Jeg har blitt så redd...

[AnonymBruker]

Hei.

I den siste tiden har jeg slitt med en helt forferdelig redsel. Det går ikke på noe som har med det sosiale å gjøre. Jeg er fortsatt like glad i mennesker og jeg har mine faste og nære rundt meg. Jeg går på jobb og er ute på fritiden med folk jeg bryr meg om. Problemet mitt er at når jeg er alene, så er jeg redd. Livredd... Jeg er ikke redd for noe som "ikke er der" om dere skjønner. Ikke spesielt mørkeredd heller. Jeg er redd for at noe skal skje. Jeg kan prøve å liste opp de tingene som sliter mest på meg, bare sånn at dere kan få ett innblikk i hva jeg frykter:

- Jeg er redd for at noe skal falle ned fra himmelen. (Dette er noe som sliter veldig på meg fortiden. Jeg våkner opp av at jeg har drømt at ting faller ned rundt meg. Alt fra fly, bomber, meteorer, lyn o.s.v)

- Jeg er redd for at vi faktisk nærmer oss jordas undergang. (Vet at mange mener dette er en irrasjonell frykt og det var det hos meg også, før, men nå er det ett altoppslukende tema som surrer inn i hodet mitt.)

- Jeg er redd for å skade noen fysisk.

- Jeg er redd for alle typer dyr.

- Jeg er redd for at jeg snart skal dø.

. Jeg er redd for å lage mat. (Denne frykten bunner ut i at jeg er redd for å brenne meg eller at noe av utstyret skal bli ødelagt og skade meg. Sånn som at bladene på miksmasteren skal slite seg løs og treffe meg f.eks...)

- LIVredd for insekter. (Det har jeg heller aldri vert før.)

Det som er spesielt med dette er at det kom som "julekvelden på kjerringa". Jeg har ALDRI vert slik før. Alltid vert selvsikker og modig. Nå er jeg blitt til en pingle. Jeg utfører jo flere av mine frykter daglig, men jeg gjør det med en vond klump i magen og en evig redsel.

I bunn og grunn så har det slått meg at jeg kanskje lider av noen form for depresjon og burde oppsøke lege, men jeg er veldig interessert i å høre deres meninger om dette. Kan dette dreie seg om depresjon selv om jeg klarer å opprettholde mitt sosiale liv slik som før? Er det noe vits i at jeg kontakter lege angående dette? Noen som har det likedan?

[Gjest Gjest]

hei Uff dette hørtes ikke noe godt ut for deg, synes du skal ta kontakt med lege og få en videre utredning hos spykolog kanskje.. det høres ut som du lider av angst. er det noe traumatisk som har skjedd det i det sisste som kan ha satt i gang dette? mistet en nær,eller vært i bilulykke el lignende? Håper du får hjelp og at det ordner seg Stor klem

[AnonymBruker]

Takk for svar.

Jeg vet ikke? Jeg har aldri hatt det sånn før, så jeg klarer på en måte ikke å gjenkjenne følelsene jeg sitter med nå... Kan ikke huske å ha opplevd noe spesielt traumatisk i det siste heller? Ingen dødsfall eller ulykker. Har bare blitt sånn. TS

[Ethereal]

Synes det høres mer ut som du har angst, men så går også angst og depresjon ofte hånd i hånd. Ta kontakt med fastlegen din og få henvisning videre til psykolog.

[pantora]

Enig med de andre her i at det høres mer ut som angst enn som en depresjon.. Anbefaler deg å ta en prat med legen din.

[vaniljepiken]

Høres ikke ut som om du har det noe bra. Angst kommer ofte i kjølevannet av en depresjon.

Hadde det slikt selv for noen år tilbake. Selv følte jeg meg ikke deprimert, kjente bare en sterk angst, hvorpå legen forteller meg at angst og depresjon ofte henger sammen. Dette kunne jeg ikke forstå, fordi "jeg var da ikke den typen som var deprimert, jeg var jo så sosial og omgjengelig"!

Tok til meg hva legen sa om at en depresjon i bunnen ofte utløser angst. Kjente på det, leste om det, og kjente meg igjen. Jeg hadde en depresjon, og den hadde jeg faktisk hatt i mange år uten å være klar over det.

Nå er historien slik at jeg har en alvorlig kronisk sykdom, som er veldig slitsom å leve med, derfor fikk jeg utløst disse psykiske lidelsene.

Kontakt fastlegen din. Kanskje du kommer deg unna med bare noen samtaler hos han, eller han henviser deg til en psykolog.

Lykke til!

[AnonymBruker]

Noe må jeg iallefall gjøre med det, det vet jeg selv, er bare så utrolig tiltaksløs... Skjønner jo selv at jeg ikke kan gå sånn hær over mye lengre tid da det tar knekken på psyken min. Blir helt utslitt.