Evigvarende depresjon

[Gjest samsung]

Ser at mange her skriver at de sliter av diverse plager, så håper det går greit at jeg bretter litt ut om mine problemer. Føler dette er riktige stedet å skrive det på, og mange smarte folk som kanskje kan komme med innspill og tips.

Jeg har lidd av en "skjult" depresjon i ca. 6-7 år nå pga at jeg er stygg. Jeg er ikke en som går rundt og åpenbart "lider" for alle og enhver og holder mine tanker til meg selv, bortsett fra når jeg er anonym på nettet. Det er vel egentlig tilfeldige mennesker på Internett som har latt meg lufte tankene mine og holdt meg gående. Ingen andre jeg kjenner vet at jeg føler en konstant nedstemthet.

For alle som kjenner meg, virker jeg utadvendt og glad. Merker også at flere synes jeg er overglad og en av de joviale typene som konstant smiler. Folk kan virke oppgitt når de ser meg smile.

Problemet er at jeg ikke klarer å la være å være superhyggelig. Jeg er blitt så vant til å ta på meg denne masken og skjule hvem jeg egentlig er, og hva jeg egentlig føler overfor alle andre. Folk påstår at om man bare prøver å nyte tilværelsen, begynner man faktisk å føle seg gladere, men det har jeg tydelig motbevist. Jeg tror ikke på en evigvarende lykkerus, jeg tror ikke mennesker er ment å være "glade", men jeg skulle så inderlig ønske at jeg bare kunne følt at alt var ok for engangs skyld.

Har gått til psykolog tidligere, men det var ikke pga depresjon (var for en spesifikk angstlidelse jeg hadde i en periode). En etter en henviste de meg videre, og ingen kunne hjelpe meg overhode. Det var heller ingen av dem som tenkte at jeg kunne vært deprimert i tillegg. Jeg følte jeg kun prøvde å være smartere enn dem, og så litt ned på dem ettersom de ikke klarte å hjelpe meg. I den perioden fikk jeg antidep. mot angst (ironisk nok). Dette hjalp hverken angsten eller depresjonen, så jeg ser ikke for meg at medikamenter er løsningen.

Har prøvd å tenke over ulike løsninger, hva er det som drar meg ned, hvordan kan jeg gjøre noe med det? Jeg har forsøkt å være løsningsorientert, men når jeg endelig føler at nå har jeg det kanskje litt greit, når jeg kjapt bunn igjen.

Jeg kan være utrolig langt nede i ukesvis. Bare ligge og gråte. Jeg synes dette høres ynkelig ut når jeg leser det, men det er desverre slik det er. Jeg lider også av ekstrem apati. Jeg klarer ikke å gjøre noenting. Det er akkurat som hjernen min har skrudd seg av. Om jeg prøver å tenke, prøver å finne på noe, gir jeg opp. Tror ikke jeg har gjennomført en ordentlig plan, eller hatt noen mål på mange, mange år. Du tenker sikkert "alle har jo mål, enn hvor små de er", men nei. Jeg gjør ingenting. Jeg jobber, drar hjem, sover, spiser.

SNAP OUT OF IT! Prøver jeg å si til meg selv, men jeg klarer ikke. Jeg klarer ikke å TENKE!

Jeg har noen få nære venninner, men nå har alle flyttet for å studere og jeg har INGEN å møte på fritiden. Nå i jula har de kommet hjem, men ingen av dem har hatt tid til å finne på noe, ikke EN eneste gang, da de skal "gjøre lekser" eller andre ting. Jeg tenker at hvis de virkelig ville finne på noe, hadde de prøvd å prioritere det.

Jeg blir mest sannsynlig alene på nyttårsaften i år også. Og hvordan kan jeg ha så få venner når jeg er så utadvendt? Det bare blir aldri mer enn bekjentskaper. Jeg forsøker, tar intiativ, men folk har liksom sine "vennegjenger" som de har kjent lenge før meg som de prioriterer.

