Kjæreste med PTSD

[AnonymBruker]

Hei,

Er det noen andre der ute som har erfaring med posttraumatisk stressyndrom, enten fordi de har en kjæreste som har det, eller selv har det?

Jeg trenger desperat å høre litt om andres erfaringer med dette. Jeg er i et forhold som har skrantet mer og mer siden i sommer, og antagelig er roten til det meste at kjæresten min sliter veldig med PTSD - mye mer enn jeg forstår, virker det som.

Dette er en forferdelig situasjon å være i, selvsagt mest for ham, men også for meg. Jeg har mistet kjæresten min ned i et bunnløst mørkt hull, og aner ikke om han noengang vil komme seg opp igjen

Han sier han er glad i meg, men skyver meg samtidig unna og ekskluderer meg fra livet sitt. Han sier han ikke tror han fortjener å være lykkelig, og at jeg derfor egentlig burde finne meg en annen mann. Han tror ikke at han vil leve særlig lenge, og tør derfor ikke satse på en framtid sammen.

Han holder meg igjen, og skyver meg samtidig vekk. Sier at han ikke vil miste meg, men at han heller ikke er en god nok kjæreste for meg.

Han sliter med de klassiske søvnproblemene og mareritt om nettene. Er stort sett alltid i beredskap kroppslig sett. Er anspent og har det ikke godt. Er deprimert og ser mørkt på veldig mye som en følge av PTSD'en. Vil gjerne sette igang ting/prosjekter/gjøremål, men klarer sjelden fullføre. Mangler til dels initiativ. Han vil veldig mye, men det meste blir det ikke noe mer av enn å prate om det. Han klarer rett og slett ikke.

Han vingler ofte fram og tilbake i fht å ta avgjørelser, og klarer ikke bestemme seg for hva han egentlig vil.

Han gjemmer (stort sett) alle følelser inni seg, eller stenger av for dem. Han gråter aldri, selv ikke ved store følelsesmessige påkjenninger, ved ting som man skulle tro virkelig ville røre ved ham. Han virker å være styrt av fornuften/hjernen istedetfor følelser/hjertet i ALLE situasjoner.

Han unngår situasjoner som kan minne ham på vonde opplevelser. Han er ekstremt dyktig til å stikke hodet i sanden, og til å unnvike det han synes er ubehagelig.

Dette var det negative. Samtidig som han har alt det, og strever med det i varierende grad i dagliglivet, så er han så mye mer - selvsagt. Og stort sett så synes jeg at han fungerer svært godt i dagliglivet, men nå vet jo ikke jeg hvordan han egentlig har det på innsiden ... Føler at han skjuler hvor mye han egentlig sliter for meg, faktisk for de fleste, også for familien sin.

Han setter på seg en maske, og det er den han viser verden - ellers synes han ikke at han er god nok. Det er det jeg tror han holder på med.

Ellers er han en svært oppegående mann, svært klok og smart. Han er følsom (selv om han gjemmer følelsene!), omsorgsfull, og utrolig snill. Han er den snilleste mannen jeg kjenner, selv om PTSD'en kan få ham til å oppføre seg som det motsatte Han er morsom, fantasirik, spennende og, paradoksalt nok, han er den jeg føler meg hjemme hos. Han er den jeg føler meg trygg hos - samtidig som PTSD-siden av ham gjør meg utrygg og redd.

Han har mange interesser, og er dyktig i den jobben han (fortsatt) har. Han er nå sykmeldt - noe som sikkert får ham til å føle seg enda mindre verdt enn han allerede gjør. Han dømmer seg selv veldig hardt, og tror ikke særlig godt om seg selv.

Jeg elsker ham, men føler at jeg stanger mot en vegg som han aldri kommer til å våge å ta vekk. Det er så trist at jeg ikke har ord for det, for vi har hatt det så bra sammen, og vi kunne ha hatt det så bra sammen fortsatt. Han sier også det, men han våger ikke ...

Han har som sagt skjøvet meg mer og mer vekk, og det vi hadde før er det bare stumpene igjen av. Jeg føler jeg har prøvd alt, og at det eneste jeg kan gjøre nå er å slippe ham mer og mer ... Slippe taket, selv om det gjør så vondt at jeg ikke egentlig klarer det.

Han går i behandling, men har ved en anledning sagt at han ikke følte det hjalp særlig mye, og at han vurderer å slutte.

Hva slags erfaringer har dere med PTSD? Er det noen som har vært sammen med noen med det, og hvordan gikk det? Var det noe dere gjorde for at ting skulle fungere? Hvordan kan man best mulig støtte en som har det? Er det beste bare å trekke seg unna når man blir skjøvet bort, eller skal man stå standhaftig ved personens side så godt det lar seg gjøre?

Jeg ønsker bare seriøse svar, da dette er en veldig vond situasjon å stå i. Blir kanskje særlig glad for svar fra mennene her, da det kanskje er lettere for dere å skjønne dere på kjæresten min ... selv om det bare er utfra det jeg har skrevet her. Ellers blir jeg glad for alle svar! På forhånd takk.

[Gjest Raggy]

Jeg har ptsd og blogger om det. Står endel om hvordan det er å ha ptsd der. Se link neders i innlegget:)

Hvorfor søker dere ikke hjelp?? Han må få behandling og du må ha veiledning.

Ser utifra det du skriver at det mye du ikke vet om denne skaden, det vil nok bli bedre om du lærer mer om det og ikke minst så må mannen din få hjelp til å lære å leve med ptsd. Jeg skriver forøvrig endel om hvordan jeg overlever på bloggen, for det blir mer å overleve enn det å leve livet med ptsd handler om..

