Jeg kommer aldri over mobbingen

[Gjest Bomullsdott]

Jeg ble mobbet på barneskolen og på ungdomsskolen. På ungdomsskolen var det mer indirekte mobbing, mens på barneskolen var det mer direkte.

På barneskolen hadde jeg kjempemange venner og var blant de mest utadvente i klassen, men jeg ble mobbet hvor enn jeg gikk. På skolen, på fritidsklubb og i svømmehallen. Jeg turte ikke å bevege meg ut av huset mer, og begynte å isolere meg. Jeg ble redd for å gå ut av døra, fordi jeg ikke ville bli mobbet. Jeg gikk bare på skolen, fordi det måtte jeg. Venner spurte om jeg ville være med ut, men jeg avslo, gang på gang. Jeg orket ikke, fordi jeg begynte å bli ødelagt på innsiden. Derfor mistet jeg alle vennene jeg hadde.

De to siste årene på barneskolen var jeg veldig ensom og satt stort sett for meg selv. Jeg hadde ingen venner igjen. Det var her angsten begynte. Angsten for andre mennesker. Jeg ble så vandt til å være for meg selv, og jeg unngikk alle mennesker. Det var starten på et veldig stort problem. På leirskolen i 7. klasse fikk alle mange venner, men ikke jeg. Jeg hadde utviklet sosial angst, så jeg ble ikke kjent med noen der.

På ungdomsskolen ble jeg heller ikke kjent med noen, nettopp fordi jeg ikke klarte pga angsten. Men mobbingen var visst ikke over her. Gutter i klassen min slang dritt til meg, kalte meg stygge ting og var ute etter å ta meg psykisk. De kastet frukt på meg i klasserommet og gjorde bare narr av alt jeg sa og gjorde.

Nå går jeg på videregående i 2. klasse. Mobbingen er heldigvis over, men jeg er ødelagt av det. Jeg sliter både med angst og depresjon, selv om mobbingen er over. Jeg går til psykolog. Men uansett hvor mye jeg snakker med henne, er det noe som alltid vil plage meg.

Jeg kommer aldri til å bli glad i meg selv. Jeg føler at det er noe alvorlig galt med meg. Hvorfor skulle jeg ellers bli mobbet? Det må være en grunn til at de valgte akkurat meg. Disse tankene blir jeg aldri kvitt. Jeg klarer ikke å gå videre. Fordi jeg forstår ikke hvorfor akkurat jeg ble valgt til mobbeoffer. Har dere noen tips for å takle disse tankene? Jeg føler meg så teit, dum, stygg, mislykket og rar. Jeg har fått angst for andre mennesker, jeg føler at alle syns jeg er kjempeteit. Hvorfor skulle de mobbe meg hvis jeg var normal og som alle andre?

Feter ut det som er selve spørsmålet :gjeiper:

[AnonymBruker]

Jeg vet virkelig hvordan du har det, men jeg kan ikke si noe annet enn at barn velger ut på en helt sær måte. Men de fleste som blir mobbet blir det fordi de ikke tar igjen. For min del så var det fordi jeg tydeligvis var stygg og tykk. For å være helt ærlig så kommer jeg aldri over det. Jeg er ekstremt usikker og klarer ikke se noe positivt med meg. Jeg prøver så godt jeg kan, men det er ekstremt vanskelig.

Jeg kommer ikke med noe råd, men vil bare fortelle deg at du ikke er alene.