Så hva er problemet mitt? Jeg mener det er et reellt problem at jeg er stygg. Mange tenker at jeg kanskje har lav selvtillit, men jeg har fått det bekreftet fra flere hold, så det er ikke bare innbildning. Jeg tenker at uansett hvor mye jeg prøver å være utadvendt og glad, ser folk fortsatt på meg som "stygg". De få jeg er "ordentlig venn" med, og ikke bare bekjent, sier bare at jeg har vært litt uheldig med genene, men er veldig forsiktig med å ikke være for frekke. "Men du er jo pen uansett!" "Det er det indre som teller".

Når jeg møter folk, er de hyggelige tilbake, men etterhvert merker jeg at de ikke vil bli "mer venn" enn bare et hyggelig smil og tomme ord. Gutter ender alltid opp med å snakke med mine pene og beskjedne venninner.

Mange tenker kanskje at jeg er overfladisk og tenker kun på skjønnhet, og at det virkelig er det indre som teller, men jeg mener at dere ikke vet hvordan det er å virkelig være stygg. Små "skavanker" her og der? HELE MEG er en stor skavanke! Jeg føler at ingen virkelig forstår hvor ille det er. Jeg har bygget opp en helt sinnsyk "fantastisk" personlighet, glad og snill mot alle for å veie opp for mitt utseende. Hvis jeg har en dårlig dag og ikke er megahyggelig, merker jeg at folk ikke prater til meg overhode, så det har blitt slik at jeg må være hyggelig mot alle for at folk skal gidde å snakke til meg.

Selvsagt burde det være slik at man må være hyggelig uansett, men jeg kjenner mange pene jenter som ikke smiler til alle og enhver, og folk behandler dem fortsatt pent.

Så har jeg tenkt: Hva kan jeg gjøre for å bli penere rent estetisk? (Løsningsorientert, løsningsorientert!) Jeg har prøvd flere ting, uten å utdype, men ingen av dem har funket. Og jeg merker at når jeg drar til slike "skjønnhetssteder" at de ser litt ned på meg. Skal DU ha en sånn og sånn behandling... eh, javel. Som om de åpenbart forteller meg at stygge folk ikke burde prøve å forsøke å være pene.

Jeg er ekstremt høy og tynn, har ikke pupper (er helt, helt flat, kanskje en AA-cup), og har et stygt ansikt. En psykolog sa engang til meg "hvis du noengang føler deg stygg, kan du ihvertfall tenke på at du har en lett kropp å bære på, tenk på det positive hele tiden". Dette var helt tilfeldig, uten at vi hadde snakket om skjønnhet, som om hun tenkte at et slikt råd ville hjelpe "stakkars stygge" meg.

Har prøvd å legge på meg, men det funker ikke og det forandrer ikke faktumet at jeg har et stygt ansikt. Hva er stygt, spør du? Jeg har tettsittende øyne, flate kinnbein, et laaaaaangt ansikt, stor nese og veldig usymmetrisk. Jeg har tenkt å operere for å forsøke å få et mer harmonisk og symmetrisk ansikt, men det koster vanvittig mye, og det vil fortsatt ikke hjelpe mot tettsittende øyne osv. Er også redd for reaksjoner "HVA, har du OPERERT trynet????!"

Jeg føler meg litt fortapt. Selv om jeg prøver å glemme utseendet, være meg selv, være glad, sette pris på ting rundt meg, blir jeg stadig vekk minnet på hvor stygg jeg er. Jeg prøver å ikke bry meg, prøver å tenke på andre ting, men det kommer alltid tilbake.

Det kan være alt fra kommentarer fra random menn på toget "fy flate for en stygg kjerring", til blikk jeg får på gata. Uansett hvor mye jeg prøver å overse det, går det alltid inn på meg. Jeg kan drite i det der og da, men plutselig husker jeg en kommentar fra uker siden og det drar meg ned. Det sies at det også er lettere for gutter enn jenter å være stygge, men jeg unner virkelig ingen dette. Jeg lar ingen ta bilder av meg, ALDRI, og jeg hater å se meg selv i speilet.