[Gjest Raggy]

Ser at du skriver at han får behandling og det er bra. Men behandling betyr ikke bra behandling, jeg har vært hos elendige og knallgode terapauter så en må nesten prøve seg frem. Forøvrig så er Modum bad kjent for å være dyktige med traumer. Evt kan mannen din prøve en behandling som heter EMDR. Helsevesenet suger dessverre til tider så en må passe på at en får det en trenger. Piller(bortsett fra betablokkere) hjelper ikke mot ptsd selv om legene gir ut piller i fleng... Ofte vet ikke fastlegen hva han skal gjøre når en pasient har ptsd, legene virker lite oppdaterte på dette.

Håper det kan bli bedre siden vi har fått mer forkus på traumer etter det på utøya. Bare så synd at det er endeløse køer for å få skikkelig behandling...

Mannen din må eksponeres for triggere for å bli bedre. Stort sett ihvertfall, det er som regel det som virker så lenge det ikke er snakk om grov seksuell vold på små barn el.

Vet du noe om hvorfor mannen din har ptsd?

[-Ishtar-]

Jeg har ptsd og blogger om det. Står endel om hvordan det er å ha ptsd der. Se link neders i innlegget:)

Hvorfor søker dere ikke hjelp?? Han må få behandling og du må ha veiledning.

Ser utifra det du skriver at det mye du ikke vet om denne skaden, det vil nok bli bedre om du lærer mer om det og ikke minst så må mannen din få hjelp til å lære å leve med ptsd. Jeg skriver forøvrig endel om hvordan jeg overlever på bloggen, for det blir mer å overleve enn det å leve livet med ptsd handler om..

Er så enig. Dere må ha hjelp begge to! Han til å finne en måte å leve med dette på og du trenger informasjon om PTSD. PTSD slik jeg har hatt erfaring med det er ganske kompleks og det er en labyrint hvis man ikke har informasjon rundt dette. Det viktigste du kan gjøre er å bare samle inn så mye fakta rundt dette som overhodet mulig. Kanskje ikke "argumenter" mot noe av det han sier, hvis du skjønner hva jeg mener. La ham si ting til deg, observer dem og lytt, men ikke gi råd eller avvis det han sier. Vær stabil og konstant. Det er nok et forferdelig virvar i tankene hans, og det er veldig slitsomt å være i konstant alarmberedskap der man forventer det verste. Det beste du kan gjøre for ham er å være hans stabile holdepunkt, en havn i stormen.

[Gjest Raggy]

Min bloggbuddy skriver mye og bra om ptsd http://posttraumatisk.blogg.no/

Det kan være nyttig at du viser mannen din våre blogger, vi bloggerne støtter hverandre og hjelper hverandre igjennom så mangt.

[AnonymBruker]

Selv om han får behandling er det kanskje ikke nok, eller ikke rett behandling for han? Kognitiv behandling av traumer kan for mange bli litt heftig, da det går ut på å snakke mye om traumet. Jeg synes typen din, gjerne i samarbeid med deg og lege/behandler, kan undersøke om forskjellige typer traumebehandling for å finne det optimale.

Jeg har hørt om mange med PTSD som har hatt veldig god effekt av dialektisk adferdsterapi (DBT), kanskje det kunne ha vært noe?

Jeg har selv PTSD og merker at enkelte behandlingsformer bare gjør meg verre på grunn av min reaksjon. Jeg og behandler holder på å finne ut hva som er best for meg.

Må også si at det er kjempebra at du vil hjelpe han og være der for han Mange ville nok ha trukket seg tilbake når det er snakk om en lidelse som PTSD..

[AnonymBruker]

Jeg er gift med en mann med PTSD, og jeg hadde ikke valgt det om igjen hvis jeg visste den gangen hva jeg gikk til. Da mener jeg ikke ekteskapet, men forholdet. Nå elsker jeg ham og vi har barn sammen, men herlighet for en kamp mye har vært.

[AnonymBruker]

TS her.

Dette blir et langt innlegg, håper dere har tålmodighet til å lese.

Jeg har ptsd og blogger om det. Står endel om hvordan det er å ha ptsd der. Se link neders i innlegget:)

Hvorfor søker dere ikke hjelp?? Han må få behandling og du må ha veiledning.

Ser utifra det du skriver at det mye du ikke vet om denne skaden, det vil nok bli bedre om du lærer mer om det og ikke minst så må mannen din få hjelp til å lære å leve med ptsd. Jeg skriver forøvrig endel om hvordan jeg overlever på bloggen, for det blir mer å overleve enn det å leve livet med ptsd handler om..

Takk for link. Bloggen skal absolutt sjekkes ut.

Jeg antar at du mener en form for parterapi/behandling sammen, og hvorfor vi ikke søker det. Jeg har ikke tort å spørre ham om det kan være en mulighet, faktisk. Jeg tror at han har nok som det er allerede, siden han går i terapi alene, og jeg vet at det har vært litt av en bøyg for ham å komme dit. I tillegg har han aldri villet involvere meg i noen særlig grad i plagene sine (noe har han jo fortalt om). Han sier at han ikke vil belemre meg med det. Han sier også at han synes det er flaut å trenge bedhandling. Det betyr mye for ham å ikke vise seg sårbar - kanskje særlig ovenfor meg. Det betyr mye for ham å være den store og sterke mannen, rett og slett.

Jeg for min del synes at det er modigere å vise seg sårbar, og synes det er bra at han går til behandling. Kanskje han en dag kan få det bedre med seg selv.

Vi er forøvrig voksne mennesker, begge to.

