Jeg har så dårlig selvtillit

[AnonymBruker]

Jeg føler meg så utrolig mislykket på alle områder.

Jeg går til psykolog fordi jeg sliter med både depresjon og sosial angst. Det hjelper der og da, men når jeg kommer ut i den virkelige verden så ser jeg at jeg ikke betyr noe for noen.

Det er ingen som legger merke til meg, og jeg er usynlig for alle. Det er omtrent aldri noen mennesker som tar kontakt med meg. Mens de er interessert i å bli kjent med alle andre enn meg.

Jeg har lagt ut et bilde av meg selv i bildetråden her. Fikk utrolig få plusser. Da tenker jeg at flertallet av de på KG synes jeg er stygg.

Jeg forstår ikke hva som er galt med meg og hvorfor ingen virkelig liker meg. Hva har jeg gjort galt? Har jeg bare dårlig karma som alle andre lukter på lang avstand?

Jeg henger meg opp i småting. Jeg tolker det meste negativt og tar det personlig. Når noen skal skrive ned mitt navn og noen andres navn et sted, så skriver de alltid mitt navn til sist. Hvis jeg for eksempel heter Ida. Da står det alltid "Marie, Sofie, Sara, Josefiner og Ida". Mitt navn til slutt - ALLTID. Jeg vet at det høres nevrotisk ut, men man legger da merke til ting. Særlig når tingene skjer gjentatte ganger.

Faren min ser mot broren min og ler når vi ser på en morsom film. Han ser aldri mot meg og ler. Sikkert fordi han tenker jeg er for dum til å skjønne humoren i filmen.

Jeg forstår ikke hva jeg har gjort for at alle skal mislike meg. Jeg syns ikke selv at jeg er så ille, men det virker som om alle andre syns det.

Jeg blir så trist av å ha det sånn. Alle overser og ignorerer meg. Jeg må være den kjedeligste jenta i Norge, fordi folk behandler meg slik.

[meesah]

Tenker at du trenger medisiner. Så tenker jeg at vi ikke er klar over signalene vi aender ut. For andre kan kanskje virke avvisende og uinteressert, når du egentlig bare er livredd for å ikke bli møtt med omtanke.

Jeg har hatt det sånn som deg, og virkeligheten stemte ikke med min oppfatning

[AnonymBruker]

Tenker at du trenger medisiner. Så tenker jeg at vi ikke er klar over signalene vi aender ut. For andre kan kanskje virke avvisende og uinteressert, når du egentlig bare er livredd for å ikke bli møtt med omtanke.

Jeg har hatt det sånn som deg, og virkeligheten stemte ikke med min oppfatning

Jeg går allerede på medisiner. Cipralex 15 mg daglig...

- TS

[AnonymBruker]

Du må slutte å tenke og gruble så mye.

Livet er komplisert nok fra før, om man ikke skal bruke masse tid på grubling

og analysering i tillegg.

Lev livet og slutt å overanalysere!

[AnonymBruker]

Du må slutte å tenke og gruble så mye.

Livet er komplisert nok fra før, om man ikke skal bruke masse tid på grubling

og analysering i tillegg.

Lev livet og slutt å overanalysere!

Lett å si det, vanskelig å gjennomføre.

Hadde det bare vært så enkelt som det, så ville jeg aldri hatt dårlig selvtillit. Jeg kan ikke fjerne følelser jeg har.

[Gjest Koala Lompa]

Men,tar du selv kontakt med noen for å bli kjent med dem?

Evaluerer dere eventuell fremgang/mangel på fremgang i timene med psykologen?

Du burde kanskje hatt konkrete mål som du skal nå i hverdagen din i form av om f.eks du synes det er vanskelig å ta kontakt med folk så burde du nettopp prøve dette, ta ett skritt av gangen.

En annen ting er å utfordre tankene din. Er det virkelig rot i den oppfatningen du går rundt med, at alle misliker deg? Har du i det hele tatt konkrete bevis på dette eller kan det hende at det er kun noe du har skapt i ditt eget hode? Jeg tviler enormt sterkt på at alle misliker deg

Utrolig vanskelig å komme med råd. Jeg vet litt hvordan du har det da jeg har vært igjennom de tankene der selv. Men til meg så hjalp både psykologtimene og medisinen (hadde dog en litt større dose enn deg)

Men det hele krever en innsats fra deg også, det er ikke enkelt. Du må selv aktivt gå inn for å endre tanker og handlingsmønstre.

