Dere som har oppsøkt psykolog

[Gjest döderlein]

Jeg er nysgjerrig på deres opplevelser med å oppsøke psykolog?

Alt fra det å gå til fastlege, første møte med psykolog, diagnosering, hvordan det var å være hos psykolog osv.

Noen som ville fortalt meg litt? Vurderer selv å oppsøke hjelp, men vet ikke om jeg tørr.

[Gjest döderlein]

Ingen?

[AnonymBruker]

Har aldri vært hos psykolog. Men har noen venner som har vært det, og de har alle forskjellige syn på hvordan de synes det har vært. Noen synes at det hjelper veldig mye, mens andre ikke gidder å dra flere ganger en to. Så tror det er veldig individuelt - spørs jo hvilken psykolog du får og om du kommer overens med han/henne.

[Chord]

Jeg er nysgjerrig på deres opplevelser med å oppsøke psykolog?

Alt fra det å gå til fastlege, første møte med psykolog, diagnosering, hvordan det var å være hos psykolog osv.

Noen som ville fortalt meg litt? Vurderer selv å oppsøke hjelp, men vet ikke om jeg tørr.

Jeg har gått til psykolog i noen mnd, og det har hjulpet meg mye. Jeg skjønte at jeg bare måtte ta tak i problemet mitt og få ordnet opp i ting. For meg var det å kunne prate med en person, og få kontroll over tanker og bekymringer, det viktigste.

Jeg bestilte legetime, og jeg var ikke så veldig fornøyd der. For det tok lang tid å få time, det var mye venting, og når jeg først kom inn følte jeg ikke at legen min skjønte så mye av problemet. Og det var ikke bare enkelt for meg å fortelle, for ikke bare følte jeg at hun ikke forsto. Jeg følte også at hvis jeg ikke fortalte situasjonen min alvorlig nok, eller godt nok, så fikk jeg ikke hjelp.

Men ventetiden på psykolog var ganske kort, plutselig hadde jeg fått time. Og han var veldig grei å prate med, ga meg rom til å prate og hadde god forståelse og mye empati.

Men det er min erfaring med dette.

Jeg vet jo ikke hva du "sliter" med og hvor lenge det har pågått, men jeg vil absolutt anbefale å søke hjelp hvis du føler du trenger det.

Ikke gi deg hvis du føler at du ikke får noe utav behandlingen eller at kjemien ikke stemmer, du kan alltids bytte.

Og husk at selv om du betaler en slant for at den personen skal hjelpe deg, så er det du som må gjøre jobben for å bli bedre. Motivasjon, pågangsmot og styrke er ting som kommer godt med.

Husk også at nære venner og familiemedlemmer ofte kan vise seg å være utrolig gode når livet slenger deg i veggen. Så lenge du ikke legger byrden over på dem.

Håper det ordner seg for deg, lykke til

[AnonymBruker]

Jeg oppsøkte lege for noen år siden, etter overgrep, og ba om en henvisning til psykolog. Jeg følte meg veldig dårlig tatt i mot, jeg følte meg slettes ikke tatt på alvor, og det tok LANG tid før jeg fikk hjelp. Møtet med denne behandleren (psykiatrisk sykepleier) var utelukkende negativt, og måten jeg ble behandlet på fikk meg til å la være å møte opp, selv om jeg helt klart trengte hjelpen.

For et år siden ble jeg veldig dårlig, og en person i min omgangskrets skjønte dette, og hjalp meg til å søke hjelp. Jeg fikk time hos psykiatrisk sykepleier dagen etter vi kontaktet psykiatrien.

Jeg har stort sett bare positive erfaringer etter dette. Jeg har gått i terapi en stund, og har vært innlagt en del både på dps og på akuttpsykiatrisk. Til sammen over 6 mnd i 2011.

Jeg har alltid følt at de som har hatt behandlingsansvar for meg har gjort sitt beste til å få meg bedre. De har lagt mye arbeid i diagnosikk, medisinutprøving og andre ting.

De få negative erfaringene jeg har, er relatert til kapasitet etc. Jeg har måttet vente veldig lenge for å få poliklinisk hjelp, hos en person måtte jeg vente 6 uker og hos en annen over 2 mnd. Jeg har også dessverre fått oppleve hvordan det er når et DPS ikke har nok ressurser til å ta seg av pasientene.

Jeg synes hele veien det har vært skummelt å søke hjelp, men etter å ha blitt så godt kjent med så mange personer i helsevesenet som jeg har blitt, så er terskelen mye lavere. Jeg har også blitt bedre kjent med min egen sykdom og varselsignalene, slik at jeg lettere skjønner når jeg trenger mer hjelp.

