrive seg ansvar, jeg kjenner mange barn som er "viljesterke", men de kan oppføre seg allikevel!

[Gjest pysepusen]

Jeg syns det å skylde på barnas "vilje" er å fraskrive seg ansvar, jeg kjenner mange barn som er "viljesterke", men de kan oppføre seg allikevel!

Jeg synes man må se an barnas alder litt jeg... Er enig med deg om det gjelder en 4-åring, men en 1,5-åring?