Og så er det litt slik at når man først legger merke til noe (du skriver dette med at du havner alltid nederst på lister) så virker det som om dette er tilfellet hele tiden.

Hadde ikke så mange gode råd å komme med jeg. Men du burde lufte dette med psykologen at du kanskje ikke føler noen bedring, de er der for å hjelpe deg!

Lykke til

[AnonymBruker]

Lett å si det, vanskelig å gjennomføre.

Hadde det bare vært så enkelt som det, så ville jeg aldri hatt dårlig selvtillit. Jeg kan ikke fjerne følelser jeg har.

Joda, du må bare slutte å innbille deg at andre folk er bedre enn deg, for det er de absolutt ikke.

Kjør på!

[AnonymBruker]

Begynn med små ting. Smil til en fremmed på gaten og se hvilken respons du får.Bruk utsiden aktivt; om du smiler, møter blikket til andre osv vil du få tilbakemelding. Noen er likegyldige, kanskje de ikke legger merke til deg i det hele tatt. Men veldig, veldig mange vil smile tilbake. Og vet du, når du får andre til å smile gjør du en forskjell. Det er noe som hjelper på selvtillitt og selfølelse; det å være synlig og nytig for andre.

[Gjest Levitate]

Jeg får vondt inni meg når jeg leser det du skriver, for jeg forstår akkurat hvordan du har det. Selv har jeg slitt med alvorlig depresjon og bipolar lidelse, samt sosial angst. Er sterkt medisinert, men vet du hva, jeg er faktisk på bedringens vei! Kanskje jeg kan gi deg noen råd som hjelper, siden jeg vet nøyaktig hvordan du har det.

For det første, så er det bra at du går til psykolog. Men har psykologen din noen gang vurdert å medisinere deg? Eller har du foreslått medisin selv? For det høres ut som du kanskje burde prøve anti-depressiver eller noe som kan roe deg ned, med tanke på både depresjonen og sosial angsten. Sosial angst er noe helvetes herk og kan ødelegge veldig mye for deg, sosial angst er tross alt den diagnosen man får før en eventuell depresjon. Man blir deprimert av å isolere seg og ikke være ute blant mennesker. Ingen ønsker jo å være alene.

Bare slik at du er klar over det, så består depresjon av veldig mye innbilling og tanker, fremfor følelser. Det at du føler deg dårlig og det at du har dårlig selvtillit, er følelser. Men for å bli kvitt slike følelser, så må du vri om tankene dine litt. Gå verden i møte med en positiv innstilling fremfor en kullsvart og negativ innstilling! I stedet for å tenke "stygg" når du ser deg i speilet, prøv å ikke tenk noe eller legg merke til det som er positivt med deg. Alle har noe positivt ved seg selv, det tar bare tid å finne det om du har et veldig dårlig selvbilde. Før hadde jeg den laveste selvtilliten en kvinne kan ha, nå har jeg helt ok selvtillit og det er fordi jeg tenker positivt. Jeg har for eksempel lagt merke til at fargen på øynene mine ikke er så verst, og at jeg har ganske greie lepper. Bare slike småting kan gi selvtilliten din et lite løft! Kanskje du kan ta deg en kveld der du steller ordentlig med deg selv, tar deg en lang dusj, hårkur, skrubber kroppen din og smører deg med en god lotion, ser en film du liker mens du nyter en kopp kakao? Slike ting er koselig og gjør at du føler deg bra! Men, husk at om du gjør dette med en negativ innstilling, så vil det selvfølgelig ikke hjelpe.

Alt kommer til å gå bedre, om du tenker at det kommer til å gå bedre! Selv var jeg alvorlig psykisk syk, slet med selvskading, ekstreme selvmordstanker, gråt hver eneste dag og ville ikke mer, kunne ikke se i speilet uten å få tårer i øynene, isolerte meg kraftig og mistet vennene mine. I skrivende stund er jeg en lykkelig jente som er stolt over seg selv, for jeg har greid meg! Jeg kom meg gjennom den tunge tiden, jeg tok tak i problemene mine og jeg har blitt sterkere av det! Det greier du også bare du vil, søte deg!