For meg virker det nå som om han har bestemt seg for at han ikke tør å satse på oss. Han har sagt flere ganger at han burde "sette meg fri", men samtidig at han ikke vil miste meg. Jeg har svart at jeg ønsker å være hos ham, og at han er god nok for meg som den han er. Men ingen kan stange hodet i veggen i en evighet

Jeg vet ikke mer om PTSD enn det jeg har lest på nettet. Finnes det f.eks noen gode bøker om det?

Ser at du skriver at han får behandling og det er bra. Men behandling betyr ikke bra behandling, jeg har vært hos elendige og knallgode terapauter så en må nesten prøve seg frem. Forøvrig så er Modum bad kjent for å være dyktige med traumer. Evt kan mannen din prøve en behandling som heter EMDR. Helsevesenet suger dessverre til tider så en må passe på at en får det en trenger. Piller(bortsett fra betablokkere) hjelper ikke mot ptsd selv om legene gir ut piller i fleng... Ofte vet ikke fastlegen hva han skal gjøre når en pasient har ptsd, legene virker lite oppdaterte på dette.

Håper det kan bli bedre siden vi har fått mer forkus på traumer etter det på utøya. Bare så synd at det er endeløse køer for å få skikkelig behandling...

Mannen din må eksponeres for triggere for å bli bedre. Stort sett ihvertfall, det er som regel det som virker så lenge det ikke er snakk om grov seksuell vold på små barn el.

Vet du noe om hvorfor mannen din har ptsd?

Han går på antidepressiva nå. Han er soldat og har vært mye ute og har opplevd mye forferdelig - ekstreme ting.

Er så enig. Dere må ha hjelp begge to! Han til å finne en måte å leve med dette på og du trenger informasjon om PTSD. PTSD slik jeg har hatt erfaring med det er ganske kompleks og det er en labyrint hvis man ikke har informasjon rundt dette. Det viktigste du kan gjøre er å bare samle inn så mye fakta rundt dette som overhodet mulig. Kanskje ikke "argumenter" mot noe av det han sier, hvis du skjønner hva jeg mener. La ham si ting til deg, observer dem og lytt, men ikke gi råd eller avvis det han sier. Vær stabil og konstant. Det er nok et forferdelig virvar i tankene hans, og det er veldig slitsomt å være i konstant alarmberedskap der man forventer det verste. Det beste du kan gjøre for ham er å være hans stabile holdepunkt, en havn i stormen.

Han sier selv at alt er bare kaos for ham. Jeg føler at jeg delvis har klart å være stabil for ham, men nå da han skyver meg mer og mer vekk så har jeg snart ikke mer å gripe fatt i, hvis dere skjønner. Jeg føler at han ikke klarer å se klart - for det er jo ikke lett når man har kaos.

Min bloggbuddy skriver mye og bra om ptsd http://posttraumatisk.blogg.no/

Det kan være nyttig at du viser mannen din våre blogger, vi bloggerne støtter hverandre og hjelper hverandre igjennom så mangt.

Takk! Det kan sikkert være godt for ham å snakke med andre som vet hva det går i.

Selv om han får behandling er det kanskje ikke nok, eller ikke rett behandling for han? Kognitiv behandling av traumer kan for mange bli litt heftig, da det går ut på å snakke mye om traumet. Jeg synes typen din, gjerne i samarbeid med deg og lege/behandler, kan undersøke om forskjellige typer traumebehandling for å finne det optimale.

Jeg har hørt om mange med PTSD som har hatt veldig god effekt av dialektisk adferdsterapi (DBT), kanskje det kunne ha vært noe?

Jeg har selv PTSD og merker at enkelte behandlingsformer bare gjør meg verre på grunn av min reaksjon. Jeg og behandler holder på å finne ut hva som er best for meg.

Må også si at det er kjempebra at du vil hjelpe han og være der for han Mange ville nok ha trukket seg tilbake når det er snakk om en lidelse som PTSD..

Han bruker kognitiv terapi nå, og syntes ikke at det passet helt for ham. Jeg tror han har vært til en time hos en annen behandler med en annen metode. Jeg vet ikke hvordan det gikk. Jeg kan foreslå for ham å undersøke andre typer behandling.

Jeg er virkelig glad i og elsker denne mannen, på tross av strevet hans, så jeg ønsker virkelig å være der for ham. Selv om han ikke mener at han er et godt nok menneske til å fortjene det, så mener jeg at han er det. Det skremmer meg ikke sånn sett å støtte ham, for jeg har vært ute noen vinternetter selv i mitt liv (uten sammenligning med PTSD forøvrig). Det som skremmer meg er når han stenger meg ute, for da lar han meg ikke være der for ham. Det virker ikke som om han lar noen være der for ham.

Jeg er gift med en mann med PTSD, og jeg hadde ikke valgt det om igjen hvis jeg visste den gangen hva jeg gikk til. Da mener jeg ikke ekteskapet, men forholdet. Nå elsker jeg ham og vi har barn sammen, men herlighet for en kamp mye har vært.

Føler du at det dere har i dag er verdt kampene dere har vært gjennom? Kunne du ha gitt et eksempel på en av de kampene?

Og det med utestenging - er det et typisk symptom for PTSD? Etter det jeg har lest om det, så ser det sånn ut - har jeg rett?

Tusen takk for så mange gode svar. Jeg er veldig takknemlig for det!

[-Ishtar-]

Kjærligheten kan være utrolig hard noen ganger. Vi velger ikke hvem vi blir glad i. Vi velger heller ikke utfordringene som blir oss gitt i livet. Du må selv kjenne etter hvor mye du tåler. Han er nok redd for mye, bla. det å være en belastning for deg, og det å miste ansikt.

