Fødeliste Januar/Februar 2012

[Miss moneypenny]

Lusimor: 08.12.11 Termin: 31.12.11

Koselig om folk vil dele fødselshistoriene sine her etterhvert også

Endret 22. desember 2011 av Miss moneypenny

[Skogstrollet]

Supert Miss MP! Denne vil jeg ha på mne innlegg! Her blir det morro å lese historier etterhvert Håper alle får fine fødselsopplevelser!

[Skytte]

My Gooood jeg gleder meg til jeg havner på listen her!!!

Kanskje vi kan ta med når termin var også? Bare for nysgjerrig skøy skyld?

[Puserjenta]

Du må endre overskriften ms m.

Endret 22. desember 2011 av Puserjenta

[Miss moneypenny]

Du må endre overskriften ms m.

Haha er det mulig... åssen gjør jeg det a?

[Puserjenta]

Haha er det mulig... åssen gjør jeg det a?

Fikk det til du da :gjeiper: ikke så lett å bytte år, henger igjen selv jeg.

[Miss moneypenny]

Fikk det til du da :gjeiper: ikke så lett å bytte år, henger igjen selv jeg.

Jepp, det var jo ikke så vanskelig er fortsatt i 2010-modus siden jeg var med i mars/april 2010 da jeg var gravid med dattera mi, er visst vanskelig å omstille seg ja

[Miss moneypenny]

Min fødsel

Det startet 1 januar, ved at slimproppen begynte å gå på morgenen. På kvelden ca 23.30 starta riene, og jeg var veldig usikker denne gangen også på om det virkelig var rier, og om samboer og svigerfar skulle vekkes. 02.30 vekte jeg en veldig fortumla samboer, som så ringte og vekte sin enda mer fortumla far Iløpet av 10 min var de her, og vi reiste til sykehuset. Jeg trodde egentlig ikke jeg hadde noen åpning enda, men da jeg kom til sykehuset kl 04.00 viste det seg at jeg hadde 2 cm, og jeg ble overlykkelig og tenkte at dette kom til å gå fort! Så feil kan man ta.. jeg hadde noen timer med skikkelig vonde rier, og ble undersøkt igjen kl 09. Da var det 3 cm, og det kom noen frustrerte tårer. Vi gikk i kafeen og kjøpte frokost, og jeg ringte til jordmora mi her hjemme for å avlyse timen jeg skulle ha hos henne den dagen. Hun var veldig oppmuntrende, og prøvde å trøste meg så godt hun kunne, men det hjalp ikke stort for jeg var så trøtt og humøret var på bånn.

Vi gikk opp igjen på rommet, og i 11-tiden var det 4-5 cm åpning. Nå begynte riene å bli så vonde at jeg fikk lystgass, men denne gangen ble jeg bare kvalm og svimmel av den og følte ikke at den hjalp i det hele tatt. Det ble mange tårer de neste timene, syntes fryktelig synd på meg selv

Neste gang jeg ble undersøkt hadde jeg 7 cm, og så gikk det en kort stund før jeg følte at jeg måtte presse, Jeg ropte til samboeren at han skulle dra i snora for å få JM inn på rommet, og modig som han var sa han jammen du har jo bare 7 cm.. "Draaaa i snoooraaa for f***" svarte jeg og han turte ikke annet

Det viste seg at det var 9 cm åpning da, og like etterpå var det bare å presse. 14 min etter at jeg begynte å presse var han ute Jeg fikk han opp til meg, og alle smerter og sorger var glemt Klokka var da 14.25, så det tok ca 15 timer fra riene starta.

Jeg følte at det tok innmari lang tid, hadde regna med en raskere fødsel siden det gikk fort med storesøster. Men selvom jeg syns det var vondt og tøft og tok lang tid så var det en fin fødsel og koselig å tenke tilbake på Og lillegutt var virkelig verdt jobben

Jeg er veldig fornøyd med barseloppholdet også, og har hatt en kjempefin opplevelse

Gleder meg til å høre fra dere andre! Skal oppdatere fødelista etterhvert og!

[Skytte]

Åååååå <3 Så herlig å lese <3

Jeg vil også føde!! Nåååå....

[Skogstrollet]

Min fødselshistorie

Bringebær te og pangstart på 2012!

