Gå til innhold

Få livet til å gå opp


Fremhevede innlegg

Skrevet

Hei, jeg må bare sukke fra meg litt. Kona mi og jeg er helt vanlige folk. Begge jobber vi med forvaltning, jobber der det kreves en mastergrad, men som strengt tatt kan gjøres av datamaskiner eller et knipe indere. I hvert fall innen overskuelig fremtid. Vi har en unge som snart fyller året, hus, to biler og ikke så altfor mange venner. Vi henger igjen i studiebyen vår, og føler oss fremmedgjort fra våre familier. Både hennes og min familie er minst 5t unna, med tog eller fly. Begge har vi mistet den forelder vi kom godt overens med til kreft, for lenge siden.

Med andre ord: Vi er ikke gründere som intervjues av "Fjell og vidde" fordi vi har ørten barn, million-SUV og driver med livsfarlig klatring i en bortgjemt krok av kloden når vi ikke organiserer dugnad åtte ganger i uka.

Men det jeg ikke forstår er hvorfor vi er så slitne. Vi har vært veldig sporty i hele vårt liv, det gikk i sykling, fjellsport gjennom hele året, og noen inneidretter. Nå får vi knapt dagen til å gå opp mellom jobb, barnehagelevering, vedlikehold på huset og det å holde humøret oppe hos vennene våre. Vi føler at folk enten er deprimert, deprimert i skjul, eller blonde og så vellykket at det tyter penger ut av ørene på de og de virker som om døgnets "35t" er fullt utnyttet. Både det å være med de deprimerte og de vellykkete suger livskraften ut av oss. Samtidig som det er fryktelig vanskelig å møte nye folk - nettopp fordi alle er travle.

Vår situasjon er ikke noe særlig uvanlig eller nytt. Aviser fylles med dette. Men så er vi da jammen nordmenn, som egentlig bare skummer fløten hele livet (eller rettere sagt: får den skummet). Vi har ingen harde bekymringer. Mange har mer å gjøre enn oss, og de ser ut til å klare seg. Vi har havnet i en knipe som vi ikke kommer ut av. Kona mi er så stresset at hun knapt får sove, og jeg er lei av å være hobbypsykiater for alle jeg kjenner. Foretrekker å prate med naboene, der går det mest i opplagte ting, latter og skøy - på et veldig overfladisk plan.

Hva gjør man i en sånn situasjon? Jeg vil ikke flytte, jeg er uutholdelig glad i både barn og kone, som er hele livets mening for meg. Men jeg er støkk som faen.

  • Liker 3
Videoannonse
Annonse
Skrevet

Høres ut som om det dere kunne trengt var et par - tre ukers ferie bort til varmere strøk for å koble helt ut og komme tilbake til hektene - hvis økonomien tillater det, selvsagt.. :)

  • Liker 1
Skrevet

Også bør dere tenke på hva dere spiser.

Kosthold har alt å si!

Drikk nok vann, vann er tørstedrikk og er viktig for kroppen.

Spise mye grønt og bær, og litt frukt.

Spis nok proteiner og sunt fett! Dvs. mye fisk, noe kjøtt, spis diverse nøtter og oljer.

Kutt ut hvetemel og sukker, det stjeler energie!

Da skal dere se at energie kommer tilbake - også må dere gå en tur hver dag og kanskje trene innimellom.

  • Liker 3
Skrevet

Også bør dere tenke på hva dere spiser.

Kosthold har alt å si!

Drikk nok vann, vann er tørstedrikk og er viktig for kroppen.

Spise mye grønt og bær, og litt frukt.

Spis nok proteiner og sunt fett! Dvs. mye fisk, noe kjøtt, spis diverse nøtter og oljer.

Kutt ut hvetemel og sukker, det stjeler energie!

Da skal dere se at energie kommer tilbake - også må dere gå en tur hver dag og kanskje trene innimellom.