Du sier han er glad i deg men at han sier han vil ende forholdet deres. Kan det tenkes at han føler at han ikke klarer å beskytte deg i tillegg til å beskytte seg selv, med tanke på at han er i høyberedskap og ser fare der vi andre ikke ser den?

Kanskje han ikke makter å "ta vare på" deg i tillegg? Slik du beskriver ham virker han som ern mann som er opptatt av å være nettopp en mann i forholdet og i verden. Han er soldat. Han gråter ikke, og viser ingen følelser - dette er fordi han er i overlevelses modus.

Med tanke på hvor lenge verden har visst om PTSD (siden første verdenskrig og shellshock-diagnoser) er det utrolig at det ikke finnes flere norske bøker om emnet.

Jeg har bare lest èn bok om PTSD som ikke er relevant her, men her er noe jeg fant ved å søke litt rundt. Kan du lese engelsk er det enda mer der ute. Du kan sikkert bestille de fleste bøkene under fra bokkilden.com selv om jeg har funnet dem på amazon.com.

Jeg har ikke lest disse selv, men kan hende du finner noe her som kan lede deg på veien?

Bok om overgangen mellom slagmarkene og hjemmets trygghet:

http://www.amazon.com/Once-Warrior--Always-Warrior-Navigating-Home--Including/dp/0762754427/ref=sr_1_3?s=books&ie=UTF8&qid=1325277397&sr=1-3

PTSD for dummies:

http://www.amazon.com/Post-Traumatic-Stress-Disorder-Dummies-Goulston/dp/0470049227/ref=sr_1_12?s=books&ie=UTF8&qid=1325277397&sr=1-12

http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=137424&rom=MP

http://www.amazon.com/War-Home-Familys-Fight-Against/dp/0979008468/ref=sr_1_8?s=books&ie=UTF8&qid=1325276321&sr=1-8

http://www.amazon.com/Post-Traumatic-Stress-Disorder-Sourcebook-Recovery/dp/007161494X/ref=sr_1_2?s=books&ie=UTF8&qid=1325277397&sr=1-2

http://www.amazon.com/Shock-Waves-Practical-Guide-Living/dp/1592858562/ref=sr_1_4?s=books&ie=UTF8&qid=1325277397&sr=1-4

Håper du finner noe som kan hjelpe deg?

Klem fra meg

[-Ishtar-]

TS her.

Dette blir et langt innlegg, håper dere har tålmodighet til å lese.

Takk for link. Bloggen skal absolutt sjekkes ut.

Jeg antar at du mener en form for parterapi/behandling sammen, og hvorfor vi ikke søker det. Jeg har ikke tort å spørre ham om det kan være en mulighet, faktisk. Jeg tror at han har nok som det er allerede, siden han går i terapi alene, og jeg vet at det har vært litt av en bøyg for ham å komme dit. I tillegg har han aldri villet involvere meg i noen særlig grad i plagene sine (noe har han jo fortalt om). Han sier at han ikke vil belemre meg med det. Han sier også at han synes det er flaut å trenge bedhandling. Det betyr mye for ham å ikke vise seg sårbar - kanskje særlig ovenfor meg. Det betyr mye for ham å være den store og sterke mannen, rett og slett.

Jeg for min del synes at det er modigere å vise seg sårbar, og synes det er bra at han går til behandling. Kanskje han en dag kan få det bedre med seg selv.

Vi er forøvrig voksne mennesker, begge to.

For meg virker det nå som om han har bestemt seg for at han ikke tør å satse på oss. Han har sagt flere ganger at han burde "sette meg fri", men samtidig at han ikke vil miste meg. Jeg har svart at jeg ønsker å være hos ham, og at han er god nok for meg som den han er. Men ingen kan stange hodet i veggen i en evighet

Jeg vet ikke mer om PTSD enn det jeg har lest på nettet. Finnes det f.eks noen gode bøker om det?

Han går på antidepressiva nå. Han er soldat og har vært mye ute og har opplevd mye forferdelig - ekstreme ting.

Han sier selv at alt er bare kaos for ham. Jeg føler at jeg delvis har klart å være stabil for ham, men nå da han skyver meg mer og mer vekk så har jeg snart ikke mer å gripe fatt i, hvis dere skjønner. Jeg føler at han ikke klarer å se klart - for det er jo ikke lett når man har kaos.

Takk! Det kan sikkert være godt for ham å snakke med andre som vet hva det går i.

Han bruker kognitiv terapi nå, og syntes ikke at det passet helt for ham. Jeg tror han har vært til en time hos en annen behandler med en annen metode. Jeg vet ikke hvordan det gikk. Jeg kan foreslå for ham å undersøke andre typer behandling.

Jeg er virkelig glad i og elsker denne mannen, på tross av strevet hans, så jeg ønsker virkelig å være der for ham. Selv om han ikke mener at han er et godt nok menneske til å fortjene det, så mener jeg at han er det. Det skremmer meg ikke sånn sett å støtte ham, for jeg har vært ute noen vinternetter selv i mitt liv (uten sammenligning med PTSD forøvrig). Det som skremmer meg er når han stenger meg ute, for da lar han meg ikke være der for ham. Det virker ikke som om han lar noen være der for ham.

Føler du at det dere har i dag er verdt kampene dere har vært gjennom? Kunne du ha gitt et eksempel på en av de kampene?

Og det med utestenging - er det et typisk symptom for PTSD? Etter det jeg har lest om det, så ser det sånn ut - har jeg rett?

