Jeg er alt for knyttet til hunden min..

[AnonymBruker]

Hei.

Håper dette er rett plass å poste dette innlegget.

Jeg har altså hatt en hund nå i snart 2 år og disse årene har rett og slett vært helt fantastisk. Jeg elsker henne over alt på jord og hun har virkelig gitt livet mitt masse mening. Likevel sørger jeg sterkt over at jeg er så glad i henne, for hun vil jo ikke være her for alltid. Jeg kan gråte over dette flere ganger i uken mens jeg har henne på fanget og knuger henne inntil meg. Hunderasen jeg har lider desverre av mange forskjellige sykdommer, så det skremmer meg også selv om hun er helt frisk nå.

Grunnen til at jeg har det slikt er nok fordi jeg mistet min pappa når jeg var barn og er nok ekstra redd for å miste noen. Det er bare så uendelig trist at hun ikke kan være her bestandig. Det er nesten slik at hvis jeg hadde visst hvor glad jeg ville bli i henne så hadde jeg heller latt være... Om dere skjønner?

Noen andre som har det slikt?

[Gjest Regza]

Du kan ikke gå å tenke slik...

Hva om du tenkte slik om familie og venner? Du kunne aldri kunne knytte deg til noen igjen..

[AnonymBruker]

Jeg er enig med henne over, du kan ikke gå å tenke slik.. Det blir for vanskelig.

Jeg har to hester jeg har hatt i snart 22 og 14 år! Jeg vet de ikke alltid vil være med meg, og tør ikke tenke på den dagen noen av de ikke skal være her mer...

Men en skal være glad i dem en har, og ta vare på dem så lenge en kan. Den dagen en av hestene mine går bort, kommer jeg til å bli knust. Men om jeg skulle tatt sorgen på forskudd, hadde jeg sannsynligvis ikke vært en like flink hesteeier. Jeg kommer også til å være svært takknemlig, for å ha fått lov å vokse opp med to så fantastiske dyr, og enda eie dem i voksen alder.

Det gjelder vel å tenke litt positivt på det.

Ting går naturens gang, - ingen kan leve for alltid.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg også veldig godt. Jeg har hatt hesten min i 14 år og kjent henne i 18. Hun er gammel, og selv om hun er i god form er jeg fullt klar over at jeg ikke kommer til å ha henne for alltid. Jeg er så utrolig, utrolig redd for å miste henne. Selv om jeg vet det vil skje. Tanken på det bringer meg ned i et bunnløst hull, og selv om jeg kan snakke om det, kan jeg ikke føle på det, for da får jeg helt panikk. Og jeg ser for meg at jeg kommer til å gå inn i en livredd, kaotisk, angstfylt tilstand der jeg ikke kommer ut igjen. Og jeg er livredd. Tenker på det ofte, særlig fordi folk "liker" å minne meg på at hun er gammel og at jeg ikke kommer til å ha henne for alltid.

Men. Jeg må jo være til stede for henne i hverdagen. Jeg må nyte den tiden vi har sammen og de årene jeg får lov til å ha med henne. Samme hvor redd jeg er må jeg takle det når den dagen kommer, og håpe at de som er rundt meg klarer å ta vare på meg når jeg kommer ut på den andre siden.

Hunden din er bare to år. Dere kan ha 15 år sammen. Det at hun KAN risikere å få en sykdom er jo ikke sikkert. Nyt dagene dere har sammen, alle de fine opplevelsene, all gleden hun gir deg.

Jeg tenker noen ganger på at jeg på en måte angrer på at jeg har knytta meg så sterkt til henne, for det kommer til å gjøre noe så hinsides vondt å miste henne. Men det jeg har MÅ jo være verdt det.

Og sånn er det for dere også. Det å ha henne må jo være verdt det. Og man kan ikke sørge på forhånd, for da blir det ikke verdt det. Da blir det bare en konstant redsel.

Kos med henne, lek med henne, gå lange turer. Det er nå dere lever!

[Especially]

Jeg er superglad i mine firbente, men når jeg anskaffet meg de visste jeg at de ikke kom til å leve evig og passer derfor på å nyte tiden ekstra mye mens jeg har de her. Og forhåpentligvis blir det ihvertfall 10 år... Håper jeg. Man kan ikke gå rundt og tenke på om man kanskje mister de... Da glemmer man å nyte de mens de er her nok

[Gjest kittycat]

Vet du, alle skal dø og siden hunden din ikkje er sjuk burde du ikkje tenke på det! sikkert vanskelig, for når du først begynner å se det for deg blir det vanskelig å komme seg ut av det, kanskje du heller tenker at det er tryggest å "forberede" deg slik at du ikkje får sjokk. Vet ikkje eg.. men har nettopp fått vite at pappa ikkje har så lenge igjen, men har tenkt mye på det for eg visste han var sjuk på en eller annen måte. Den kjære hunden din er jo forsatt her, kan du ikkje bare elske den som vanlig? Husk at hunder merker om det er bad mood på gang. Eg flyttet fra en hund eg bodde med i sommer. Hadde bare kjent hunden i 3 mnd, men helt jævli og eg har aldri grått så mye over noe for ka skulle liksom skje med livet mitt no? Eg er her i himmelen da eg treffer hunden igjen Blir feil å si gjør det beste ut av tiden dere har i lag siden det høres ut som hunden din skal dø, men bare vær normal. Alle skal dø. Håper eg ikkje ødela noe, skjønner du er frustrert

[lillejenta1]

Jeg vet hvordan du har det, da jeg er dyreelsker DILUX og har mange hunder, hester og katter. Alle er en del av familien vår og vi elsker de som vi elsker de andre i familien vår.

