Veldig merkelig oppførsel

[splrf]

Jeg vet ikke helt om dette hører hjemme i riktig kategori, men jeg prøver meg her.

Det blir kanskje litt tekst her, men hvis noen gidder å svare så setter jeg pris på det.

Jeg lurer på noe som skjedde meg for ikke så lenge siden. For ca to år siden så var jeg uheldig nok til å begynne å jobbe for nextgentel. Ikke akkurat et firma som er kjent for arbeidsmiljøet sitt, men jeg trengte en jobb.

Det jeg kanskje bør nevne er at jeg har mild aspergers, så jeg har en tendens til å holde meg litt for meg selv, og jeg kan oppføre meg litt merkelig i enkelte sosiale situasjoner. Det gjorde jeg tydeligvis når jeg jobbet der.

Når jeg jobbet der så holdt jeg meg mest for meg selv, og snakket stort sett kun når jeg måtte snakke med noen. Det var veldig mange som lå merke til det at jeg holdt meg for meg selv, og de forstod ikke helt hvorfor jeg ikke oppførte meg sånn som alle andre gjør. Spesielt reagerte en gruppe kvinnfolk der oppe på oppførselen min. Jeg tror de var fornærmet eller noe fordi jeg ikke snakket til de.

Uansett, det de gjorde siden jeg ikke snakket med de, var at de diktet opp sin egen forklaring på hvorfor jeg ikke snakket til de. Forklaringen de lagde var som følger: jeg hadde nok så ekstremt lyst til å snakke med de, men jeg var nok bare alt for redd for å gjøre det.

Tiden gikk og kombinasjonen aspergers+stressende arbeid gjorde at jeg ble delvis sykemeldt. Forklaringen til damene var igjen at det var på grunn av de at jeg var sykemeldt. Litt mer tid gikk og jeg begynte å komme meg opp igjen, og da skulle jeg forklare til de at jeg faktisk hadde aspergers.

Jeg plukket ut den aller verste av de, ei som var forferdelig glad i baksnakking og generelt sladder om andre mennesker. Jeg forklarte til henne at jeg har aspergers og at jeg tror de kanskje har innbilt seg litt for mye om meg, og jeg fikk tidenes merkeligste reaksjon.

Hun ble, for å si det mildt, pottesur. Hun trampet og skrek "NEI NEI NEI NEI" og fortsatte med å si "Jeg VET at du vil snakke med meg!" da gav jeg opp og forlot samtalen.

Dagen etterpå begynte det et nytt rykte om meg blant denne gjengen. Jeg hadde tydeligvis lurt de til å tro at jeg var for redd for å snakke med de, ikke var jeg syk heller fordi jeg så jo ikke syk ut (noe som er sant. folk med aspergers ser helt normale ut). Og ikke minst: jeg bare latet som om jeg var syk sånn at jeg skulle slippe å jobbe, og fordi jeg ville snylte sykepenger. Så de prøvde å få meg sparket på det grunnlaget. ifølge de hadde jeg altså klart å lure lege, psykolog og nav, men ikke kundeserviceavdelingen til nextgentel.

Da sluttet jeg.

Det jeg lurer på er: hvordan i all verden er det mulig å klare å dikte opp noe så hinsides dumt som dette. Er det mangel på intelligens? Mangel på oppmerksomhet fra det motsatte kjønn? Jeg vet at dette ikke er normal oppførsel på noen måte. Nå jobber jeg hos DNB og der er folk oppegående, normale og faktisk hyggelige. Ingen reagerer på oppførselen min der. Er det noen som har hørt om noe lignende før?

[AnonymBruker]

hadde det sånn med et par bedrevitende gamle kjerringer av noen hjelpepleiere. sluttet der jeg jobbet etter et halvt år. orket ikke at folk "lette" etter feil hele tiden. De andre var hyggelige, men akkurat de der var helt grusomme.

[FoxyFish]

Det var jo merkelig! Jeg har ikke opplevd noe så voldsomt som det du beskriver her, men jeg har opplevd temmelig mye baksnakk og middelmådig drama på arbeidsplassen. Rykter er noe av det verste som finnes, og jeg pleier konsekvent å enten gå eller bytte samtaletema når kollegaer forteller ting jeg ikke vil høre.