Termin var beregnet til 11.01.2012. Jeg har hele svangerskapet vært fast bestemt på å prøve det meste for å slippe å gå over tida. Samtidig ville jeg helst ikke at lille G skulle komme før 2012 og dermed bli yngst i de fleste sammenhenger. Har selv trivdes godt med å være januarbarn og det håper jeg nå hun også vil

Nyttårsaften skulle feires hos mamma og pappa, vi kom ferdigpyntet til middag som skulle være kl 19. Ca kl 18 tok jeg meg en kopp med bringebær-blad te. Både jeg, lillesøster og mamma spøkte med at hele fødselen kom til å gå i gang og at hun kom hoppende ut før midnatt.

Etter middag var det duket for brettspill. Under spilleseansen (rundt kl 21) merket jeg at jeg begynte å få noen småtak, gjenkjente det som litt kraftige kynnere og måtte ta meg litt sammen for ikke å la det vise. Var 4 turer på toalettet fordi jeg ble løs i magen. Tanken slo meg at bringebær-blad teen kunne ha hatt litt mer effekt enn jeg hadde trodd den kom til å ha. Kl 22 hadde takene tatt seg litt opp, jeg mistenkte at det da kanskje kunne skje noe de nærmeste dagene, men forestilte meg ikke at det kom til å ta seg videre opp. Jeg fartet inn på badet for å sette meg ned litt alene da takene begynte å bli småvonde. Gikk da på lillesøster som umiddelbart lurte på hva som foregikk og om lille G kom til å melde sin annkomst de nærmeste timene. Jeg kunne jo ikke helt utelukke det lenger..!

Takene tok seg raskt opp, jeg gikk inn på rieteller.no for å se hvor lange de var. Det var ikke forferdelig vondt, de varte rundt en 40-50 sek, men var svært uregelmessige foreløpig. Etterhvert som tida gikk var det umulig å skjule dette for mamma og pappa. Mamma skjønte kjapt hvor dette bar hen og begynte å ta tida. Takene begynte å bli vondere og jeg satt på gulvet med varmeflaske, mens trollemannen og lillesøster spaserte/jogget hjem til oss for å hente fødebagen. Hele nyttårsmiddagen kom i retur ved siden av juletreet mens jeg satt der å pusta...! Flott!

Kl 02:00 tok vi første telefon til sykehuset. JM sa at jeg kunne forsøke å være hjemme til det tok seg mer opp så lenge jeg følte meg komfertabel med det. Vi ringte igjen etter ca 1,5 time og ankom sykehuset rundt kl 04.00. Jeg ble undersøkt og til min store skuffelse var det ikke mer enn knapt nok en fingertupp åpning. Jeg ble anbefalt å forsøke å hvile fremover for å sjekke på nytt i vaktskifte og ta en vurdering på om jeg skulle bli der. Jeg følte at riene var relativt vonde og var bekymret for å bli sendt hjem igjen med de smertene. Hvordan skulle det da bli? Det var svært vanskelig å slappe av, spesielt når man lå å glodde samboeren inn i trynet. Han sov tilsynelatende godt mellom kl fem og kl ni...! (i følge han selv var han lys våken..) Jeg lå noe i seng og gikk en tur i dusjen etterhvert. Kl 09.00 ble jeg sjekket på nytt. Åpningen var gode 5 cm og jeg hadde veldig effektive rier i følge JM som kom på vakt. “Du føder i løpet av formiddagen” sa hun da hun undersøkte meg. For en positivt ladet setning! Energiboost! Noe mer motivert følte jeg meg på nåværende tidspunkt kan man jo si. Smertene i natt viste seg jo å være effektive da. Jeg fikk da komme opp i badekaret, fikk og akupunktur som hjalp mye på smertene.

Jeg satt i badekaret i omtrent 3 timer. Ble undersøkt et par ganger. Fremgangen var desverre noe laber og mormunnen startet å hovne opp. Jeg begynte å ane litt hvor dette bar og utrykte det til jordmor som sa “Du vet alt for mye!” (sånn er det å jobbe i helsevesenet) Jeg kom opp til 8 cm og hovnet da så mye opp at åpningen gikk tilbake igjen til 6 cm. SKUFFA!!!! Jeg ble anbefalt å gå for å se om dette kunne hjelpe på den hovne mormunnen. 1 time senere, ingen endring i åpningen, kun endring i mitt pågangsmot Jeg bestemte meg da for å takke ja til tilbudet om å komme ned på en annen fødeavdeling for å få mer smertestillende. Alt jeg på nåværende tidspunkt klarte å utrykke til min stakkrs smaboer var “fytti rakkern” mens jeg ristet på hodet.