Jadda... Grenser for hva et godt kosthold kan endre på her i livet

  • Liker 1
Skrevet

Jadda... Grenser for hva et godt kosthold kan endre på her i livet

Kosthold har mye å si for energien! Spiser man feil vil ikke kroppen fungere optimalt.

Noen kan spise hva de vil og se ut som topp-modeller og har mye energi, mens andre må tenke på hva de spise for å være på topp.

Tenk på hvor mye penger samfunnet hadde spart om man fokuserte på kosthold, og alle spiste riktig :enig:

Skrevet

Har dere burdert kutte ut vennene som egentlig bare stjeler energi fra dere?

Å konstant måtte håndtere andres problemer blir fort utrulig slitsomt, som du sier selv. Så om dere aldri får noe tilbake, så blir det jo veldig enveiskjørt.

Dere kan jo sikkert også vurdere å flytte? Kanskje nærmere til en av familiene deres? Kanskje ikke barebare med barn, men slettes ikke umulig.

  • Liker 1
Skrevet

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. His oss endte det beklageligvis med at hun mistet følelsene for meg. Vi var nok for opptatte med de daglige rutinene til å se hvarandre som kjærester og elskere. Med to små barn og et ikke alt for stort nettverk, samtidig med at vi pusset opp hus, stress på jobb og jobbbytter, ble det til slutt for mye.

Mitt råd er at dere må ta vare på hverandre, dyrk det positive, glem det negative. Ta dere tid til å gjøre ting dere tidligere satte pris på, men som dere nå føler dere ikke har tid til. Vet det er tungt med en gang, men ta opp igjen trening. Mer trening gir mer overskudd. Om dere har andre par med små barn i omgangskretsen som dere mistenker er i en lignende situasjon, ta kontakt og tilby gjensidig barnevakt. Bruk fritiden til hva dere vil, om dere går på kino, restaurant, reiser bort eller bare tilbringer en hel dag i senga spiller ingen rolle, bare dere gjør noe sammen. Bare dere to, som kjærester, ikke som foreldre/venner/hushjelp...

Det jeg har lært av det jeg har vært gjennom er at det ikke hjelper å bruke mye tid og energi på ting som ikke gir deg noe tilbake. Har du ting du til stadighet tenker på, men som du ikke får gjort noe med, legg det bort. Er det personer rundt deg som suger energi, kutt kontakten. Dere, sammen med barnet, er de viktigste personene i livene deres. Ta vare på det og dyrk det før det er for sent.

  • Liker 1
Skrevet

En historie til ettertanke. Bruk 2 min på denne og husk den for livet! ;-)

Syltetøyglasset og to kopper kaffe

Når tingene i ditt liv virker nesten uoverkommelige; når 24 timer pr. døgn ikke er nok, så husk syltetøyglasset og kaffen!

En dansk professor sto foran sine filosofistudenter med noen ting foran seg. Da timen begynte, tok han, uten å si et ord, frem et meget stort og tomt syltetøyglass og begynte å fylle det med golfballer. Da han hadde gjort det, spurte han klassen om glasset var fullt, og de var enige om at det var det.

Så tok professoren en kasse med småstein fram, og begynte å helle dem ned i glasset. Han ristet glasset lett, så småsteinene fordelte seg imellom golfballene. Deretter spurte han igjen studentene om glasset var fullt, og det mente klassen at det var.

Deretter tok professoren en kasse med sand fram og begynte å helle den opp i glasset. Sanden fylte naturligvis det resterende hulrommet i glasset. Igjen spurte han om det var fullt. Klassen svarte enstemmig ja.

Til slutt tok professoren to kopper kaffe og helte dem begge ned i glasset.

Hulrommet som var mellom sandkornene, ble nå effektivt fylt. Studentene lo.

"Nåvel", sa professoren, da latteren var stilnet av. "Hvis dere nå forestiller dere, at dette glasset representerer deres liv. Golfballene er de viktige ting i livet - deres familie, kjærester, barn, helse, venner og yndlingspasjoner - de ting som, selv om alle andre ting gikk tapt, og bare disse tingene var tilbake, likevel ville gjøre deres liv fullkomment.

