All denne klagingen om dårlig råd

[altflyter]

Jeg har lagt merke til mange innlegg i det siste hvor folk klager over lite trygd/ dårlig lønn og generelt dårlig økonomi.

I budsjettene til folk ser jeg:

- Shopping

- Tv/internett

- bil

-

osv...

Jeg er student og lever på 6800kroner i måneden. Dette gjør at jeg ikke har råd til tv og bil. Men jeg føler egentlig ikke at jeg mangler noe. Jeg ser dvd filmer og koser meg med andre ting. Buss er heller ikke noe større problem å ta... I ferier leier vi hytter i danmark eller et sted i Norge, og har det helt fantastisk!

Selvfølgelig er det mye som kunne gjort det mer bekvemt for meg, men jeg kjøper den maten jeg vil ha, og om jeg er flink å spare, har jeg råd til et klesplagg i ny og ne. Dette gjør at det er kjempestas når jeg først har penger.

Så det jeg lurer på er: Er vi blitt for kravstore i hva som er "nødvendig"? MÅ vi ha TV og MÅ vi ha bil? Er samfunnet vårt blitt så kravstort og sytete at vi har glemt hva som egentlig er et reelt behov, og hva som er "noe vi bare har lyst på"? Alle kan ikke tjene det samme, og alle kan ikke få alt de skulle ønske. Hva om vi fjernet trygd, stipend og kontantstøtte? Kanskje vi for en gangs skyld skal bli takknemlig for det vi har, og ikke sutre over alt vi syntes vi mangler?

Får litt inntrykk av at mange sutrer fordi de ikke har råd til sydenturer... Det er ikke en menneskerett, og gjør det oss lykkeligere, eller er vi påvirket til å tro at det er dette vi ønsker?

(Jeg vet at noen har spesielle behov og er nødt til å kjøre bil, men det er ikke dem jeg spør nå)

Jeg er utrolig glad for at jeg i det hele tatt har muligheten til å ta studielån og kunne ta en utdannelse uten å jobbe meg ihjel.

Endret 28. oktober 2011 av altflyter

[Gjest D_flatmajor]

Det finnes de som klager over alt, også penger. For noen er det jo et reelt problem, og ofte pga. dårlig økonomistyring. For andre tror jeg det er på grunn av at de er mer eller mindre ulykkelige, og tror de kan kjøpe seg et bedre liv.

Jeg, som deg, har vært student i mange år nå. Det er klart man må prioritere da, og man kan ikke kjøpe alt man har lyst på. (Det kan man vel egentlig aldri). Jeg lever også et godt liv.

Generelt sett tror jeg mange har en tendens til å idyllisere livet med mer penger. (Uansett hvor mye de tjener i utgangspunktet). Jeg vet ikke om jeg vil dra inn begreper som jantelov og misunnelse (som er to av de mest misbrukte/overbrukte ordene i det norske språk i følge meg). Men jeg tror mange har en tendens til å tro at naboen har det bedre, og at vi ser det "de har" og kjøper seg. Dessuten har jo samfunnet blitt rimelig fiksert på konsum og penger, da.

Vi har det godt økonomisk, generelt sett, i Norge. Men jeg tror ofte denne klagingen altså bunner ut i andre problemer.

[Gjest uAnonymBruker]

Jeg forbeholder meg retten til å klage bittelitt, det begynner å bli kjedelig å snike med seg egen kaffe på cafè Men det blir hva man gjør det til, og jeg trives. Vil heller ha hunden min enn ekstra penger å rutte med

[kanelsnurr]

Jeg er til dels enig med deg TS. Det er ingen menneskerett å reise til syden hver sommer, og mange sutrer utrolig mye.

Men, samtidig synes jeg det er litt feil å sammenlikne en students tilværelse med resten av verden. I studiehverdagen min så lever jeg litt i en boble når det gjelder økonomi. For akkurat som meg, så lever alle jeg studerer sammen med på lånekassen. Vi har alle like god (eller dårlig) råd, og dermed så merker man det mye mindre.

Blandt de vennene jeg vokste opp sammen med, så er jeg den som har valgt å være student lenge. De fleste av disse vennene mine har jobbet 100% i 3 år allerede. Når jeg er i hjembyen på besøk, så merker jeg plutselig veldig godt at jeg er den eneste med et stramt budsjett, da disse oftere ønsker å møtes på kaffebar o.l. I studiehverdagen møtes man heller hjemme hos noen og lager middagen sammen, å spise den ute er ikke en gang et tema. Og når ungdomsveninnene planlegger weekendtur til London, er jeg alltid den eneste som å si nei.

