Jeg skadet min stesønn

[AnonymBruker]

Jeg gråter her jeg sitter, alene på nyttårsaften.

Jeg var på besøk til foreldrene til sambo sammen med han og sønnen hans. Vi var ute å skjøt opp litt raketter da stesønnen min finner ut at han vil sparke en tur. Siden han er for liten (3år) til å fære ned bakker alene, og han nektet å sitte på, så sto jeg bak han. Plutselig bråstopper sparken og vi begge detter framover. Jeg, som står bak han, detter jo selvfølgelig oppå han. Han fikk leppa litt kløyv, ikke så mye at det må sys eller noe. Han sluttet å gråte etter 20 sekunder og var fort igang med leken igjen.

Men jeg klarer ikke være der mer. Jeg dro hjem. Føler meg som verdens verste person. Tror han hater meg, for han sa om og om igjen at det var jeg som gjorde det. Det var jo, selvfølgelig ikke med vilje. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre

[Wildy]

Sånt skjer!

I akebakken , da ungene var ganske små, så tippet vi å UFO-akebrett. Jeg trillet over eldtsejenta; som fikk solid pandablåveis og verandaleppe.

På hytta; stod i fjære og flybnret sammen ungene. Yngstejenta hadde plustelig kommet rett bak meg uten at jeg hadde sett det. Så da jeg skulle kaste kjørte jeg albuen rett i nesa på henne. Ikke brudd, men nok en pandablåveis. Toppen av kransekaka var at hun skulle ta klassebilde noen dager etterpå.... det er det eneste klassebildet som aldri har kommet opp på veggen, for å si det slik!

For ca ett år siden ( ungene er nå tenåringer) lekesloss vi på stua. Du blir aldri for gammel til å knøvle dine barn, selv om de har blitt større enn deg selv! Det endte selvfølgelig med at vi tippet en stol, som traff rett over hånden på yngstejenta og i panna på meg. Splintret leddbåndfeste på jenta, blåveis på meg.

Like artig hver gang når man skal forklare på legevakten hva som har skjedd!

[Gjest pysepusen]

Jeg tror du kan slappe helt av jeg Det var et uhell, og slikt kan man ikke gjøre noe med. Barn sier som regel alltid at det var noen andres skyld, men det er bare sånn de er.

Selvfølgelig får man dårlig samvittighet når slikt skjer, men du kunne ikke noe for det! Snart er det glemt

[AnonymBruker]

Hele familien til sambo sto å så på. Det er så flaut, jeg vil bare grave meg ned...

[Penelopen]

Sånt som skjer! For noen måneder siden skulle tanta mi bake kake til dattera hennes på 6 år. Hun har langt og vakkert hår og vips så var det fast i kjøkkenmaskinen! Heldigvis ble hun ikke skalpert men hun har en stor snauflekk i hodet!

[Sinner]

Faren min slapp meg utfor en bakke i akebrett og rett inn i et stort tre når jeg var lita, kan ikke si jeg bærer nag.

Sånt skjer.

[Gjest Bustenskjold]

Jeg gråter her jeg sitter, alene på nyttårsaften.

Jeg var på besøk til foreldrene til sambo sammen med han og sønnen hans. Vi var ute å skjøt opp litt raketter da stesønnen min finner ut at han vil sparke en tur. Siden han er for liten (3år) til å fære ned bakker alene, og han nektet å sitte på, så sto jeg bak han. Plutselig bråstopper sparken og vi begge detter framover. Jeg, som står bak han, detter jo selvfølgelig oppå han. Han fikk leppa litt kløyv, ikke så mye at det må sys eller noe. Han sluttet å gråte etter 20 sekunder og var fort igang med leken igjen.

Men jeg klarer ikke være der mer. Jeg dro hjem. Føler meg som verdens verste person. Tror han hater meg, for han sa om og om igjen at det var jeg som gjorde det. Det var jo, selvfølgelig ikke med vilje. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre

Ta det helt med ro.

Enhver som har håndert barn i den alderen vet at det kan gå vilt for seg.

Det var et hendelig uhell og kunne skjedd hvem som helst.

At han sier at du gjorde det, er sannsynligvis at han følte kroppsvekten din som et "dytt", og jeg kan love deg at han glemmer det fort.

[Gjest gjest1]

Hvis hele hans familie så det, så er det jo ingen som kan være i tvil om at det hele var et uhell. Flaut kanskje, ja. Men rist det av deg.

