Jeg har det Forferdelig

[AnonymBruker]

Jeg vil ikke si for mye, ønsker ikke at dette skal bli sporbart.

De siste årene har jeg bodd alene. Jeg er i beynnelsen av 20 årene, har ikke fast jobb, ikke utdannet, går under nav.

Den siste tiden har gått enortm fort, og jeg husker ikke så mye av den. Nesten litt skummelt. Har kjæreste, men ingen ordentlige venner. Er alt for mye alene, og får derfor alt for mye tid til å tenke også. Venter på psykolog, men synes det er urimelig lang ventetid. Har hatt lyst til å dø for å bare slippe, men jeg er for feig til å gjøre noe med den saken, siden jeg er redd for hva som kan skje med meg etterpå.

Jeg er nummer 2 i en ganske stor søskenflokk, og eldst av jentene.

Har fullført et par ulike linjer, og har et år med folkehøgskole bak meg. Har også jobbet litt.

Skal begynne med påbygg neste år. Vil få studiekompetanse sånn at jeg kan komme inn på universitet senere, men vet ikke om jeg er klar for det mentalt.

Føler egentlig ikke at jeg har hatt noen ungdomstid, eller noen barndom. Jeg husker veldig lite, og det er mest vonde ting jeg husker.

Ble det krangel hjemme, var det jeg som fikk juling, med mindre brødrene mine kunne stadfeste at det var den utspekulerte søsteren min som var stygg. Mamma hadde sin yndling.

Jeg var også den som sa henne imot, det tålte hun ikke. Fikk ofte et slag i ansiktet for småting. Hun kunne også finne på å lugge. I full offentlighet pleide hun å klype, siden folk ikke kunne se det. Hvis jeg ikke oppførte meg som hun ville, hvisket hun alltid trusler som "bare vent til du kommer hjem". Det jeg hatet var den fuktige ekle dampen som kom fra ånden hennes. Æsj! Hater hvisking på grunn av det.

på skolen slo jeg meg ofte vrang. Av medelever, lærere og hjemme fikk jeg høre at jeg var dum. Til slutt trodde jeg også på det.

Det skulle ta noen år før jeg fikk det motbevist. de siste årene har jeg nemlig ligget over 5 i snitt.

på ungdomsskolen leverte jeg blankt på tentamener og skulket timer. Gjorde ikke lekser. Gikk heller kveldsturer. Jeg dreit i alt. En gang jeg kom hjem tidlig fra tentamen sa mamma "kommer du hjem før etter lunsj neste gang, får du bank". Så da begynte jeg å skulke i stedet. Holdt meg ute til det var passe seint før jeg kom hjem. Selv om det var iskaldt og jeg egentlig ikke var godt nok kledd, eller ikke hadde noe sted å gå. Juling ville jeg jo ikke ha.

Mamma fortsatte å slå til jeg var i midten av tenårene. Da ble jeg sterker, og begynte å ta igjen.

I slutten av tenårene lengtet jeg sårt etter oppmerksomhet og nærhet. Jeg hadde ingen venner, og ble mobbet så og si hver dag.

Det var da jeg begynte å chatte på nettet. Jeg møtte menn som visste å utnytte dumme og usikre jenter på hotellrom. Jeg gjorde mange ekle ting som jeg ikke ville. Selv om oppmerksomheten jeg fikk var negativ, følte jeg likevel at jeg ble sett på en måte.

At jeg kunne ha fått kjønnssykdommer, blitt kidnappet, eller drept tenkte jeg først på i ettertid. Så dum var jeg. Har sjekket meg hos lege, og heldis fikk jeg aldri noe. Dette sluttet jeg med da jeg møtte kjæresten min.

Har i grunn aldri snakket med noen om dette, for jeg føler ikke at jeg kan, men samtidig gjør det veldig vondt. Jeg flyttet på meg for å studere igjen, og for å være nærmere kjæresten. Det har blitt en midlertidig redning for meg. Har fått familien litt på avstand, og kommet meg litt vekk fra der jeg vokste opp.

Det var også denne tiden jeg virkelig begynte å gjøre det bra på skolen. Men jeg slet meg ut.

De siste årene har jeg ikke gjort noe jeg har hatt lyst til. Bare ting jeg "var nødt til". Gjorde lekser, jobbet og ingenting annet. Hadde nesten ikke mat, men klarte det på et vis likevel.

Selv om jeg har fått noe økonomisk støtte hjemmefra, visker det likevel ikke ut de vonde minnene. Jeg har alltid kviet meg fra å spørre, fordi det alltid blir så sure svar.

Jeg går ikke ut på ting. Har ikke råd til det, noe som gjør meg mer isolet fra å gjøre ting sammen med folk. Har også vært så mye alene, at jeg sliter med å forholde meg til folk i dag. Men det er ikke det verste. Det verste er at jeg føler folk ikke synes jeg er noe verdt.

Forholdet mitt til mamma er veldig merkelig. Jeg kommer ingen vei, selv om jeg gjerne skulle ha kommet til en forsoning. Hun er av den typen som ikke kan/vil se sine egne feil.

En episode jeg er veldig sint på, er da hun fikk meg til å falle ned trappa. hun gjorde det ikke med vilje, men jeg blir så sint når hun ikke kan innrømme at det var hennes feil. Hun har nemlig alltid hatt en stygg "Jeg skal først" måte å være på.

Jeg var på vei opp, hun på vei ned. Det var plass til begge i trappen. Jeg gikk på den tynneste innerste siden av trinnene forå ikke ta for mye plass, mens jeg holdt meg i gelenderet. Jeg var halveis oppe. "Gå ned med deg, du er i veien"! Et eller annet sånt lød det fra henne. hun hadde lillesøsteren min som var baby på armen. Hun ville få meg til å slippe, og jeg mistet grepet, falt bakover, slo hodet i noen trinn, og falt på gulvet. Pappa så aldri dette, fikk bare hennes versjon. Når jeg har konfrontert henne med dette, sier hun at jeg påstår at hun dyttet meg. Det er noe helt annet enn det jeg sa. Jeg slapp ikke det j**** Gelenderet heller. Det var hun som fikk meg til å slippe. Jeg var liten, og ble redd når hun kjeftet.

[AnonymBruker]

Kan også nevne at Jeg har tenkt på å bryte kontakten, men på en måte trenger jeg hjelp hjemmefra også, men vil samtidig ikke ha noe hjelp hjemmefra. Drømmen i dag er å få et selvstendig liv og klare meg selv.

Det at ting bare er glattet over og at vi ikke kan snakke om ting på en ordentlig måte har gjort at vi har et veldig merkelig forhold i dag. Kanskje skal jeg bare forsone meg med at mamma er en person som hverken kan eller vil se feilene sine?

Hun vet selvfølgelig ingenting om Det som skjedde mellom meg og de jeg møtte heller. Det får hun aldri vite. Jeg synes ikke hun har noe med det, men at jeg skammer meg over meg selv er det ingen tvil om.

[AnonymBruker]

[Gjest Surrehodet]

[_Ulve-elsker_]

[Gjest finurlig]

Sender deg masse klemmer og positive tanker! <3

[Crow Jane]

Hvilken rolle hadde din far i dette? Kan du vente noen støtte fra han?

[AnonymBruker]

Hvilken rolle hadde din far i dette? Kan du vente noen støtte fra han?

Han bryr seg heller ikke om hvordan jeg har det. Både han og hun nekter for at ting har skjedd, men han har aldri sett de styggeste episodene, fordi han ikke var hjemme.

[AnonymBruker]

Jeg skal snart til psykolog. Ventetiden har vært lang, men om under to uker får jeg samtale.

Har begynt på skolen igjen nå. Mamma og pappa er ikke de beste å snakke til. De bagatelliserer alt jeg kommer med, slik de alltid har gjort.

Jeg har lyst til å kutte ut kontakten til tider, men klarer det liksom ikke helt heller. Enig med en av dere som skriver her over at mamma aldri skulle hatt barn.

Kjenner det skal bli deilig å få servert at drittet til en fagperson, og forhåpentligvis få litt forståelse denne gangen. Håper jeg skal få tømt hodet mitt, og få sortert og kontroll på tankene mine. Å gå gjennom et det jeg vil kalle et helvette over 20 år, er alt for lenge.

Det eneste jeg er redd for nå, er at de negative tankene mine skal slite så mye på meg at jeg ikke klarer å gjennomføre, men samtidig tenker jeg at jeg har ikke noe valg. Jeg vil ha et bedre liv.

[Gjest Surrehodet]

Du kommer videre

Skolen fullfører du og du finner den rette utdannelsen etter hvert.

Når det gjelder dine foreldre, kanskje du bør distansere deg litt fra dem en periode? Og ikke diskutere ting som sliter på deg?

Godt du endelig har fått time hos psykolog, velg å bruke timene der konstruktivt.

[Gjest *Røyskatt*]

Jeg ville brutt kontakten, selv om det er vanskelig og fryktelig skummelt. Jeg har selv brutt med en forelder, og livet mitt er bedre uten kontakt.

[AnonymBruker]

Drit i de, slutt og tenk så mye på det, kutt ut kontakt med ALLE som har behandlet deg dårlig, ev ha litt overfladisk kontakt.

Fokuser på positive tanker, sett deg mål for veien videre og ta ett skritt av gangen. Det var de som gjorde feil mot deg og nå skal du bruke dine ressurser og din livserfaring til noe som er POSITIVT.

[AnonymBruker]

Drit i de, slutt og tenk så mye på det, kutt ut kontakt med ALLE som har behandlet deg dårlig, ev ha litt overfladisk kontakt.

Fokuser på positive tanker, sett deg mål for veien videre og ta ett skritt av gangen. Det var de som gjorde feil mot deg og nå skal du bruke dine ressurser og din livserfaring til noe som er POSITIVT.

Er det jeg mange ganger har lyst til. Har ikke engang lyst til å motta økonomisk hjelp, selv om jeg sulter neste uke før jeg før penger igjen.

[AnonymBruker]

Ting gikk litt skeis i starten av skolen nå. Vet ikke om jeg kan kare å få de karakterene jeg trenger dette semesteret, men da tar jeg eksamen på nytt. HAr hatt noen runder hos psykologen nå. Om det blir bedre etter hvert gjenstår å se, men jeg lengter etter en bedre hverdag, og det er det som driver meg, og får meg til å prøve videre.