Min mormor

[AnonymBruker]

Min mormor fikk påvist kreft januar 2010.. Hun gikk på behandling cellegift og stråling og legene sa hun var kvitt kreften(for denne gang) Et halvt år senere kom den tilbake og nærme sommeren 2011 døde hun. Hun skulle få svar på bilder de hadde tatt på sykehuset på en torsdag, og på tirsdag fikk jeg melding av henne hvor hun lurte på hvordan det gikk og fortalte at hun skulle ringe meg på torsdag når hun fikk svar. Jeg bodde noen timer unna henne(hadde nettopp flyttet dit nesten) og på Onsdag dro jeg tilbake til hjembyen min for å være med familien. Da fikk jeg beskjed om at mormor lå på sykehuset og snart skulle dø. Hun verken snakket og hadde nesten ikke øynene oppe mere enn et par sekunder om gangen hvor hun bare stirret rett frem. Jeg snakket med henne, jeg gråt og jeg sa alt jeg mente. Holdt hun hele tiden i hånden, vi alle gråt. Jeg viste hun hørte meg da hun flere ganger klemte hånden min.. Noen dager senere var hun død.

Jeg sitter igjen med den skyldfølelsen over at jeg flyttet fra henne, for hun har alltid vært som en ekstra mor for meg. Hun og min bestefar har hjulpet meg gjennom alt og vært som ekstra foreldre siden jeg var nyfødt. Enda venter jeg på den telefonen fra henne, nå har det gått mange måneder og det blir bare verre og verre. I begravelsen når vi alle stod rundt kisten gikk jeg bort til bestefar og sa ''nå er det værste over, hun har det ikke lengre vondt'' da fikk jeg til svar''det er ikke over enda''så åpnet han hånden min og la en ring der, så klemte han hånden min igjen å sa det var yndlingsringen til mormor og at hun hadde ønsket jeg skulle ha den. Samtidig som at min mor, tante, osv hadde sagt jeg burde få den. Jeg gråt og gråt, og etter den dagen har jeg hatt på ringen hver eneste dag. Om jeg sover, dusjer, eller hva enn jeg gjør har jeg ringen på. Jeg gråter ofte, og jeg klarer ikke få meg selv til å skjønne at hun er borte. Den 30. denne måneden(på bursdagen min) har det gått et halvt år siden hun døde. Og jeg klarer enda ikke fatte det...

Trenger hjelp, til å skjønne at hun er borte. Og til å gå videre, jeg savner henne mere og mere for hver dag. Og titter hele tiden på mobilen for å vente på at hun ringer meg... Smertene jeg bærer hver dag er det ingen som vet om, de kan ikke beskrives. Har ikke fortalt noen hvor dårlig jeg føler meg... Før nå, for jeg vet selv at det er ikke bra

[Gjest Nanette]

[Rumle]

[AnonymBruker]

Nå er det snart 1 og 1/2 år siden. Enda tar jeg ofte opp telefonen, prøver å ringe henne, sender hun meldinger. Jeg er ikke så ofte på gravstenen lenger, jeg klarer ikke. Jeg bare gråter, enda er det like vanskelig. Enda klarer jeg ikke skjønne at hun er borte, hun var jo alt jeg hadde, hun var mitt alt. Min mor nr 2, mitt alt..

Anonym poster: 995f7ccbbac292a6e5bfe4a5a851b840

[Kirsebærblomst]

[Rumle]

Vil gi deg en jeg også.

Kan fortelle fra egen erfaring at det er veldig vanlig å ha det slik som du beskriver. For meg tok det veldig lang tid før kroppen (instinktet?) forstod at min mor var død, og jeg pleide ofte å tenke at jeg måtte ringe henne, før jeg plutselig husket at jeg ikke kunne .. Hos meg tok det veldig lang tid før dette instinktet forandret seg, men sakte og sikkert så gjorde det likevel. Og nå skjer det sjelden, og når det gjør det, er det på en måte fint .. for det viser egentlig bare hvor utrolig mye hun betydde og stadig betyr for meg.

I de vondeste periodene pleide jeg å skrive, adressert til henne. Fordi det hjalp på et underlig vis å få fortelle henne alt jeg ville si og fortelle.

Endret 11. november 2012 av Rumle