"De som ikke vil være venn med deg pga. utseendet er ikke verdt å beholde uansett". Vel, jeg har få til null venner, så det sier seg selv. Jeg er konstant alene, og det er savnet etter en venn som plager meg minst like mye.

Hva skal jeg gjøre? Jeg er bare en utrolig stygg jente, med venner som ikke har tid. Føler meg konstant ensom. Prøver og prøver, men får ikke til. Orker ikke prøve. Er apatisk.

Skal jeg bruke mange tusen på å operere ansiktet i et siste forsøk på å leve et normalt liv? Skal jeg bare dope meg ned på medisiner som ikke vil gjøre meg glad siden man ikke blir penere av medisiner? Jeg føler at uansett hvordan jeg hadde forandret livet mitt, vil dette problemet konstant forfølge meg.

Mange tenker nå at jeg er overfladisk, men som sagt, hvis du var virkelig STYGG, og ikke kunne noe for det, hadde du virkelig klart å leve med det og akseptere det?

Det ligger kanskje mellom linjene at jeg har vurdert selvmord mange ganger, og nesten tatt overdose, men alltid prøvd å ta meg selv i nakken (tenke at folk har det verre enn meg). Det er et ordtak som går som følger: Get busy living, or get busy dying.

Jeg føler jeg har prøvd å "get busy living", og føler meg så langt nede at jeg kanskje bare burde innse at jeg alltid kommer til å føle meg jævlig, ikke bra nok og at det er på tide å ende dette. I stedenfor å lide i ufattelig mange år til.

Ønsker ærlige feedbacks. Hvis dere er enig i at det ikke er håp, si det som det er, så føler jeg ihvertfall at jeg tar riktig valg. Håper ikke denne blir slettet. Vil føle meg JÆVLIG fortapt hvis posten blir slettet.

[Gjest Kir]

Jeg tenker at du må ha det helt forferdelig vondt. Å føle seg alene og at ingen liker ens utseende er nok en grusom følelse,men å ende livet er aldri en rett løsning. Selv har jeg vært deprimert i maaange år,så jeg vet litt om hvordan det føles å være på bånn.Og da mener jeg BÅNN!! Det eneste som hjelper er å få peoffesjonell hjelp til å dra deg ut at den negative karusellen som har dratt med seg livet og tankegangen din.

Prøv å smile til deg selv i speilet og skriv ned noen egenskaper ved deg selv du faktisk er fornøyd med.Jeg er sikker på at du vil finne mange

Dessverre lever vi i et ekstremt utseendefokusert samfunn.Blir helt kvalm av enkeltes holdninger til andre.hvem skal egentlig stå med pekestokken og dele inn hvem som får plass i kategoriene "pen" og "ikke-pen"?

[Gjest j]

Vet du hva. Det gjør vondt å lese det du skriver. Jeg håper noen rundt deg ser hva du sliter med, og at du lar dem se det, så de kan hjelpe deg å gjøre noe med det. For det er nok ikke så lett selv alltid å ta tak i det.

Også minner det meg om hvor lite som skal til i den ene eller andre retningen. Noen stygge blikk på gata, kanskje helt uten mening, kan ødelegge noens dag. Mens en hyggelig kommentar eller noe bare make the day

se på befolkningen. Vi er alle forskjellige. Samme det vel hvilken form nesa har, om panna er for stor, ansiktet for bredt eller hva. Du vil bare leve og ha det bra, sammen med andre gode mennesker. Og det er det andre som også vil, sammen med deg. Selv om det kan virke som alle tenker utseende er alt, så stemmer det jo ikke i det hele tatt. Men det gjør det jo utad selvsagt.

Ellers kan jeg anbefale fysisk aktivitet og fri natur. Fantastisk. Hjelper både mot humør, roser i kinnene og kjærlighet.

