Hvor mye skal man holde ut?

[AnonymBruker]

Jeg og mannen min har en sønn på straks to år sammen. Etter at vi fikk barn (og egentlig også mens jeg var gravid) har forholdet skrantet mer og mer.

-Det er mye surmuling økonomisk, og jeg føler han "uff'er" seg når han må betale noe, og ikke ser hva jeg faktisk betaler. Han har muligheten til å spare mye mer enn meg hver måned (noe han skjuler for meg, han vil ikke at jeg skal vite hva han har på konto, logger sjelden på nettbank når jeg sitter der osv.).

-Vi har sjelden sex (dvs. ca en gang i måneden). I begynnelsen tok jeg mye initiativ, men ble bare avvist (så det er ikke sånn at jeg ikke vil ha sex fordi jeg har blitt mor), noe som var veldig sårende. Nå tar jeg også sjelden initiativ.

-Føler at han tror jeg prøver å sluntre unna, at jeg har baktanker med ting. F.eks. hvis jeg spør pent om han kan stå opp med sønnen vår fordi jeg ikke føler meg bra, så tror han jeg lyver. Sier at jeg alltid har unnskyldninger for hvorfor jeg ikke kan legge sønnen vår (vi legger han omtrent like ofte, men ofte syns jeg det kan være greit å rydde/lage mat mens han legger han). Jeg føler altså at jeg ikke blir trodd.

-Hvis jeg er syk så får jeg ikke noe medfølelse ("Du er alltid syk du" nei, jeg er ikke det, men med en sønn som har startet i barnehage i høst så blir man mer syk, og han har til og med vært oftere syk enn meg..). Jeg kvier meg for å si at jeg er syk. Det er ikke det at jeg ønsker at han skal gjøre alt for meg når jeg er syk, men et "uff da, kanskje du skal legge deg nedpå litt?" hadde vært fint. Hvis jeg er trist så blir jeg som regel oversett.

-Han blir veldig fort sint, og tar seg nær av ting. Jeg føler at jeg må gå på tærne og passe på hva jeg sier og hvordan jeg sier det så han ikke skal bli sint.

Det er også en del andre ting som irriterer, men dette var vel "hovedtrekkene".

Jeg vet ærlig talt ikke om jeg elsker han lenger, og jeg føler meg ikke elsket av han heller, men han er veldig flink med sønnen vår, og han har andre gode sider også.

Når jeg leser andre tråder her på KG om menn som er utro og/eller voldelige så føler jeg at jeg ikke har noe å klage på. Allikevel tenker jeg mye på å gå fra han, men jeg er redd for at jeg overreagerer på disse tingene.

Jeg savner å føle meg elsket, respektert, jeg savner god kommunikasjon.

Og ja, jeg har prøvd å ta det opp - Mange ganger. Uten å kjefte. Det blir kanskje bedre en liten stund, så er vi tilbake med det samme gamle.

Når tenker dere at nok er nok?

[altflyter]

Huff.. Det er ikke en lett situasjon, og det gjør det ikke lettere at det ikke går an å ta det opp... Er det utenkelig at du kunne klart å få ham med deg i samlivsterapi? Så har dere i hvert fall prøvd alt, og kan ta det derfra...

[AnonymBruker]

Huff.. Det er ikke en lett situasjon, og det gjør det ikke lettere at det ikke går an å ta det opp... Er det utenkelig at du kunne klart å få ham med deg i samlivsterapi? Så har dere i hvert fall prøvd alt, og kan ta det derfra...

Han ønsker ikke å være med på samlivsterapi..

[altflyter]

Han ønsker ikke å være med på samlivsterapi..

Er det noen spesiell grunn til at han ikke ønsker dette? Han burde være like interessert som deg i å ordne opp i dette...

[AnonymBruker]

Jeg og mannen min har en sønn på straks to år sammen. Etter at vi fikk barn (og egentlig også mens jeg var gravid) har forholdet skrantet mer og mer.

-Det er mye surmuling økonomisk, og jeg føler han "uff'er" seg når han må betale noe, og ikke ser hva jeg faktisk betaler. Han har muligheten til å spare mye mer enn meg hver måned (noe han skjuler for meg, han vil ikke at jeg skal vite hva han har på konto, logger sjelden på nettbank når jeg sitter der osv.).

