Helsevesenet

[AnonymBruker]

Hei hei Er det noen som jobber i helsevesenet som har noen synspunkter i forhold til hvordan man skal takle pårørende som er uhøflige og frekke? Jeg jobber på sykehus og hadde en litt ubehagelig opplevelse idag. Pga. taushetsplikt skriver jeg ikke så mye her, men det dreide seg om et spørsmål fra pasient om ønske om permisjon, først om noen dager. Pga. tidspress og andre oppgaver som måtte prioriteres fikk pasient beskjed om at dette antagelig kunne la seg ordne, så ble det ikke gjort mer. Etter et par timer kommer pårørende og er virkelig frekke mot meg: Når hadde du tenkt å la oss få beskjed om dette? Vi må jo spørre for å få beskjed, osvosv... Jeg merket at jeg ble så irritert og er det ennå.. med mange dårlige pasienten må jo disse prioriteres, og jeg visste ikke at pårørende var på besøk, da hadde jeg jo gått inn å snakket med de om dette...Men hvordan skal man takle det? Jeg ble jo kjempeirritert, men må jo opptre proffesjonelt, noe som ikke er like lett bestandig. tips?

[Betty2]

Det er bare å inse, at pårørende tenker KUN på SEG og SINE, de bryr seg ikke en tøddel om andre.

Jobber selv i helse vesenet, og har vært oppi lignende situasjoner som du beskriver.

Jeg prøver å forklare dem, hvordan situasjonen er. og at vi har ikke oversikt over hvilken tidspunkt, hvilken passienter har besøk av sine pårørende, heller ei hvem som er nermeste pårørende eller fjerne slektninger og venner.

Hvis pårørende fortsatt er frekk og umotbydelig, så henviser jeg dem til ledelsen, leverer gjerne med en lapp, med epost adresse, evt post adresse hvor de kan sende sin klage skriftelig.

Etter å ha gjort det, så pleier jeg å vende de ryggen å gå vekk (noen ganger gir de seg, andre ganger står de å skriker etter deg, da får de et av to valg, roe seg ned, ellers må de forlate avd med vektere)

Hvis pårørende ikke lar meg komme til ordet i det hele tatt, og ikke viser noen interresse av å mota info, så pleier jeg bare å gå videre og ignorere dem. Det høres nok så lite riktig ut som det går ann i våres yrke, siden vi skal være service vennerlig og takler alle typer mennesker osv.

Men jeg vet selv at hvis jeg må takle slike mennesker hver dag på jobben, så må det gjøres på en måte som gjør at jeg kan komme tilbake på jobb i etter tid (ingen er tjent med sykemeldinger, og dårlig humør på arb plassen)

[Sissan9]

Jeg syns ikke det er greit at pårørende er frekke. Men etter å ha vært pårørende i årevis for sykehuspasient, må jeg si at tålmodighet er vanskelig å holde over tid.

Pårørende til innlagte pasienter lever tidvis eller konstant med frykt for en kjær person. Mange innordner hele livet sitt rundt når vedkommende kan være hjemme/skal være innlagt. Og mange føler på kroppen at sykehusene er underbemannet. Det å ønske å vite om og når pasienten får være hjemme en periode, så man kan planlegge rundt det, føles fra den pårørendes side ikke urimelig.

At de som jobber på sykehusene må prioritere syke pasienter fremfor det de ansatte oppfatter som bekvemmelighetshensyn til pårørende (men som for de pårørende er hele livet), forstår vel de fleste. Men når man gang på gang på gang på gang må snu alle planer i 12. time fordi sykehuset ikke kan gi tilbakemelding på (det vi opplever som) et enkelt spørsmål i god tid, blir man lei. Og - akkurat som du gjør i ditt startinnlegg - så "skyter pårørende budbringeren" - altså den som er nærmest å spørre - deg.

Som ansatt i helsevesenet, tenker jeg at det må du tåle. Du spør om tips til hvordan du kan fortsette å håndtere det når du blir irritert. Jeg jobber ikke i helsevesenet, og kan ikke gi deg konkrete faglige tips.

Men jeg kan gi deg et mer allment et: Ha empati.

Det er helt riktig som Betty2 sier - når man er pårørende til en person som er så syk at han/hun er innlagt på sykehus, skrumper pårørendes liv inn til å dreie seg kun om den personen. Frykt, håp og fortvilelse tvinnes inn i alt man gjør, og man evner ikke å se andre enn de helt nærmestes behov. Andre er ikke viktige akkurat da.

Som pårørende har jeg vært der. Og jeg har satt utrolig stor pris på alle som har jobbet rundt den syke - tålmodigheten de har hatt med oss til å svare på alle dumme spørsmål og legge alt til rette for oss. Visst har vi vært frustrerte tidvis - vi har maktet å ta det opp med sykehusledelsen i stedet for den enkelte pasientbehandler - men ikke alle gjør det. Men å si at jeg brydde meg om de som jobbet der nok til å ta hensyn når livet var som vanskeligst? Nei, det gjorde jeg ikke. Satte pris på, takket daglig, men om jeg hadde fornærmet dem på et vis, hadde det ikke brydd meg overhode.