Tusen takk for så mange gode svar. Jeg er veldig takknemlig for det!

Ja, slik jeg har erfart PTSD er det vanlig å skyve unna personer som man er nær. Jeg er ingen ekspert, men dette har vært min erfaring også. Jeg vet ikke, men kanskje det er en måte for den som opplever traumen å beskytte seg fra mer traumer på?

Hvordan reagerer han hvis du ikke reagerer på når han sier at han vil avslutte forholdet? Kan jeg foreslå å prøve ut dette med å ikke gi noen reaksjon på hans "svingninger"?

Hva med å svare kjærlig mog bestemt et ok. Han vet at du er glad i ham, du hadde ikke blitt hvis ikke. Kanskje ord er overflødig? Kanskje han bare skal få lov til å si det han trenger å si, også sier du bare et "ok" uansett. Du sier at du stanger hodet mot veggen, jeg tolker det som at du kanskje prøver å overbevise ham om at du virkelig vil være med ham og bli med ham. Kanskje det vil være enda mer effektfullt hvis du ikke prøver å overbevise, du bare gjør, uansett hva han sier og tror. Neste gang han sier noe i den dur at han vil avslutte ting, si f.eks. ok, men jeg er her, og det er hos deg jeg vil være. Ikke noe mer.

Hvis du velger å bli tror jeg det er viktig at DU får gå til noen og snakke, alene. Du trenger en buffer, en profesjonell som kan veilede deg og avlaste deg.

[AnonymBruker]

Føler du at det dere har i dag er verdt kampene dere har vært gjennom? Kunne du ha gitt et eksempel på en av de kampene?

Nei, det føler jeg dessverre ikke lenger, ikke når jeg ser hvordan sykdomen hans går ut over barnet vårt.

Eksempler: han forsvinner ofte i dagevis uten å gi lyd fra seg, jeg har etterhvert skjønt at han er på hytta. Verste gangen var da han var borte i tre dager da vårt barn var fire uker gammel.

Han åpner ikke posten sin, noe som fører til økonomisk kaos, alt vi eier står i mitt navn pga. det og jeg har særeie pga det. Selv om vi er gift, har jeg ingen anelse om hvor stor gjeld han egentlig har og har ingen måte å finne det ut på.

Han har en døgnrytme som gjør det ekstremt vanskelig å leve sammen med ham, spesielt nå som vi har barn.

Han lyver helt uanfektet og påstår selv at han ikke "skjønner selv" når han lyver og når han forteller sannheten.

Han har et voldsomt sinne til tider, og blir helt rasende for småting. Noen dager senere kommer han krypende og forteller at han egentlig var sint pga. det som har forårsaket PTSD'en og tok det ut over meg.

[AnonymBruker]

Jeg hadde (har også nå- men mye mye mer under kontroll) ptsd med mareritt, innesluttet, ga opp livet.. Hadde panikk for alt-da panikken spredte seg for nye ting konstant. Et fengsel, jeg ikke heeelt er ute av, men i større grad.

Kunne legge meg i sengen med dyna over meg og prøve å slutte å eksistere.

Jeg opplever dette som en nærmest instinktiv greie.. Ikke kognitivt. Noe jeg føler jeg ikke hadde kontroll på.

Kognitiv terapi funket ikke.

Jeg unngår triggere til tusen og prøver å ignorere. Det er dette som holder meg gående..

Men andre i samme båt har jeg hørt har fått hjelp via tankefeltsterapi.. Aner ikke om dette hjelper på alle.

[Gjest Raggy]

Nei, det føler jeg dessverre ikke lenger, ikke når jeg ser hvordan sykdomen hans går ut over barnet vårt.

Eksempler: han forsvinner ofte i dagevis uten å gi lyd fra seg, jeg har etterhvert skjønt at han er på hytta. Verste gangen var da han var borte i tre dager da vårt barn var fire uker gammel.

Han åpner ikke posten sin, noe som fører til økonomisk kaos, alt vi eier står i mitt navn pga. det og jeg har særeie pga det. Selv om vi er gift, har jeg ingen anelse om hvor stor gjeld han egentlig har og har ingen måte å finne det ut på.

Han har en døgnrytme som gjør det ekstremt vanskelig å leve sammen med ham, spesielt nå som vi har barn.

Han lyver helt uanfektet og påstår selv at han ikke "skjønner selv" når han lyver og når han forteller sannheten.

Han har et voldsomt sinne til tider, og blir helt rasende for småting. Noen dager senere kommer han krypende og forteller at han egentlig var sint pga. det som har forårsaket PTSD'en og tok det ut over meg.

Denne mannen er en drittsekk og gjemmer seg bak diagnosen! På tross av ptsd så kan man faktisk velge å være snill mot sine nærmeste.

Men kjenner igjenn dette med å isolere seg, jeg blir det i de dårlige periodene. Forsvinner inn i meg selv på en måte, men da blir jeg bare stille, ikke slik du beskriver mannen din. Jeg har tatt ansvar og sagt fra til folk rundt meg at når jeg er dårlig så må jeg være for meg selv, så derfor tar jeg feks ikke telefon når de ringer.

Helt ærlig så tror jeg ikke din mann ville vært snill selv om han var frisk!

[Gjest Raggy]

Ts, jeg synes mannen din skal søke hjelp på Modum bad. Det er et tilbud som også innvolverer familien. Det er vanskelig å få plass der, men det høres ut som han har det såpass ille at det faktisk bør prøves.

