Når ALLE dørene er stengt

[AnonymBruker]

Hei

jeg er en jente på 23 år, jeg fra tidlig alder ble sendt til psykriater, allerede som 5 åring! jeg ble banket hjemme foreldrene mine skilte seg flere ganger, jeg ble tvunget til å jobbe i familien bedrift, og mobbet på skolen i alle år.

jeg har slitt med å fortelle folk om mine lidelser, og mine foreldre nektet meg psykisk hjelp som barn.

ALLE dørene mine er stengt, jeg kan ikke gå ut fordi jeg har sosial angst, jeg kan ikke drive med lidenskapen min fordi jeg ikke har råd, jeg kan ikke jobbe, ikke være noe særlig sosial, og kommer ingen vei, jeg er lei av å bytte leger og alle er de like dårlige.

jeg har de siste 6 åra slit med forkjølelse, virus, bihuleinfeksjoner, lungebetendelser, monokolose osv osv..

så siden jeg er så syk har jeg verken råd, energi eller tør å gjøre aktiviteter som kan gjør meg frisk.

og når man først kommer inn til psykolog har man pokker meg bare 45 minutter på å lufte alle problemene man har holdt inne i 23 år!

jeg klarer bare såvidt komme meg oppå før jeg igjen får en fysisk sykdom, deprisjonen, angsten og de andre psykiske lidelsene holder meg nede og det er ikke noe jeg klarer å gjøre med, selv om jeg så gjerne vil, fordi jeg rett å slett ikke har en kropp som kan gjøre meg frisk.

noen forslag?

er lei av å bytte lege.

lei av å gå til psykologer som ikke kan driten.

lei av pencellin kurer.

lei av alt jeg "kunne" gjord.

det sies at når eg dør stenges så åpnes et vindu, ja takk kan noen vise meg det vinduet =)

[Gjest Gjest]

Jeg har noe lignende erfaringer en deg bortsett fra at mine foreldre skilte seg ikke.

Har vært langt nede, fysisk og psykisk. Så langt nede jeg tror jeg kunne vært uten å ta "siste steget" for å si det slik. Fikk ingen hjelp av lege på noe vis. Møtte psykologer som var mer opptatt av å prate selv en å la meg få "tømme ut litt". Begeret var fult.

Som jeg forklarte til en av psykologene jeg var hos. Det føles som jeg er lukket inne i et lite rom med mange dører som er låst. Jeg finner ikke veien ut og klarer ikke se løsningen selv.

Da var jeg på bunnen.

Jeg klarte komme meg opp igjen på egenhånd. Kom vel til den beslutning at får jeg ikke hjelp så må jeg hjelpe meg selv. Så ille som jeg er ønsker jeg ikke være, jeg nekter å godta at jeg skal være slik i fremtiden. At andre skal få ødelegge mitt liv. Jeg skal komme meg opp selv. Tro på meg selv, ha tillitt til mine valg, stole på at det jeg gjør er det riktige for meg.

Kan ikke si det var en kortvarig og lett kamp for da lyver jeg grovt. En må bruke all den vilje og stahet en har for å gå videre når motgangen kommer. For ja,, det er mye motgang i starten mange nedturer mange tilbakefall. Men tro meg,, det går bedre etterhvert.

Start med små steg, litt om gangen. Sett deg små mål. I sterten må det være ting du vet du mestrer, for så å utvide litt lengre og sette nye mål.. litt om litt. Ikke gi deg selv om du får tilbakefall, reis deg opp og prøv på ny. Det er mulig, men det tar tid,, av og til lang tid. En må bare ikke gi opp.

Jeg SKAL klare å komme meg ut av det, det går bedre neste gang. Etterhvert går det også letttere selv om det er vanskelig å tro i starten.

Er også viktig å ikke se på seg selv som svakelig, sykelig, et offer osv. Tenk opsitivt om deg selv.

Pass også på å ros deg selv for alle fremskritt uansett hvor små de måtte være. Vær stolt over at du kom litt lengre en du greide det tidligere.

Snu neggativitet til positive ting er også viktig. IKKE tenk på alt du ikke kan gjøre, men på ting du KAN gjøre er en start.

Jeg kom meg ut av mitt lukkede rom med bare låste dører. Fra å ha få panikkanfall bare ved tanken på å gå utenfor døren. Har jeg i dag ingen problem med å gå på butikken, gå ute blant folk og samtidig slappe av. Av og til får jeg litt tilbakefall, men da vet jeg at jeg har kommet meg opp igjen så ser ikke på det som et nederlag men en utfordring for å sette nye mål.

Ikke sikkert mine råd hjelper,,, men det vet du jo ikke før du har forsøkt. Det hjalp på meg, kanskje det hjelper litt på deg også