Er livet ditt slik du trodde?

[AnonymBruker]

Jeg er 21 år og jeg sliter med å finne mening i livet. Som ung hadde jeg masse dumme kjendis drømmer og selv om jeg har sluttet å tenke slik, greier jeg ikke å finne noe nyttig å gjøre med livet mitt. Studie mitt jeg holder på med er helt greit, men jeg kan ikke tenke meg hva type jobb som jeg kommer til å få ut av det. Jeg aner bare ikke hva jeg vil. Det føles som jeg er den eneste i verden som ikke har noe mening med livet. Jeg er singel også. Ingenting går min vei.

Ble livet dit slik du trodde det skulle bli, eller kom det etter hvert? Jeg føler jeg sliter skikkelig med overgangen til det voksne liv. Å være voksen suger!

[Gjest Bond]

Jeg visste heller ikke hva jeg skulle bli eller hva jeg ville ut av livet når jeg var 21, var også singel. Nå - en del år senere har jeg både samboer, mer utdanning enn de aller fleste, gode karriereutsikter og ting har løst seg helt ypperlig.

Du er ikke den eneste, det er nok av mennesker som ikke vet hva de skal gjøre, eller de som ombestemmer seg etterpå. Det er bare de som er fryktelig sikre som sier det ofte høyt. Så du er ikke alene.

Det er ikke noe konkurranse om å bestemme seg først. Det viktigste er å ta den tiden du trenger å finne ut hva det er du vil. Hva er dine styrker? Hva slags jobb ønsker du å ha? Er du for eksempel flink med mennesker eller med tall eller språk? Er det noe du kunne tenke å jobbe med, eller er det best å beholde visse ting som hobbyer?

For de aller fleste er ikke jobb det samme som hobby - joda, jeg synes det jeg gjør er interessant og jeg hadde nok ikke valgt en annen jobb. MEN - jobben min er ikke hele meg. Så det kan også være noe urealistisk å forvente at man plutselig får en overbevisning over at Dét, DET skal jeg gjøre resten av livet mitt. Jobb og karriere er bare én ting.

Ting skjer underveis, og ting endrer seg. Viktig er å arbeide målrettet og utvikle deg - slik arbeid er aldri bortkastet, selv om målene kanskje endrer seg. Lær ting og jobb hardt og etter hvert ser du hva som passer og hva ikke.

Har du noe utdanning fra før? Hvis ikke kan det være en tanke å ta et år eller to med reising rundt i verden, jobbe frivillig, se litt mer av verden på egne bein for å få litt mer innsikt til hvem du eeeegentlig er.

Endret 12. desember 2011 av Bond

[Gjest otrivin]

Nei, overhodet ikke. Og det blir det heller aldri

[Gjest Isabel :)]

Ganske enig med otrivin over her. Forventet meg noe helt annet da jeg var yngre enn det jeg gjør nå. Livet ble ikke som det skulle bli..

[meesah]

Det ble bedre

[Gjest boblebrus]

Livet mitt gikk egentlig på skinner frem til jeg ble 20. Kom meg greit gjennom både videregående og folkehøgskole, og hadde planene klare. Hadde hatt så mange fremtidsplaner og drømmer jeg skulle oppnå, og første gang følte jeg meg ordentlig mislykket da jeg staret på skole jeg ikke greide å fullføre. Læreren min på folkehøgskolen hadde t.o.m sagt året før: "du er en sånn type som fullfører og ikke gir opp". Plutselig ga jeg opp, og ingenting ble som planlagt. Gikk ikke bedre da jeg også neste året begynte på et studie jeg hoppet av underveis. Først året etter begynte jeg på graden jeg fullfører nå den kommende våren. Og det er ikke den utdanningen jeg først så for meg, overhodet ikke.

Det har blitt mye bedre, men jeg har lært masse om meg selv som menneske på bare få år. Jeg lærte først og fremst at ting faktisk kan gå skeis, og at ting ikke alltid går som planlagt. Jeg har store planer for det kommende året som jeg håper å få gjennomført, men samtidig vet jeg at det kan komme noe i veien dersom jeg har maks uflaks. Livet kan ta mange uventede vendinger. Og som Bond skriver her, så er jobb og karriere bare én ting blant flere aspekter i livet. For meg har også interesser og hobbyer forandret seg, og det jeg så på som "meningen med livet" før, er ikke nødvendigvis det jeg tenker som "meningen med livet" nå.