Småsteinene er de andre tingene, som betyr noe - sånn som jobb, hus, bil osv.... Sanden er alle de andre småting".

Professoren fortsatte: "Hvis dere putter sanden ned i glasset først, er det ikke plass til verken småsteinene eller golfballene. Det samme gjelder i livet. Hvis dere bruker all deres energi og tid på de små ubetydelige tingene, får dere aldri plass til det som er viktig for dere.

Vær oppmerksom på de ting, som er avgjørende for deres lykke. Lek med barna. Pass på helsen! Invitér deres partner på middag. Opplev kultur eller sport, ta en runde til på golfbanen eller gjør noe bra for samfunnet.

Det vil alltid være tid til å gjøre huset rent og ordne avløpene. Ta dere av golfballene først - de ting som virkelig betyr noe. Få styr på det dere vil prioritere - resten er bare sand."

En av studentene rakte hånden i været og spurte hva kaffen representerte.

Professoren smilte: "Jeg er glad for at du spør. Det er bare for å vise, at uansett hvor fullstappet ditt liv synes å være, så er det alltid plass til et par kopper kaffe sammen med en venn!"

Ha en god dag! :-))

  • Liker 3
Skrevet

For en utrolig fin historie! :) ... og tusen takk for mange støttende ord!

Men (jo, det måtte jo komme et "men") jeg føler at vi er godt i gang med det meste av forslag. Vi har alltid spist sunt og ble mer bevisst på det igjen for ikke så lenge siden. Det går mest i fisk (mye fra fjorden her), mye frukt og grønt. Behandla matvarer er det nesten ikke noe av i huset her, ser man bort fra ost og en og annen fransk eller ungarsk salami.

Jeg har kuttet ut noen venner som bare ble for mye, og er faktisk godt fornøyd med strategien. Først syntes jeg det hørtes grovt og dumt ut, da forslaget kom fra en psykolog. Men med et års modningstid tok jeg tak i det. Det hjalp! Men denne logikken har et stort, egentlig gigantisk aber: Jeg kan ikke kutte ut alle vennene og ha det bedre da.

Spesielt ditt svar, andy, gir meg frysninger. Jeg merker det samme i henne, denne distansen, hun er pirkete, sur og lar aldri en sjanse til å bli frustrert gå fra seg. Jeg har prøvd alt mulig, kommet med gaver, overrasket med reiser, kos, ikke-kos, dype samtaler, bevisstgjøring av det vi driver med, ignorere, bli sint og etteraping. Hun skjønner alt det der ganske godt, faktisk, men sliter med å komme seg ut av det. Og jeg går tom for energi...

Tar jeg meg råd til å bli deppa her i huset raser alt sammen og ingenting blir gjort. Så jeg må alltid være det stødige, godlynte fjellet som alle vil støtte seg til. Det orker jeg ikke lenger, og det ser ikke ut til å hjelpe at jeg sier fra om det. For å holde humøret oppe og være til stede fortrenger jeg alt det der, men jeg merker at det ligger et sted og hoper seg opp.

Skrevet

Hei, jeg må bare sukke fra meg litt. Kona mi og jeg er helt vanlige folk. Begge jobber vi med forvaltning, jobber der det kreves en mastergrad, men som strengt tatt kan gjøres av datamaskiner eller et knipe indere. I hvert fall innen overskuelig fremtid. Vi har en unge som snart fyller året, hus, to biler og ikke så altfor mange venner. Vi henger igjen i studiebyen vår, og føler oss fremmedgjort fra våre familier. Både hennes og min familie er minst 5t unna, med tog eller fly. Begge har vi mistet den forelder vi kom godt overens med til kreft, for lenge siden.

Med andre ord: Vi er ikke gründere som intervjues av "Fjell og vidde" fordi vi har ørten barn, million-SUV og driver med livsfarlig klatring i en bortgjemt krok av kloden når vi ikke organiserer dugnad åtte ganger i uka.