Vel nede på fødeavdelingen ble jeg undersøkt på nytt før det ble satt epidural. Etter et iherdig takk til anestesilegen fikk jeg hvile en halvtime før jeg skulle jobbe meg helt i mål. Jeg satt mye på alle 4 i seng og gikk i prekestol etter anbefaling av jordmor. Smertene i magen og vondten i ryggen var borte, kjente et trykk bak mot rumpa hver gang jeg hadde ri og det var vanskelig å holde igjen for trykketrangen tidvis. Ble før fødsel fortalt at det kom et tidspunkt hvor man følte man skulle drite ut ungen. “Aldri i verden” tenkte jeg da, helt frem til nå...

Da lille G fikk noe lav puls under riene ble det tilkalt lege som skulle gjøre litt undersøkelser. Det ble satt elektrode på hodet hennes før legen skulle forsøke å ta blodprøve for å måle O2 metning. Legen som opprinnelig var asiatisk snakket noe gebrokkent norsk. (L i stedet for R) Hovedsaklig bestod praten i å fortelle meg at “dette gål såå blaaa!” Hun forsøkte å få tatt prøven, men reiste seg plutselig opp og sa “naai, det gål ikke! Aaalt fol mye håål!” Jeg tenkte med meg selv at “jo, takk. Det er en stund siden jeg har rydda opp der nede med høvel. Mista oversikten over glufsa for en del uker siden. Fint at du påpeker det!” Hun fortsatte med “Hun fål møølkt håål!! Akkulat som sin fal !” og tittet bort på samboeren som lyste av stolthet. Aha, vi snakker om babyens hår ja!

Legen begynte å kveme om at jeg muligens skulle hatt litt hjelp i form av vakuum, men ville la det vente litt siden fosterlyden hentet seg fint opp mellom riene. Vi ble litt alene på rommet igjen mens jeg vandret i prekestolen. Jeg kjente nå at trykketrangen var ENDA verre enn tidligere og sa til samboeren min “nå klarer jeg ikke holde igjen for denne trykkinga altså!” som om han skulle godkjenne at “joda, kjære. Bare trykk du!” Jeg så på skjermen at pulsen sank igjen og ventet jordmoren inn døra hvert øyeblikk med mer trussel om vakuum. Ganke riktig, 20 sek senere stod hun i døra. Jeg hadde en utrolig dyktig og allright jordmor som ville prøve å unngå vakuum da hun viste jeg vegret meg svært for dette. Hun sa at de måtte tilkalle legen igjen da det trolig måtte legges vakuum. Utsyret ble satt inn på rommet, men hun sa vi skulle prøve å trykke nå før legen kom. Med vissheten om hva som ventet ift vakuum trykket jeg for harde livet, mens jordmor reiv og tøyde hele underetasjen! Jeg var noe stram i åpningen og hun valgte derfor å legge et klipp (som jeg kjente overraskende lite til!) og på neste ri kom lille G ut!

15 min trykketid tilsammen. Jordmor hadde heller ikke foventet at dette skulle gå så fort og uten vakuum så vi var svært fornøyde begge to. Samboeren rakk ikke finne frem kamera en gang da han heller ikke forventet at hun skulle komme ut så fort. Jeg bråsnudde meg til han med en gang hun var ute og sa “Jeg er ferdig!!” også fikk jeg henne opp på brystet! Lille G hadde navlestrengen 2 ganger rundt halsen som hadde gitt en noe lav puls under riene, men fargen kom seg svært raskt.

Jeg ble sydd og tråklet sammen i ca 45 min etterpå. Jordmor hadde noe problemer med å få stoppet blødningen fra et par kar som var klippet over. La lite merke til dette da jeg kunne ligge å beunder lille G sammen med kjære!

2710 g, 47 cm lang, vår lille perfekte jente!

[GueSS]

Så kjekt å lese historiene deres, tøffe damer Gleder meg til min tur

[GueSS]

Onsdag 22.2.12, var termindagen kommet. Jeg hadde time hos jordmor på morgenen og hun bestilte da overtidstime om en uke. Lillegutt hadde ikke festet seg enda. Litt småskuffet over at ikke ting skulle skje snart, kjørte jeg hjem og la meg for å sove, etter en søvnløs natt.

