Honeydew Skrevet 31. oktober 2011 #1 Skrevet 31. oktober 2011 Satt og leste gjennom tråden "Hva gjør DEG lykkelig?" i samlivsforumet kom frem til at jeg faktisk ikke klarte å skrive ned en eneste ting som gjør meg virkelig lykkelig. Jeg har det i teorien flott - har en fin familie, masse venner, kom inn på et krevende studie jeg alltid har hatt lyst å komme inn på og klarer meg fint, har fått mange nye bekjentskaper/venner der, jeg er pen og ettertraktet av gutter (sorry at det høres veldig kvalmt ut, pleier ikke si det om meg selv, men siden jeg vil få frem situasjonen...). Med andre ord er det egentlig ingenting jeg kan peke på som tilsier at jeg ikke burde være lykkelig, kanskje bortsett fra at jeg ikke har noen kjæreste, men det burde da ikke være noen krise. Men jeg føler meg rett og slett ikke lykkelig. Jeg ler ikke lenger hjertelig, men liksom påtatt, fordi jeg "skal". Er veldig sosial ifht at jeg tilbringer mye tid med venner og er ute hver helg, men egentlig vil jeg helst bare sitte for meg selv - jeg går ut fordi jeg føler jeg bør det, jeg er redd for å miste kontakten med folk. Bør jeg oppsøke psykolog? Jeg vil lære meg å ha det bra, sette pris på det jeg har på ekte, og ikke bare i teorien. Men er redd for at jeg overdriver, at jeg ikke er "psykologmateriale". Noen som har noen tanker å dele?
Gjest gjest Skrevet 31. oktober 2011 #2 Skrevet 31. oktober 2011 Det går fint an å gå til psykolog selv om man ikke er psykisk syk. Altså bare for selvutviklingens del. Men du må belage deg på å gå til en privat en, noe som koster endel penger. Men hvem vet, kanskje du bare trenger noen få timer?
Ego Skrevet 1. november 2011 #3 Skrevet 1. november 2011 Satt og leste gjennom tråden "Hva gjør DEG lykkelig?" i samlivsforumet kom frem til at jeg faktisk ikke klarte å skrive ned en eneste ting som gjør meg virkelig lykkelig. Jeg har det i teorien flott - har en fin familie, masse venner, kom inn på et krevende studie jeg alltid har hatt lyst å komme inn på og klarer meg fint, har fått mange nye bekjentskaper/venner der, jeg er pen og ettertraktet av gutter (sorry at det høres veldig kvalmt ut, pleier ikke si det om meg selv, men siden jeg vil få frem situasjonen...). Med andre ord er det egentlig ingenting jeg kan peke på som tilsier at jeg ikke burde være lykkelig, kanskje bortsett fra at jeg ikke har noen kjæreste, men det burde da ikke være noen krise. Men jeg føler meg rett og slett ikke lykkelig. Jeg ler ikke lenger hjertelig, men liksom påtatt, fordi jeg "skal". Er veldig sosial ifht at jeg tilbringer mye tid med venner og er ute hver helg, men egentlig vil jeg helst bare sitte for meg selv - jeg går ut fordi jeg føler jeg bør det, jeg er redd for å miste kontakten med folk. Bør jeg oppsøke psykolog? Jeg vil lære meg å ha det bra, sette pris på det jeg har på ekte, og ikke bare i teorien. Men er redd for at jeg overdriver, at jeg ikke er "psykologmateriale". Noen som har noen tanker å dele? Jeg tror du ville blitt overrasket om du visste hvor mange som har det som deg. Jeg var selv sosial, smilte og lo når jeg 'skulle', gjorde det godt på skolen og er i grunn kommet dit jeg ønsket utdanningsmessig, snille foreldre og ingen traumatiske opplevelser. Det er likevel fullt mulig å være deprimert. Snakk med fastlegen din og be om henvisning. Spør gjerne også om tilbudet 'Raskere tilbake', som iallfall i teorien skal være et lavterskeltilbud. Det er begrensning på hvor lang behandling som gis der, men det burde uansett være nok til å finne ut om du kan ha nytte av videre hjelp.
AnonymBruker Skrevet 1. november 2011 #4 Skrevet 1. november 2011 Hva med coaching eller lignende? Synes det er greit å unngå offentlig psykolog når det gjelder selvutvikling på grunn av ventelistene som blir eventuelt lenger for de som virkelig trenger det.
AnonymBruker Skrevet 1. november 2011 #5 Skrevet 1. november 2011 Hva med coaching eller lignende? Synes det er greit å unngå offentlig psykolog når det gjelder selvutvikling på grunn av ventelistene som blir eventuelt lenger for de som virkelig trenger det. Jeg mener forresten ikke å si at dine problemer er mindre verdt enn andre. Men er alltid greit å se litt på alternativer når det ikke hemmer en i hverdagen.
AnonymBruker Skrevet 1. november 2011 #6 Skrevet 1. november 2011 Jeg kjenner noen som går til psykolog pga de har angst for å prate foran forsamlinger eller spille/synge for et publikum. Jeg kjenner noen som går til psykolog pga samlivsbrudd. Jeg kjenner noen som går til psykolog fordi de føler seg ensomme selv om de studerer, har jobb, venner, familie. De savner å møte noen... Jeg kjenner noen som går til psykolog fordi de mestrer dårlig det sosiale, tross at de studerer, har venner, familie ... sjenanse for gutter. Så er det mange som går til psykolog fordi de alltid møter på feil dame/mann og at de ikke selv ser hva de gjør. Altså, grunnene er mange, bare det at du sliter med dårlig selvbilde er god nok grunn til å gå til psykolog!
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå