Mamma røyker inne

[AnonymBruker]

Hei.

Dette er et litt langt innlegg, men jeg håper noen tar seg tid til å lese...

Jeg er en 17 år gammel jente som ikke helt vet hva jeg skal gjøre.

Moren min er 54 år gammel, og har røyket siden hun var ungdom. Pappa pleide også å røyke, men han klarte å slutte.

Røykingen har alltid vært noe som har plaget meg, men jeg har tenkt at det er mammas valg og ikke mitt. Hun er jo tross alt en voksen dame og kan ta sine egne valg. Problemet mitt er hovedsaklig at hun røyker så mye rundt meg. Jeg har blitt utsatt for "passiv" røyking helt siden jeg var baby, og jeg har lest at det dør 50 000 personer i året av passiv røyking.

Jeg har virkelig ikke ord for hvor mye jeg hater røyking.Det er rett og slett noe jeg aldri har likt. Jeg synes det lukter vondt, lukten setter seg overalt og det er generelt en pardon-my-french- jævlig ekkel greie. Jeg er omtrent den eneste jenta i vennegjengen som ikke røyker, men stadig får jeg spørsmål om jeg har røyket fordi det lukter røyk av meg. Røyking er også selvfølgelig noe jeg forbinder med død, selv om jeg vet at røyking ikke er synonymt med det å dø så er jeg veldig redd for å miste mammen min, grunnet at hun var vært syk før og fordi hun selv mistet moren sin i ung alder. Jeg vil ikke være en av dem som ikke får ha mammaen sin en god stund ut i livet..

Mamma er så avhengig av røyken at hun røyker flere røyk inne i leiligheten vår om dagen. Hun røyker selvfølgelig ikke på mitt rom og på badet, men bortsett fra det røyker hun på sitt eget rom, kjøkkenet og stuen. Jeg har ikke ord for hvor mye dette plager meg. Hver gang jeg åpner ytterdøren blir jeg møtt av en vegg av røyklukt. Røyken setter seg i veggene og jeg blir både kvalm og uvel hvis ikke pappa har luftet. Jeg synes det er litt flaut når jeg har vener på besøk, og er redd for at de kjenner den samme lukten.

Jeg har prøvd å ta det opp med mamma utallige ganger. Jeg begynte med å legge frem saken på en någenlunde saklig måte og forklare henne hvordan jeg hadde det. Det ble rett og slett møtt med surhet og jeg fikk forklart at jeg skulle passe mine egne saker. Slik har det fortsatt, og jeg blir bare mer og mer irritert og oppgitt. Jeg har rett og slett begynt å mase på et vis, ser stygt på henne hver gang hun tar en røyk og går ut av rommet hvis hun tenner en. I skrivende stund sitter mamma i stuen sammen med en venninne og røyker sikkert en 10-pakning på en time. Jeg plukker stadig opp brosjyrer og viser til henne, men hun avviser for det meste dette. Jeg forklarer henne hvor ekkelt jeg synes det er, at det plager meg veldig og at jeg hadde satt stor pris på om hun kunne gå ut på verandaen og røyke istedefor å være inne..

Mamma har allerede overlevd brystkreft én gang. En ondartet og aggressiv klump i brystet hennes ble operert bort og hun ble erklært frisk mot alle odds. Etter dette fikk mamma lymfødem i armen sin, noe som plager henne veldig og som hun prøver å gå til behandling for når tiden strekker til. Hun jobber 50% og gjør virkelig alt for meg og søstrene mine. Hun er våken fra klokken 8 om morgenen til 3 om natten, hun vasker klær, lager middag, drar i foreldremøter, rydder og generelt ordner slik at alt skal være i stand for oss barna. Jeg elsker mamma for dette, men noen ganger blir jeg så redd for å miste henne. Jeg er redd for at hun skal slite seg ut. Hun virker så sliten og skrøpelig noen ganger, og hun nekter også å ta i mot hjelp..Røykingen er jo ikke akkurat noe som hjelper på dette...jeg er generelt veldig redd for å miste mammaen min. Jeg synes det er så egoistisk av henne og ikke bry seg om det jeg sier

Mamma og jeg begynner alltid å krangle på grunn av dette. Hvis jeg kommer med en liten bemerkning på røyken, blir hun ofte lei seg og forlater rommet på en måte som gir meg en helt enorm skyldfølelse. Hva skal jeg liksom gjøre? Her om dagen hadde hun stått på kjøkkenet i flere timer og ordnet julemiddagen helt alene. Hun var sikkert enormt sliten, som jeg selvfølgelig skjønner, og hun kom ut i stuen for å ta seg en røyk. Jeg reagerer med å bli sint/skuffet og kjefter kanskje litt på henne. Hun forlater rommet, men når jeg senere tilbyr meg å hjelpe på kjøkkenet får jeg en spydig kommentar om at det hadde hjulpet om hun bare fikk ta seg en eneste røyk etter å ha slitt i flere timer på kjøkkenet...

