Gå til innhold

Fremhevede innlegg

Gjest Barnlystne meg
Skrevet

Jeg er nå 20 år, og har fryktelig lysst på barn. Har sluttet på pillen, men vil vente til høsten med å prøve, da er jeg forresten 21. Er det noen her som har synspunkter på å bli gravid så tidlig?

Og er det noen som har fått barn i ung alder og som har noen erfaringer å komme med? ..lurer litt på dette... Det er også samboeren min sitt største ønske at vi snart får barn :P (men blir ikke presset av ham alltså, har ingen ting med det å gjøre!)

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Hvorfor ikke? Dere skal ikke ha andres tilatelse! Dere er voksne og kan ta egne avgjørelser.

Det man på passe godt på når man vil ha barn er jo om man har normal/ordnet økonomi og husvære som er plass til et barn.

Det koster nemmelig! :wink:

Skrevet

Hvorfor ikke? Dersom dere føler dere klare, så "go for it!"

Er like gammel som deg og jeg (og sambo) vil også ha barn. Tenkte også å prøve å bli gravid i sommer eller til høsten. Da blir jeg 22 når barnet blir født. Dessuten får jeg enda bedre tid til å tenke over det.

Hvor kommer du fra? Bor ca 10 min fra Oslo jeg. Moro at det er fler her som er i samme situasjon. Ingen av mine venninner har fått barn ennå, men en av oss må jo være først. Jeg har hatt noen tantebarn å øve meg på da.

Skrevet

Jeg er 22 og venter min andre. Bare dere har fast ok økonomi, en plass og bo, så går det praktisk bra! Men vær klar over at det er mye mer arbeid og mye mer slit enn du tror, og du kommer ALDRI tilå fåtilbake ungdomsårene! Dersom alt dette er greit er det vel bare å sette i gang! :)

Skrevet

Da jeg leste overskriften trodde jeg du var 15/16 år! :ler:

Ellers er jeg enig med svarene over. Sett igang om dere føler dere klar og har orden i økonomien.

Gjest Barnlystne meg
Skrevet
Hvorfor ikke? Dersom dere føler dere klare, så "go for it!"

Er like gammel som deg og jeg (og sambo) vil også ha barn. Tenkte også å prøve å bli gravid i sommer eller til høsten. Da blir jeg 22 når barnet blir født. Dessuten får jeg enda bedre tid til å tenke over det.

Hvor kommer du fra? Bor ca 10 min fra Oslo jeg. Moro at det er fler her som er i samme situasjon. Ingen av mine venninner har fått barn ennå, men en av oss må jo være først. Jeg har hatt noen tantebarn å øve meg på da.

Jepp, samma her! Men jeg bor på Vestlandet. Mange av jentene på min alder har fått unger/er gravide her jeg kommer fra, så kanskje det er mer normalt enn jeg tror -det å ønske seg barn i ung alder?!

Vi tenkte å begynne prøvingen i oktober, slik at jeg i alle fall blir ferdig med tredje året på utdanningen min. Da har jeg 1 år igjen med bare 1 fag, så det kan jeg kanskje ta mens jeg går hjemme med ungen! Sånn sett er det ganske greit å få barn når man studerer (med tanke på at man kan gjøre seg ferdig med 1 år mens man får utbetalt fødselspenger..)

Uff, nå hørtes det å få barn veldig "økonomsk" ut, det var ikke hensikt å fremstille det slik.. :oops:

Men hvilken situasjon er du i? Jobber du eller studerer du? Bare litt interessert..

Samboeren min jobber og får bra betalt, så det skulle nå gå bra...tror jeg.. Å, det er så mye å tenke på! :wink:

Skrevet

Jeg studerer. Håper på å fullføre tredje året jeg også (da har jeg også et år igjen). Da blir det ikke så vanskelig å begynne på'n igjen når permisjonen er ferdig.

Sambo jobber og tjener greit han og! Jeg har tenkt mye på de økonomiske forholdene rundt det å få barn og jeg tror det vil gå helt greit. Dessuten har sambo gode muligheter til å passe den lille.

Håper alt klaffer, men det vet man jo aldri. Sambo har barn fra før, så han "fungerer" hvertfall. Følger mye med på disse sidene, barnimagen.no og jeg leser alle GRAVID bladene jeg kommer over (norske, svenske og danske). Prøver å samle mest mulig informasjon, så jeg vet hva jeg går til. Typisk meg. Må planlegge alt.

Jeg har faktisk hørt veldig mye positivt fra de som har fått barn tidlig, så det er hvertfall betryggende.

Har ønsket meg barn i snart ett år, men har ventet av pratiske årsaker. Vi har fått oss en pus da. Han er jeg så ufattelig forelsket i og ikke angret en eneste da på det. :D

Jeg føler meg klar til å få barn. Jeg er ferdig med å drikke meg full og dra på byen. Jeg føler at det er på tide å begynne en ny epoke i livet mitt.