Han bør også få rista av seg dette tåplige greiene med å være så stolt, kanskje han ser det andeledes visst du finner info til han om hvorfor ptsd oppstår? Det er jo en naturlig reaksjon, ingen sykdom men en skade. Og man kan faktisk bli frisk av ptsd så det burde jo være motiverende.

Bare spør i vei visst du lurer:) jeg har antagelig hatt dette herket store deler av livet så symptomene kjenner jeg godt og ikke minst har jeg blitt veldig god på å takle ptsd:)

[AnonymBruker]

Helt ærlig så tror jeg ikke din mann ville vært snill selv om han var frisk!

Det må du jo tro hva du vil om, men han var en helt fantastisk mann før han ble syk.

[Gjest Raggy]

Ja, slik jeg har erfart PTSD er det vanlig å skyve unna personer som man er nær. Jeg er ingen ekspert, men dette har vært min erfaring også. Jeg vet ikke, men kanskje det er en måte for den som opplever traumen å beskytte seg fra mer traumer på?

Hvordan reagerer han hvis du ikke reagerer på når han sier at han vil avslutte forholdet? Kan jeg foreslå å prøve ut dette med å ikke gi noen reaksjon på hans "svingninger"?

Hva med å svare kjærlig mog bestemt et ok. Han vet at du er glad i ham, du hadde ikke blitt hvis ikke. Kanskje ord er overflødig? Kanskje han bare skal få lov til å si det han trenger å si, også sier du bare et "ok" uansett. Du sier at du stanger hodet mot veggen, jeg tolker det som at du kanskje prøver å overbevise ham om at du virkelig vil være med ham og bli med ham. Kanskje det vil være enda mer effektfullt hvis du ikke prøver å overbevise, du bare gjør, uansett hva han sier og tror. Neste gang han sier noe i den dur at han vil avslutte ting, si f.eks. ok, men jeg er her, og det er hos deg jeg vil være. Ikke noe mer.

Hvis du velger å bli tror jeg det er viktig at DU får gå til noen og snakke, alene. Du trenger en buffer, en profesjonell som kan veilede deg og avlaste deg.

Triggere(minner/lukter/lyder/syn) skaper flash, det er dette som gjør det vanskelig å leve med ptsd for en vet aldri når en blir utsatt for en trigger.

Pårørende bør lære seg hvordan dette fungere og hjelpe den med ptsd å komme ut av flashet. Dette gjøres best ved å få høy puls, siden pumpa går for fult når en flasher. Det blir et flush av adrenalin som setter kroppen i forsvar. Dette takler jeg ved å gå i skogen, gjerne harde turer. Det beste er å komme seg ut, ved å sitte stille blir det bare værre!

Etter en periode med flash som har roet seg så blir jeg helt utmattet, jeg blir gretten og trøtt og trenger masse søvn og hvile. Å sånn går det om igen og om igjen.

Jeg bruker meditasjon og healing og det hjelper veldig!

De to bloggene jeg har linket til handler mye om symptomer men mest om hvordan leve/overleve.

[AnonymBruker]

Jeg har PTSD, og kjenner igjen det med å skyve bort dem man er glad i. For min del handler det om at jeg i perioder har mer enn nok med meg selv. Klarer ikke forholde meg til mer / fler.

[AnonymBruker]

Rositalita: Takk for gode ord og klemmer, og for linker til bøker.

Ja, det stemmer nok at han er redd for mye, og han vil minst av alt være en belastning.

Du sier han er glad i deg men at han sier han vil ende forholdet deres. Kan det tenkes at han føler at han ikke klarer å beskytte deg i tillegg til å beskytte seg selv, med tanke på at han er i høyberedskap og ser fare der vi andre ikke ser den? Det kan godt være at det er slik. Jeg har ikke tenkt på det på akkurat den måten før. Jeg har tenkt mer og mer at realiteten vel er at han ikke har kapasitet til å ha en kjæreste, fordi han sliter så veldig og da får man gjerne nok med kun seg selv, og at det kanskje er på tide at jeg innser det ... Det er iallefall det jeg føler/tolker det som når jeg opplever å bli mer og mer utestengt. Samtidig er jeg ikke i tvil om han virkelig er glad i meg, og at det stemmer at han egentlig ikke vil miste meg. Så jeg er veldig i tvil, men er vel fortsatt der at så lenge jeg ikke mister ham helt ... så kan jeg leve med det en periode. Hvis det er tid og rom han trenger til å fokusere f.eks på behandling og å bli gradvis bedre. Om han bare kunne se at det ikke er farlig å la meg støtte ham. Om han bare kunne la meg være der for han ...

Kanskje han ikke makter å "ta vare på" deg i tillegg? Slik du beskriver ham virker han som ern mann som er opptatt av å være nettopp en mann i forholdet og i verden. Han er soldat. Han gråter ikke, og viser ingen følelser - dette er fordi han er i overlevelses modus. Ja, han er nok opptatt av å være mannen i forholdet, og han er en person som liker veldig godt å hjelpe andre/være der for andre. Derimot ønsker han ikke å selv være den som mottar hjelp/at andre er der for ham i samme grad ... Vi har hatt flere diskusjoner rundt dette, og det er noe han virkelig mener. Et eksempel er at han mener at om det hadde vært jeg som hadde vært syk, så var det en selvfølge at han skulle hjelpe og støtte meg - mens jeg da ikke får lov til å gjøre det samme for ham...

Ja, slik jeg har erfart PTSD er det vanlig å skyve unna personer som man er nær. Jeg er ingen ekspert, men dette har vært min erfaring også. Jeg vet ikke, men kanskje det er en måte for den som opplever traumen å beskytte seg fra mer traumer på? Dette stemmer nok. Han har selv sagt noe tilsvarende. Det er bare så trist at det han i siste instans gjør er å "beskytte seg" fra alt som kan være godt i livet også, ikke bare fra alt han tror er farlig.