Det som er så spennende med 20-årene, er at ting kan skje så fort. Jeg var også singel som 21-åring og gikk på studier jeg ikke trivdes med, men som 22-åring hadde jeg plutselig kjæreste og studerte noe jeg følte funket for meg. Jeg kan angre litt på ting jeg ikke har gjort innimellom, målene har endret seg med tiden, men samtidig ser jeg også at det som har skjedd har formet meg og gjort meg mer sikker på meg selv og hva jeg trives med. Livet er ikke blitt sånn jeg så for meg da jeg var 17, men det har tatt andre vendinger og i dag er jeg egentlig fornøyd likevel. Jeg har lært mye om meg selv, og lærer fremdeles.

Dette ble et altfor langt innlegg og kanskje litt svada, men følte bare for å lufte noen av mine egne tanker rundt dette

[AnonymBruker]

Jeg er 30 og sliter med å finne meningen med livet.

Har vært singel hele livet, men har gått 1 år på et studie, begynt på det 2.året nå, og tenker at jeg bare prøver dette.

Føler at ting kommer når det kommer. Både kjæreste og alt annet.

Bor i en bitteliten leilighet som jeg leier. Får leie veldig billig, så det hjelper på - bor i Oslo!

Gjør hverdagen min koslig, har det rent og pent rundt meg.

Lager sunn og god mat i hverdagen, og strukturerer alt slik at jeg får kommet i gjennom pensum uke for uke.

Tar vare på meg selv og trener. Liker å trene i marka både vinter og sommer.

Det er viktig å gjøre ting du liker og interesserer deg for. Jeg har flere interesser og hobbier, og på denne måten er jeg med på ting der jeg møter andre mennesker og samarbeider med andre mennesker.

Har venner, og er glad for det.

Nå må jeg bare bli ferdig med utdannelsen slik at jeg kan kjøpe meg en bolig, og forhåpentligvis møte en mann

[AnonymBruker]

Overgangen til voksenlivet kan være tøft. Når man er ung og tennåring har man ofte en litt likegyldig innstilling til livet, alt ordner seg til slutt liksom. Akk ja, hadde man bare vist. Hardt arbeid, gode venner og god helse er nøkkelen til lykke spør du meg.

[Kelsier]

Nei, og heldigvis! Det ble helt annerledes, men mye bedre enn jeg trodde! Nå er jeg fortsatt veldig ung, så mye av det jeg forestilte meg at skulle skje var basert på hva som skjedde med "alle andre" da jeg var yngre, og det passet i grunn ikke for meg i det hele tatt!

[AnonymBruker]

Heelt annerledes, fortiden-meg hadde blitt veldig skuffa om hun så meg nå.

Men så var det så mye jeg ikke visste da jeg var yngre, hobbyer og yrker og en hel verden jeg ikke visste noe om, som jeg oppdaget underveis og endret kurs.

Jeg hadde også den kjendis greia, jeg ble tidlig høy og har alltid vært pen, så fikk alltid høre at jeg burde bli modell, føler på en måte at det har ødelagt mye, for etterhvert begynte jeg å se for meg fremtiden som modell eller filmstjerne, og tilslutt ville jeg bare det, ville være filmstjerne i usa, ca. det mest vanskelig i verden. Man får vel bare komme over det, og prøve å svelge at man kanskje aldri blir berømt eller rik...

[florette]

Jeg er også 21 år, og jeg er veldig fornøyd med livet mitt per dags dato. Jeg var akkurat slik som deg sommeren 2010, ikke noe gikk min vei.. Jeg skulle starte på 2.året på sykepleien, noe som var helt greit, men som jeg følte at jeg gjorde kun for å ha noe å gjøre..

Jeg var misfonøyd med tilværelsen, og bestemte meg for å sette foten ned, og si at nok var nok.

Nå, ett år senere, kan jeg ikke sammenligne livet mitt med slik det var.. Ting har forandret seg ubeskrivelig fort, og blitt utrolig mye bedre!! Jeg kjøpte min egen leilighet i desember i fjor, fikk fast jobb, slutta på sykepleien og startet heller med å studere regnskap - noe som passer meg utmerket! I tillegg har jeg nå møtt en fantastisk fyr..

Ikke for å skryte eller noe.. Men livet kan snu oppned på veldig kort tid, så lenge man holder alle muligheter åpne.

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg godt jeg hadde selv en liten identitetskrise da jeg var rundt 21. Da studerte jeg et språkfag på HF fordi jeg ikke visste hva jeg ville bli og tenkte at språk alltid er greit å kunne. Fra jeg var liten ville jeg bli pianist, skuespiller, teaterregissør eller noe annet kunstnerisk.

Så jeg overrasket både meg selv og de fleste andre da jeg begynte på medisinstudiet året etterpå, etter å ha tatt alle realfag jeg trengte (tok jo ikke de på vgs, for jeg skulle jo ikke bruke de til noe;)).