Til slutt, dere som har vært tålmodige nok til å lese alt...kort oppsumert er dette problemet mitt:

1Jeg hater at mamma røyker, og er redd for å miste henne.

2 Jeg skal ikke tvinge henne til å slutte men jeg hadde satt enormt pris på om hun gadd å høre på mine ønsker om å ikke røyke i leiligheten.

3. Samtidig ser jeg at mamma sliter i hverdagen og får dårlig samvittighet for at jeg ikke kan unne henne en røyk foran tv-en i blant....

4. Jeg er selvfølgelig aller mest redd for å miste henne tidlig.

Hva synes dere? Er jeg for urimelig? Hva hadde dere gjort?

Blir enormt glad for all respons, vet ikke helt hva mer jeg kan gjøre..

[Rusken]

[Polymorph]

Vis henne innlegget ditt!

[GammelKaktus]

Du virker som en snill og omtenksom datter, du er virkelig IKKE urimelig. Du bryr deg bare mye om mammaen din... Når det er sagt så vet jeg selv hvor jævlig vanskelig det er å slutte å røyke, noe jeg ikke klarte før jeg ble gravid (heldigvis :kgbaby: ). Når folk maser om at du burde slutte og at det ikke er bra for deg så blir det ennå vanskeligere å slutte, av en eller annen bisarr grunn. Så du bør kanskje ikke mase om at hun burde slutte, heller prøve å "oppmuntre" henne til å kutte ned og heller røyke ute. Hadde jeg vært deg ville jeg vist henne innlegget, eller kanskje skrevet det ned i et brev og gitt henne... Kanskje det kan hjelpe... Lykke til

[LovelyMonroe]

Huffda

Har hatt akkurat det samme problemet som deg, da jeg bodde hjemme hos min mor før jeg flyttet for meg selv. Ble møtt av en forferdelig stank, og synes det var flaut å ta med venner hjem, da jeg fikk meg kjæreste husker jeg det var så jævla irriterendes at etter jeg var nydusja og luktet godt så begynte jeg å lukte røyk idet jeg åpnet døren utifra badet, hatet det. Min mor kunne jeg bare glemme å få til å slutte å røyke, hun hadde ikke ønske om det selv. Heldigvis flyttet jeg ut ikke lenge etterpå, men måtte jo leve med det i flere år så føler virkelig med deg!! Hva med å foreslå at hun kan gå ut å røyke(viss hun vil strekke seg såpass, mamma gjorde ikke dette), eller bare røyke i et rom, feks på kjøkkenet ut vinduet eller under vifta?

Er jo et år til du er atten, og du tenker kanskje da på å flytte ut? Er ikke sikkert det er noen annen mulighet enn å bare vente..

[AnonymBruker]

Hei du.

Dette var som jeg hadde skrevet det selv.

Jeg har værdens snilleste mamma, som storrøyker...

Har ikke tall på hvor mange ganger jeg ble mobbet på skolen pga den forferdelige røyklukta på alle klærne mine.

Mamma tar heller ikke hensyn til hvor hun røyker, og hadde den stadig vekk med inn på rommet mitt. Og hun har alltid med seg røyken på badet hvor det står eget askebeger på benken...

Jeg synes dette er forferdelig, og lukten når jeg kommer hjem er ikke god. Ikke tar hun hensyn til barnebarnet sitt på 1 år heller, men røyker inne når hun er der også.

Jeg er overbevist om at mamma kommer til å dø av kreft eller kols pga røyen en dag, og det plager meg veldig. Forteller henne ofte hvor redd jeg er for helsen hennes, men ellers har jeg rett og slett gitt opp maset om å slutte, for hun blir bare sint, og det er jo ikke noe koslig.

