Anstrengt forhold til mat

[ElleVille]

Jeg har litt småproblemer med mitt inntak av mat om dagen.

Jeg har generelt lite lyst på mat, det blir nesten ekkelt. Kvalmende. Kunne godt beskrevet følelsen når maten glir ned, men skal spare dere for det

Jeg spiser jo - det er jeg jo nødt til - men det er ikke med glede.

Når jeg har spist, kanskje såpass at jeg er litt mer enn mett, så blir jeg litt irritert på meg selv.

Det gir en slags tilfredsstillende følelse å klare å spise bittesmå, men regelmessige måltider - sånn at jeg føler meg lett i kroppen (også kalt småsulten).

Føler meg "flink" når jeg spiser og trener "etter boken", men klarer ikke alltid det, og da går det faktisk litt på humøret løs.

Jeg har angst for fett - spiser jeg en fleskebit nærmest kjenner jeg fettet legge seg utenpå meg.

Dette kan da umulig være sunt? Det er riktignok litt opp og ned, men likevel?

Det jeg nå kanskje håper på, er om noen kloke hoder her inne bare kunne gitt meg noen perspektiver, sende over noen spikre med vett som jeg selv kan banke inn i hodet mitt.

Liker ikke dette helt, men det er slik likevel.

...er jeg alene om å være skrudd, eller?

(Dette ligner kanskje littegranne på tråden til Maiken inne på Samliv, men jeg ønsker ikke å ta opp igjen den siden Maiken har gitt uttrykk for at hun nå vil jobbe med saken på egen hånd + at den kanskje sporet litt av etterhvert.)12

[Gjest Kinga]

Hei Amanda-jenten!

Har du tenkt over hva du bygger din egen selvtillit på?

Når jeg forteller deg at du er flink, dyktig og flott - vet du at jeg har rett da?

Klemmer fra 12

[Gjest Tristessa]

Tro meg Amanda - du er ikke alene om dette.

Jeg har presis det samme problemet, og skulle ønske jeg bare kunen drikke kaffe i stedet for å spise i perioder. Ganske rart faktisk, ettersom jeg bokstavelig talt ELSKER mat til vanlig, men synes sjelden jeg kan unne meg ting. Uff nei, det skal ikke være lett å være mett!12

[ElleVille]

Takk for svar begge to.

Nei Lily, det skal ikke være lett å være mett, og det skal ihvertfall ikke være lett å være svak jente?

Vibeke, nei akkurat nå er jeg faktisk ikke sikker på om du har rett.

Jeg ville vanligvis ha vært det. Men jeg skal gå i tenkeboksen min. Prøve å skjerpe meg.

Jeg ser jo hvor tullete det er.12

[Gjest Kinga]

Er du stresset og usikker pga ting rundt deg for tiden?

Eksamen?

Andre ting?

Enda en klem fra12

[ElleVille]

Hei Vibeke

Hmm, ja det har du jo helt rett i. Faktisk.

Det er mye mas med både eksamener og diverse andre ting.

Har ikke tenkt på at dette har sammenheng før...

Men hvorfor i alle dager går det ikke an å reagere som andre folk, bli sur og gretten, istedet for å straffe kroppen min?

Skulle tro man i en stresset situasjon heller trenger mer energi, og ikke gå rundt med ønske om å sulte seg selv.

Men det er mulig det er årsaken likevel. Bedrer seg kanskje når ting roer seg ned - håper på det.

Takk for klemmen.

_________________

~Amanda~1212[ Dette Innlegg er endret av: Amanda den 2002-05-20 08:36 ]

[Ada=)]

Det er spesielt viktig å gi kroppen og ikke minst HODET riktig og nok mat i eksamensperioden!!!!

Jevnt og sikkert blodsukker er utrolig viktig for at hjernen skal fungere optimalt. Og det vil du jo !

Jeg bruker aldri så mye penger på mat som når jeg har eksamen. Det gjelder å få i seg nok fett også (og da er det ikke mettet fett jeg snakker om).