Slikt skjer hele tiden, og det er ikke noe å være lei seg for. I morgen er alt glemt.

[Julebrus]

Barn sier som regel at alt er andre sin skyld, uansett hva det er. Om de har gjort noe ulovlig, eller det har skjedd et lite uhell som til deg. De glemmer det, så synes ikke du skal legge alt for mye i det. De fleste har vel gjort noe som ved et uhell har skadet et barn litt. Nå kunne jo ikke du noe for at sparken stoppet heller, så du kunne ikke gjort noe annerledes. Det samme hadde skjedd om det var en annen person som sto på sparken.

[Gjest Gjest]

Huff, vet hvordan det føles I min første uke på ny jobb i barnehage så jeg på to små barn som lekte sammen, den ene bråstoppet foran den andre, så han falt oppå ham med kneet først. Gutten fikk pusten slått ut av seg, så han klarte ikke puste i noen sekunder. Jeg følte det var min feil, og at jeg skulle ha stoppet dem fra å "løpe"(de var såppass små at farten ikke var særlig stor akkurat) inne.

Jeg fikk nesten panikk, og da han ikke kom i barnehagen neste dag var jeg klar til å si opp jobben på sekundet.

Heldigvis var han helt ok, og det var andre grunner til at han ikke kom i barnehagen den dagen da.

Slikt skjer. Du gjorde det ikke med vilje, TS, det vet alle, til og med barnet.

[Zakuro]

Jeg gråter her jeg sitter, alene på nyttårsaften.

Jeg var på besøk til foreldrene til sambo sammen med han og sønnen hans. Vi var ute å skjøt opp litt raketter da stesønnen min finner ut at han vil sparke en tur. Siden han er for liten (3år) til å fære ned bakker alene, og han nektet å sitte på, så sto jeg bak han. Plutselig bråstopper sparken og vi begge detter framover. Jeg, som står bak han, detter jo selvfølgelig oppå han. Han fikk leppa litt kløyv, ikke så mye at det må sys eller noe. Han sluttet å gråte etter 20 sekunder og var fort igang med leken igjen.

Men jeg klarer ikke være der mer. Jeg dro hjem. Føler meg som verdens verste person. Tror han hater meg, for han sa om og om igjen at det var jeg som gjorde det. Det var jo, selvfølgelig ikke med vilje. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre

Kjærevene! Det var jo et uhell ingen av dere kunne noe for. Og du kan ikke bekjempe tyngdekraften, faller man så faller man. Og han sluttet jo å gråte fort, så da ble han nok mer redd enn han fikk vondt:P Så ikke sitt der alene å sture, shit happens^^, Jeg er sikker på at din stesønn helle vil du skal være der på nyttårsaften med ham enn å sitte alene å grine:)

[AnonymBruker]

Slapp av, ikke noe å gruble over.

Men husk på en ting: Hvis du blir ekstremt i "unnskyld-for-at-jeg-lever-modus" og unnskylder deg i det vide og det brede og gjemmer deg i skam, så kan du bygge opp under en tanke om at du har gjort noe galt. I slike situasjoner er det beste man kan gjøre å sjekke at det går greit med barnet, si at du er lei deg for at barnet fikk vondt, gi en klem og så gå videre med aktiviteter og slikt som om ingenting har skjedd. Hvis du omtrent kryper for barnet og familien så kan jo barnet begynne å tro at du faktisk har gjort noe galt.

Nei, rist det av deg og kom deg opp på hesten igjen.

[Leanne]

små barn liker å plassere skyld.

Min 4åring er sint på meg fordi det er min skyld at han plutselig må veldig på do og må løpe for å rekke det, han er sint på meg fordi han mister balansen og detter ute på isen, enda jeg står langt unna, han blir sint på meg fordi de ikke viser Blåfjell på barne tv lenger - for det er DIN SKYLD MAMMA!

Heldigvis går det fort over igjen

Synes du overreagerte veldig med å reise. Ja vel, så ble barnet litt sint på deg, men han skvatt vel. Og jeg skjønner jo på en måte at han sier det er din skyld (selv om det var et uhell). For et lite barn tenker jo at når en voksen er med så må det være trygt og det er ingen sjans i havet for at det skal skje noe....

Det som hjelper med min sønn er ofte å påta meg skylden, ja vel så var det mammas feil at...... og så si beklager og så er vi ferdige med hele saken.