Babyen på 5 mnd og mat.

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg har en gutt på fem måneder. Helt siden har ble født har han vært stor, og har lagt på seg mye hele veien. Han er nå i overkant av ni kg. Han har blitt delammet, og gått MME ved siden av.

Men har blir aldri fornøyd. Han gråter hver gang flasken er tom, men jeg kan ikke fylle på mer for han kunne spist til han sprakk. Nå har vi begynt så smått med fast føde, og han elsker det.

Men det er samme problemet der; uansett hvor mye han får gråter han hysterisk når det er tomt, selv om jeg vet at han er mett, siden han etter litt avledning er blid og fornøyd og holder i mange timer før han er sulten på ny.

Jeg er faktisk nesten litt redd for at dette skal plage ham senere, at han skal ha det "innprentet" i seg at han må hive innpå fordi det blir tomt til slutt. Er dette bare tåpelig? Han er som sagt en stor gutt, og jeg kjenner mammahjertet er litt redd for at han skal bli overvektig senere, ikke kjenne sine egne grenser i forhold til mat.

Innspill? Har dere vært borti barn som bare ikke blir fornøyd uansett hvor mye mat de får? Synes det er så fæølt at ethvert måltid skal ende i fortvilelse for ham, selv om det som sagt går firt over med avledning. Men det er jo ikke positivt for ham uansett.

[Vibi]

Det første som slår meg er at det kanskje er andre grunner til at han gråter? Er du hundre prosent sikker på at han er sulten, og at han ikke har vondt noe sted?.

Jeg ville tatt han med til en manuellterapeut, for å se om det finnes låsninger i ryggen hans. Veldig ofte finner de jo trøst i mat når de har vondt noe sted, og så tror man at de fremdeles er sultne når de gråter når puppen eller flaska forsvinner..

[Harlekin]

Jeg tror Vibi er inne på noe. Pupp eller flaske er jo ikke bare mat, men også trøst, så det kan godt være at det som plager ham, lindres når han får mat, men så er det på an igjen når det er tomt.

[AnonymBruker]

Neinei, han gråter så godt som aldri, og det er absolutt ikke vondtgråt.

Det er rein fortvilelse over at flaska er tom, som varer helt til vi har reist oss opp og gått litt, eller fått fokuset over på noe annet. Da er det smil og latter med en gang igjen. Hundre prosent sikker på at det kun er matsorg.

Som sagt går det fort over, og det er jo egentlig ikke et problem, men synes det er så trist at nesten hvert eneste måltid skal ende med at han er lei seg for at det er tomt. Er redd dette skal skape et dårlig forhold til mat senere i livet.

TS

[Gjest Annaires]

Men har du prøvd å gi han alle den maten han ønsker?

[AnonymBruker]

Ja, som sagt har jeg gjort det, men da spiser han enorme mengder, så det går rett og slett ikke. Som sagt vet jeg at han er mett, han spiser faste måltider og er alltid fornøyd fram til neste måltid etter et lite frustrasjonsutbrudd.

Om han skulle vise seg å ikke være fornøyd og fortsatt være sutrete en stund etter måltidet lager jeg selvsagt opp mer som han får.

Han er ikke sulten.

[Gjest Annaires]

Ja, som sagt har jeg gjort det, men da spiser han enorme mengder, så det går rett og slett ikke. Som sagt vet jeg at han er mett, han spiser faste måltider og er alltid fornøyd fram til neste måltid etter et lite frustrasjonsutbrudd.

Om han skulle vise seg å ikke være fornøyd og fortsatt være sutrete en stund etter måltidet lager jeg selvsagt opp mer som han får.

Han er ikke sulten.

Men om han er misfornøyd etter måltid er det jo tegn på at han er sulten..?

Hvorfor kan du ikke gi den mengden han etterspørr?

[AnonymBruker]

Jeg kjenner min egen baby, Annaires - han er ikke mer sulten.

Han sutrer og griner etter måltider uansett hvor mye han får. Tror du virkelig at jeg sulter ungen min på noe vis?

Han bare elsker mat, og mmm-er og smatter og koser seg veldig både med flaska, grøt og frukt-/grønnsaksmos.

[Gjest Annaires]

Jeg kjenner min egen baby, Annaires - han er ikke mer sulten.

Han sutrer og griner etter måltider uansett hvor mye han får. Tror du virkelig at jeg sulter ungen min på noe vis?

Han bare elsker mat, og mmm-er og smatter og koser seg veldig både med flaska, grøt og frukt-/grønnsaksmos.

Du spørr jo her inne, så da er du jo tydelig usikker.

Store barn har jo ofte et mye større behov for mat. Hadde selv et stort barn som slukte maten sin, og spiste langt mer enn sine jevngamle. Hun har alltid fått mat om hun har etterspurt, så vi har heller laget for mye og kastet det hun ikke ville ha.

[AnonymBruker]

Ja, jeg spør om noen har erfaring med barn som er så glade i mat at de blir triste når det er tomt uansett hvor mye de får.

Han gikk fryktelig fort opp i vekt den første tiden, og har ligget i toppen på kurven hele veien. Helsesøster har flere ganger sagt at vi må forsøke å kutte end å mat/kutte ut en flaske, men dét har ikke vært aktuelt.

Jeg har hele tiden sett og visst når han er mett, og jeg gir ham ikke mindre mat enn han trenger. Som sagt er han fornøyd og strålende glad igjen på et lite minutt etter måltider, så fort han får tankene over på noe annet. De gangene har faktisk ikke har fått nok mat har han virket misfornøyd og vært sutrete og smattete også etter dette.

Det jeg er redd for er at han skal ha negative assosiasjoner til mat senere i livet. At det skal være innprenetet i ham at han må spise fort, for snart blir det tomt, liksom.

Tusen takk for innspill, forresten.