Hverdagen etter bryllupet?

[smile]

Jeg tilhører vel den utsatte gruppen av konservative, naive bruder (ironisk ment) som det snakkes om her. Ikke skal vi bo sammen før bryllupet, men vi kjenner hverandre godt likevel. Jeg har jo tilbragt uker sammen med min tilkommende, både på ferie og hjemme hos ham, og det har gått helt greit! Og jeg er forberedt på at ting tar tid - man skal tilpasse seg hverandre og vi har avtalt å prøve å være forståelsesfulle mht dette. La hverandre få spillerom til å være selvstendige individer og fortsatt ha egne venner og hobbyer.

Men jeg tror mange henger seg altfor mye opp i selve bryllupsdagen og kanskje ikke fokuserer nok på hvordan man vil ha det sammen. Hva er det vi gjør her inne på kg?! Jo, vi drømmer oss bort, styrer og steller og gjør alt vi kan fr å få til en perfekt dag. Og hvis man savner planleggingen, går det jo an å planlegge andre begivenheter hvis man er så hekta på bryllupsforberedelser - er jo alltids ett eller annet å feire... Men tror de fleste snakker sammen om ekteskapet, ikke bare bryllupet. Det er jo ingen som vil gå inn i noe de ikke er sikre på.

Seriøst: Tror ikke dette er skilsmissegrunn nummer en - at man blir deprimert over å være gift. Hvertfall ikke i Norge. Men jeg tror ikke det er udelt negativt å ikke bo sammen før man gifter seg. Jeg er glad vi gjør det på den måten, fordi når jeg først flytter sammen med noen og knytter meg så nært til et menneske så vil jeg ha faste, trygge rammer rundt det.

For meg ville det vært uromantisk å gifte meg med en jeg har bodd sammen med i flere år på forhånd - men for all del, bedre sent enn aldri! Det er jo mange flere samboerskap som går i oppløsning enn ekteskap, selv om det ike finnes noen nøyaktig statistikk(?). Hurra for ekteskapet enten man er samboer først eller ikke!

Samme situasjon og mening her Popelka!

[Holly Hobbie]

Oi, så hyggelig Smile! Trodde jeg var den eneste, jeg! :kysse:

[Snorkie]

Jeg håper og tror vi har gode forutsetninger for å takle hverdagen etter bryllupet. Har jo vært igjennom grå og slitsom hverdag med småbarn, oppussing, hundevalp, pendling og alt på en gang, men aldri har vi tvilt på forholdet. Vi koser oss med bryllupsplanleggingen, og ser frem til dagen vår, men vi vet at livet etterpå går videre, og at hverdagen vil komme igjen. Føler iallefall at vi er godt forberedt på hva vi går til.

[Pip]

Popelka - det er nok fleire av oss!

Me budde ikkje saman før me gifta oss, men har verkeleg aldri opplevd noko nedtur etter bryllaupet... :o Tvert om...

Synst det var noko av det store med å gifte meg eg - frå då av var det oss to - alltid.

No planla ikkje me bryllaupet meir enn eit halvt å då, sånn 'skikkeleg', og tok aldri heilt av, så det vart liksom ikkje noko 'vakuum' å fylle sånn sett.

Dessutan hadde me vore saman i 4 år, budd i same by i 2 av dei, og eg har slik sett ikkje fått så mange overraskingar.

Men eg trur sjølve tanken kan vere nyttig for komande brurer - det kjem svært mange kvardagar etter den 'store dagen' - det er DEI ein seier ja til - ikkje til å vere prinsesse for ein dag...

[Tusenfryd]

Må si noe jeg også. Fra en som giftet seg med forberedelse på et halvår omtrent og som lot venninnen min godkjenne serviettene. Jeg var avslappet og stresset ikke. Lot meg ikke detaljstyre og vi hadde en strålende fest.

Mandag dro vi på bryllupsreise. Tirsdag uken etter der igjen kom vi hjem. Da hadde vi noen dager hvor vi tittet på bryllupsgaver og kort og hilsener etc. Så kom fotografbildene og de skulle bestilles takkekort. Og så skulle de skrives. Oppi alt dette var vi selvsagt tilbake på jobb og hverdagen var der. Vi hadde bodd sammen før vi giftet oss, men likevel - det er annerledes å være gift enn samboer. Det bare er det. Første gang jeg sa det til en venninne (gift) sa hun "takk, endelig noen som forstår".

Så hverdagen kjente vi. Men så da. Når alle vi kjente hadde sett bilder fra bryllupet, alle gavene var stablet i skap og skuffer og bryllup eller takkekort eller gjestelister var et tema. Hva da?

Det ble et litt sånn antiklimaks. Selve dagen går utrolig fort og så er det ikke noe mer, liksom.

Vi hadde ingen problemer med hverdagen - men merket at det ble litt sånn "hva nå?"

Og da tenker jeg på dere som planlegger i et år eller to, som detaljstyrer og bruker mye tid på hver en liten ting. Gjør for all del det, men husk, det går frytelig fort over.

Jeg tror ikke hverdagen nødvendigvis er et problem. Men det at det man har planlagt og latt tiden sin bestå av, ikke er mer. Som Lea sier, når julen er over for tanten som har ståket siden sommeren.