[Gjest lineline]

Hvorfor sier du at det ikke fins håp? List opp alle de positive tingene. Det finnes alltid håp! Alltid! Selv om vi ikke er helt fornøyde med oss selv, er stygge, osv, så kan vi da fokusere litt større enn akkurat på den lille prikken at vi er stygge. Verden er flott, vi kan springe, kjenne vinden i håret, våkne av fuglekvitter, kjenne sola varme, nå toppen av Norge, hjelpe noen som er i nød, osv.

Vi kan lære oss å fokusere litt annerledes, og ha andre viktige verdier enn pen nase og fine pupper. Men som de har sagt over- det virker som du trenger noen å snakke med. Jeg håper du tar tak i det så du kan finne ut av det. Håp finnes.

[Gjest lineline]

Hvorfor sier du at det ikke fins håp? List opp alle de positive tingene. Det finnes alltid håp! Alltid! Selv om vi ikke er helt fornøyde med oss selv, er stygge, osv, så kan vi da fokusere litt større enn akkurat på den lille prikken at vi er stygge. Verden er flott, vi kan springe, kjenne vinden i håret, våkne av fuglekvitter, kjenne sola varme, nå toppen av Norge, hjelpe noen som er i nød, osv.

Vi kan lære oss å fokusere litt annerledes, og ha andre viktige verdier enn pen nase og fine pupper. Men som de har sagt over- det virker som du trenger noen å snakke med. Jeg håper du tar tak i det så du kan finne ut av det. Håp finnes.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg litt igjen. Jeg har for eksempel ingen vennner, jeg klarer ikke skape bekjentskaper videre enn første kveld jeg møter dem. Gammle venniner har jeg vokst i fra for lenge siden og har kun min søster, mor og kjæreste som hadde oppdaget om jeg forsvant av jordens overflate en dag. For jeg har ikke jobb, ingen skole og ingen sosiale hobbier osv. Jeg er alltid kjempe snill og sprudlete rundt folk, men ingen vil bli mer kjent med meg til tross for at jeg prøver.. Jeg regnes for å være pen, og de guttene som snakker med meg kunne jeg klart meg uten. De vil kun en ting, og det har ingenting å gjøre med noe av personligheten min. Men dette er problemer jeg regner med jeg ville hatt selv om jeg var mindre pen, eller om jeg var smell vakker. Så det er ikke meningen å si jeg ikke tror på deg når du sier du er så stygg, men du kan umulig være så ubehagelig å se på at folk makter ikke å kjenne deg engang. Det er nesten garantert noe annet som gjør det vanskelig for deg å komme i vennskapelig forhold med andre, og sannsynligvis er det fullstendig mulig å jobbe med det og komme forbi det.

Du må ta litt tid til å lære å like deg selv bedre, jeg forstår det er vanskelig men folk som kjenner deg ser jo ikke "hun stygge jenta" de ser "Hun morsomme sprudle jenta". Jeg forstår at det ikke er ønskelig at personligheten skal måtte dekke over for "feil" ved utseende, men å være en utadvent glad person er en atraktiv egenskap, og det kombinert med pene øyner, fint hår, lange ben, søtt smil osv. gjør deg sannsynligvis langt pener enn du føler deg, det er jeg kjempe sikker på.

Og jeg syntes overhodet ikke at det du beskriver virker overfladisk. Jeg syntes det høres ut som du har ekte problemer og depresjon er en meget alvorlig problem, og det spesielt hvis det hender du har tanker om selv skading. Men de er overkommelige problemer, depresjon er ikke permanent og det er masse hjelp å få, ikke bare medisiner, men alt i fra hypnose, ECT, gruppe terapi, følelses mestrings kurs, vanlig terapi kunne muligens godt hjulpet deg med å få et perspektiv på det som skjer rundt deg. Det er ikke slikt jeg har sånn spesielt god greie på, men hvis du kommer i kontakt med leger så vil de ta deg veldig seriøs, og du vil få hjelpen du trenger. Leger vil også kunne hjelpe deg med å legge på deg siden du nevner det også.