-Vi har sjelden sex (dvs. ca en gang i måneden). I begynnelsen tok jeg mye initiativ, men ble bare avvist (så det er ikke sånn at jeg ikke vil ha sex fordi jeg har blitt mor), noe som var veldig sårende. Nå tar jeg også sjelden initiativ.

-Føler at han tror jeg prøver å sluntre unna, at jeg har baktanker med ting. F.eks. hvis jeg spør pent om han kan stå opp med sønnen vår fordi jeg ikke føler meg bra, så tror han jeg lyver. Sier at jeg alltid har unnskyldninger for hvorfor jeg ikke kan legge sønnen vår (vi legger han omtrent like ofte, men ofte syns jeg det kan være greit å rydde/lage mat mens han legger han). Jeg føler altså at jeg ikke blir trodd.

-Hvis jeg er syk så får jeg ikke noe medfølelse ("Du er alltid syk du" nei, jeg er ikke det, men med en sønn som har startet i barnehage i høst så blir man mer syk, og han har til og med vært oftere syk enn meg..). Jeg kvier meg for å si at jeg er syk. Det er ikke det at jeg ønsker at han skal gjøre alt for meg når jeg er syk, men et "uff da, kanskje du skal legge deg nedpå litt?" hadde vært fint. Hvis jeg er trist så blir jeg som regel oversett.

-Han blir veldig fort sint, og tar seg nær av ting. Jeg føler at jeg må gå på tærne og passe på hva jeg sier og hvordan jeg sier det så han ikke skal bli sint.

Det er også en del andre ting som irriterer, men dette var vel "hovedtrekkene".

Jeg vet ærlig talt ikke om jeg elsker han lenger, og jeg føler meg ikke elsket av han heller, men han er veldig flink med sønnen vår, og han har andre gode sider også.

Når jeg leser andre tråder her på KG om menn som er utro og/eller voldelige så føler jeg at jeg ikke har noe å klage på. Allikevel tenker jeg mye på å gå fra han, men jeg er redd for at jeg overreagerer på disse tingene.

Jeg savner å føle meg elsket, respektert, jeg savner god kommunikasjon.

Og ja, jeg har prøvd å ta det opp - Mange ganger. Uten å kjefte. Det blir kanskje bedre en liten stund, så er vi tilbake med det samme gamle.

Når tenker dere at nok er nok?

helt normalt etter man får barn. begge foreldre er sliten,og hverdagen har komt.

[AnonymBruker]

Jeg tror han har et forhold på si. Det høres sånn ut.

[AnonymBruker]

Du burde forsøke å få deg en time hos familierådgiving alene først, og så se om du klarer å overtale ham.

Hold ut, det kan være sånn noen år, så kan det gå bedre. Men ikke gi opp og forvente å bli behandlet med respekt i mens.. selv om det skranter på følelser som kjærlighet og forelskelse, så bør man ha som mål å bli møtt med respekt, ærlighet og verdighet.

[altflyter]

Jeg tror han har et forhold på si. Det høres sånn ut.

Jada. Folk endrer seg etter en fødsel og da betyr det automatisk at han har et forhold på si... Er det rart folk blir paranoid?

[Gjest True Khaleesi]

Vi hadde det ganske likt utenom sexdelen som var litt annerledes enn deres.

Det er slutt idag, fordi han ikke greide mer av denne tunge perioden. Vi har barn på samme alder som deres.

Mitt råd til deg: Hold ut litt til. Dere er midt oppi den tøffeste tiden! Vær sterk. Det er veldig mulig at ting blir annerledes om et par år. Hadde bare folk vært litt sterkere nå til dags.

[AnonymBruker]

Jeg tenker rett og slett at man skal ha det godt. Er man en bortsekjemt drittunge som krever og krever bør man kanskje jobbe litt med holdningene sine, men utifra innlegget ditt virker det ikke slik. Man skal ikke savne respekt og samhold når man er gift, synes jeg.

[Gjest Gjest]

Jeg reagerer på at han "sniker unna" penger og at han viser mistro til deg når du ber han om ting eller er syk... Det forteller en hel del om ham som IKKE er normalt bare fordi man har fått småbarn.