Ett dyr og spesielt en hund blir man automatisk knyttet ekstra til da de alltid er med deg overalt og de trenger ikke si så mye for de forstår deg uansett hvilket humør du er i. Det er nok derfor vi blir så knyttet til de. En hund er det eneste dyret som elsker eieren sin mer enn seg selv.

MEN du kan ikke gå å tenke slik du gjør nå. Dette er verken sundt for deg eller dyret ditt da hunden din forstår at du ikke er helt i form med tankene dine. Du må kose seg med hunden din og være glad for at hun er der for deg. Dyr kan bli syke og skadet men det kan man ikke gå rundt å tenke på hele tiden. Skjer det så skjer det og ingenting kan du gjøre for å hindre det. Det er også vårt ansvar å velge at dyret skal slippe når den tid er inne for det, du skal ikke niholde på ett dyr om lider kun for å eventuelt utsette levetiden for dyret kanskje noen uker eller mnd. Det er dyret som lider mest til syvende og sist når denne tiden er omme.

Det er derfor dere skal skape gode minner sammen!!

Masse lykke til til deg og hunden din

[-Fiona-]

Skjønner veldig godt hva du mener!

Jeg har også hatt min lille york i litt over to år nå, og jeg vet jeg er aaaltfor knyttet til henne, sånn med tanke på at jeg ikke kommer til å få ha henne for alltid.

Grunnen til at jeg er så ekstra knyttet til henne er nok fordi jeg fikk henne rett etter jeg måtte ta en abort. Hun ble automatisk en kompensasjon, selv om det ikke var det som var meningen...

Vi må nesten bare prøve å gjøre det beste ut av de årene vi har sammen med våre fantastiske firbeinte.. Jeg gikk hen og tattoverte navnet på min hund her i forrige uke. Haha

[AnonymBruker]

Jeg hadde en hund i ti år og det ødla meg helt da den døde og jeg var kanskje rundt 17 eller noe. Nå er jeg over tredve og kunne godt tenke meg hund igjen, men lar være fordi det var så grufullt å miste den første. Vet at det er dumt å kaste bort over ti år med glede for noen ukers sorg, men jeg gjør det nå tydeligvis...

[AnonymBruker]

Jeg sier det hver gang jeg sitter der, knust over bortgangen av et dyr, "Jeg skjønner ikke hvorfor jeg utsetter meg for dette om igjen, og om igjen. Jeg skal aldri mer ha dyr!"

Men likevell skaffer jeg meg nye dyr, familiemedlemmer. Hvorfor? Fordi alt det som kommer FØR sorgen, er verdt sorgen!

En hund lever stort sett i 8-14 år. For meg er de årene med glede værdt sorgen som kommer etterpå.

Gled deg over hunden mens du har den, så tar du sorgen når den kommer.

[Gjest happy_me]

Jeg skjønner deg godt jeg. Jeg har også sånne "anfall" av og til når jeg tenker på min kjære pusekatt. Men jeg tvinger meg selv til å ikke tenke på at hun en gang vil være borte. Skulle jeg tenkt sånn hele tiden så ville jeg blitt gal!

Kanskje du skulle snakket med noen om det? For å få reflektert litt rundt det?

[AnonymBruker]

Det som er greit med dyr er at man bare kan skaffe seg et nytt når det dør. Man blir jo like glad i det nye dyret også, og så demper det savnet av det avdøde dyret. Dette har jeg gjort når jeg har mistet kattene mine (2 stk), jeg har fått meg en ny katt med en gang så jeg slapp å gå rund i tomt hus og sørge.

[blubba]

Hadde hunden min i 12 år, var redd den skulle dø det siste året fordi den haddde kreft. Kan ikke tenke sånn.. den er død nå, var forjævelig..

[Calypso]

Det som er greit med dyr er at man bare kan skaffe seg et nytt når det dør.

Jeg er født og oppvokst på gård og har derfor hatt en del dyr gjennom livet så langt og jeg syntes fortsatt ikke at det er "barebare" når et dyr dør. Ja, man kan skaffe seg et nytt dyr, men dyr har forskjellige personligheter akkurat som mennesker og jeg vet at når min kjære katt blir borte så kommer jeg til å savne ham helt sinnsykt selv om jeg eventuelt skaffer meg en annen katt senere. Føler det blir litt som å si at hvis en venn dør så kan man jo bare skaffe seg en ny venn.