Er redd du bare må innse det valget hun har tatt, og flytte ut så fort du har anledning. Og vær streng på at røyking inne i din leiliget er forbudt!

[AnonymBruker]

Min pappa røykte helt til jeg var 25. Han tok ikke hensyn heller og røykte stort sett overalt, bortsett fra badet og soverommet. Tenk, han røykte t.o.m. i bilen! (han hadde vinduet på gløtt, hjalp ikke mot røyken men ble kaldt, takk for det..)

Min erfaring er at det ikke nytter, du har sagt i fra at du ikke liker at hun røyker overalt og at det er sjenerende for deg. Det er forferdelig egoistisk, plagsomt og ikke minst skadelig for deg, men du oppnår ikke noe med konstant gnåling. Du er 17, hold ut og om ikke lang tid kan du flytte til røykfri hybel.

PS. Pappa klarte å slutte på egenhånd på dagen, etter nesten 35 år. Han er blitt en sånn forferdelig anti-røyker nå, og liker ikke å bli minnet at han utsatt oss barna for passiv røyking, men er glad i ham likevel.

[sebastianen]

Det hjelper nok ikke å mase og kjefte , kjeft fra 17 åringer er dessuten utrolig provoserende . Jeg ville heller alliert deg med din far og prøvd å legge til rette for bedre tilretteleggelse for røyking ute . Det hjelper jo ikke på din frykt for å miste mamma, men det hjelper for dere andre . Jeg røyker selv, men aldri inne . Det bor jo flere i huset , og jeg synes selv det lukter pyton i hus der det røykes inne .

Kanskje er det mulig med varmelampe eller tak og god stol ute ?

[Bella21]

Hei.

Dette er et litt langt innlegg, men jeg håper noen tar seg tid til å lese...

Jeg er en 17 år gammel jente som ikke helt vet hva jeg skal gjøre.

Moren min er 54 år gammel, og har røyket siden hun var ungdom. Pappa pleide også å røyke, men han klarte å slutte.

Røykingen har alltid vært noe som har plaget meg, men jeg har tenkt at det er mammas valg og ikke mitt. Hun er jo tross alt en voksen dame og kan ta sine egne valg. Problemet mitt er hovedsaklig at hun røyker så mye rundt meg. Jeg har blitt utsatt for "passiv" røyking helt siden jeg var baby, og jeg har lest at det dør 50 000 personer i året av passiv røyking.

Jeg har virkelig ikke ord for hvor mye jeg hater røyking.Det er rett og slett noe jeg aldri har likt. Jeg synes det lukter vondt, lukten setter seg overalt og det er generelt en pardon-my-french- jævlig ekkel greie. Jeg er omtrent den eneste jenta i vennegjengen som ikke røyker, men stadig får jeg spørsmål om jeg har røyket fordi det lukter røyk av meg. Røyking er også selvfølgelig noe jeg forbinder med død, selv om jeg vet at røyking ikke er synonymt med det å dø så er jeg veldig redd for å miste mammen min, grunnet at hun var vært syk før og fordi hun selv mistet moren sin i ung alder. Jeg vil ikke være en av dem som ikke får ha mammaen sin en god stund ut i livet..

Mamma er så avhengig av røyken at hun røyker flere røyk inne i leiligheten vår om dagen. Hun røyker selvfølgelig ikke på mitt rom og på badet, men bortsett fra det røyker hun på sitt eget rom, kjøkkenet og stuen. Jeg har ikke ord for hvor mye dette plager meg. Hver gang jeg åpner ytterdøren blir jeg møtt av en vegg av røyklukt. Røyken setter seg i veggene og jeg blir både kvalm og uvel hvis ikke pappa har luftet. Jeg synes det er litt flaut når jeg har vener på besøk, og er redd for at de kjenner den samme lukten.

Jeg har prøvd å ta det opp med mamma utallige ganger. Jeg begynte med å legge frem saken på en någenlunde saklig måte og forklare henne hvordan jeg hadde det. Det ble rett og slett møtt med surhet og jeg fikk forklart at jeg skulle passe mine egne saker. Slik har det fortsatt, og jeg blir bare mer og mer irritert og oppgitt. Jeg har rett og slett begynt å mase på et vis, ser stygt på henne hver gang hun tar en røyk og går ut av rommet hvis hun tenner en. I skrivende stund sitter mamma i stuen sammen med en venninne og røyker sikkert en 10-pakning på en time. Jeg plukker stadig opp brosjyrer og viser til henne, men hun avviser for det meste dette. Jeg forklarer henne hvor ekkelt jeg synes det er, at det plager meg veldig og at jeg hadde satt stor pris på om hun kunne gå ut på verandaen og røyke istedefor å være inne..