Men det jeg ikke forstår er hvorfor vi er så slitne. Vi har vært veldig sporty i hele vårt liv, det gikk i sykling, fjellsport gjennom hele året, og noen inneidretter. Nå får vi knapt dagen til å gå opp mellom jobb, barnehagelevering, vedlikehold på huset og det å holde humøret oppe hos vennene våre. Vi føler at folk enten er deprimert, deprimert i skjul, eller blonde og så vellykket at det tyter penger ut av ørene på de og de virker som om døgnets "35t" er fullt utnyttet. Både det å være med de deprimerte og de vellykkete suger livskraften ut av oss. Samtidig som det er fryktelig vanskelig å møte nye folk - nettopp fordi alle er travle.

Vår situasjon er ikke noe særlig uvanlig eller nytt. Aviser fylles med dette. Men så er vi da jammen nordmenn, som egentlig bare skummer fløten hele livet (eller rettere sagt: får den skummet). Vi har ingen harde bekymringer. Mange har mer å gjøre enn oss, og de ser ut til å klare seg. Vi har havnet i en knipe som vi ikke kommer ut av. Kona mi er så stresset at hun knapt får sove, og jeg er lei av å være hobbypsykiater for alle jeg kjenner. Foretrekker å prate med naboene, der går det mest i opplagte ting, latter og skøy - på et veldig overfladisk plan.

Hva gjør man i en sånn situasjon? Jeg vil ikke flytte, jeg er uutholdelig glad i både barn og kone, som er hele livets mening for meg. Men jeg er støkk som faen.

Godt å se at flere sliter :sjenert:

Jeg er heltalenemor under utdanning. Jeg gruer meg som faen til jeg må ut i jobb, for da kommer jeg ikke til å ha tid til noe lenger. Allerede nå er hverdagen bare mas og stress, med så mange må-gjøres-oppgaver at det føles som jeg kaver i en ballbinge av dem. Nr jeg en sjelden gang får gjøre noe av det jeg har genuint lyst til å gjøre er jeg for sliten til å få noe særlig utbytte av det.

Selv stemmer jeg Miljøpartiet De Grønne for harde livet, og håper at redusert arbeidstid over hele linja, redusert kjøpepress og redusert statusjag til fordel for miljø- og samfunnsdugnad vil bringe livgleden tilbake hos mange. Slik jeg ser det er "økt produktivitet" og "økonomisk vekst" forbannet idioti. Vi trenger redusert produktivitet, økt livsnytelse. Vi trenger at helt vanlige folk har tid (og lyst) til å slå seg sammen i parken for å spille musikk og danse, uten at noen tjener penger på det. ..på en mandag kl 14.

..men folk flest ser ut til å mene at lykken er å tjene mer penger slik at de kan kjøpe mer, så den grønne revolusjonen er foreløpig bare en våt drøm :(

  • Liker 3
Gjest Wolfmoon
Skrevet

Du sier at kona di skjønner hva du prøver å formidle, men kommer seg ikke ut av det.

Du sier at hvis du faller sammen, så faller alt sammen.

Nå vet jeg svært lite om deres liv, men to ting er jeg nesten helt sikker på ;)

For det første. Hvis man virkelig vil, så kan man komme seg ut av et tankemønster. kanskje trenger man hjelp fra utenforstående, men det er mulig. Først må man imidlertid se at det faktisk er et problem og at det må løses ellers faller alt sammen.

Det andre jeg er relativt sikker på er at gravplassen er fyllt opp med folk som er uerstattelige. Med andre ord, om du faller sammen og ikke er den sterke, så kommer resten av livet til å tilpasse seg, for det er nemlig ingen annen mulighet ;)

Så kan man jo kombinere en og to, og si at det andre må skje før man ser alvoret i nummer en ;)

  • Liker 1
Skrevet

Hehe, takk for påminnelsen, Wolfmoon. ;) Jo, mye av det som er grus og sand raser sammen, og det er i alle fall ingen kaffe i glasset. Men selv om golfballene stort sett klarer seg, er ikke det noe liv. Jeg, som alle andre, vil helst ha et fullt glass.