Jeg angrer ikke på at jeg prøvde en gang til etter den første negative opplevelsen min, for den hjelpen jeg har fått nå er grunnen til at jeg fortsatt lever. Men det er tøft å skulle få behandling, men så blir ting forhåpentligvis mye bedre etterhvert.

Håper du tør å oppsøke hjelp! Lykke til

[AnonymBruker]

Ok, jeg skal forsøke å svare deg selv om jeg ikke er noe typisk psykolog søkende statistikk menneske (om det finnes)

Mitt første møte med psykolog var når jeg var 11. barnevernet ville ha en ”utredning” og man tøyser ikke med barnevernet, så jeg gikk. stirret på klokken i en time hver 14 dag 4 ganger på rad. Konklusjon: ”x er ikke inntresert i å prate med psykolog”

2 år etterpå døde et nært familiemedlem, og barnevernet satte meg i gang med den samme psykologen. Denne gangen ble det litt mer snakking. Men jeg følte meg ikke trygg, så det ble litt på overflaten. 10 år etterpå var jeg i full jobb, besvimte plutselig en dag. Sjefen på jobben var og er en helt nydelig person som forstod såpass at noe var galt. På den tiden var jeg ful av depresjoner, spiseforstyrrelser, selvskading, ”jeg vil ikke leve tanker” rus osv.. Sjefen på jobben hadde en og venninne som var psykolog. Jeg var tvilsom, svært skeptisk. Jeg liker ikke ”kontor- psykologer” hvor en driver klinisk psykolologi, mye kontor lys og alt en sier blir skrevet ned, lagret i en fil og følger deg resten av livet, diagnoser som stempler en for resten av livet.. Men denne damen var IKKE slik. Hun jobbet på et familie vern kontor, og hun hadde egen praksis. jeg ble introdusert med den eneste avtale at det ikke skulle en ”kontor psykolog”. Pga hun var en privat psykolog trengtes ikke en lege melding, men hun tok mitt tilfelle gratis som en vennene tjeneste for min sjef. Ellers er jo private psykologer stein dyre i time pris.

Jeg kom inn på hennes ”kontor” som var i hennes eget private hjem, som overhode ikke var noe kontor lys på, det var helt fantastisk, Hun tok senf notater, men hun fikk meg til å stole på hun på en måte jeg aldri før har opplevd. Selv ikke med de nærmeste venninner. Vi pratet av og til på ”kontoret hennes”, men så skjønte hun at jeg følte meg litt mer fri i naturen, så hun spurte meg om jeg ville gå tur av og til, noe jeg sa ja til.. Mye ble betrodd i naturen, på tur med kaffe, eller kakao.. Jeg pratet med hun først 2 ganger i uken, så en gang i uken.. 2 ganger i måneden, så en gang i måneden.. Spiseforstyrelsene forsvant.. Nå på triste dager når jeg føler for å skade meg selv så er lysten der ja, men handlingen er det mange år siden jeg har gjort noe med. Men da vi kuttet ned behandlingen til 1 gang i måneden var vi blitt gode venner. Jeg har sluttet i jobben. men både x sjefen, X psykologen og jeg lager julekaker hvert år, vi kan finne på å gå på kino etc.. Både X sjefen og min x psykolog er blitt mer enn det de opprinelig var. Jeg har fått et helt nytt liv. De selvskreve notatene som min x psykolog skrev om meg er blitt slettet, og min fastlege vet så vidt at jeg har gått til en psykolog. Nå er jeg 27. Er ofte på besøk både til min x sjef og hennes familie og min x psykolog og hennes familie.

Vel dette var litt av mine opplevelse med psykologer. Noen er ok, noen er ikke, noen føler en at ting klaffer med som gjør at en stoler på de og at de kan hjelpe eg med å få livet litt mer på plass.. Hva har du å tape ts?

[Gjest Bomullsdott]

dobbelpost.

Endret 29. desember 2011 av Bomullsdott

[Gjest Bomullsdott]

Jeg ble henvist av helsesøster på skolen min.

Hun ga meg ingen diagnoser. Men det kom mer av seg selv etter hvert. Det tok ikke lang tid før hun brukte ordet depresjon og deprimert i samtalene våre. Men hun sa aldri "jeg gir deg diagnosen depresjon", liksom... Etter hvert ble jeg nysgjerrig og spurte hvilke diagnoser hun tenkte at jeg hadde. Da fikk jeg vite at jeg hadde depresjon i alvorlig grad (du har enten mild, moderat eller alvorlig). Og sosial angst. Begge delene var jeg selv klar over nesten før jeg startet hos henne.