Kjærsten er litt for og imot. Han vil at jeg skal bli ferdig med utdannelsen først. Likevel sier det er jeg som har oversikt og må vurdere det selv. Han sier at han gleder seg og at vi vil kose oss masse. Jeg har helt dilla da. Prøvd å tone ned litt i det siste i og med at det er en stund til vi skal prøve, men må innrømme at jeg sliter med å styre meg.

Gjest Barnlystne meg
Skrevet

hehe.. kjenner meg så godt igjen i det du skriver, lala!! Jeg leser også alt jeg kommer over om graviditetsstoff, men kjøper ikke bladet Gravid for da hadde det gått rykte på bygden med en gang om at jeg var gravid.. :ler:

Vel, jeg også tenker mye på dette, og selv om jeg har brukt prevansjon blir jeg innerst inne litt skuffet hver gang mensen kommer.. Det skal ikke vere lett for oss, skal det vel?! Vi får bare vente, og håpe på full klaff til neste år!:)

Skrevet

Her hvor jeg bor nå er det sikkert hundre Narvesen og jeg kjenner ikke så fryktelig mange. Bestevenninnna mi har nok begynt å lure litt da siden jeg alltid kan så mye når vi snakker om barn og graviditet. Jeg har ikke blitt avslørt ennå og heller ikke sagt noe om planene til noen. Litt redd for reaksjonene. Ikke det at jeg lar det stoppe meg, men det er jo sårende når folk du bryr deg om ikke støtter deg da. Og jeg er redd for at det vil skje..

Jo vi er jo unge og friske osv. Men det er jo forbausende mange som sliter med å bli gravide. Det har ikke vært noe problem i min familie da. I og med at jeg går på skole hadde det jo vært supert om vi klarte å "treffe" slik at jeg rekker å bli ferdig med eksamen før fødselen.

Det hadde jo vært fint om vi hadde funnet et hus å kjøpe også. Det har faktisk de fleste jeg kjenner da. :wink:

Lykke til videre!

Om du vil, kan du jo holde meg oppdatert!

Skrevet

Alder har ingenting å si, så lenge man er voksen og føler seg klar for det! Det er minst like lang liste over fordeler ved å få barn tidlig som ulemper :D

Lykke til, uansett hva dere finner ut :vinke:

Skrevet

Spør dere selv disse spørsmålene:

Er jeg klar for å ha ansvaret for et annet menneske 24/7, 365 dager i året i tjue år fra nå?

Er jeg villig til å måtte stå opp hver eneste dag klokka 6-7 eller tidligere, selv i helger?

Er jeg villig til å gi avkall på en hel natts søvn i ca. 2-3 år?

Er jeg og kjæresten/mannen/samboeren enige om ansvarsfordelingen?

Er jeg villig til å gå igjennom en smertefull fødsel, og ikke ha 100% følelse i underlivet i nesten ett år etterpå, kanskje lenger?

Og få strekkmerker og kanskje også arr som aldri forsvinner?

Er jeg villig til å gi totalt avkall på all frihet, spontanitet og veldig mye av den tiden jeg før hadde for meg selv?

Det er flere ting man bør spørre seg selv også, men har ikke tid til å skrive alle akkurat nå...

Håper dere tenker nøye igjennom det. Joda, babyer er søte, men den er også et ansvar dere ikke kan løpe fra når den først er der.

Hilsen lykkelig snart-20-år-gammel mamma, fikk ungen rett etter at jeg fylte 19. (Tross alt er det det beste som har hendt meg!)

Skrevet
Spør dere selv disse spørsmålene:

Er jeg klar for å ha ansvaret for et annet menneske 24/7, 365 dager i året i tjue år fra nå?

Er jeg villig til å måtte stå opp hver eneste dag klokka 6-7 eller tidligere, selv i helger?

Er jeg villig til å gi avkall på en hel natts søvn i ca. 2-3 år?

Er jeg og kjæresten/mannen/samboeren enige om ansvarsfordelingen?

Er jeg villig til å gå igjennom en smertefull fødsel, og ikke ha 100% følelse i underlivet i nesten ett år etterpå, kanskje lenger?

Og få strekkmerker og kanskje også arr som aldri forsvinner?

Er jeg villig til å gi totalt avkall på all frihet, spontanitet og veldig mye av den tiden jeg før hadde for meg selv?

Du verden, det var da voldsomt. Hadde det vært så krevende å ha barn ville ikke jeg hatt noen i hvertfall...

Skrevet

Du verden, det var da voldsomt. Hadde det vært så krevende å ha barn ville ikke jeg hatt noen i hvertfall...

Jeg vet at du har 7 små, men alle opplever dette forskjellig.

Skrevet

Jeg vet at du har 7 små, men alle opplever dette forskjellig.

Bare pass på så du ikke "kveler" barna dine i selvoppofrelse da. "Martyrmødre" er veldig ødeleggende for barna.