Det med tankemønstrene er jeg helt enig i. For hennes del har det litt å si hvor informasjonen kommer fra. Når jeg har sagt noe i månedsvis betyr det ingenting, men når legen da kommer med det samme utsagnet, blir det behandlet som en viktig og vesentlig nyhet å arrangere seg etter. Akkurat dette er noe av det mest frustrerende...

@alenemor, jeg skjønner deg godt, men jeg synes også at folk bør få lov til å velge å leve et liv de sjøl ønsker. I dag kan man jo fint velge å jobbe deltid og klare seg med det. Men for at livet oppfattes som en helhet skal man gjerne lykkes på flere arenaer enn det er rom til. Problemet ligger imho på et annet plan enn det politiske.

Gjest fr21_5ffdsa
Skrevet

Hei, jeg må bare sukke fra meg litt. Kona mi og jeg er helt vanlige folk. Begge jobber vi med forvaltning, jobber der det kreves en mastergrad, men som strengt tatt kan gjøres av datamaskiner eller et knipe indere. I hvert fall innen overskuelig fremtid. Vi har en unge som snart fyller året, hus, to biler og ikke så altfor mange venner. Vi henger igjen i studiebyen vår, og føler oss fremmedgjort fra våre familier. Både hennes og min familie er minst 5t unna, med tog eller fly. Begge har vi mistet den forelder vi kom godt overens med til kreft, for lenge siden.

Med andre ord: Vi er ikke gründere som intervjues av "Fjell og vidde" fordi vi har ørten barn, million-SUV og driver med livsfarlig klatring i en bortgjemt krok av kloden når vi ikke organiserer dugnad åtte ganger i uka.

Men det jeg ikke forstår er hvorfor vi er så slitne. Vi har vært veldig sporty i hele vårt liv, det gikk i sykling, fjellsport gjennom hele året, og noen inneidretter. Nå får vi knapt dagen til å gå opp mellom jobb, barnehagelevering, vedlikehold på huset og det å holde humøret oppe hos vennene våre. Vi føler at folk enten er deprimert, deprimert i skjul, eller blonde og så vellykket at det tyter penger ut av ørene på de og de virker som om døgnets "35t" er fullt utnyttet. Både det å være med de deprimerte og de vellykkete suger livskraften ut av oss. Samtidig som det er fryktelig vanskelig å møte nye folk - nettopp fordi alle er travle.

Vår situasjon er ikke noe særlig uvanlig eller nytt. Aviser fylles med dette. Men så er vi da jammen nordmenn, som egentlig bare skummer fløten hele livet (eller rettere sagt: får den skummet). Vi har ingen harde bekymringer. Mange har mer å gjøre enn oss, og de ser ut til å klare seg. Vi har havnet i en knipe som vi ikke kommer ut av. Kona mi er så stresset at hun knapt får sove, og jeg er lei av å være hobbypsykiater for alle jeg kjenner. Foretrekker å prate med naboene, der går det mest i opplagte ting, latter og skøy - på et veldig overfladisk plan.

Hva gjør man i en sånn situasjon? Jeg vil ikke flytte, jeg er uutholdelig glad i både barn og kone, som er hele livets mening for meg. Men jeg er støkk som faen.

Dere MÅ ikke ha så mye kontakt med andre, må dere? Her orker ingen av oss voksne noe særlig kontakt med andre etter endt arbeidsdag. Det viktigste målet blir å ta av oss barn, hverandre, og å gjøre husarbeid når vi orker det. Vi er ofte veldig slitne begge to. Jeg kan godt forstå at dere også er det. Har dere muligheten til at barna deres kanskje kan overnatte hos besteforeldre en natt eller to (lang reisevei, ja. Men hva hvis dere reiser til og fra dit med dem?). Så kan dere voksne fokusere kun på dere elv en stund?