Første møte var jævlig. Jeg gråt og hatet henne fra første stund. Syns hun virket som en tilgjort og falsk dust. Da jeg gikk fra første time var jeg enda mer deprimert og tenkte at det ikke fantes håp. Hvordan kan hun der hjelpe meg? Tenkte jeg. Men det ble bedre, sakte, men sikkert. Fikk mer sansen for henne etter hvert. Nå liker jeg henne veldig godt. Situasjonen er veldig rar og uvant med en gang.

Jeg anbefaler deg å oppsøke hjelp. Det gjør ikke de store underverkene, men det kan hjelpe deg litt. Det er i alle fall deilig å føle at noen vet hvordan du har det, og at du er i noens hender, på en måte. Men det tar tid å endre tanker og slikt.

[AnonymBruker]

Jeg ble henvist til DPS. Etter 6-8 timer forventes det at psykologen skal stille en diagnose, og at timene etter det vil brukes til å behandle 'problemet'. Det er ganske bakvendt å stille diagnose uten å ha kommet til bunns i ting, men det har altså regelrytterne og psykologene må bare følge det. Diagnosen min ble endret en gang underveis, men ingen stor forskjell for min del. Det var mer en formalitet. Jeg angrer absolutt ikke på at jeg ba om hjelp, selv om det var veldig lang ventetid og det var ganske viktig. Om du trenger hjelp i ventetiden kan du snakke med fastlegen. Det går an å få time der til bare å snakke. For behandlingens skyld er det viktig at du får en psykolog du klarer å stole på og har kjemi med. Får du ikke det med en gang, er det bare å bytte psykolog. De tar det ikke personlig, det handler jo om din helse og at du skal få det bra. De får lønnen sin uansett, det er jo ikke mangel på pasienter. Det er som lærere, alle har noen de liker bedre og noen de ikke kan fordra. Den du har god kjemi med kan det være noen andre ikke kommer over ens med. Du kan synes behandlingen går sakte til tider, men alt etter hva du sliter med så er det viktig å ikke gå for fort frem. Frustrerende i starten, men du skjønner det eller kjenner det på kroppen på sikt at det er best sånn.

Jeg kan bli sint og kjefte på min psykolog, men hun tar det helt fint for hun vet det ikke er personlig. Jo lenger jeg har gått til henne jo bedre har vi blitt kjent, og hun vet når hun må 'presse meg' litt og når jeg bare trenger å snakke om hverdagslige problemer. Det er ikke sånn at de forventer at du vrenger sjela og gråter hver time. Jeg synes det er deilig at jeg kan styre hva vi skal snakke om, at jeg kan snakke uten stans hele tiden eller ikke si noe og bare nikke eller riste på hodet mens psykologen snakker. De 45 minuttene går så utrolig fort. Det er det dummeste med det.

[AnonymBruker]

Jeg har vært hos flere behandlere(bodde i ulike byer), ifht oppvekst med rusmisbrukende foreldre.

Jeg gikk ikke da for å få en diagnose, men for å snakke ut om mine opplevelser, og lære meg å leve med det uten å la det innvirke for mye på mitt voksenliv.

Jeg fikk en henvisning fra fastlege, og måtte vente noen måneder. Det var selvsagt forskjell på hvordan man matchet med terapeutene, noen bra og andre litt mindre bra.

Vanligvis benyttet de gruppeterapi, men jeg ble ikke ansett som "egnet" til det.

Først ble jeg kanskje litt småfornærmet - en jeg skjønte raskt at de hadde rett. På mange måter hadde jeg klart meg mye bedre enn endel andre, og jeg hadde ikke behov for å snakke med andre i liknende situasjon for å føle meg "normal".

For meg handlet det ikke om "gruppetrøst", men rett og slett å få ut endel bitterhet og bare bli ferdig med ting.

Har stått på venteliste totalt tre ganger, og heldigvis var den ikke lang på de behandlingstilbudene jeg brukte.

Jeg har lett for å snakke om det meste, så det var nok endel snakking fra min side - og så prøvde de å veilede meg litt inn på de relevante tingene.

Etterhvert merket jeg at snakking ikke var behovet lengre, og da ba jeg om konkrete øvelser for å overkomme et par ting jeg slet med.

Så på mange måter så var det jeg som satte premissene for hvor langt vi skulle ta ting, og så sa de ifra når de synes vi kunne si oss ferdig med behandlingen.

Andre igjen jeg kjenner har hatt ulike opplevelser, både positive og negative. De fleste har forsøkt å bytte terapeut, og har vært fornøyde med byttet.