Hvis du får dårlig samvittighet av å spise deg mett på "vanlig sunn mat" -kan du ta livet av noen demoner ved å lese litt om temaet. Da skjønner du nok etterhvert at det ikke er noen skam å spise seg mett. Noen bøker du kan prøve er: "Jentemat", "jeg spiser altså er jeg slank" og "naturlig slank". (det er mye nyttig informasjon har om den maten som er god for kroppen, det er ikke typiske slankebøker -hva nå enn det er- men en naturlig konsekvens av å spise slik er at man også holder seg slank. Jeg ønsker ikke å slanke meg men har likevel hatt stor glede av disse bøkene)

Men hvis du ikke finner ut hva ditt egentlige problem er, så hjelper det kanskje ikke å bare endre på symptomet? Hvorfor straffer du deg selv?

[ElleVille]

Hei Ada (kjempefint navn forresten! ),

du sier du bruker mye penger på mat i eksamensperioden - ja, det er jo ganske fristende det. Men det kan jeg ikke la meg få gjøre, for det er å skeie ut.

Vitner, for meg, om liten selvkontroll, og videre betyr liten selvkontroll å være en taper.

Understreker at dette gjelder for meg selv -tenker over hodet ikke på det når det gjelder andre, som f.eks. deg Ada - dette foregår kun oppi mitt (skrudde?) hode.

Jeg skjønner at det er viktig å få i seg mat, og at det ikke er noen vits i å sulte seg for å få resultater.

Nå er det slik at jeg ikke slanker meg, men jeg har angst for å legge på meg. Ikke et gram "ekstra" skal få bo på min kropp - og da går det i litt merkelige matvaner.

Hvorfor jeg straffer meg selv (om man kan kalle det det - føler vel ikke det har gått fullt så langt enda, jeg vet ikke)?

...så ekle spørsmål du stiller, Ada.

Vet ikke. Vet ikke hvor jeg får ideene fra.

Skal uansett ta en titt på bøkene du anbefaler. Takk for tips.

_________________

~Amanda~1212[ Dette Innlegg er endret av: Amanda den 2002-05-20 11:19 ]

[Kid-a]

Har det på samme måten... litt innimellom iallfall. Og det kommer når jeg er stressa og føler at jeg ikke strekker helt til. For meg er det en måte å føle at jeg har kontroll på.

Hvis det er mye du gjerne skulle vært ferdig med, eller noe du gruer deg til, kan det være grunnen. Kanskje du trenger bevis på at du har oversikt og kontroll, at du har selvdisiplin nok? For meg er det litt sånn. Tror det er ganske vanlig!!?

For meg hjelper det å sette seg ned og tenke over hva jeg har gjort, hva jeg skal gjøre og når. Det er en annen måte å skaffe en følelse av kontroll på...

Det er veldig viktig å få i seg nok mat, spesiellt i disse eksamenstider. Kanskje du bør snakke med noen om dette, før det utarter seg til noe mer??!

Lykke til!!!!

Stor klem fra kid-a (LilleMika)

[Gjest gjest1]

Vet akkurat hva du snakker om her. Kjenner meg veldig igjen. Hater tanken på mat, men klarer ikke å la være likevel. Også ender det opp med at jeg spiser for mye, blir mett, og føler meg forferdelig lenge etterpå!

Du er ikke alene om dette. Kanskje er det stress, kanskje er det noe annet? Har du opplevd noe spesielt de siste årene eller månedene? Er du perfeksjonist?

Jeg er klar over at mitt forhold til mat ikke er noe bra. De som kjenner meg ser det ikke, fordi jeg spiser akkurat det de spiser. Men jeg får kjempedrålig samvittighet. Men det er det bare jeg som vet om. Mange av de som kjenner meg tror jeg ikke bryr meg om sånt lenger, de tror jeg er over alle de anstrengte tankene rundt mat. Men det er jeg ikke.

Heldigvis (!) har ikke hodet mitt tatt overhånd over kroppen igjen! Jeg er ikke tynn på noen måte i hvert fall.

Pass på Amanda, så du ikke sklir unna. Mange som har spiseforstyrrelser ønsker å ha kontroll over seg selv, og føler at de mestrer noe om de ikke spiser. Har du lest boken "Er du mett, er du feit"? I så fall burde du det!

Pass på deg selv, og la ikke tankene ta overhånd, for det kan være farlig!

Klemmer fra en som vet...12

[ElleVille]

Det er synd jeg ikke er alene om dette her!

Flere kommer inn på kontroll og perfeksjonisme, samt "andre forstyrrende elementer" (fint sagt for "en god del personlig dritt" ).

Kjenner meg igjen i alt dette, men jeg sitter igjen med et spørsmål...

Hvorfor er mat/kropp det området vi (jeg) bruker til å "fikse ting"?