Og for operasjoner når man føler seg stygg så er det litt dodgy. Det innebærer store penge summer, ekstreme smerter, det kan opstå komplikasjoner og ting kan bli værre og operasjonen gjør som regel ikke det en forventer av den så man ender opp skuffet etter alt det stresset. Men det å lære å legge sminke så en fremhever sin naturlige skjønnhet, og å lære hvordan man skal kle seg for sin kropps fasong har du gjerne forsøkt, men kanskje ikke funnet riktig stil enda?

Syntes du har en kjempe trist situasjon, og er jækla tøff som er så ærlig om hvordan du har det, selv om det er et anonymt forum, så tar det baller å snakke ut om sine dypeste innerste svakheter. Håper du får hjelpen du trenger !

[Gjest samsung]

Trådstarter her.

Jeg vil bare si takk for svarene deres. J, kir, lineline og anon. Ordene deres betyr (faktisk) utrolig mye for meg. Jeg vet ikke helt hva mer jeg kan si. Føler som sagt at jeg har prøvd det meste, og selv om jeg klarer å "glemme" at jeg er stygg, så blir jeg alltid minnet på det på en eller annen måte (folk som hvisker på toget, blikk osv). Men jeg setter utrolig pris på at dere faktisk gadd å lese alt, og gadd å svare.

Anonymbruker: Tusen takk for at du tok deg tid til å svare. Jeg bare lurer på, hvordan er kjæresten din med tanke på at du har få venner? Virker det som han tror han er overlegen og at det er en selvfølge at dere er sammen fordi ingen andre vil ha deg? Blir han lei av å bare henge med deg og søker andre hele tiden? Du er ihvertfall utrolig heldig som er pen. Uansett om gutter bare tenker en ting, så er det jo i en positiv forstand, selv om det sikkert ikke føles slik.

Alle prøver å få bekreftelse hele tiden. Det er jo instinktivt å prøve å være så pen som mulig for å tiltrekke seg partnere, ellers ville ingen brukt sminke, børstet håret osv. og jeg bare føler at det er en stor del av mennesket som mangler når man faktisk er stygg.. nå snakker jeg ikke om "mindre pen", men å faktisk være stygg. Jeg prøver å fokusere på at andre kan like meg pga personlighet, men det hadde bare vært så deilig at noen faktisk synes jeg var pen.

J og Kir, kunne ikke sagt det bedre selv. Tusen takk.

Tusen takk for svarene deres. Vi får se hva jeg gjør. Kan hende jeg opererer en gang frem i tid, hvis jeg orker det. Regner ikke med å bli vanvittig attraktiv, men kanskje litt bedre enn nå. Får bare holde ut, ikke sant:)

Godt nyttår, jenter.

[Gjest anon]

Anon her. Kjæresten min er et godt menneske, han hadde ikke funnet på å oppføre seg overlegen for noen grunn rundt meg. Han er også kanskje det siste mennesket jeg kan huske som oppdaget meg for personligheten min og oppsøkte min vennskap for det i tenårene, så ble det kjærester i senere tid. Jeg har rimelig spesielle interesser og finner få folk som liker noe av det samme som meg. Så jeg har bekjentkaper, som jeg gjerne har jente kvelder med, akkurat slik som jeg ikke henger meg på gutte kveldene hannes. Jeg er bare ikke spesielt begeistret for jente kveldene, ingen av dem er nære venner som vet noenting som helst om "meg", og jeg er ikke sånn noe interesert for det dem liker. Men jeg er glad for å kunne gå ut med "venner" en gang hver tredje måned ca. Ellers henger jeg meg på kjæresten. Han har snille venner, og de er langt mer intresanne for meg enn mine. Men jeg legger stor vekt på at de er hannes og jeg oppmuntrer ham veldig til å ha litt alene tid med dem uten meg siden han faktisk ikke søker andre mennesker hele tiden men vil ha meg med over alt. Tror det er fordi han liker mitt selskap og syntes det er koselig å gjøre sosiale aktiviteter sammen, ikke fordi han må. Men en venn som ikke er slekt eller ham savner jeg veldig og hender enda jeg er deprimert over det. Men jeg har nok bare ikke funnet løsningen enda.