Enten er dette personlighetstrekk som har vært der hele tiden, men som du har valgt å overse fordi det strengt tatt ikke har vært nødvendig. (Selvstendig, jobb, egne penger osv) Men nå har dere et barn sammen, og det betyr at du er avhengig av ham på flere vis. Ikke nødvendigvis at du trenger hans penger, men du er avhengig av å kunne STOLE på ham..Og at han STOLER på DEG.

Og jeg hadde ikke orket å leve med slikt. Når han så ikke er interessert i terapi, ja da hadde jeg takket for meg.

[ainna]

Mitt råd til deg: Hold ut litt til. Dere er midt oppi den tøffeste tiden! Vær sterk. Det er veldig mulig at ting blir annerledes om et par år. Hadde bare folk vært litt sterkere nå til dags.

Enig!!

Jobb for bedre kommunikasjon, og hold ut.

Endret 9. januar 2012 av ainna

[Harlekin]

Menn kan også få fødselsdepresjon. Kan det være noe sånt?

[AnonymBruker]

Vi hadde det ganske likt utenom sexdelen som var litt annerledes enn deres.

Det er slutt idag, fordi han ikke greide mer av denne tunge perioden. Vi har barn på samme alder som deres.

Mitt råd til deg: Hold ut litt til. Dere er midt oppi den tøffeste tiden! Vær sterk. Det er veldig mulig at ting blir annerledes om et par år. Hadde bare folk vært litt sterkere nå til dags.

Hvor lenge skal man holde ut da? 5 år? 10 år? 20 år? Når er man "sterk"? Er man sterk fordi man holder ut å være ulykkelig lenge? Føler at jeg har vært ulykkelig pga dette i 2,5 år nå (vi hadde bare vært sammen i noen måneder før dette startet, det startet som sagt mens jeg var gravid, ikke etter vi hadde fått barn), og jeg må virkelig fokusere for å holde meg normal for barnets skyld.

Er det greit at han behandler meg respektløst bare fordi han er sliten? Hva med meg da? Vi har et barn som har vært usedvanlig enkelt å ha med å gjøre, og det er jeg som tar meg av han mest, mannen får mye, mye mer fritid enn meg, så SÅ sliten kan han ikke være.

Ja, jeg er enig i at man ikke skal gi opp lett, og det er jo derfor jeg ikke har gått. Det er ikke som om vi akkurat har møtt på vår første hindring.

Beklager at jeg blir litt krass, det er ikke ment til deg personlig, det er bare jeg som er frustrert over min egen situasjon.

[AnonymBruker]

Menn kan også få fødselsdepresjon. Kan det være noe sånt?

Han fikk det i så fall i det jeg ble gravid omtrent..

Det kan jo selvfølgelig være, men det virker ikke helt sånn heller.

[AnonymBruker]

Dette innlegget kunne vært skrevet av meg selv. Vi har det akkurat slik som du beskriver det. Jeg tenker at dette er en tøff tid for de fleste, som man kan gjøre noe med. Mannen, derimot, ser ikke vitsen med å fortsette. Jeg er også litt enig i det, innerst inne, men tanken på å ikke få ha barnet mitt hos meg på heltid skremmer vettet av meg.. så jeg kommer ikke til å gå ut av forholdet.

[Gjest True Khaleesi]

Dette innlegget kunne vært skrevet av meg selv. Vi har det akkurat slik som du beskriver det. Jeg tenker at dette er en tøff tid for de fleste, som man kan gjøre noe med. Mannen, derimot, ser ikke vitsen med å fortsette. Jeg er også litt enig i det, innerst inne, men tanken på å ikke få ha barnet mitt hos meg på heltid skremmer vettet av meg.. så jeg kommer ikke til å gå ut av forholdet.

Dette skjedde meg for noen dager siden. Akkurat det som skremmer vettet av deg har skjedd meg.

Samboeren min gav opp og jeg er utrolig lei meg pga det. Jeg skulle ønske han kunne holde ut litt til. Jeg menwer personlig at det er svakt å gi opp etter bare et par år når man har barn sammen.