Det var jo veldig synd at det gikk så langt at du sluttet på jobben! Dette er jo absolutt noe du burde kunne snakke med sjefen din eller tillitsvalgt om. Det skal jo rett og slett ikke forekomme! Å synse slik rundt noens sykdom og fravær er rett og slett ondskapsfullt. Min teori er at de verste baksnakkerne er usikre og trenger noe å snakke om for å kunne føle seg bedre. At du ikke umiddelbart tok kontakt med dem kan jo virke litt forstyrrende dersom de er vant med å bli likt av alle. De måtte vel finne på en grunn for seg selv som kunne forklare det hele, og da begynner ballen å rulle.

Det er bra du har det bedre der du er nå! Trivsel på arbeidsplassen er jo veldig viktig

[Gjest Tirkes]

Det er nok endel ukultur på arbeidsplasser ute og går.

Spesielt på gjennomtrekks-steder som kundeservice ofte er, mye vikarer, mange nye, noen unge og noen gamle travere. Det er ofte kontorer som er plaget av sykmeldinger. Man trenger ikke alltid skaffe vikarer for folk som er syke, for det går bra en dag eller uke uten. Verre med butikk, sykepleiere eller slikt. Resultatet er gjerne at folk som sitter igjen må jobbe litt mer til tider.

Dette er ikke ditt problem, men jeg selv jobber med en kontorjobb og jeg hører hva folk snakker om. Det er nesten farlig å være syk på en fredag eller mandag for da tror folk du bare vil skulke jobb og ha langhelg. Selv om man er sykmeldt.

Siden det er kundeservice tipper jeg på kontorlandskap + overvekt av kvinner?

Grobunn for intriger allerede der. Jeg har jobbet med den type jobb selv også. Det er mange små grupper og klikker og folk kjeder seg kanskje litt lettere fordi jobben ikke alltid er så utfordrende at det gjør noe.

Dette er ikke din feil. Og ja, enkelte kvinnfolk kan finne på mye rart. Ryktet og baksnakking blir gjerne overdrevet over tid også. Det er veldig synd du ble utsatt for dette. Alt jeg kan si er at jeg håper du finner en ny arbeidsplass med kollegaer som respekterer at du kan få "sensory overload" og trenger å trekke deg tilbake og ikke klarer å fungere like lettvint og avslappet sosialt sett i en stor gruppe til enhver tid.

Det finnes mange av oss som har god forståelse og tålmodighet med aspergers.

[splrf]

Dette er jo absolutt noe du burde kunne snakke med sjefen din eller tillitsvalgt om. Det skal jo rett og slett ikke forekomme!

Jeg prøvde å gå til HR-avdelingen med det, men siden hun som var sjef på hr-avdelingen var venn med flere av de som stod bak dette, så var ikke hun på mitt lag. jeg tror svaret hennes var "nei nei nei det kan ikke stemme. jeg kjenner jo de."

Og når jeg prøvde å gå til sjefen min, så var det som å snakke til en vegg. han var ikke akkurat en spesielt god sjef.

[splrf]

Siden det er kundeservice tipper jeg på kontorlandskap + overvekt av kvinner?

Det stemmer helt. Det er det forsåvidt der jeg jobber nå og, men de jeg jobber med ser ut til å ha en god forståelse for det. Pluss at de er trivelige mennesker.

Det er godt å høre at det finnes folk som forstår hva aspergers er.

[Gjest Nuppa_]

Hørtes ut som en typisk gjeng med damer spør du meg.

[Gjest Tirkes]

Det stemmer helt. Det er det forsåvidt der jeg jobber nå og, men de jeg jobber med ser ut til å ha en god forståelse for det. Pluss at de er trivelige mennesker.

Det er godt å høre at det finnes folk som forstår hva aspergers er.

Godt du har det bedre nå. Et fint arbeidsmiljø er viktig, siden man bruker så mye av tiden sin på jobb. Selv for oss som ikke har aspergers.