Når jeg sier jeg er blant de pene, så er jeg ikke oppriktig sånn fantastisk nydlig. Jeg har mange feil jeg skulle ønske å fikse, som jeg har lært å fikse på uten operasjon. Lang nese, svak hake, for mye gummer vs tenner, øyen bryn som er bare små klatter her og der på et bestemt område i pannen, ingen kinnbein, mørke ringer, hud orm og kviser, syltynne flate lepper osv. Jeg lærte å legge sminke med skygger og highlights for å få kinnbein og mindre nese, og trekke oppmerksomhet fra haken som er så svak. Fyldigere lepper males på, riktig legg av concealer, foundation og pudder på strategisk vis, proff hjelp til å skjære øyenbrynene første gang også følger jeg på hjemme selv, og masse av det riktige hud pleie. Jeg er også veldig tynn og høy med flate bryster, jeg lærte meg å kle figuren min og de siste månedene har puppene blitt ganske stor takket være p-pille bruk, men vet ikke om det er det beste tipset å gi. Og riktig frisyre for ansiktet mitt er viktig og. Det er mye tanke som går inn i alt fra måten jeg smiler, hver minste accessorie til måten jeg går på for å fremheve det pene og skjule det som er mindre fint. En periode skammet jeg meg slik over kroppen min at jeg begynnte å dekke den i tattoos, nå angrer jeg litt, fordi jeg har blitt litt mer fornøyd med kroppen ved hjelp av terapi hos psykolog. For meg ble det viktig å oppdage at jeg har sunt frisk hår som kan trekke opp, øyenfargen min er blikkfangenede og ganske pent, og jeg har lange legger og en slank kropp som absolutt kan bli fin om den er kledd riktig, og jeg holder meg "rak" og passer på kropps språket mitt.

Ikke meningen å syte, håper det kan gi litt håp å høre om min erfaring :/

Ha ett godt nytt år !!

[AnonymBruker]

Kjenner meg også litt igjen.Har ingen spesielle råd å komme med, men jeg håper at 2012 blir et bedre år for deg:) Ta vare på deg selv, vi er flere der ute.

[Gjest trådstarter]

Anon: Må le litt for meg selv. Kjenner meg igjen i nesten alt du sier. Spesielt med tanke på venninner. Har nesten lyst å møte deg fordi jeg er i helt samme situasjon selv, men det hadde blitt alt for kleint med tanke på hva jeg har skrevet her.

Det virker som du virkelig har klart å framheve alt det vakre med deg, og det du beskrev hørtes ikke så ille ut. Høres også ut som en virkelig god kjæreste, ta vare på ham.

AnonymBruker: Sikker på at du ikke er like stygg som meg, men det er jævlig å føle at man har "skavanker".

Godt nyttår, folkens.

[AnonymBruker]

Først vil jeg bare gi deg en klem, for det høres ut som om du har det veldig tøft

Er direkte sjokkert over at noen kommer med så stygge kommentarer til deg! At det går an å være så frekk?!! Jeg håper du lærer deg å overhøre slike ting, for det vil alltid finnes idioter der ute som kommer med dumme kommentarer. Men jeg syns også du bør slutte å snakke så stygt til deg selv, for du bryter deg selv ned. Ville du godtatt at noen snakket så stygt om en venninne? Nei? Da skal heller ikke du snakke så stygt om deg selv!

Det er nok en god idé å kontakte en psykolog som kan hjelpe deg å bli kvitt disse unyttige og nedbrytende tankene, for du fortjener ikke å ha det sånn!