Flyttet gjorde jeg også, bort fra både familie og venner til en annen by i Norge. Og nå er jeg meget fornøyd med livet mitt Teater og musikk bruker jeg fritiden min på, og jeg innser nå at jeg nok aldri hadde vært villig til å slite så mye og "selge meg" slik som skuespillere og musikere må gjøre for å få jobber. Og språket jeg studerte har jeg også fått bruk for.

Selv om det ikke blir slik man tror, så betyr ikke det at det blir nødvendigvis verre. Du er 21, du har tid til å sose bort noen år på å finne ut hva du vil bli. Og det med kjæreste nytter det heller ikke å stresse med

[Ego]

Overhodet ikke.

Det var første tanken som dukket opp når jeg leste emnetittelen.

Helt ærlig tror jeg ikke jeg noen gang har hatt særlig spesifikke tanker om hvordan livet ville bli. Så vel ikke akkurat for meg at jeg skulle gjennomføre ni års universitetsutdanning uten noe egentlig ønske om å jobbe med faget, ei heller at jeg skulle bli sittende nærmest uten venner. Men tror jeg iallfall begynner å nærme meg en svak visjon av hvordan jeg ønsker å leve. Som 29 åring er det kanskje også på tide :gjeiper:

[Gjest Dunderungen]

Skjønner hva du mener. Satt med de tankene når jeg var ferdig med VGS. Hva skal jeg nå? Det ble etterhvert tyngre og tyngre å gå med disse tankene. Jeg gjorde ikke noe av det, ble liggende på sofaen med TV seriene på og ut i helgene på festligheter.

Det snudde seg drastisk da jeg traff mannen min. Bare uker etter vi var offentlig kjærester, ble jeg gravid. Dette har nå gitt meg en mening med livet. Selv om jeg ikke vet fremtids planene mine enda, så vet jeg at jeg vil gi jenta mi et best mulig liv og være en god kjæreste. (Hmm, antydninger til 50 talls normer?)

Et godt tips jeg kan gi deg nå, er å leve i nuet. Ikke tenk for mye fremover. Jeg har alltid vært et fan av skjebnen, og lar ting ofte ligge til tilfeldighetene.

Lykke til videre.

[Gjest Lebewesen93]

-

Endret 13. desember 2011 av Lebewesen93

[AnonymBruker]

Nei, og jeg aner ikke hvordan jeg skal fikse det.

Men det må vel gå på et vis ;P

Kan ikke du begynne å innse at du er 17 år, eventuelt akkurat fylt 18?

Finn deg et forum tilpasset barn.

[Gjest Lebewesen93]

Kan ikke du begynne å innse at du er 17 år, eventuelt akkurat fylt 18?

Finn deg et forum tilpasset barn.

Hvorfor det?

[AnonymBruker]

Kan ikke du begynne å innse at du er 17 år, eventuelt akkurat fylt 18?

Finn deg et forum tilpasset barn.

Alvorlig talt. Var spørsmålet i hovedinnlegget retta mot mennesker over en viss alder? Alle har en betraktning rundt sitt eget liv. Jeg hadde også en formening på forhånd om hvordan livet skulle bli når jeg ble 18. Syns det er en ærlig sak- og helt legitimt, at hun ikke vet hvordan hun skal fikse livet sitt.

Begynner å bli kraftig lei av at alderskortet skal dras i alle debatter, særlig når det virker som det menes at alderen gjør at man ikke har rett til en mening.

TS: Livet mitt ble ikke som jeg forventa, og det er jeg komfortabel med. Veien blir til mens man går etter min erfaring. Jeg er i slutten av 20-åra nå, og ser tilbake på planene mine som noe som ikke hadde gått overens med den jeg er i dag. Ikke føl at du har svikta deg selv, for de fleste går nok livet opp og ned. Se de store linjene, og ikke fokuser på et dårlig halvår. Å ikke vite hva man vil er helt ok, bare man ikke tenker på alt som kunne vært bedre. Bruk tiden du trenger til å finn ut hva du vil, prøv nye ting og ikke bli skuffa hvis det viser seg at det var feil. Det er min mening.

Håper det ordner seg!

[Gjest Katten.]

Mtp at jeg var overbevist om at jeg skulle ligge død i en grøft innen nå, er jeg positivt overrasket. I det minste overrasket.

[AnonymBruker]

Nei, ikke som forventet - det har vært mye mindre rett fram enn jeg trodde det skulle bli. Var skoleflink og kunne gått rett gjennom en god og fornuftig utdanning, men ombestemte meg og brukte endel tid på å finne ut av hva jeg ville. Har tatt mer utdanning (og dermed jobbet mindre) enn jeg skulle ønske - på den annen side har jeg havnet på helt rett plass til slutt, og har det veldig bra nå i en alder av 30-og-noe Det er i hvert fall ingen hast med å finne ut av alt når man er i begynnelsen av 20-årene.