Hvorfor kan vi ikke for eksempel klikke om det ikke er strøkent i leiligheten..?

Hvorfor ikke strebe etter mer intellektuell in-put?

Irriterende. 12

[Gjest Anonymous]

Velger å være anonym her, men er fast bruker av KG.

Vet ikke jeg, Amanda, hvorfor vi absolutt må kontrollere dette med maten. Jeg har også problemer med dette. Hadde bulimi for noen år tilbake. Ble ikke tynnere av det, men det var absolutt ikke bra for meg. Vet ikke om jeg noen gang kan bli helt kvitt det.

Problemet mitt er at jeg i stressperioder, f. eks. i forbindelse med eksamener, spiser vanvittig mye. Klarer ikke å kontrollere meg. Til vanlig går det fint, men når jeg er stresset, putter jeg i meg alt mulig rart, og tenker: Når eksamen er overstått, skal jeg skjerpe meg...

Føler meg feit nå. Har lagt på meg 4 kg siden jul, og disse vil jeg bli kvitt raskest mulig. Tror jeg skal sette vekten laaangt under sengen, spise sunt og ikke veie meg før om et par uker.

Blir mindre sosial av å veie så mye som jeg gjør nå. Vil ikke treffe folk, for da tenker de bare: "nå har hun lagt på seg gitt, snart er hun vel like feit som for et par år siden.." (Har klart å slanke meg en del det siste året. Ca. 10 kg, men nå har jeg lagt på meg 4 igjen. )

Blir så sint på meg selv. Men jeg skal få bort disse kiloene. Når jeg får bedre tid (etter eksamen) skal jeg begynne å trene igjen. Så får jeg se om ikke det hjelper.

Unnskyld at jeg er så negativ. Måtte bare få ut litt frustrasjon. Har nettopp kastet opp, fordi jeg hadde spist så altfor mye. Selv om jeg egentlig hadde lovet meg selv å aldri kaste opp mer.

Nei, nå må jeg lese. Takk for at du orket å lese innlegget mitt.

Hilsen anonym

[ElleVille]

Hei anonym...

Synes ikke du er negativ!

Du har jo bestemt deg for å få bort kiloene.

Til vanlig ville jeg sagt at å utsette det til "etter noe" ikke er noen god idè, men akkurat i eksamensperioden kan det være helt nødvendig. Selv utsetter jeg alt som heter rydding og orden, du utsetter slankingen. Det må vel være fair.

Du sier at "du får se om trening hjelper" - det gjør det helt klart!

Vanlig kosthold og aktivitet, og du er sannsynligvis nede igjen på kort tid.

Poenget er bare at du ikke må fortsette å utsette det etter eksamen, da

Men du klarer det sikkert fint.

Lykke til... med eksamen i første omgang

12

[Gjest Anonymous]

I likhet med andre her så har jeg nok bulimi. Synes det er helt heslig og taperaktig... Har vært bra siden jeg var 16 år nå, og har altså gått inn i en periode igjen. Ikke hver dag, mest fordi jeg skjuler d for samboeren min. "Overspiser" ikke, men prøver å slanke meg, og angrer når jeg feks har spist en is. Eller noe annet godt. Har ikke slike spisekick som visst nok er vanlig for bulimikere, men vil så gjerne bli tynn og lekker...

Jeg vet d er sykt, men jeg misunner anorektikere, dere som klarer å ikke spise! Skulle ønske jeg hadde den viljestyrken! Beundrer den, selv om jeg vet d er helt skrudd. Føler meg som en taper som ikke har den styrken! Da jeg var yngre ba jeg til Gud om å bli anorektiker, er ikke spes kristen heller.

Det står i informasjon at bulimikere føler seg topp etter at de har spydd, det gjør ikke jeg, jeg føler meg forferdelig, taperaktig, heslig, feit og psyk.

Men siden jeg spyr er jeg sikkert bulimiker.

Måtte bare få dette ut, spydde nettopp til jeg så blod. Og jeg som ikke takler blod en gang... Men alt for skjønnheten. Jeg bare måtte si dette til noen og kunne være anonym. Vil ikke at noen jeg kjenner skal få vite d. Ønsker dere andre lykke til, "sunn mat"-bøker er virkelig hjelpsomme!

Klem fra Lita jente

[smil]

Til Lita jente.