Nå det ikke plager meg at jeg ikke har mulighet til å unne meg fancy kaffer og storbyweekender, så er det fordi jeg vet at jeg har valgt en lang utdannelse. Jeg føler meg priviligert som får lov til å studere noe jeg brenner for. Men jeg vet også at det er en midlertidig situasjon. Hvis jeg var f.eks. uføretrygdet, og visste at jeg kom til å for resten av livet kom til å være den som alltid måtte si nei til aktiviteter p.g.a. økonomi, så tror jeg så absolutt det ville tært på meg.

Endret 29. oktober 2011 av kanelsnurr

[AnonymBruker]

jeg har ikke råd til bil som jeg må ha, har heller ikke råd til den nyeste tven, ikke rååd til den kuleste mobilen, ikke råd til shopping. alt dette er nødvendig

:kjefte: :kjefte: :kjefte:

[Gjest D_flatmajor]

Men, samtidig synes jeg det er litt feil å sammenlikne en students tilværelse med resten av verden. I studiehverdagen min så lever jeg litt i en boble når det gjelder økonomi. For akkurat som meg, så lever alle jeg studerer sammen med på lånekassen. Vi har alle like god (eller dårlig) råd, og dermed så merker man det mye mindre.

Men jeg vet også at det er en midlertidig situasjon. Hvis jeg var f.eks. uføretrygdet, og visste at jeg kom til å for resten av livet kom til å være den som alltid måtte si nei til aktiviteter p.g.a. økonomi, så tror jeg så absolutt det ville tært på meg.

For meg er det annerledes. De fleste av de jeg omgås daglig er ikke studenter, så jeg mener ikke at jeg lever i en boble.

Her har du et godt poeng. Å være student er midlertidig, og for mange kan dette være god motivasjon for å ikke tenke over dårlig økonomi. Jeg er helt enig i at en students økonomi og en permanent uføretrygdets økonomi ikke kan sammenlignes.

Jeg kunne godt ha skrevet innlegget mitt uten å si at jeg er student, mår jeg tenker meg om. For jeg mener jo det jeg skrev,uavhengig av min egen økonomi.

[AnonymBruker]

Jeg har skrevet et innlegg her på KG hvor jeg klager på dårlig råd. Om det er ett av innleggene du sikter til, vet ikke jeg.

Jeg velger å ha både bil, TV og internett. Uten bilen kommer jeg meg ingen steder pga sykdom og uten den måtte jeg ha betalt taxi til og fra butikk, postkontor, apotek, lege og fysioterapeut, og jeg skal love deg at det hadde kostet langt mer enn bilholdet mitt gjør. Internett er min kontakt med omverdenen. Det er via internett jeg har kontakt med familie og venner og uten det hadde jeg så godt som aldri snakket med andre enn kassadama på butikken og helsepersonell. Ikke hadde jeg kunnet ordne offentlige papirer eller betalt regningene mine heller. Og TV er tidsfordriv og underholdning. Rett og slett. Når man tilbringer ukesvis av gangen alene på sofaen med sterke smerter er det faktisk gull verdt å kunne rette konsentrasjonen mot andre ting innimellom.

At jeg unner meg og synes jeg både trenger og fortjener disse godene, nekter jeg å skamme meg over. Likevel lever jeg langt fra noe luksusliv. Jeg har ikke vært på ferie på over 20 år. Jeg har ikke kjøpt et klesplagg på mange år heller. Jeg spiser ikke ute, jeg går ikke til frisør, jeg utveksler ikke gaver med noen verken til jul eller bursdag og jeg spiser kun de billige typene grønnsaker, havregryn, tørkede belgfrukter og et og annet egg.

[AnonymBruker]

Vi har det godt økonomisk, generelt sett, i Norge. Men jeg tror ofte denne klagingen altså bunner ut i andre problemer.

Ja, de fleste har det økonomisk godt eller i det minste greit i Norge, men det betyr ikke at det ikke finnes nordmenn som er reelt fattige og som har grunn til å klage.

[Gjest D_flatmajor]

Ja, de fleste har det økonomisk godt eller i det minste greit i Norge, men det betyr ikke at det ikke finnes nordmenn som er reelt fattige og som har grunn til å klage.

Dette er jeg enig i. Det er helt klart sosiale forskjeller i Norge. Fattigdom skal man ikke spøke med.