Mamma har allerede overlevd brystkreft én gang. En ondartet og aggressiv klump i brystet hennes ble operert bort og hun ble erklært frisk mot alle odds. Etter dette fikk mamma lymfødem i armen sin, noe som plager henne veldig og som hun prøver å gå til behandling for når tiden strekker til. Hun jobber 50% og gjør virkelig alt for meg og søstrene mine. Hun er våken fra klokken 8 om morgenen til 3 om natten, hun vasker klær, lager middag, drar i foreldremøter, rydder og generelt ordner slik at alt skal være i stand for oss barna. Jeg elsker mamma for dette, men noen ganger blir jeg så redd for å miste henne. Jeg er redd for at hun skal slite seg ut. Hun virker så sliten og skrøpelig noen ganger, og hun nekter også å ta i mot hjelp..Røykingen er jo ikke akkurat noe som hjelper på dette...jeg er generelt veldig redd for å miste mammaen min. Jeg synes det er så egoistisk av henne og ikke bry seg om det jeg sier

Mamma og jeg begynner alltid å krangle på grunn av dette. Hvis jeg kommer med en liten bemerkning på røyken, blir hun ofte lei seg og forlater rommet på en måte som gir meg en helt enorm skyldfølelse. Hva skal jeg liksom gjøre? Her om dagen hadde hun stått på kjøkkenet i flere timer og ordnet julemiddagen helt alene. Hun var sikkert enormt sliten, som jeg selvfølgelig skjønner, og hun kom ut i stuen for å ta seg en røyk. Jeg reagerer med å bli sint/skuffet og kjefter kanskje litt på henne. Hun forlater rommet, men når jeg senere tilbyr meg å hjelpe på kjøkkenet får jeg en spydig kommentar om at det hadde hjulpet om hun bare fikk ta seg en eneste røyk etter å ha slitt i flere timer på kjøkkenet...

Til slutt, dere som har vært tålmodige nok til å lese alt...kort oppsumert er dette problemet mitt:

1Jeg hater at mamma røyker, og er redd for å miste henne.

2 Jeg skal ikke tvinge henne til å slutte men jeg hadde satt enormt pris på om hun gadd å høre på mine ønsker om å ikke røyke i leiligheten.

3. Samtidig ser jeg at mamma sliter i hverdagen og får dårlig samvittighet for at jeg ikke kan unne henne en røyk foran tv-en i blant....

4. Jeg er selvfølgelig aller mest redd for å miste henne tidlig.

Hva synes dere? Er jeg for urimelig? Hva hadde dere gjort?

Blir enormt glad for all respons, vet ikke helt hva mer jeg kan gjøre..

Siden du syns så synd på henne så kan du heller skaffe deg en jobb, og eventuelt hjelpe til mer hjemme slik at hun ikke er utslitt hele tiden. Jeg reagerte veldig på at hun laget hele julemiddagen HELT alene, også når hun først skal ta seg EN røykpause, så skal du kjefte på hun! Det burde du skamme deg for... Dette er tross alt din mor, om røyken virkelig plager deg så mye kan du flytte ut. At du "skammer" deg over din mor, pga vennene dine kan lukte røyk hjemme hos deg, gjør at jeg nesten blir sur. Når ble det viktigere hva dine venner syns? Jeg kunne ikke brydd meg mindre om vennene mine syns det luktet røyk hjemme hos meg...

Du sier du syns så synd på henne og er så takknemlig for alt hun gjør, men du sier ingenting om dine handlinger for å hjelpe henne. At du kjefter på henne for at hun røyker, kommer ikke til å få henne til å slutte...Det er tross alt hennes liv, og hun gjør som hun vil, hvis det er helt umulig å tåle for deg, så flytter du ut, FERDIG!

Skjønner at du bekymrer deg, men at du sitter på rompa hele dagen, og kjefter på hun hver gang hun skal ta seg en røyk, gjør det rett og slett ukvalifisert til å i det hele tatt HA EN MENING !

Endret 28. desember 2011 av Bella21

[AnonymBruker]

Hei.