Jeg synes du skal snakke med noen om det jeg. Det er som regel best å dele slike vanskelige ting med noen. Du må komme deg ut av dette. Du kan jo snakke med helsesøster på skolen, hvis du ikke vil snakke med vennene eller familien din. Tenk på det i hvert fall.

Klem fra Smil

[Gjest Anonymous]

Velger å være anonym jeg også nå, men er fast her inne.

Jeg har selv slitt med et vanskelig forhold til mat i maange år. er nå 33, og har hvetfall pågått i 20 år. Min spiseforstyrrelse er annerledes enn det som blir beskrevet her, men i min leting etter å bli frik og få svar på spørsmølet om hvorfor jeg gjør det jeg gjør så har jeg lest et utall av bøker om emnet. Og den beste, etter min mening, generelle forklaringen på hvorfor man utvikler en spisefortyrrelse er:

Spiseforstyrrelser handler om å bruke mat og kontroll av mat som midlertidig løsning på forskjellige livsproblemer.

Det er 3 hovedgrupper av spisefortyrrelser, anoreksi, bulemi, og tvangssising. Selv om man ikke nødvendigvis kjenner seg igjen i en av disse gruppene så kan man ha en spiseforstyrrelse som må tas på alvor. Litt mer info finner dere under og det er hentet fra http://www.IKS.no

Anoreksi er å begrense hva og hvor mye man spiser. De fleste som har anoreksi beholder maten, mens noen kaster opp dersom de synes de har spist for mye. Det hender også at man får overspisingskick og mister den strenge kontrollen på matinntaket. Mange overdriver løping eller andre treningsmåter for å forbrenne kalorier.

De fleste begynner å sulte for å gå ned i vekt, men mange opplever etterhvert at de ikke klarer å spise; fanget av selve situasjonen spiser man stadig mindre. Jo tynnere figuren blir, jo tykkere synes man at man er. Det skjer en forvrenging av kroppsbildet som gjør at virkeligheten misoppfattes på dette området.

En som har anoreksi tenker på mat og kalorier nesten hele tiden. Selv om man tilsynelatende ikke er sulten, er man ofte desperat etter mat. Å sulte er et dramatisk forsøk på å undertrykke det å ha menneskelige behov overhodet, enten det gjelder mat eller andre menneskers omsorg. Mange opplever en følelse av å være sterkere enn andre, fordi man klarer å kontrollere behovene (mens friske folk gir etter for sine lyster og innfall). Å presse kroppen ned i vekt kan også være et desperat forsøk på å "bli sett", som igjen symboliserer behov nettopp for den omsorgen man er så redd.

Etterhvert blir det vanskelig å opprettholde den strenge kontrollen over matinntaket, og vi antar at ca halvparten av de som har anoreksi går over i bulimi eller tvangsspising etterhvert. De fleste utvikler anoreksi i tenårene, men noen går inn i anoreksi i senere alder, gjerne i forbindelse med at det skjer dramatiske ting som det å få barn, skilles, oppleve dødsfall, bli mishandlet o l.

Bulimi

Overspising med selvpåført oppkast. Overspisingen kan være alt fra tre-fire brødskiver til flere timers spising (og flere omganger med oppkast). I noen perioder kan man ha spisekick mange ganger hver dag, i andre perioder få eller ingen. De fleste ser normalvektige ut.

Mange utvikler bulimi i slutten av tenårene eller i begynnelsen av tyveårene, fordi de skjer så mange forandringer i ens liv i disse årene. En mindre gruppe begynner med bulimi senere i livet.

Man spiser for å finne ro, trøst og samhørighet med seg selv, for å drukne sinne, frykt, utilfredsstilte behov, og såvel gode som dårlige følelser. I løpet av et spisekick glemmer man alt annet enn maten og spisingen, og får dermed "fri" fra alle tanker og følelser som man ikke klarer å håndtere. Å kaste opp etterpå føles for mange som en kjempelettelse, også psykisk. Tomheten, uten tanker i hodet, gir en følelse av igjen å ha kontroll over seg selv. Alt det vanskelige er borte - for en tid. For mange med bulimi vil det å kunne kaste opp være den viktigste grunnen til at man overspiser.

Tvangsspising

Tvangsspising er å spise selv om man ikke er sulten, for å dekke andre behov enn sult. Maten beholdes i kroppen etterpå. Noen overspiser mye i løpet av kort tid, som regel fet eller kaloririk mat. Andre kan småspise litt hele tiden, slik at det i sum blir mer enn det kroppen trenger. Mange tvangsspisere går på evig slankekur, en del har strenge fasteperioder innimellom overspisingsperiodene, for å holde vekten nede.