Hvordan reagerer han hvis du ikke reagerer på når han sier at han vil avslutte forholdet? Kan jeg foreslå å prøve ut dette med å ikke gi noen reaksjon på hans "svingninger"?

Hva med å svare kjærlig mog bestemt et ok. Han vet at du er glad i ham, du hadde ikke blitt hvis ikke. Kanskje ord er overflødig? Kanskje han bare skal få lov til å si det han trenger å si, også sier du bare et "ok" uansett. Du sier at du stanger hodet mot veggen, jeg tolker det som at du kanskje prøver å overbevise ham om at du virkelig vil være med ham og bli med ham. Kanskje det vil være enda mer effektfullt hvis du ikke prøver å overbevise, du bare gjør, uansett hva han sier og tror. Neste gang han sier noe i den dur at han vil avslutte ting, si f.eks. ok, men jeg er her, og det er hos deg jeg vil være. Ikke noe mer. Det jeg har gjort hittil er å gjenta for ham at jeg ønsker å være hos ham, når han har sagt ting om at jeg fortjener en bedre mann enn ham, at jeg burde finne en annen, osv. Jeg har vel tenkt at om jeg bekrefter ovenfor ham mange nok ganger at jeg vil være hos ham og at jeg tåler ham selv om han har denne skaden, så vil han til slutt føle seg trygg på det. Men ja, kanskje jeg skal prøve ut det du foreslår om temaet dukker opp igjen.

AB som er gift med en med PTSD: Dette var leit å høre. Håper at din mann også kan finne en behandlingsform som hjelper ham. Dessverre har jeg også opplevd noe av det du beskriver med min kjæreste ... Vil også si til min kjærestes forsvar her at jeg tror at hans oppførsel skyldes PTSD, og jeg har fortsatt et håp om at det går an å bli frisk fra denne skaden, og dermed fra uhensiktsmessige måter å oppføre seg på/strategier å overleve med. Min kjæreste er også en fantastisk mann - den mannen han er, sett bort fra PTSD'en, er veldig god. Men sykdommen hans, når den tar makten over ham, er ikke god.

til deg, AB.

Jeg hadde (har også nå- men mye mye mer under kontroll) ptsd med mareritt, innesluttet, ga opp livet.. Hadde panikk for alt-da panikken spredte seg for nye ting konstant. Et fengsel, jeg ikke heeelt er ute av, men i større grad.

Kunne legge meg i sengen med dyna over meg og prøve å slutte å eksistere.

Jeg opplever dette som en nærmest instinktiv greie.. Ikke kognitivt. Noe jeg føler jeg ikke hadde kontroll på.

Kognitiv terapi funket ikke.

Jeg unngår triggere til tusen og prøver å ignorere. Det er dette som holder meg gående..

Men andre i samme båt har jeg hørt har fått hjelp via tankefeltsterapi.. Aner ikke om dette hjelper på alle.

Takk for informativt svar, og for tips. Håper du vil klare å bli friskere og friskere!

På tross av ptsd så kan man faktisk velge å være snill mot sine nærmeste. Dette sier jeg meg enig i. Jeg har tidvis følt at min har gjemt seg bak diagnosen - fordi det er det letteste, og fordi det er nok en måte å unnvike på.

Men kjenner igjenn dette med å isolere seg, jeg blir det i de dårlige periodene. Forsvinner inn i meg selv på en måte, men da blir jeg bare stille, ikke slik du beskriver mannen din. Jeg har tatt ansvar og sagt fra til folk rundt meg at når jeg er dårlig så må jeg være for meg selv, så derfor tar jeg feks ikke telefon når de ringer. Kjenner igjen dette i min kjæreste også. Han har også vært flink og har sagt fra til meg om at han foretrekker å være alene når han ikke har det bra. Det er også ofte han ikke svarer på tlf, jeg antar at det er i forbindelse med dårlige perioder. Dette gjelder både når andre ringer, og i det siste også mer og mer når jeg har ringt. Dessverre har jeg kanskje tatt det på feil måte, jeg vet ikke. For meg føles det som sagt bare som utstrakt utestengning, og verst er det når jeg ikke får en ordentlig forklaring på hvorfor heller. Det skal dog sies at han har blitt flink til å forklare meg hvorfor i det siste, og han er flink på å være ærlig mot meg etter at jeg har forklart ham hva det gjør med meg når han plutselig bare "forsvinner fra verden".

Ts, jeg synes mannen din skal søke hjelp på Modum bad. Det er et tilbud som også innvolverer familien. Det er vanskelig å få plass der, men det høres ut som han har det såpass ille at det faktisk bør prøves.

Han bør også få rista av seg dette tåplige greiene med å være så stolt, kanskje han ser det andeledes visst du finner info til han om hvorfor ptsd oppstår? Det er jo en naturlig reaksjon, ingen sykdom men en skade. Og man kan faktisk bli frisk av ptsd så det burde jo være motiverende. Jeg skal være ærlig og si at jeg er faktisk redd for at han har sunket så dypt ned i "møkka" nå at han ikke lenger ønsker å bli frisk. Eller egentlig at han ikke lenger har noe håp, eller tør å prøve - selv om alt må jo være bedre enn å ha det så vondt som det han har nå. Og jeg vet også godt at det er umulig å hjelpe noen som ikke selv ønsker det. Jeg har selv vært slik, heldigvis våget jeg å ta opp kampen og har fått et godt liv - langt bedre enn det jeg trodde var mulig da alt var som mørkest. Jeg tror fullt og fast på at også kjæresten min kan klare dette - ihvertfall kan han klare å bli bedre enn han er nå. Han må bare ville det selv ... Ja, kanskje han ser det annerledes om jeg kommer med info til ham om PTSD. Vi har hatt utallige samtaler rundt denne stoltheten hans, tro meg. Jeg kan kanskje si at han har ristet den av seg bittelitt. Det tar tid å snu om når han virkelig tror at han må være så stolt.