Dette er et litt langt innlegg, men jeg håper noen tar seg tid til å lese...

Jeg er en 17 år gammel jente som ikke helt vet hva jeg skal gjøre.

Moren min er 54 år gammel, og har røyket siden hun var ungdom. Pappa pleide også å røyke, men han klarte å slutte.

Røykingen har alltid vært noe som har plaget meg, men jeg har tenkt at det er mammas valg og ikke mitt. Hun er jo tross alt en voksen dame og kan ta sine egne valg. Problemet mitt er hovedsaklig at hun røyker så mye rundt meg. Jeg har blitt utsatt for "passiv" røyking helt siden jeg var baby, og jeg har lest at det dør 50 000 personer i året av passiv røyking.

Jeg har virkelig ikke ord for hvor mye jeg hater røyking.Det er rett og slett noe jeg aldri har likt. Jeg synes det lukter vondt, lukten setter seg overalt og det er generelt en pardon-my-french- jævlig ekkel greie. Jeg er omtrent den eneste jenta i vennegjengen som ikke røyker, men stadig får jeg spørsmål om jeg har røyket fordi det lukter røyk av meg. Røyking er også selvfølgelig noe jeg forbinder med død, selv om jeg vet at røyking ikke er synonymt med det å dø så er jeg veldig redd for å miste mammen min, grunnet at hun var vært syk før og fordi hun selv mistet moren sin i ung alder. Jeg vil ikke være en av dem som ikke får ha mammaen sin en god stund ut i livet..

Mamma er så avhengig av røyken at hun røyker flere røyk inne i leiligheten vår om dagen. Hun røyker selvfølgelig ikke på mitt rom og på badet, men bortsett fra det røyker hun på sitt eget rom, kjøkkenet og stuen. Jeg har ikke ord for hvor mye dette plager meg. Hver gang jeg åpner ytterdøren blir jeg møtt av en vegg av røyklukt. Røyken setter seg i veggene og jeg blir både kvalm og uvel hvis ikke pappa har luftet. Jeg synes det er litt flaut når jeg har vener på besøk, og er redd for at de kjenner den samme lukten.

Jeg har prøvd å ta det opp med mamma utallige ganger. Jeg begynte med å legge frem saken på en någenlunde saklig måte og forklare henne hvordan jeg hadde det. Det ble rett og slett møtt med surhet og jeg fikk forklart at jeg skulle passe mine egne saker. Slik har det fortsatt, og jeg blir bare mer og mer irritert og oppgitt. Jeg har rett og slett begynt å mase på et vis, ser stygt på henne hver gang hun tar en røyk og går ut av rommet hvis hun tenner en. I skrivende stund sitter mamma i stuen sammen med en venninne og røyker sikkert en 10-pakning på en time. Jeg plukker stadig opp brosjyrer og viser til henne, men hun avviser for det meste dette. Jeg forklarer henne hvor ekkelt jeg synes det er, at det plager meg veldig og at jeg hadde satt stor pris på om hun kunne gå ut på verandaen og røyke istedefor å være inne..

Mamma har allerede overlevd brystkreft én gang. En ondartet og aggressiv klump i brystet hennes ble operert bort og hun ble erklært frisk mot alle odds. Etter dette fikk mamma lymfødem i armen sin, noe som plager henne veldig og som hun prøver å gå til behandling for når tiden strekker til. Hun jobber 50% og gjør virkelig alt for meg og søstrene mine. Hun er våken fra klokken 8 om morgenen til 3 om natten, hun vasker klær, lager middag, drar i foreldremøter, rydder og generelt ordner slik at alt skal være i stand for oss barna. Jeg elsker mamma for dette, men noen ganger blir jeg så redd for å miste henne. Jeg er redd for at hun skal slite seg ut. Hun virker så sliten og skrøpelig noen ganger, og hun nekter også å ta i mot hjelp..Røykingen er jo ikke akkurat noe som hjelper på dette...jeg er generelt veldig redd for å miste mammaen min. Jeg synes det er så egoistisk av henne og ikke bry seg om det jeg sier

Mamma og jeg begynner alltid å krangle på grunn av dette. Hvis jeg kommer med en liten bemerkning på røyken, blir hun ofte lei seg og forlater rommet på en måte som gir meg en helt enorm skyldfølelse. Hva skal jeg liksom gjøre? Her om dagen hadde hun stått på kjøkkenet i flere timer og ordnet julemiddagen helt alene. Hun var sikkert enormt sliten, som jeg selvfølgelig skjønner, og hun kom ut i stuen for å ta seg en røyk. Jeg reagerer med å bli sint/skuffet og kjefter kanskje litt på henne. Hun forlater rommet, men når jeg senere tilbyr meg å hjelpe på kjøkkenet får jeg en spydig kommentar om at det hadde hjulpet om hun bare fikk ta seg en eneste røyk etter å ha slitt i flere timer på kjøkkenet...