Det jeg ville fram til i innlegget mitt, var blant annet at det er ikke nødvendigvis er disse som klager mest på et forum. Det kan det være, men det trenger ikke å være det.

Uansett,det jeg adresserte i innlegget mitt, var de som klager over å ikke kunne reise på utenlandsferie hvert år/spise ute like ofte som venninna, gammel tv/mobil osv.

Alle kan vel klage, da det er en del av livet, og en rett alle har. På samme måte kan jeg kritisere denne klagingen, og mene at den til dels henger sammen med andre ting enn fattigdom.

[AnonymBruker]

Vær vennlig å ikke sette en students hverdag opp mot en som lever på ulike typer stønader i lengre tid eller resten av livet. Det er nemlig to vidt forskjellige ting. Jeg har erfart de begge. Jeg hadde det helt fint som student. Utrolig mye jeg fikk til og gjorde da. Med ansvar for unger og det det medfører så er ikke livet i nærheten av studentlivet. Nei, bil har jeg ikke. Den måtte jeg kvitte meg med. Jeg bor et stykke unna butikk og offentlig transport. Jeg er blitt rå på å gå, men du verden så mye jeg ikke har gjort etter at jeg ikke hadde råd til å reparere bilen. Jeg kan ikke lenger benytte meg av matbutikkenes tilbud, jeg bruker veldig lang tid når jeg skal utføre ærend, jeg besøker ikke folk langt unna og ærend hvor du trenger bil blir ikke utført før jeg får noen som kjører.

TV har vi ikke og slipper derfor lisens og kjøp av tv. Internett og pc har vi, men nødvendig for å følge med i samfunnet. Ferie vet vi ikke hva er.

[Gjest D_flatmajor]

Vær vennlig å ikke sette en students hverdag opp mot en som lever på ulike typer stønader i lengre tid eller resten av livet. Det er nemlig to vidt forskjellige ting. Jeg har erfart de begge. Jeg hadde det helt fint som student. Utrolig mye jeg fikk til og gjorde da. Med ansvar for unger og det det medfører så er ikke livet i nærheten av studentlivet. Nei, bil har jeg ikke. Den måtte jeg kvitte meg med. Jeg bor et stykke unna butikk og offentlig transport. Jeg er blitt rå på å gå, men du verden så mye jeg ikke har gjort etter at jeg ikke hadde råd til å reparere bilen. Jeg kan ikke lenger benytte meg av matbutikkenes tilbud, jeg bruker veldig lang tid når jeg skal utføre ærend, jeg besøker ikke folk langt unna og ærend hvor du trenger bil blir ikke utført før jeg får noen som kjører.

TV har vi ikke og slipper derfor lisens og kjøp av tv. Internett og pc har vi, men nødvendig for å følge med i samfunnet. Ferie vet vi ikke hva er.

Her uttaler du deg om ditt studentliv, og at du hadde det bra som student. Jeg vil ikke gå så langt som å si at dine erfaringer kan generaliseres til å gjelde alle studenter. Det finnes studenter med barn også, forresten.

Det er trist å høre at hverdagen din er sånn, virkelig. Det høres ikke lett ut. Det er ingen som ikke vil anerkjenne dette, selv ikke vi som tillater oss å mene at det er en del klaging over penger i samfunnet.

[AnonymBruker]

TS #10 her.

Jeg har vært student med barn og uten så jeg har erfart begge deler. Tyngre med barn, men aller tyngst den dagen jeg havnet på AAP og lever fortsatt sånn etter 6 år. for å si det pent så blir det tyngre og tyngre for man får mer og mer etterslep.

[Gjest Tiger]

Synes faktisk mange har grunn til å klage. Veldig mange går på luselønn i dagens samfunn.

Som disse f.eks:

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10023034

[AnonymBruker]

Syntes ikke det var en ille måte å sammenlikne på! En ufør har faktisk minst 7-8000 mer i måneden enn en student har. Dere sutrer! Beklager, men er dere ikke i jobb, så er det faktisk kvalmt at dere ikke kan være takknemlig for at dere i det hele tatt får NOE.

Livet er hva dere gjør det til! Jeg blir sint og provosert av å lese klagingen. Jeg studerer IKKE, og jobber 100%. Jeg har ikke tatt en utdannelse av ulike årsaker og har utbetalt 13 000 i måneden. Det er ikke mye, men jeg klarer faktisk å spare til sydenferier. Syntes det går fint!