[Gjest True Khaleesi]

Hvor lenge skal man holde ut da? 5 år? 10 år? 20 år? Når er man "sterk"? Er man sterk fordi man holder ut å være ulykkelig lenge? Føler at jeg har vært ulykkelig pga dette i 2,5 år nå (vi hadde bare vært sammen i noen måneder før dette startet, det startet som sagt mens jeg var gravid, ikke etter vi hadde fått barn), og jeg må virkelig fokusere for å holde meg normal for barnets skyld.

Er det greit at han behandler meg respektløst bare fordi han er sliten? Hva med meg da? Vi har et barn som har vært usedvanlig enkelt å ha med å gjøre, og det er jeg som tar meg av han mest, mannen får mye, mye mer fritid enn meg, så SÅ sliten kan han ikke være.

Ja, jeg er enig i at man ikke skal gi opp lett, og det er jo derfor jeg ikke har gått. Det er ikke som om vi akkurat har møtt på vår første hindring.

Beklager at jeg blir litt krass, det er ikke ment til deg personlig, det er bare jeg som er frustrert over min egen situasjon.

Nei, det er ikke greit, men du må vite at dette er realiteten for veldig mange. Han misforstår trolig deg og du misforstår trolig han. SNAKK OM DETTE! SNAKK DET IHJEL!!

Det finnes ingen fasitsvar på hvor lenge man bør "holde ut", men dere skylder barnet å prøve litt mer enn 2 år. Det er min mening.

[AnonymBruker]

Jeg reagerer på at han "sniker unna" penger og at han viser mistro til deg når du ber han om ting eller er syk... Det forteller en hel del om ham som IKKE er normalt bare fordi man har fått småbarn.

Enten er dette personlighetstrekk som har vært der hele tiden, men som du har valgt å overse fordi det strengt tatt ikke har vært nødvendig. (Selvstendig, jobb, egne penger osv) Men nå har dere et barn sammen, og det betyr at du er avhengig av ham på flere vis. Ikke nødvendigvis at du trenger hans penger, men du er avhengig av å kunne STOLE på ham..Og at han STOLER på DEG.

Og jeg hadde ikke orket å leve med slikt. Når han så ikke er interessert i terapi, ja da hadde jeg takket for meg.

Ja, du sa det bra der, det er sårende at han ikke stoler på meg. Jeg mistror da ikke han hvis han er syk.

Da vi snakket om å investere i noe så kom det til slutt fram at han hadde over 50 000,- mer i sparepenger enn han fortalte meg. Det er mye penger for oss, og mer enn jeg har hatt mulighet til å spare opp (han har vel minst 5 ganger det jeg har i sparepenger). Det føles så uendelig vondt at han må skjule sånne ting for meg. Vi skal jo liksom være en familie. Det er ikke det at jeg MÅ vite hvor mye penger han har til enhver tid, absolutt ikke, men jeg savner å ha en åpenhet om ting, at når vi snakker om økonomi så må ikke det føre til en krangel. Jeg forstår det bare ikke. Tror han jeg er ute etter pengene hans? Jeg har da aldri bedt han om penger, bedt han spandere noe på meg, ingenting.

Er også lei av denne surmulinga hans om penger som sagt, når han har brukt en del penger på noe skal han alltid gjøre et poeng av det. F.eks. kjøpte han inn julemiddagen (ca 1500,-) så klaget han såå over hvor dyrt det var, men at jeg hadde kjøpt over 90% av alle julegavene (jeg brukte vel 6000+gave til han, han brukte 500+gave til meg..), det ble ikke satt pris på. Og jeg tjener mye, mye mindre enn han.

[AnonymBruker]

Nei, det er ikke greit, men du må vite at dette er realiteten for veldig mange. Han misforstår trolig deg og du misforstår trolig han. SNAKK OM DETTE! SNAKK DET IHJEL!!

Og hva skal man gjøre når man har snakket og snakket og snakket og snakket, og likevel skjer det ingen endring? Som foreldre gjør man det man kan for at ungene skal ha det godt, men man må ikke glemme seg selv heller, man har et liv å leve også etter at ungene er voksne. Det tjener ingen at man "kaster bort" 20-30 år i et vondt ekteskap.