Til slutt, dere som har vært tålmodige nok til å lese alt...kort oppsumert er dette problemet mitt:

1Jeg hater at mamma røyker, og er redd for å miste henne.

2 Jeg skal ikke tvinge henne til å slutte men jeg hadde satt enormt pris på om hun gadd å høre på mine ønsker om å ikke røyke i leiligheten.

3. Samtidig ser jeg at mamma sliter i hverdagen og får dårlig samvittighet for at jeg ikke kan unne henne en røyk foran tv-en i blant....

4. Jeg er selvfølgelig aller mest redd for å miste henne tidlig.

Hva synes dere? Er jeg for urimelig? Hva hadde dere gjort?

Blir enormt glad for all respons, vet ikke helt hva mer jeg kan gjøre..

Familieråd? Det lukter ille Lukten sprer seg i alle rom,inn i klesskap osv.De som røyker,kjenner ikke den lukten selv.

Min mor røyker,og pinlig hva det lukter. Røyker overalt. Jeg har fått henne til å slutte å røyke inne,men det lukter av hår,klærne,og for ikke å snakke om ånden hennes. Spes.etter å stått ute å røkt.

Kansje spørre om hun kan gå ute å ta seg en røyk? På terassen? Hun vil røyke mindre da.

Få henne til å innse at man skal ta hensyn. At hun ikke bor alene. Kansje vise henne hva du har skrevet,og hva slags svar du har fått her inne?

Kansje si til hennes venninne da de sitter og røyker:det blir veldig mye røyk her,når to røyker..

Det er vanskelig å slutte,men det kan gjøres på andre måter. Rigg til en stol,bord og et teppe på terassen.Gjem sneiper på et glass med lokk. Når du har fylt det opp,be din mor lukte på det,og i at DU lukter likt med glasset

Ja,det er pinlig å ta med venner,for i dag er det kke mange som røyker inne. De som røyker kan lufte,men du får ikke vekk røyklukt. Jeg kan ikke lures hverken av lufting eller vasking.Ta en prat med far,få til et familieråd

[sebastianen]

Siden du syns så synd på henne så kan du heller skaffe deg en jobb, og eventuelt hjelpe til mer hjemme slik at hun ikke er utslitt hele tiden. Jeg reagerte veldig på at hun laget hele julemiddagen HELT alene, også når hun først skal ta seg EN røykpause, så skal du kjefte på hun! Det burde du skamme deg for... Dette er tross alt din mor, om røyken virkelig plager deg så mye kan du flytte ut. At du "skammer" deg over din mor, pga vennene dine kan lukte røyk hjemme hos deg, gjør at jeg nesten blir sur. Når ble det viktigere hva dine venner syns? Jeg kunne ikke brydd meg mindre om vennene mine syns det luktet røyk hjemme hos meg...

Du sier du syns så synd på henne og er så takknemlig for alt hun gjør, men du sier ingenting om dine handlinger for å hjelpe henne. At du kjefter på henne for at hun røyker, kommer ikke til å få henne til å slutte...Det er tross alt hennes liv, og hun gjør som hun vil, hvis det er helt umulig å tåle for deg, så flytter du ut, FERDIG!

Skjønner at du bekymrer deg, men at du sitter på rompa hele dagen, og kjefter på hun hver gang hun skal ta seg en røyk, gjør det rett og slett ukvalifisert til å i det hele tatt HA EN MENING !

Jeg er enig i at TS høres bortskjemt og noe ufordragelig ut , men røyklukt inne er likevel plagsomt .

[Chelmon]

Jeg synes det høres ut som om du har gitt moren din veldig mye dårlig samvitighet for dette, det er ikke enkelt å slutte og røyke og jeg er sikker på at moren din har lyst til å slutte (eller iallefall ha lyst til å ville) men ikke har greid det.