Skrevet

Fikk barn da jeg var 20, så jeg føler at jeg kanksje har noe å si. Ja, det er tøft, spesielt hvis en ikke er mentalt forberedt slik som jeg var. Graviditeten var absolutt ikke planlagt, men når prevasjonen først sviktet var abort ikke noe alternativ. Jeg føler at jeg har gått glipp av mye som vennene mine kunne være med på, ikke nødvendigvis festingen, men heller inpulsiviteten. Men samtidig har jeg også fått veldig mye som vennene mine ikke har fått. Så det er både positive og negative sider ved det å få barn i ung alder, men det er det vel uansett.

Hvis en virkelig ønsker seg barn og er innstilt på at livet kommer til å forandre seg radikalt så ser jeg ingenting galt i å få barn i ung alder. Men en må være mentalt forberedt, for ellers blir det en veldig tøff overgang.

Selv er jeg nå 24 og gravid med nummer to, og jeg merker at min egen innstilling er helt anderledes nå fordi barnet er ønsket og planlagt. Jeg tenker på en annen måte og det gjør at ting er lettere både for meg og for de rundt meg.

Skrevet
Spør dere selv disse spørsmålene:

Er jeg klar for å ha ansvaret for et annet menneske 24/7, 365 dager i året i tjue år fra nå?

Er jeg villig til å måtte stå opp hver eneste dag klokka 6-7 eller tidligere, selv i helger?

Er jeg villig til å gi avkall på en hel natts søvn i ca. 2-3 år?

Er jeg og kjæresten/mannen/samboeren enige om ansvarsfordelingen?

Er jeg villig til å gå igjennom en smertefull fødsel, og ikke ha 100% følelse i underlivet i nesten ett år etterpå, kanskje lenger?

Og få strekkmerker og kanskje også arr som aldri forsvinner?

Er jeg villig til å gi totalt avkall på all frihet, spontanitet og veldig mye av den tiden jeg før hadde for meg selv?

Det er flere ting man bør spørre seg selv også, men har ikke tid til å skrive alle akkurat nå...

Håper dere tenker nøye igjennom det. Joda, babyer er søte, men den er også et ansvar dere ikke kan løpe fra når den først er der.

Hilsen lykkelig snart-20-år-gammel mamma, fikk ungen rett etter at jeg fylte 19. (Tross alt er det det beste som har hendt meg!)

å herregud, stakkars deg derosm du har det så fælt med barna dine. kjener meg ikke igjen i noen av tingene jeg, ikke så gale iallefall.

slenger meg på det de andre har skrevet jeg, alder har lite med saken å gjøre. fast forhold, bosted, modenhet og at du kan gi masse kjærlighet til barnet, er det som skal til:)

gled deg, det er det beste i livet, helt fantastisk:):)

Skrevet

:roll: Dere misforstår.

Jeg har det ikke fælt, og jeg har bare èn unge.

Men å få barn ER ikke en rosa, sukkersøt tilværelse, og det er det mange på min alder (og yngre) som ikke helt skjønner.

Jeg krisemaksimerer for å få dem til å tenke, for det kan jo tenkes at det blir som jeg beskrev? Man har ingen garantier for å få et englebarn som sover hele natten.

Gjest Anonymous
Skrevet
:roll: Dere misforstår.

Jeg har det ikke fælt, og jeg har bare èn unge.

Men å få barn ER ikke en rosa, sukkersøt tilværelse, og det er det mange på min alder (og yngre) som ikke helt skjønner.

Jeg krisemaksimerer for å få dem til å tenke, for det kan jo tenkes at det blir som jeg beskrev? Man har ingen garantier for å få et englebarn som sover hele natten.

ok da forstår jeg:) ja du har jo rett, ingen vet hvilken unge de får. men som regel går det helt fint, og man sliter jo enten man er 20 eller 40:)

Iset

Gjest Barnlystne meg
Skrevet

Jeg tror at vi som her ønsker oss barn her, har tenkt igjennom alle følgene det medfører, som våkenetter og ansvar, men jeg tror gleden over å skape et lite menneske overskygger det. Eller så hadde vel ikke så mange kvinner fått mer enn 1 barn, viss det var så gale? Men jeg takker selfølgelig for alle tilbakemeldingene jeg har fått! :D Man må tåle å høre "ulempene" ved å få barn tidlig, som det positive! (men av og til synest jeg ulempene blir prioritert når det er snakk om unge mødre).

Det er selvsagt forskjell på det å planlegge prøvingen, enn å bli plutselig gravid uten å ha tenkt seg det. I den situasjonen tror jeg nok det positive blir overskygget av reddhet og fokusering på det negative. De som bryr seg om at fødselen er vond og at man får strekkmerker, de ønsker seg nok egentlig ikke et barn. Det er nå min mening! :-?

Skrevet

Det er selvsagt forskjell på det å planlegge prøvingen, enn å bli plutselig gravid uten å ha tenkt seg det. I den situasjonen tror jeg nok det positive blir overskygget av reddhet og fokusering på det negative. De som bryr seg om at fødselen er vond og at man får strekkmerker, de ønsker seg nok egentlig ikke et barn. Det er nå min mening! :-?

Nettopp. :wink:

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...