Er forresten litt imponert over at du satser på kundeservice som yrke. Jeg kjenner et par som har aspergers og de sliter med å takle serviceyrker av alle slag. Jeg er klar over at folk er individuelle, men jeg tror likefullt du har ditt å stri med i et kontorlandskap og med kunder på telefonen.

[splrf]

Er forresten litt imponert over at du satser på kundeservice som yrke. Jeg kjenner et par som har aspergers og de sliter med å takle serviceyrker av alle slag. Jeg er klar over at folk er individuelle, men jeg tror likefullt du har ditt å stri med i et kontorlandskap og med kunder på telefonen.

Jeg kan bare nevne at jeg slipper å sitte på telefon der jeg er nå, så jeg slipper heldigvis det stresset. Men ja, av og til er det mye "sensory overload" allikevel. Og heldigvis slipper jeg folk som mangler forståelse for at andre kan være annerledes

[Gullskje]

Huff, dette bekrefter ordtaket "for mange høns"!

Men dette fins overalt desverre, bra du trives der du er nå.

[splrf]

Jeg kom på en ting til jeg lurte på om noen kunne svare meg på.

Jeg glemte jo helt å nevne alle de andre sprø tingene disse menneskene presterte å si om meg. De fant på så mange utrolige ting om meg at jeg sliter med å holde orden på alle fantasiversjonene de skapte av meg.

Det de klarte å gjøre var følgende. De fleste gjør vel følgende når de er ute blant folk, eller når de er på jobb: når noen går forbi deg så er det ganske normalt at man ser opp for å se hvem det er som går forbi, eller hvem som passerer deg på gaten etc. Tar du en gåtur ute og teller alle som gjør dette så kommer du opp i et heller stort tall.

Men når jeg gjorde dette på nextgentel, så var det ifølge disse heller lite intelligente hønene slik at jeg stirret på de. jeg så ikke opp for å se hvem som gikk forbi, neida. Jeg stirret. Og siden jeg ikke snakket med noen der så fikk dette ryktet lov til å bygge og bygge og bygge seg opp, slik at til slutt så var det ikke måte på hva jeg gjorde mot disse stakkarene.

Til slutt var det slik at uansett hva jeg gjorde der oppe, så hadde disse veldig selvsentrerte skapningene overbevist seg selv om at all min oppførsel og hele min væremåte var på grunn av de.

Jeg prøvde faktisk til slutt å begynne å se på alt annet enn de når de gikk forbi, sånn at de skulle kunne se at de faktisk innbilte seg ting. når jeg begynte å gjøre dette så var svaret deres følgende: "nei, fy faen. nå har han funnet en eller annen lur metode for å få det til å se ut som om han ikke stirrer på meg."

Var jeg uheldig nok til å gå på do samtidig som en av disse psykopatene, så forstod jeg at det kom til å bli en del rykter av det.

Så det jeg lurer på er følgende. Jeg vet at det å være så opphengt i at andre mennesker stirrer på deg, når de faktisk ikke gjør det, er tegn på noe som kan være en sinnslidelse. Enten en angstlidelse, eller noe lignende.

Men når jeg har googlet denne oppførselen så er svaret jeg vanligvis får tilbake at disse menneskene bare er ekstremt innbilske.

Så jeg lurer egentlig på hva som kan være riktig. Galskap eller idioti? Uansett er denne oppførselen ekstremt farlig, siden de kan finne på å skade noen basert på ideer som ikke har noen rot i virkeligheten.

Bare sånn at det og er sagt: jeg har også en god del historier om mennene som jobbet der og, og i mange tilfeller var ikke de det fnugg bedre. Forskjellen er bare den at det er kvinnfolkene som i en stor grad har spredd disse vrangforestillingene sine om meg til omverdenen, uten at jeg har hatt en mulighet til å forsvare meg.

[otilie]

har opplevd lignende ting selv, bare på skolen da (høyskole. så folk burde ha blitt ferdig med 14iss alderen da). en i klassen drev å maste på ei venninne av meg, på sms, han ringte, facebook-chaten osv osv... veninna mi ble så lei tilslutt at hun begynte å overse ham.

