Forhold til bonusbarn

[Gjest gjest_]

Hei!

Som innflytter til en pappa med en gutt på 4 på deltid (og ingen barn selv) har jeg noen spørsmål/utfordringer jeg håper noen av dere kloke hoder på kvinneguiden kan hjelpe meg litt med.

Litt bakgrunnshistorie : Jeg er 31, mannen 34, vi har vært sammen ett drøyt halvår, og pga jobbskifte/by-skifte har det falt seg naturlig å flytte sammen allerede.

Mannen har sønnen 50% og det er en skjønn og herlig gutt. Veldig snill og grei, og det er ikke mye "tull" med han. Jeg er veldig bevisst på at jeg ikke er noen morsfigur for han ( han har tross alt en mor og en far ) , men jeg er fullt klar over at jeg blir en stor del av livet hans og en omsorgsperson.

Utfordringen jeg har er at jeg på mange måter har fått ett godt forhold til gutten allerede, vi har treffes mye (også før jeg flyttet inn), og han har fått ett tillitsforhold til meg i forhold til lek/støtte/hjelp i dagliglivet, (vi ser filmer sammen, lager mat sammen, er alene mens faren gjør ærender osv) MEN, han har fått noen "uvaner" iblant, som jeg ikke helt vet hvordan jeg skal takle.

Dette er at han ofte blir litt voldsom, vil klype og klore hvis jeg ikke gjør som han vil (i lek osv), eller at forteller at dette og dette ikke er greit å gjøre (f.eks dra hunden i halen, tegne på bordet, vanlige guttestreker, men som må sies ifra). Når jeg da sier at dette gjør vondt - ikke klyp og klore, slutter han gjerne ikke - før jeg virkelig må si ifra, eller hvis faren er i nærheten sier såklart han ifra.

Jeg syns det er en litt vanskelig situasjon, da jeg ikke føler at det er min "jobb" å oppdra gutten, selv om jeg også må sette grenser for hva som er greit - det gjør jo tross alt vondt!

Jeg skjønner at dette mest sannsynlig er en reaksjon i forhold til at jeg er kommet inn i livet deres, kanskje også litt sjalusi i forhold til at han ikke har pappa helt alene når han er der lenger - men har noen av dere noen tips til hvordan jeg kan takle dette?

Håper på innspill her!

[Papirfly]

Jeg tror bare han tester grensene dine, jeg!

Jeg kom inn i livet til mitt bonusbarn da han var to, og nå er han fem. Han har alltid testet mine grenser mer enn farens. Han prøver ofte å finne ut om jeg tøyer grensene lenger enn foreldrene og om jeg sanksjonerer oppførselen like hardt som dem.

Du og faren trenger nok å vise gutten at dere spiller på lag og at det faren ikke syns er grei oppførsel, det syns ikke du heller.

Det er ikke alltid lett å være streng mot andres barn, men han trenger grensesetting fra deg også, ikke bare omsorg. Dette går fint.

[AnonymBruker]

Jeg er helt enig i at det primært er fars oppgave å være oppdrager, men du må få sette grenser for det som gjelder "skade" på deg selv og andre. I tillegg skal du så klart kunne håndheve de regler som er satt i husholdningen (og som jeg håper du også får være med på å fastsette).

[Gjest Ninja]

Du må bare si ifra. Den største feilen du kan gjøre er å ikke bry deg av hensyns grunner, ikke sette grenser og være likgyldig. Du skal leve med gutten lenge og det er bare naturlig å si ifra, ellers blir det en uholdbar situasjon. Det at han ikke hører så mye på deg nå går seg til. Det kan hjelpe at far sier ifra: hørte du ikke hva hun sa fks. At du er den første som sier ifra i ulike situasjoner.

Ikke vær redd, bonusbarn er virkelig bonus og fantastiske å leve med! Men du skal ikke redusere deg selv til en usynlig person, det er ikke bra for noen. Ta det rolig i starten, så går det seg til.

Og husk at de man blir sintest på er de man føler seg tryggest på

[AnonymBruker]

Jeg har alltid behandlet mitt bonusbarn som mitt eget når det kommer til hvilke regler som gjelder hos meg, og hva slags oppførsel som er godtatt. Når det gjelder "store avgjørelser" er det opptil barnets mor og far å bestemme, men i det daglige når h*n er hos oss er det våre regler som gjelder og jeg håndhever det som om h*n var mitt eget barn. Jeg har aldri gitt barnet grunn til å tvile på hvor jeg står. Jeg og mitt bonusbarn har et utrolig godt og nært forhold, og selv barnets mor sier at barnet er heldig som har 2 "mødre".

[Gjest TS_gjest]

TS her.

Hei igjen, og takk for svar..

Det er vel gjerne litt at jeg ikke tør helt å være skikkelig streng også - gjerne fordi det er jeg som flytter inn i deres hjem kanskje?

Jeg må vel bare være litt flinkere til å si skikkelig ifra, og kanskje dra faren litt mer inn i det hver gang det skjer. Jeg har jo ikke barn selv, og dermed aldri oppdratt ett barn - gjør meg sikkert mer usikker det også! Jeg vet jo at barn trenger både grenser og omsorg, jeg må vel bare finne den balansen som funker for oss..

[AnonymBruker]

Gutten merker nok at du er usikker, og det utnytter han, bevisst eller ubevisst.

Når det gjelder ting som å klore/bite/slå deg så skal du sette grenser som for hvilket som helst barn. Si klart og tydelig at det ikke er lov å gjøre sånn. Gutten er stor nok til at han skjønner det fra før, han trenger bare en påminnelse. Hvis du viser deg usikker og ser bort på far for å få han til å si fra så skjønner gutten at han kan gjøre "hva han vil" med deg. Og det er jo morsomt. For ham.

Det samme gjelder om han er slem med hunden/katta, eller om han ødelegger inventar (tegner på bordet f.eks.). Slike ting har alle voksne både rett og plikt (synes jeg) til å ta tak i på en vennlig og bestemt måte. Jeg er grensesetter på sånne ting overfor mine stebarn, mine tantebarn, venninners barn og eventuelt fremmede barn jeg møter på gata og som plager en hund eller noe sånt. Vi voksne må bli litt modigere og gi tydelige signaler om hva som er uakseptabel oppførsel.

It Takes a Whole Village to Raise a Child