Skrevet

Det er kanskje et litt fåfengt forslag siden dere allerede har en travel hverdag, men hva med å finne en fritidsaktivitet hele familien kan være med på som ikke tar allverdens med tid? F.eks et passe lite ambisiøst familiekor, hvor hovedmålet er å synge tre sanger hver gang, drikke kaffe og la ungene springe litt rundt sammen to timer i uka? Eller noe tilsvarende miljø innenfor deres interesser...

Jeg tenker at det er en type miljø hvor man treffer folk som er på ca. samme sted i livet som man ikke trenger å prate så veldig dypt med, med mindre man går inn for det. Og så gjør man noe hyggelig sammen.

Det tar jo egentlig ikke lange tiden i uka, men kan være et behagelig avbrekk i en ellers monoton hverdag.

Gjest Wolfmoon
Skrevet

Hehe, takk for påminnelsen, Wolfmoon. ;) Jo, mye av det som er grus og sand raser sammen, og det er i alle fall ingen kaffe i glasset. Men selv om golfballene stort sett klarer seg, er ikke det noe liv. Jeg, som alle andre, vil helst ha et fullt glass.

Det med tankemønstrene er jeg helt enig i. For hennes del har det litt å si hvor informasjonen kommer fra. Når jeg har sagt noe i månedsvis betyr det ingenting, men når legen da kommer med det samme utsagnet, blir det behandlet som en viktig og vesentlig nyhet å arrangere seg etter. Akkurat dette er noe av det mest frustrerende...

@alenemor, jeg skjønner deg godt, men jeg synes også at folk bør få lov til å velge å leve et liv de sjøl ønsker. I dag kan man jo fint velge å jobbe deltid og klare seg med det. Men for at livet oppfattes som en helhet skal man gjerne lykkes på flere arenaer enn det er rom til. Problemet ligger imho på et annet plan enn det politiske.

Poenget er vel at golfballene er det aller viktigste i livet, og de må man alltid ha plass til. Så går det litt av det andre innimellom, men man må faktisk prioritere hva som er golfballer og hva som er grus eller sand. Og kaffe'n går innimellom uansett ;)

Og at kona de tar det seriøst når legen sier noe, men ikke når du sier det samme viser jo med all tydelighet at kommunikasjonen mellom dere ikke funker.

Skrevet

Dere er gode! :) Hjelper å få diskutert dette her, t.o.m. og kanskje spesielt som "anonym". Jeg har vanskelig for å innrømme at kommunikasjonen ikke fungerer, men det må vel bli en diskusjon etter hvert, når ingen bedring inntreffer. Vi har gode samtaler innimellom og vet veldig godt hvor den andre står. Både med tanke på følelser og belastninger i hverdagen, men også når det kommer til de lange linjene og hva vi vil i livet. Mulig at det bare er sånn en stund, hadde bare vært kjekt om det var mindre slitsomt!

@fr21_5ffdsa, kan man det? Jeg husker foreldrene mine som temmelig venneløs og jeg føler at det var veldig kjedelig for de. Ikke at de var dårlige eller misfornøyde foreldre, men ettersom vi barna ble eldre og snakket litt mer alvor med de ble det klart at dette ikke hadde vært noe frivillig utvikling. Jeg ønsker å holde kontakt med folk, i hvert fall noen få gode venner, ikke en håndfull en gang. Mer perifere folk kan jeg godt bare møte på en fisketur og en skitur i året, that's it. Det som plager meg er bare at alle ser ut til å slite, og jeg får det ikke til å gå opp i hodet mitt. Nesten alle har det knallbra økonomisk, og sett med våre øyne har mange av de rikelig med fritid. "Ta deg sammen!" er et råd jeg har prøvd, men det kan slå helt feil ut det også...

En felles familieaktivitet er en god ide, men ungen er liten. :) Nå har snøen kommet i Bergensregionen, og jeg satser på litt aking de kommende dagene. Akk. Går nå oppover!

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...