Du kan tilby moren din å lage til en fin uteplass ute når våren kommer slik at hun kan røyke der, og så kan du foreslå at hun kun røyker under kjøkkenvifta dersom hun absolutt ikke vil gå ut nå på vinteren.

Du kan også foreslå å pusse opp/male opp leiligheten med henne for å bli kvitt all røyklukta om hun går med på å røyke ute. Vaske vinduer innvending superskikkelig hjelper også. Da får dere en "fresh" start inne iallefall.

Om hun ikke vil høre på at du snakker, så er det kanskje fordi hun ikke vil slutte å røyke og hun har dårlig samvittighet for det og ikke vet hvordan hun skal takle maset om røykeslutt. Kanskje du kan skrive et brev til henne hvor du foreslår at hun ikke røyker inne, hvor du ikke nevner at du vil at hun skal slutte.

Husk også at du ikke kan hjelpe noen som ikke vil ha hjelp.

[AnonymBruker]

Røyking er lavklasse-oppførsel allerede, røyke inne i boligen er enda verre. Likevel er det hennes hjem og hennes avgjørelse, du har bedt henne slutte å røyke inne uten å nå frem, da har du gjort det du kan. Masing fra din side fører ikke frem, det blir bare sur stemming. Hadde du vært yngre (la si 10 år) hadde jeg anbefalt å kontakte barnevernet.

[Gjest uAnonymBruker]

Du kommer ikke til å få henne til å slutte å røyke så da er det bedre å heller prøve å komme til et kompromiss som at du skal slutte å mase om hun røyker under kjøkkenviften. Da trapper hun nok ned på røykingen også, for det er jo kjedelig å løpe maraton mellom godstolen og kjøkkenvifta midt i yndlingsprogrammet på tv`n.

Mamman min har røyket under kjøkkenvifta i alle år, så det går an

[AnonymBruker]

Hennes hjem, hennes regler. Slik er det bare. Vil hun ikke slutte å røyke så vil hun ikke det.eller hun vil, men synes det er for vanskelig. Man er gammel nok til å flytte ut når man er 17, om et år bestemmer du helt over deg selv, noe din mor har gjort i mange år. Da kan du i alle fall flytte for deg selv, betale reininger og lage middagen din selv, uten å måtte verken hjelpe din mor, kjenne røykelukt eller få sur tilbakemeldinger da du endelig ba om hjelp. Du kan også innvitere hjem venner uten å måtte ha en ryggrad, slippe å tenke på hva de mener.

[MissStiles]

Begge foreldrene mine røyka før. Nå er det bare faren min. Hver gang jeg besøker foreldrene mine, merker jeg etter 1-2 timer at jeg synes det er ubehagelig å være der fordi det lukter røyk i hvert eneste rom. Uansett. Jeg klarer ikke å være der mer enn et par timer. Forstår virkelig ikke hvordan moren min klarer det heller.

[Gjest Best]

Har du yngre søsken?

Om du ikke har dårlig samvittighet for yngre søsken så flytt ut.

[Gjest Kevlarsjäl]

En passiv røyker som bor sammen med en røyker har 40% syørre sjangse for å utvikle en røykerelatert sykdom enn en person som lever i et røykfritt hjem.

Så vel, jeg synes mora di er egoistisk og uansvarlig!

Heldigvis kan du flytte hjemmefra snart, og derfor blir det unødvendig å krangle med mor hver dag om dette. I mellomtiden synes jeg du skal avlaste mor, gjør en time ekstra husarbeid om dagen! Dette fordi du er bekymra for helsa hennes.

Når du flytter ut er jo problemet borte for din del!

[miss behave]

Dette hørtes ut som en utrolig hensynsløs og egoistisk mor. Man røyker da ikke inne når man har barn!!?? Jeg har ikke hørt på maken. Kommer aldri til å utsette mine barn for noe sånt.

[AnonymBruker]

Røyking er lavklasse-oppførsel allerede, røyke inne i boligen er enda verre. Likevel er det hennes hjem og hennes avgjørelse, du har bedt henne slutte å røyke inne uten å nå frem, da har du gjort det du kan. Masing fra din side fører ikke frem, det blir bare sur stemming. Hadde du vært yngre (la si 10 år) hadde jeg anbefalt å kontakte barnevernet.

Tror du ikke barnevernet har nok å gjøre, tror du virkelig at de legger seg opp i om en mor røyker inne foran barna... Er du helt blåst???