Så jeg tror tålmodighet er viktig, og at man bytter dersom man merker kjemien overhodet ikke passer.

[Cata]

Mine opplevelser er ikke utelukkende av det positive slaget. Som barn ble jeg riktignok behandlet av psykolog. Jeg husker ingenting av det selv (jeg var bare 2-3 år), men foreldrene mine skrøt i allfall av den spesielle psykologen. Så muligens hjalp behandlingen, selv om jeg ikke husker den.

2. gangs opplevelse var hos skolepsykologen etter at jeg hadde hatt et lite sammenbrudd. Da ble jeg sittende på en stol og glane i veggen, mens psykologen snakket med læreren min om meg og jeg tenkte "Hei, er det ikke meg du skal snakke med når det er jeg som er her???" Det ble med et eller to besøk.

3. gang var i voksen alder, etter et brudd som aldeles slo bena vekk under meg. Jeg ønsket samtale med psykolog for å se om jeg kunne finne et "verktøy" til å takle den overveldende sorgen og savnet. "Verktøykassa" uteble, i stedet var psykologen opptatt av mine påståtte barndomstraumer. Jada, jeg ble mobbet som tenåring, men...hallo, jeg har et avklart forhold til det i dag og hvorfor grave i den slags som er opp- og avgjort.

Det endte med "brudd" med psykologen. Vi var skjønt enige om at våre respektive mål ikke matchet og at videre "behandling" var temmelig meningsløst.

[AnonymBruker]

Jeg har erfaring fra tre psykologer, utallige psykiatere og andre behandlere gjennom ca 10 år.

Det har vært noen psykiatere som har fungert greit og vært til hjelp, men bortsett fra det må jeg si at samtlige tre psykologer har fungert utmerket. De sier ikke så altfor mye, men det de har sagt har festet seg og er tanker jeg spinner videre på selv etter lang tid.

Forskjellen på psykolog og psykiater er at psykologen behandler menneskers normale reaksjoner på psykiske belastninger, mens psykiatere behandler psykdom på sinnet. Jeg har opplevd at psykiatere vil medisinere vekk det meste, mens psykologen vil få deg til å forstå situasjonen og reaksjonsmønsteret, for deretter å gjøre noe med det som er problematisk.

[Mononoke]

Jeg har vært hos psykolog, og synes det var en bra opplevelse.

Begynte hos fastlegen, tok litt prøver (harslitt med lavt B12), og var inne i en vanskelig periode. Endte med at jeg knakk sammen på legekontoret av at han spurte "er det ellers noe du vil ta opp", fordi jeg var så redd for å ta opp hvordan jeg hadde det. Var veldig usikker på om jeg kom til å nevne det i det hele tatt, og hadde tenkt på det og gruet meg i dagesvis før timen. Men han var veldig forståelsesfull, jeg gråt inne hos han i et kvarter, og han bare lyttet og kom med noen kommentarer innimellom. Vi ble enige om at jeg skulle prøve psykolog, fikk henvisning og time raskt etter det.

Jeg gruet meg som bare det til psykologtimen. Tenkte det kom til å bli pinlige tausheter, at det skulle være skummelt så jeg ikke turte å åpne meg, at jeg ikke ble tatt seriøst osv. (Jeg tenkte også mye på at jeg hadde det jo ikke så fælt, mange som hadde det mye verre enn meg, og derfor kom eg ikke til å bli tatt seriøst) Men hun var kjempeflink, jeg fikk nytt sammenbrudd første gangen, og så ble det bedre gang for gang. Hun hjalp meg med å rydde opp i tankene mine, få ting ut, og litt om hvordan jeg burde tenke/gjøre ting i forhold til hvordan jeg gjorde det fra før. Det er helt greit å gråte om man har det vondt, det verste er å stenge seg inne med følelsene sine. Det holdt med ca 10 timer, jeg følte at det hjalp meg mye. Jeg hadde ifølge psykologen en mild depresjon som kunne ha utviklet seg videre, og at det er veldig bra å ta sånt så tidlig som mulig. Det var også veldig deilig å bare få ting ut, si alle de rare tankene jeg har høyt, og faktisk høre hvor tullete tankemønstrene mine faktisk var. Når man blir sittende å kverne på ting inne i sitt eget hode kan det av og til gå litt over styr, og man merker det ikke før man faktisk ser på det med et kritisk blikk, noe psykologen min hjalp meg med.

Så jeg vil absolutt anbefale deg å få hjelp! Det er utrolig skummelt i begynnelsen, men det er absolutt verdt det. Jeg var heldig og fikk full klaff på første forsøk, men det er mange om havner hos psykologer som de ikke passer sammen med. Da er det lov å si fra, at kjemien rett og slett ikke stemmer, og at man ønsker en annen.