Håper alt ordner seg for deg. Husk at der er alltid noen som bryr seg om deg, selv om du ikke nå greier å legge merke til det. Du betyr noe for noen, og folk distanserer seg ikke ifra deg, det er bare noe du tror ettersom du føler deg så dårlig som du gjør! Lykke til.

[iskaffe]

En beskjed fra en som har dårlig selvtillitt (men blitt mye bedre):

Det første steget ut av bobla er å begynne å smile. Et smil er mer enn muskler som spenner seg. Det er en invitasjon, en hyggelig respons. Et vakkert smykke. Det viser hvem du er, dine gode sider og din skjønnhet. Det gjør deg tilnærmelig og hyggelig uansett hvor kjedelig du selv tror du er.

Så smil til fremmede, smil til din familie og dine venner, og mest av alt husk å smil til deg selv i speilet!

[AnonymBruker]

Det er som regel sånn at man blir behandlet slik man forventer å bli behandlet.

Tenk nøye over det.

Ubevisste signaler som holdning, ansiktsuttrykk, stemme/tonefall og kroppsspråk, er sterkere enn man tror!

Hvorfor er du usynlig? Hvorfor har du bestemt deg for at du er usynlig?

Ikke be verden om unnskyldning for at du eksisterer, det har du ingen grunn til.

Prøv å ikke ta alt så tungt. Behandler noen deg dårlig, så tenk at de har et problem.

Ikke dvel ved opplevelsen og automatisk tro at årsaken ligger hos deg. Bare tenk på hvor mange mennesker som rett og slett har en dårlig dag og (kanskje ubevisst) lar det gå ut over andre, hvor skal det ende dersom du alltid tar det som et tegn på at det er noe galt med deg?

Og så legger du på toppen av det hele: Alle de gangene folk ikke har noen negative meninger om deg, men du tror de har det, fordi du tolker deres oppførsel ut fra dine egne holdninger om deg selv.

Slitsomt!

Det er ikke lett å komme ut av en sånn ond sirkel som du er i nå. Men hjernen og kroppen er vanedyr, så alt du øver deg på, vil over tid endres og forsterkes. Sånn er det med dette også. Jo mer du fokuserer på at du er mislykket, jo mer overbevist blir du om din mislykkethet, og slik vil også andre oppfatte deg.

Snu det om. Fokuser på det du ønsker å oppnå, ikke det du er misfornøyd med.

Øv, øv, øv. Ikke gi deg.

Dette er livet ditt, du må gjøre jevnlig innsats for at det skal bli slik du vil.

Dersom psykologen din er dyktig, så har h*n noen "tanke-verktøy" du kan lære å bruke i hverdagslige situasjoner når du opplever disse vonde følelsene. Spør om det.

[AnonymBruker]

Jeg tror det er veldig lett å si eller tenke at det er jo bare å slutte med alle disse tingene,men da tenker jeg at man ikke har særlig kunnskap om hvordan det er å slite med sosial angst eller depresjon.Det finnes jo også forskjellige grader av sosial angst og depresjon,og det provoserer når folk sier at "det er jo bare å.."

Jeg har slitt med sosial angst og depresjon i mange år,og kan skrive under på at det er ikke bare å slutte.Det er ikke sånn at jeg kan bestemme meg for at nå skal jeg slutte å være redd for at ingen liker meg også er jeg kurert i morgen.Ting tar tid.

Til ts:driver du og psykologen med kognitiv terapi eller er det kun samtalebasert?Hvis du ikke driver med kognitiv terapi så anbefaler jeg deg å begynne med det i tillegg til medisinene du allerede går på.Jeg syns i hvert fall kognitiv terapi hjelper meg endel.

Man skal utfordre seg selv,men man skal også være realistisk så det å begynne med det man er aller mest redd for er ikke noe som nødvendigvis gir positive resultater.Det kommer an på person.

Vet ikke hvordan det er med deg,men jeg må ta ting i et rolig tempo.Dette forstår også psykologen min,og hun oppfordrer meg til å utfordre meg selv,men i et realistisk tempo.

Som for eksempel nå så har jeg isolert meg i lengre tid,ikke bra for helsa,så da har hun utfordret meg til å finne en aktivitet jeg kan begynne på.Det på en måte steg for steg helt til jeg kanskje en dag blir mye mer trygg rundt mennesker.