Da la han ut rykter til andre om at veninna mi overså ham fordi hun var forelska i ham og ikke turte å snakke med han.

Senere hadde visst enda ei jente ifølge han blitt forelska i han og.....

Også var det noen som hadde skrevet noe stygt på bilen hans (bare sånn i snøen. sikkert noen rampete fjortissunger bare). Han tok seg SÅ nær av det, og var bombesikker på at det var meg og veninnen min som hadde gjort det... han fortalte andre personer at vi hadde gjort dette...

Nå har ikke han ødelagt såpass mye for oss at vi bare vil slutte, men det har vært mye mer drama med han og. Vet hvor slitsomt det er.

Jeg skjønner virkelig ikke hvordan han kan inbille seg sånne ting, og hvorfor han har behov for å fortelle sånne ting til andre mennesker, når han bare TROR det....

det må jo være noe galt...

er omtrent ingen som liker han i klassen, pluss andre folk vi kjenner på studiestedet...

og selvfølgelig tror han at det er alle andre det er noe galt med, ikke han. At det er derfor ingen vil finne på ting med han, eller være på gruppe med han osv....

[splrf]

har opplevd lignende ting selv, bare på skolen da (høyskole. så folk burde ha blitt ferdig med 14iss alderen da). en i klassen drev å maste på ei venninne av meg, på sms, han ringte, facebook-chaten osv osv... veninna mi ble så lei tilslutt at hun begynte å overse ham.

Da la han ut rykter til andre om at veninna mi overså ham fordi hun var forelska i ham og ikke turte å snakke med han.

Senere hadde visst enda ei jente ifølge han blitt forelska i han og.....

Også var det noen som hadde skrevet noe stygt på bilen hans (bare sånn i snøen. sikkert noen rampete fjortissunger bare). Han tok seg SÅ nær av det, og var bombesikker på at det var meg og veninnen min som hadde gjort det... han fortalte andre personer at vi hadde gjort dette...

Nå har ikke han ødelagt såpass mye for oss at vi bare vil slutte, men det har vært mye mer drama med han og. Vet hvor slitsomt det er.

Jeg skjønner virkelig ikke hvordan han kan inbille seg sånne ting, og hvorfor han har behov for å fortelle sånne ting til andre mennesker, når han bare TROR det....

det må jo være noe galt...

er omtrent ingen som liker han i klassen, pluss andre folk vi kjenner på studiestedet...

og selvfølgelig tror han at det er alle andre det er noe galt med, ikke han. At det er derfor ingen vil finne på ting med han, eller være på gruppe med han osv....

Kjenner til dette ja, det er som å lese om disse menneskene. Og det er helt sant: Det er utrolig hvordan enkelte kan finne på å si så mye rart om en person, når de kun tror noe.

Det burde jo ringe en bjelle for folk når... vel, i de to årene jeg jobbet der, så snakket jeg kanskje med disse menneskene i totalt.... fire timer i løpet av to år? Resten av tiden brukte de på å sniklytte på meg når jeg snakket i telefonen, spionere på meg når jeg ikke jobbet etc. Og med dette så kunne de med hundre prosent sikkerhet fastslå hvem jeg er. Det er ganske imponerende. Min erfaring er at det trengs litt mer enn fire timer på å bli kjent med en person, og man lærer vanligvis ikke så mye av å spionere på noen, spesielt ikke hvis personen du spionerer på er klar over hva som skjer.

Jeg tror rett og slett bare at de har det voldsomt vondt med seg selv. Det er ett eller annet behov de ikke får oppfylt, og da tar det det ut over andre. Kanskje de aldri var populære, kanskje de aldri har fått muligheten til å vokse skikkelig opp, og de sitter ennå fast med en fjortismentalitet, og resten av verden rundt de har vokst opp. Kanskje de sliter med å finne kjærligheten. Det er ikke godt å si, men jeg håper virkelig at noen som kjenner disse menneskene kan skaffe de den hjelpen de trenger. Mest av alt er jeg bekymret for de, fordi jeg vet at slik oppførsel er et tegn på at de har det vondt. Jeg er nok ikke den første (eller siste) personen de kommer til å dikte opp ting om, så noen må si ifra.