Lykke til!

[AnonymBruker]

Hei

Jeg har vært hos psykologen, jeg slett med veldig mye depresjon og selvskadding. veldig mye tunge dager hadde ikke lyst til å leve lenger. Alt dette pga. nå værende mannen som var lang lang borte fra meg og slett med udi. Nå lever vi sammen, og er den lykkligste personen på jordkloden. men nå kommer vi tilbake til psykologen, jeg ble godtmotatt, og samtalen gikk greit hun tok noen prøver hvor jeg måtte svare på noen spørsmål, og etter det sa hun at jeg har alvorlig form for depressjon, siden jeg prøver å få barn så kunne de ikke gi meg medisin, så tok to runder med bare prating, til slutt fant jeg ut, at det hjalp ikke. Seriøst, jeg følte meg som en dukke, jeg gråt hver gang hos psykolog og hun satt bare os skrev. Tilslutt bestemte jeg meg for at det er bedre å gråte bare hjemme med meg selv enn å gråte hos psykolog. Jeg slitt fortsatt med angst av og til, jeg prøver å få barn men pga sykdommen kan det vanskelig, det er derfor jeg slitter fortiden, det skal ikke veldig mye til for at jeg skal tenke på å kutte meg.. men prøver å unngå, det. Du kan ta en tur, kanskje det skal gå bra for det, siden alle har jo forskjellige problemmer, så det er mulig å få hjelp også.

[AnonymBruker]

Begynte på ny skole, læreren min "forsto" meg. Så jeg åpnet meg litt og han sendte meg rett til helsesøster - så ble jeg sendt til lege som sendte meg til psykolog. Var helt ødelagt før jeg kom dit og værre ble det, alle lærerene mine fikk vite det og "spesial" behandlet meg. Ødela hele skoleåret for meg, ikke hjalp det å snakke om det eller.

[AnonymBruker]

Jeg synes det er godt å gå til psykolog og vet jeg hadde vært enormt mye dårligere om jeg ikke hadde gjort det. Synes du skal be om henvisning til psykolog dersom du føler du trenger det. Det er enkelte fastleger som ikke har peiling, mens enkelte er veldig greie. Vil råde deg til å ikke gi opp dersom du skulle bli møtt med liten forståelse av legen. Husk, du har krav på hjelp, selv om enkelte dessverre ikke har peiling. Ønsker deg lykke til!

[NNN]

Jeg er nysgjerrig på deres opplevelser med å oppsøke psykolog?

Alt fra det å gå til fastlege, første møte med psykolog, diagnosering, hvordan det var å være hos psykolog osv.

Noen som ville fortalt meg litt? Vurderer selv å oppsøke hjelp, men vet ikke om jeg tørr.

Hei.

Det første jeg tenkte når jeg leste dette er att du ikke har skrevet hvorfor du trenger psykolog, ikke det att det behøves en grunn, jeg tror alle hadde hatt gått av å gå til psykolog hvertfall 2-4 ganger i løpet av livet.

Men det blir kanskje enklere for deg om du vet hvorfor du vil gå til psykolog, det finnes psykologer/terapauter som er mer spesialiserte innen visse felt, visst det er noe spesifikt du vet du trenger å prate om, vist det er mer på generellt grunnlag så er det egentlig bare å prøve seg frem, det er ikke sikkert "kjemien" stemmer på første forsøk, så litt leting og feiling er en del av "pakka"... kanskje du kan få gått til en psykiatrisk sykepleier først, vist du går gjennom fastlegen så skal det tilbudet være gratis, ikke det att en psykiatrisk sykepleier har samme erfaring eller faglig bakgrunn nok til å kanskje hjelpe deg (det spørs hva problemet er) men det kan være en begynnelse.

Jeg var heldig og fikk gå til den samme psykologen i 8 år, så ble han plutselig akutt syk og sykemeldt på ubestemt tid, så etter noen måneder uten behandler tok jeg kontakt med fastlegen min og fikk en psykiatrisk sykepleier å gå til, jeg brukte han på samme måte som jeg brukte psykologen min..jeg merket egentlig ingen forskjell, det kan hende jeg var veldig heldig, det vet jeg ikke... men for meg funket det bra.

Håper du finner ut av det, og ikke vær redd for å prøve, psykologer er vandt med å høre att det er skummelt å gå dit i begynnelsen, ett tips kan være å skrive ned det du vil si før du kommer dit, kan hjelpe mot en uventet stillhet...