Bare spør i vei visst du lurer:) jeg har antagelig hatt dette herket store deler av livet så symptomene kjenner jeg godt og ikke minst har jeg blitt veldig god på å takle ptsd:) Takk for det!

Triggere(minner/lukter/lyder/syn) skaper flash, det er dette som gjør det vanskelig å leve med ptsd for en vet aldri når en blir utsatt for en trigger.

Pårørende bør lære seg hvordan dette fungere og hjelpe den med ptsd å komme ut av flashet. Dette gjøres best ved å få høy puls, siden pumpa går for fult når en flasher. Det blir et flush av adrenalin som setter kroppen i forsvar. Dette takler jeg ved å gå i skogen, gjerne harde turer. Det beste er å komme seg ut, ved å sitte stille blir det bare værre!

Etter en periode med flash som har roet seg så blir jeg helt utmattet, jeg blir gretten og trøtt og trenger masse søvn og hvile. Å sånn går det om igen og om igjen.

Jeg bruker meditasjon og healing og det hjelper veldig!

De to bloggene jeg har linket til handler mye om symptomer men mest om hvordan leve/overleve.

Takk for informativt innlegg, Raggy! Han har begynt å trene jevnlig igjen, jeg vil tro det har en positiv effekt

Igjen vil jeg si at jeg er glad for alle svarene jeg har fått. Mye bra som kan gjøre det lettere for meg å forstå ham.

Hilsen TS.

[AnonymBruker]

Nei, det føler jeg dessverre ikke lenger, ikke når jeg ser hvordan sykdomen hans går ut over barnet vårt.

Eksempler: han forsvinner ofte i dagevis uten å gi lyd fra seg, jeg har etterhvert skjønt at han er på hytta. Verste gangen var da han var borte i tre dager da vårt barn var fire uker gammel.

Han åpner ikke posten sin, noe som fører til økonomisk kaos, alt vi eier står i mitt navn pga. det og jeg har særeie pga det. Selv om vi er gift, har jeg ingen anelse om hvor stor gjeld han egentlig har og har ingen måte å finne det ut på.

Han har en døgnrytme som gjør det ekstremt vanskelig å leve sammen med ham, spesielt nå som vi har barn.

Han lyver helt uanfektet og påstår selv at han ikke "skjønner selv" når han lyver og når han forteller sannheten.

Han har et voldsomt sinne til tider, og blir helt rasende for småting. Noen dager senere kommer han krypende og forteller at han egentlig var sint pga. det som har forårsaket PTSD'en og tok det ut over meg.

Jeg har PTSD, og det eneste jeg kjenner meg igjen i er dårlig døgnrytme. Det har jeg på grunn av søvnproblemer. Folk med PTSD kan ha like stor ansvarsfølelse som andre. Mitt største problem er utmattelse. Jeg må derfor prioritere hva jeg bruker kreftene mine på.

Jeg kjenner meg igjen i kjæresten til TS. Jeg har valgt å være singel fordi jeg føler at jeg ikke strekker til i et forhold. Jeg tenker at en partner fortjener mer enn jeg kan tilby. I tillegg har jeg problemer med å ha tillit til folk. Ved å være singel får jeg mer stabilitet i livet, jeg slipper f.eks konfliker eller kjærlighetssorg som kan gjøre meg enda mer sliten, og gi meg enda en grunn til å ikke stole på folk.

[AnonymBruker]

Jeg har PTSD, og kjenner igjen det med å skyve bort dem man er glad i. For min del handler det om at jeg i perioder har mer enn nok med meg selv. Klarer ikke forholde meg til mer / fler.

Ja, dette tror jeg stemmer for kjæresten min også. Han har bare ikke kapasitet til mer.

Noen spm til deg, håper du vil svare:

- Når du skyver vekk de du er glad i, er det da "feil" hvis de ikke lar seg skyve vekk? F.eks ved at de fortsatt fremholder at de er der for deg? Er det riktigere å la seg skyve vekk, fordi du da får tid og rom for deg selv?

- Hva tenker/føler du egentlig rundt det når du skyver vekk de du er glad i? Ønsker du oppriktig bare å få være i fred fra alt og alle? Er det "redningen" din? Er du redd for å miste de du er glad i til slutt, siden du skyver dem vekk?

Mulig litt dumme og rart formulerte spørsmål, men jeg blir så usikker i fht når jeg blir skjøvet vekk. Vet ikke hva den beste måten å ta det på er. Hvis det virkelig er slik at kjæresten min ikke lenger orker/ønsker å ha meg i livet sitt, så kan jeg jo ikke tviholde på ham. Samtidig vet jeg hvordan det er selv å skyve unna de som ønsker å være der for deg - men hos meg var det todelt. Jeg skjøv vekk og klarte ikke ta imot, men innerst inne ønsket jeg hjelp, støtte og "hold meg fast, når jeg for en periode ikke klarer det selv". Jeg har trodd at det kan være slik for kjæresten min også - men kanskje jeg tar feil? Og da kjenner jeg at det mest riktige kanskje er å slippe ham ....

Noen som har noen tanker om dette?

TS