Min historie. Sosial Angst. [Jente,19]

[Gjest EkstremtSjenert]

Hei.

Beklager mye tekst.

Jeg har siden jeg var rundt 9 år gammel vært inn og ut hos BUPA og psykolog grunnet bekymringsmeldinger fra mine foreldre som gjaldt mistanke om depresjon og muligens Aspergers Syndrom.

Hos den første psykologen ble jeg bare såvidt vurdert, og jeg ble videresendt omtrent med en gang til BUPA.

På BUPA hadde jeg 2 psykologer. Hos den ene fylte jeg bare ut en hel del spørreskjemaer, og det eneste hun fant ut var at jeg hadde matteproblemer, men at jeg ellers lå på normalen på andre ting(Tok mange forskjellige tester på reaksjonsevne og diverse). Også sa hun at hun egentlig ikke kunne gjøre noe mer for meg. Jeg mener å huske at hun begrunnet det med at jeg var for lite aktiv i samtalene.(Skulle kanskje lyst en lampe på det tidspunktet)

Moren min var ikke fornøyd, og overtalte meg til å få en annen psykolog. Denne gangen kom jeg til en mann som bare grilla meg med diverse kristne spørsmål om synd(Jeg var 10 år gammel), hvos jeg satt skjelvende og stammende og prøvde å forklare så godt jeg kunne. Og han insisterte stadig på at han ville filme samtalene våre, selv om jeg tydelig sa ifra at jeg ikke ville det. Dermed, på bakgrunn av at moren min til stadighet syntes jeg burde testes for Asperger, så dro han fram noen kort med bilder av mennesker som var glade, triste, sinte o.s.v. Jeg bestod visst testen med glans, og ble sendt hjem.

Etter dette var jeg passe lei av psykologer, og det gikk noen år før foreldrene mine igjen nevnte på at de syns jeg ikke klarte meg så bra sosialt. Og siden jeg var 16-17, så hadde jo jeg også begynt å merke at jeg syns det var vanskelig å få kontakt med andre, blant annet fordi jeg var redd for dem. Så jeg fikk time hos en "Helsesøster i psykisk helsetjeneste for barn/unge" i min kommune.

Første samtalen var ganske avslørende, siden jeg begynte å hulke og gråte nesten med en gang jeg fikk satt meg ned i stolen. Og etter en hel del samtaler, og etter mye research fra min side, fant vi ut at jeg mest sannsynlig hadde ganske sterk Sosial Angst/Sosial Fobi, og at jeg tidligere mest sannsynlig hadde hatt en lett depresjon. Alle Sosial Angst-symptomene stemte 99% på meg. Dermed startet hun kognitiv terapi med meg, men jeg klarte rett og slett ikke å gjennomføre det. Jeg klarte en periode å bo hos farmoren min, og startet på en skjermet bedrift hos Fønix Kompetansesenter, men hver dag ble dessverre et mareritt for meg, så jeg sluttet og flyttet hjem igjen.

Etter dette avsluttet jeg også samtalene hos den daværende psykologen, og jeg ble henvist videre til Vestfold DPS. På dette tidspunktet følte jeg meg litt fortapt.

Så, en stund etter startet jeg i samtale hos en fjerde psykolog. Og så ble jeg vurdert på nytt, og også der også kom h*n fram til at jeg mest sannsynlig hadde sterk Sosial Angst, etter en del spørsmål og tester. Og jeg fikk bedskjed om at jeg stod i fare for å utvikle Unnvikende Personlighetsforstyrrelse. H*n har planlagt å starte kognitiv terapi med meg igjen.

Så min situasjon nå er at jeg ikke går på skole, har ingen jobb og ingen venner. Jeg bor hjemme, og jeg vet veldig godt selv at det absolutt ikke er en ideell situasjon. Det hjelper heller ikke at jeg har en selvtillitt på bånn. Det høres kanskje litt patetisk ut, men jeg gråter meg noen ganger i søvn om kvelden. Og får jeg ett blikk av en fremmed jeg syns minner om et dømmende blikk, så er det som å få en murstein i hodet, og jeg blir fortvilet resten av dagen.

I tillegg hjelper det ikke på selvtilliten min når faren min stadig vil ta opp situasjonen min med meg, og mener at alle psykologene og alle fra NAV ikke behandler saken min riktig. Det er akkurat som at han ikke er fornøyd med diagnosen Sosial Angst, han vil gjerne at de skal teste meg igjen og igjen for Aspergers, fordi det har han og mamma lest om. Og hver gang han sier at han merker kjempegodt på meg at jeg oppfører meg "spesielt" (Det skal sies at han er en særdeles spesiell person selv, og han liker spesielt godt å ta opp dette med at han tror jeg er autistisk etter at han og jeg har hatt en uenighet) så føler jeg meg enda svakere, enda mer patetisk, og enda mer mindreverdig.

Jeg har forresten også en bror som har Aspergers, og det merkes veldig godt. Jeg har jo blant annet fått et par trusler med kniv, og et klask på kinnet attpåtil.

Hvis du leser enda, så er du mer enn velkommen til å eventuelt dele erfaringer og komme med et tips eller to. Jeg bare måtte få skrivd ned noen tanker et sted, for jeg har ingen andre å snakke med. (Patetisk)

[AnonymBruker]

Heihei.

Høres ut som du har gått igjennom mye. Har dessverre ingen tips, men vil si du minner om en sterk jente som virkelig har klart seg godt til tross for hvordan hverdagen din er. Sliter med depresjoner og sosial angst selv, har ikke fått diagnoser på det siden jeg aldri har søkt hjelp. Av og til kunne jeg ønske foreldrene mine ville vært som dine og faktisk forstått at jeg sliter. Føler meg veldig ignorert...

Takk for at du delte din historie. Håper alt ordner seg til slutt.

[Gjest EkstremtSjenert]

Heihei.

Høres ut som du har gått igjennom mye. Har dessverre ingen tips, men vil si du minner om en sterk jente som virkelig har klart seg godt til tross for hvordan hverdagen din er. Sliter med depresjoner og sosial angst selv, har ikke fått diagnoser på det siden jeg aldri har søkt hjelp. Av og til kunne jeg ønske foreldrene mine ville vært som dine og faktisk forstått at jeg sliter. Føler meg veldig ignorert...

Takk for at du delte din historie. Håper alt ordner seg til slutt.

Tusen takk for støtte.

Det er ikke lett å søke hjelp, nei. Spesielt ikke når man har sosial angst. Og jeg håper ting ordner seg for deg også!

[Gjest finurlig]

Heldigvis så har du venner her

Håper alt ordner seg til det beste for deg!

Lykke til