Folk sløser og er noen grinete sutrepaver! Grow up and deal with your own life!

Er helt enig med TS! Hva med å være litt takknemlig for en gangs skyld

[AnonymBruker]

Jeg er til dels enig med deg TS. Det er ingen menneskerett å reise til syden hver sommer, og mange sutrer utrolig mye.

Men, samtidig synes jeg det er litt feil å sammenlikne en students tilværelse med resten av verden. I studiehverdagen min så lever jeg litt i en boble når det gjelder økonomi. For akkurat som meg, så lever alle jeg studerer sammen med på lånekassen. Vi har alle like god (eller dårlig) råd, og dermed så merker man det mye mindre.

Blandt de vennene jeg vokste opp sammen med, så er jeg den som har valgt å være student lenge. De fleste av disse vennene mine har jobbet 100% i 3 år allerede. Når jeg er i hjembyen på besøk, så merker jeg plutselig veldig godt at jeg er den eneste med et stramt budsjett, da disse oftere ønsker å møtes på kaffebar o.l. I studiehverdagen møtes man heller hjemme hos noen og lager middagen sammen, å spise den ute er ikke en gang et tema. Og når ungdomsveninnene planlegger weekendtur til London, er jeg alltid den eneste som å si nei.

Nå det ikke plager meg at jeg ikke har mulighet til å unne meg fancy kaffer og storbyweekender, så er det fordi jeg vet at jeg har valgt en lang utdannelse. Jeg føler meg priviligert som får lov til å studere noe jeg brenner for. Men jeg vet også at det er en midlertidig situasjon. Hvis jeg var f.eks. uføretrygdet, og visste at jeg kom til å for resten av livet kom til å være den som alltid måtte si nei til aktiviteter p.g.a. økonomi, så tror jeg så absolutt det ville tært på meg.

En ufør tjener MYYYYE mer enn en student, så det er ikke synd på dem.

[Gjest Olsen]

Minst 50% av de uføre er trygdesnyltere. Synes ikke synd på dem overhodet.

[KikiEco]

Minst 50% av de uføre er trygdesnyltere. Synes ikke synd på dem overhodet.

Hvorfor mistenker jeg deg for å være siste AB mon tro....

[Gjest Consensio]

Hender noen ganger jeg klagde når jeg bodde alene, men det er fordi jeg ble så sliten av å alltid måtte snu på hver eneste krone, aldri kunne kjøpe meg nye klær (fordi den ene buksa mi hadde hull i skrittet - ikke fordi jeg trengte bukse nr 7), spiste stekt ris for 10. dag på rad, aldri kunne være med venner på noe morsomt fordi jeg ikke hadde råd til bussbilletten på 30,- en vei osv.

I dag klager jeg ikke. Jeg setter voldsomt pris på alt jeg har takket være min snille mann.

Jeg har muligheten til å beholde dyrene mine (som var på nippen til å bli omplassert før jeg traff ham fordi jeg ikke lengre hadde råd til mat til dem), jeg har tak over hodet og variert mat på bordet, jeg får kjøpt det nødvendige av klær og kan kose meg med luksus som en god mobil, TV og laptop.

[Gjest Consensio]

En ufør tjener MYYYYE mer enn en student, så det er ikke synd på dem.

Du syns ikke noe synd på noen som ufrivillig havner utenfor arbeidslivet, de som får minstesats og får 8000kr pr mnd som skal dekke ALT, som aldri kan unne seg noe ekstra slik studenter kan enten ved å jobbe ekstra eller etter endt studieperiode og har en jobb?

[AnimalFarm]

Syntes ikke det var en ille måte å sammenlikne på! En ufør har faktisk minst 7-8000 mer i måneden enn en student har. Dere sutrer! Beklager, men er dere ikke i jobb, så er det faktisk kvalmt at dere ikke kan være takknemlig for at dere i det hele tatt får NOE.

Nei, slik er det ikke! Hvor har du det fra? Uføretrygden varierer etter hva man har tjent tidligere. Har du minstesats har du ikke mye mer enn en student som kun lever på Lånekassen. En student kan velge å jobbe ved siden av studiene. Er du uføretrygden har du ofte ikke den muligheten. En som er uføretrygdet har ofte mye større utgifter til behandlinger etc. enn det jevne student. Alle greier å leve som studenter for en periode, men jo lenger man lever på et minimum, jo større blir etterslepet. Har du tenkt på det?