Etter et par minutter hører/kjenner jeg et lite knepp nede i magen(klokka er 12), som om lillebror sparka i en luftboble eller noe. Jeg reiser meg opp, for jeg tenker at det kan jo være vannet! Men neida, jeg legger meg ned igjen og sovner nesten... Plutselig kjenner jeg at noe kommer rennende ut, og ikke lite heller. Løper på do og "tisser" og blar opp bind og div, mens jeg lager små vannspor rundt på badet. Ringe noen kanskje, sambo! Vannet har gått!!! Oi, han skal komme hjem, og jeg burde kanskje ringe føden?? Ja.. det var lurt, hehe.. På føden sier de at jeg får se om riene starter, hvis ikke blir det kontroll kl 18. Følg med fargen på fostervannet og om babyen er aktiv. Så da benker jeg og sambo oss foran tvn, og jeg kjenner spent etter rieaktivitet. Det tar en times tid før jeg begynner å kjenne svake tak, jeg er selv overbevist om at jeg ikke kommer til å få rier, men det ordner seg greit etterhvert De tar seg opp utover ettermiddagen med 10 minutter mellom.

Svigers har hentet storesøster i barnehagen og skal ta seg av henne, mens vi reiser innover til føden i 19.30 tiden. I bilen dit faller tiden mellom riene drastisk, og er på under 3 minutter, sterkere er takene blitt også, så vi blir pittelitt smånervøs, men vi kommer oss frem til føden. Der blir vi tatt imot på tun A(for flergangsfødende og uten smertelindring). Vannet raser nedover lårene mine og takene er kraftige, så vi får rom og jeg får skiftet, og kommet meg på prekestolen for å ta unna rier. Jeg puster ganske hardt med riene nå, og etterhvert MÅ jeg begynne å rope og pese. Jeg prøver meg på å ligge over en luftball mens jeg holder tak i hendene til sambo, det funker veldig bra, ellers labber jeg rundt i rommet så snart rien er over. De undersøker meg, og jeg har 4cm åpning. Så tiden går videre med på å stå unna rier. Rundt 22.30 er det vaktskifte og litt før 23 kommer det en ny jordmor for å undersøke meg. Jeg har da GODE 5 cm åpning, men da er det stopp(ser for meg plutselig at dette kan ta lang tid!!) Jeg vil ha epidural, ferdig diskutert. Og det er helt iorden, vi pakker sammen og flyttes over til tun B.

Ny jordmor ordner meg klar til anestesilegen kommer. I mellomtiden puster jeg lystgass som gjør meg litt susete til tider. Riene kommer jevnt, og jeg kliper meg fast i senga og puster og brøler meg gjennom. Legen kommer litt før 24. Vasker av ryggen min, setter lokalbedøvelse, og fører først inn saltvann, også et kateter til epiduralen, venstre fot hopper når hun fører inn kateteret. Jeg kjenner igjen den merkelige følelsen av at noen piller inni ryggmargen fra sist. Imens alt ordnes må jeg rope meg gjennom riene, så det blir en del stopp i prosedyren. Jeg kommer meg ned på senga igjen, også er det bare å vente på det magiske øyeblikket!! Klokka blir nærmere 00.30 før effekten virkelig setter inn. Jeg og sambo skravler om løst og fast frem til kl 02.00, jeg kjenner bare ekstremt nedpress når riene herjer, så det er ingen tvil om at denne gutten har tenkt seg ut! Jormor setter på meg drypp, for å få riene mer effektive igjen, og da er det til pers med roping og pesing igjen. Litt før kl. 03.00 har jeg 7cm åpning. Jeg kjenner ikke pressetrang, men jordmor sier jeg kan presse om jeg syns det er bedre, og det syns jeg! Endelig slipper jeg å bare la riene ta meg, så jeg presser i vei og det kjennes bra. Jordmor undersøker, og prøver å vide ut mens riene står på. Det er bare en liten kant som hindrer mini i å komme ut, så vi tar en 3-4 runder med pressing under riene, mens jordmor prøver dytte bort kanten! Jeg blir svett av all pressingen, men jammen går det tilslutt! Og gjett da, da er det bare å få presset ut lille huleboer!! Det er ikke mye pressing som skal til heller, jeg kjenner at hodet nærmer seg åpningen, og jordmor stopper meg når hodet står akkurat i åpningen. Jeg freaker helt ut, og vil bli ferdig med det, puster og peser og greier ikke hente meg inn igjen. Jordmor og barnepleier forklarer rolig at du, nå er det bare en forsiktig press igjen på neste rie, så er han ute!! Meeen neste rie kommer ikke.. Alikevel greier jeg endelig å samle pusten og roe meg ned. Så begynner jeg å dytte så forsiktig, og 123 der var han ute med et vræl!! Å lykke Vi kan aldri se oss lei 0 sting(!) og deretter ammestart, for så å bli fraktet til barselhotellet! Jeg føler jeg har hatt en veldig god fødselsopplevelse nå i etterkant

[Skytte]

Åååååå <3 Herlig!!

Elsker fødselshistorier altså