[viwi]

Jeg tror nok det programmet var myntet på amerikanere. De lever litt annerledes der enn vi gjør. Det er visst ikke såå vanlig å være samboere der - men hopper rett inn i ekteskapet etter å ha datet i flere år gjerne.

Der har de jo også dette forlovelsesåret der det er party party party- alltid noe som skjer osv osv... ikke rart det blir tomt etterpå. Plutselig er det ikke lenger den store fokusen på dem.

Jeg syns jo det er litt naivt å komme etterpå å si; jammen det var ingen som fortalte oss at..... bla bla bla... følger de virkelig ikke mer med??

Men når det er sagt så er det jo litt tragisk da at de starter ekteskapet med en depresjon..

[Gjest MrsL]

Vi har bodd sammen i et og et halvt år når vi gifter oss til neste år. Da vi flyttet sammen lovte vi hverandre at det var oss to. Vi bor sammen akkurat slik vi vil bo sammen etter at vi er gift også, bare at da har vi formalisert forholdet på den måten vi ønsker.

At det kan være mye tid som opptas av bryllupsforberedelser er sikkert og visst, og at det i tiden etter at kan føles litt tomt fordi du ikke lenger har noe slikt å planlegge kan jo også skje.

Men det er viktig å være opptatt av at et ekteskap er en "jobb." Og den "jobben" må gjøres av begge parter for at "Bedriften" ikke skal gå "konkurs."

Get my meaning???

[monja]

Da vi giftet oss i sommer hadde vi vært sammen i 7 år og bodd sammen i 7 år, så vi kjente hverandres hverdag godt fra før av. Vi valgte å ha et enkelt bryllup der vi gjorde alt selv, og det viste seg å være meget vellykket. Vi har fått masse positive tilbakemeldinger på det.

Selve bryllupsdagen var over på et blunk, men da var det bare deilig å vite at det var over. Jeg var sliten etter ett år med planlegging og stress uka før den store dagen. Og jeg var lykkelig - over at dagen ble som jeg hadde planlagt den, og ønsket den å være, og lykkelig fordi jeg hadde fått mannen jeg elsker over alt på jord. Det er viktig å ikke glemme at det er partneren din du skal leve for - ikke bryllupet.

Hverdagen kom til oss, og den fortoner seg ikke særlig annerledes enn før, men det er en forskjell fra å være samboer til å være gift - selv om jeg ikke helt kan sette fingeren på hva den forkjellen er? Kanskje at jeg til stadighet glemmer at jeg har nytt etternavn? Kanskje det er det at vi føler at vi hører mer sammen? At båndet mellom oss ble enda tettere? Uansett er det deilig å være gift, og dere som skal i ilden kan ikke annet enn å glede dere. Nyt dagen, men husk at det er en dag etter også. Se realistisk på ting så går nok alt bra.

Lykke til alle sammen :D

[Engel]

Tror ikke det er mange, men noen som kan få seg en nedtur etter bryllupet fordi de har fokusert så veldig på akkurat den dagen. Akkurat som det finnes tilfeller hvor bryllup blir et desperat forsøk på å redde et samliv (man merker at det skranter, og prøver desperat å finne på noe romantisk som kan redde forholdet, og hva er mer romantisk enn et bryllup?). men jeg tror disse er et fåtall, selv om man av og til her inne kan få inntrykk av at det at bryllupet er perfekt er viktigere enn det som bør stå i sentrum, nemlig ekteskapsinngåelsen.

Selv har vi valgt et enkelt bryllup nettopp fordi vi ønsker en enkel ramme som ikke tar fokus vekk fra det som virkelig er viktig. Men selvfølgelig er vi opptatt av å gjøre dagen til et minne for livet også.

Og som jeg har sagt før: vi har bodd sammen i over 6 år, hvorfor skulle noe endre seg selv om vi gifter oss? Den eneste endringen for oss blir at vi får et felles etternavn som vi kan ha hele familien nå som vi planlegger å få barn, i tillegg til en sikrere ramme tilfelle noe skulle skje med en av oss (iforb. m. arv o.l.) Og for oss personlig, et bånd som knytter oss enda tettere sammen.

[Scorpina]

Min første tanke var typisk amerikanere  :oops:  får sikker kjeft nå men...

(her kan vi snakke om kjønnsroller )

Det var nå også min første tanke.........bryr seg ikke om jeg får kjeft!!!

Men det er jo litt finurlig da - - - på disse bridezillaene som lever i denne bryllupsforberedelses-boblen - - og dagen etter er alt over! Hva skal dem liksom da "leve" for??? Weird sier nå jeg da!!

Vel, FÅ deg en hobby sier nå jeg!!! *geezzz*

I skrivende stund er det 10 år og 364 dager siden min kjære og jeg ble ilag - . - . - så jeg troooooor vi kan det nå!!

[Gjest Poirot]

Har en veldig god og reflektert amerikansk venn som giftet seg for 1,5 år siden med sin kjæreste han hadde hatt i ca 1,5 år.

Nå går de i parterapi, for det går så dårlig. Men til våren (if things work out) skal de prøve å få barn, eller ihvertfall kjøpe en hund. :o

Her gå're unna Gunnar!!!!!

[Scorpina]

*rister litt på hodetr* jeg slutter aldri å forundrer meg over par som tror at å få et barn . . . eller i dette tilfellet; hund - - kan fikse problemer i forholdet med deres!!