Tvangsspising ble tidligere kalt trøstespising, og man trodde spisingen skyldes mangel på viljestyrke. I dag er det klart at dette problemet kan være like alvorlig som andre typer spiseforstyrrelser, og at heller ikke denne varianten har noe med mangel på viljestyrke å gjøre.

Noen tvangsspisere blir overvektige, og holder en noenlunde jevn overvekt. Andre går opp og ned i vekt, opptil 30 - 40 kg over kanskje bare noen måneder, mens en tredje gruppe ser normalvektige ut på grunn av rigide slankekurer. Sannsynligvis utvikler mange tvangsspising utover tyveårene og senere, og for noen er tvangsspising et siste stadium på vei ut av anoreksi eller bulimi.

Det er følelsesmessige behov som styrer matinntaket. Med maten, og eventuelt fedmen, bygger man en beskyttende mur rundt seg. Vanskelige følelser, frustrasjoner, fortvilelse, savn etter nærhet og kjærlighet, seksuelle følelser, sinne og sorg svelges ned med mat. Fordi man ofte ikke klarer å ta vare på egne behov, og sette grenser for seg selv i forhold til andre mennesker og forpliktelser, blir mat et av de få områdene hvor man kan gi seg selv noe godt.

Det er og mulig å ringe anonym på Informasjons-

og krisetelefon hvis du vil snakke med et medmenneske som kjenner/har kjent spisefortyrrelser på kroppen

22 42 22 22

Lykke til

[Gjest Anonymous]

Hei Smil!

Er nok litt for gammel til å oppsøke helsesøster på noen skole, er ei "gammel" dame på snart 25 som har fått igjen problemet etter mange år. Men det ordner seg nok. Jeg vet at det ikke er sunt og skal gå over til sunt kosthold. Merkelig hvor skrudd man kan bli egentlig.

Jeg har fått en intens trang til å være like tynn som jeg var i 16-års alderen. Jeg ser på bildene fra da og ser ei jente som jeg faktisk synes er veldig pen (og så tynn ble jeg ved å ikke kaste opp. Måtte spise for å unngå trøbbel)!!! Men nå er jeg tykkere, og når jeg vet at jeg kan bli pen hvis jeg blir tynnere, så faller jeg tilbake til gamle synder... Barnslig, ja- men gjør d likevel... Jeg vil bare føle meg attraktiv! ikke at d er d første som slår meg når jeg står m hodet nedi porselensskålen, men...

Ok å høre at også andre er skrudde.

Lita (men gammel) jente

[Gjest Anonymous]

(Jeg er anonym nr. 1)

Nå har jeg blitt "flink". Eksamen er over og jeg har virkelig klart å endre på saker og ting. Har spist sunt og gått lange turer, og det virker!

Til anonym 2: Du klarer det, bare du har motivasjon nok. Men slutt å kaste opp - det hjelper ikke.

Hilsen meg.

[Gjest Anonymous]

Jeg vil ikke kalle det barnslig, akkurat. Tilbakefall er svært vanlig, dessuten sies det jo at man aldri egentlig blir helt frisk av en sf. Omtrent som alkoholikere - de blir tørrlagte alkoholikere... Man må være obs på triggereffekter resten av livet.

Egentlig liker jeg ikke den tanken, men etter flere år med sf tror jeg det er noe i det. Faren for tilbakefall vil kanskje alltid være der.

Det er en reaksjonsmåte jeg kjenner, som er trygg og "god" når noe annet i livet kommer ut av kontroll.

Men jeg har tro på at jeg kan bli frisk, selv om en liten bit av meg alltid vil ønske å ty til det når livet blir for tøft.

Prøv å finn ut av hva som egentlig ligger til grunn. Er det kun et ønske om å bli tynnere? Ofte ligger det mer kompliserte årsaker bak.

Lykke til

m

[ElleVille]

Uhwhæ, jeg får litt angst når tråden min ender opp i spiseforstyrrelser!!

Misforstå meg rett - helt ok at dere diskuterer alvorlige spisevansker her, det er bare jeg som har angst for ordet "spiseforstyrrelse" i sammenheng med meg selv. Skjerpe seg -> *spise sunt og ordentlig*

Stå på damer 12