[AnonymBruker]

man skal være så høflig som overhodet mulig, prøve å forstå pårørendes situasjon og prøve å forklare egen situasjon så godt som mulig. Hev hodet, man skal ikke krangle med pårørende!

[AnonymBruker]

Jeg tenker på de gangene avdelingen min har gjort tabber med pårørende grunnet arbeidspress eller forvirring ifht. legers opplysninger, ventetid og informasjon, og tenker at det får veie opp for de som har null forståelse og høyt temperament.

[AnonymBruker]

Jeg jobber ikke i helsevesenet, men jeg jobber et annet sted der jeg ofte er i kontakt med frustrerte, fortvilte, redde, bekymrede, og sinte, rasende, oppgitte pårørende.

I starten gikk det veldig inn på meg å få kjeft, spesielt hvis det var urettmessig i mine øyne, og jeg brukte mye energi på å takle dette. Nå går det greit, selv om jeg ikke syns det er trivelig. For meg har det hjulpet med erfaring, det har hjulpet å snakke om det med kolleger og/eller ledere, det har hjulpet å "debriefe" litt etter tøffe samtaler. Det har også hjulpet meg å tenke over at det er visse situasjoner som "alle" kommer i, eks kan alle havne i en situasjon der de er pårørende på sykehus, alle kan havne i en situasjon der de er foreldre til skolebarn, osv. og som vi vet er folk forskjellig utstyrt. Noen har mye kunnskap, folkeskikk og fonuft, andre mennesker er uvitende, ustabile, dårlig oppdratt, egosentriske. For oss som har jobber som involverer møte med alle slags mennesker som attpåtil er i stressende og pressede situasjoner, er det viktig å huske på at folk er forskjellige og at press og engstelse får fram det verste i (noen) folk.

Rent konkret: Når jeg samtaler med ubehagelige pårørende, lar jeg de snakke ut, jeg sier forståelsesfulle ting, jeg møter dem på at de opplever situasjonen som ille. Jeg er forsiktig med å komme med for mye unnskyldninger og bortforklaringer, og hvis jeg gjør det, presiserer jeg at "dette er ingen unnskyldning, men en slags forklaring på hvorfor det ble som det ble". Kun i ekstreme tilfeller sier jeg at jeg må dessverre avslutte samtalen, også får de ta kontakt igjen når de er mer mottagelige for å gå i en dialog.

[Oliven]

Det er ikke lett å være pårørende så det må du ha med deg. Alle vil sine det beste og har ikke så lett for å se forbi det og at andre ting må gå foran. Sånn er det og når vi som jobber i helsevesnet står i samme situasjon så møter vi oss selv ofte i døra på det.

En ting jeg har lært meg er å legge seg flat med en gang og ALDRI gå inn i noen diskusjon. Det er stort sett ikke deg personlig de er sinna på, men du er den de møter. Det blir som når du selv endelig kommer igjennom til kundeservice med et eller annet som er ille og man klager. Det har ikke noe med personen man treffer på telefonen å gjøre.

Det er bare å møte folk med forståelse for situasjonen de er fortvilet over og prøve å hjelpe de.

Men så har du de få, få som er direkte stygge, urimlige og angriper deg hardt og direkte.

Da er det lov å si ifra for man skal ikke finne seg i alt. Etter at de har rast fra seg og jeg vet at jeg har gjort alt jeg kan og ting er litt utenfor det jeg kan ha kontroll på har jeg sagt noe sånt som :Jeg skjønner du er sint, men nå er du litt urettferdig mot meg for jeg har gjort det jeg kan, men jeg skal prøve å hjelpe seg så godt jeg kan så dette ordner seg.

Det pleier å få folk til å ta seg litt i det for de fleste skjønner den og det løser seg på en grei måte, men jeg sier det heller aldri om jeg ikke føler meg urettferdig behandlet.

Og så har du vaktrommet da Der det alltid er plass for å få ut litt frustrasjon over situasjoner og få snudd det så det kanskje blir litt å le av etterpå.

[AnonymBruker]

Rent konkret: Når jeg samtaler med ubehagelige pårørende, lar jeg de snakke ut, jeg sier forståelsesfulle ting, jeg møter dem på at de opplever situasjonen som ille. Jeg er forsiktig med å komme med for mye unnskyldninger og bortforklaringer, og hvis jeg gjør det, presiserer jeg at "dette er ingen unnskyldning, men en slags forklaring på hvorfor det ble som det ble". Kun i ekstreme tilfeller sier jeg at jeg må dessverre avslutte samtalen, også får de ta kontakt igjen når de er mer mottagelige for å gå i en dialog.

Dette var et svært godt råd. Jeg står i en tilsvarende situasjon nå, hvor pårørende indirekte anklager meg for å ha tatt en avgjørelse som gjorde at pasienten døde. "Alle" vet at det ikke er jeg som har gjort noe, men jeg er den som pårørende og pasient har vært aller mest i kontakt med, og den som har formidlet beslutningene som ble gjort. Altså er det jeg som blir det letteste "offeret" å hogge på. Det er vanskelig akkurat nå, og det gjelder å være profesjonell og imøtekommende også her.