Først da kan jeg begynne å tenke på at jeg er trygg nok til å slippe noen inn på meg igjen.

Jeg tror at jo mer man jobber med automatiske tanker og jo flere positive opplevelser man får jo høyere selvtillit får man.Det er ikke lett når man kun ser det negative der ute og tror at alle hater deg.Tro meg,du er ikke alene

[AnonymBruker]

Hvorfor klarer vi mennesker å tenke så mye negativt, i stedet for å prøve å tenke positivt?

Hvorfor har vi mennesker problemer med å akseptere at ikke alle kan like oss, men være glad for de menneskene vi har i livene våre?

Hvorfor kan ikke mennesker være glad på andres vegne, at de deler samme interesser og deler ting uten at vi blir sett ned på av den grunn?

Hvorfor tror vi mennesker automatisk at andre tenker negativt om oss, når de fleste mennesker er så opptatt av seg og sitt og ikke bruker tid på å tenke på andre på den måten?

Vi mennesker er rare, og hadde vi brukt like mye tid og krefter på å tenke positivt, ville vi vært mye lykkeligere enn vi er.

Håper du får den hjelpen du behøver, og husk underveis er det bare du selv som kan forandre tankesettet ditt men du kan kanskje få noen tips til dette

[meesah]

Kanskje du trenger nye medisiner eller høyere dose. Virker jo ikke som det hjelper deg så mye. Det er jo meningen at de skal dempe den indre monologen litt

[Gjest RompeRusk]

Jeg føler meg så utrolig mislykket på alle områder.

Jeg går til psykolog fordi jeg sliter med både depresjon og sosial angst. Det hjelper der og da, men når jeg kommer ut i den virkelige verden så ser jeg at jeg ikke betyr noe for noen.

Det er ingen som legger merke til meg, og jeg er usynlig for alle. Det er omtrent aldri noen mennesker som tar kontakt med meg. Mens de er interessert i å bli kjent med alle andre enn meg.

Jeg har lagt ut et bilde av meg selv i bildetråden her. Fikk utrolig få plusser. Da tenker jeg at flertallet av de på KG synes jeg er stygg.

Jeg forstår ikke hva som er galt med meg og hvorfor ingen virkelig liker meg. Hva har jeg gjort galt? Har jeg bare dårlig karma som alle andre lukter på lang avstand?

Jeg henger meg opp i småting. Jeg tolker det meste negativt og tar det personlig. Når noen skal skrive ned mitt navn og noen andres navn et sted, så skriver de alltid mitt navn til sist. Hvis jeg for eksempel heter Ida. Da står det alltid "Marie, Sofie, Sara, Josefiner og Ida". Mitt navn til slutt - ALLTID. Jeg vet at det høres nevrotisk ut, men man legger da merke til ting. Særlig når tingene skjer gjentatte ganger.

Faren min ser mot broren min og ler når vi ser på en morsom film. Han ser aldri mot meg og ler. Sikkert fordi han tenker jeg er for dum til å skjønne humoren i filmen.

Jeg forstår ikke hva jeg har gjort for at alle skal mislike meg. Jeg syns ikke selv at jeg er så ille, men det virker som om alle andre syns det.

Jeg blir så trist av å ha det sånn. Alle overser og ignorerer meg. Jeg må være den kjedeligste jenta i Norge, fordi folk behandler meg slik.

Skjønner godt hvordan du har det, slet selv med depresjoner etter mange års mobbing.. Fortell deg selv hver dag at du er verdt mye for mange, og at du er flott

Eneste som fungerte for meg. Håper det ordner seg

[Rusken]

Jeg anbefaler sterkt å lese boken "Selvfølelse nå!" Av Mia Tornblom eller noe sånt

[AnonymBruker]

Har du ADD? Tenker på sånn jente-ADD?

[Gjest SemperFi]

Jeg syntes ditt bilde var kjempefint TS.

[AnonymBruker]

Jeg syntes ditt bilde var kjempefint TS.

Haha, hvordan vet du hvem som var meg? Jeg er jo AB. Men takk, tror jeg

[Gjest SemperFi]

Haha, hvordan vet du hvem som var meg? Jeg er jo AB. Men takk, tror jeg

Har gått gjennom bildetråden, alle damene der er fine.