Bare så trist

[Gjest BettyBoop28]

Jeg har ved en anledning tidligere "skrevet av meg" her inne når ting har vært ekstra tungt, og siden det hjalp litt dengang, tenkte jeg å forsøke igjen..

For noen uker siden fikk jeg melding om en katt som har hatt det så vondt. Eierne lot han gå fullstendig for lut og kaldt vann. Han fikk knapt mat (noen rester slengt ut til seg) og var tvunget til å gå ute i vinter i 25 minus natt og dag mens deres elskede hund fikk ligge inne foran peisen..

Kanskje fikk han litt kjærlighet i barndommen, mens barna i familien ennå syntes han var søt og spennende, men det varte ikke lenge før han måtte prøve å klare seg selv som best han kunne. Naboer kunne fortelle at han aldri forsøkte å komme inn noen steder (han visste nok hva som egentlig skulle være hans hjem), men han møtte alle med oppreist hale og et vennlig sinn, utmagret og vanstelt som han var.. Kanskje det ville vanke litt kos og en matbit? Kanskje til og med noen ville la han få komme inn i varmen og få litt kjærlighet igjen?

Men det skjedde aldri.. Han overlevde ved å grave i søppelkassene, og ble til irritasjon for alle, til tross for sitt vennlige sinnelag. Han ble sparket etter og jaget hver dag. Etterhvert fikk han ikke komme hjem til sitt opprinnelige hjem i det hele tatt. Faren i familien jaget han så snart han fikk se han.

Jeg møtte han for første gang for 4 uker siden. Jeg satte meg på huk og han kom løpende mot meg, haltende og utmagret, men med halen til vers og verdens snilleste øyne! Jeg tok han på fanget. Han kroet seg inntil meg med hodet inni armhulen min, utsultet på varme og nærhet. Det lå han så stille så stille, som om han ville at det aldri skulle ta slutt. Etterhvert kom det en forsiktig malelyd.. Han kastet seg over maten på villkatters vis, tok seg ikke tid til å tygge, men måtte få ned mest mulig på kortest mulig tid. Han var jo vant til å bli straffet for å prøve å stilne sulten litt.

Jeg lovet han at alt snart skulle bli bedre. Snart skulle han få en varm seng å sove i, han skulle alltid få spise seg mett. Jeg skulle passe på han.. Vanligvis tar jeg personlig inn bare de aller "verste" tilfellene (de sykeste, mest skadede og "villeste"), men denne stakkaren med disse milde øynene og denne hungeren etter kjærlighet, kunne jeg ikke stå imot..

Men mye må ordnes før en katt får et fosterhjem. 2 andre måtte ut for å få plass til han, det må klareres på ulike måter i forhold til tidligere eier (kan ikke gå for mye inn på det konkrete i denne saken), veterinærtime må ordnes o.s.v.

Denne katten var noen mil unna meg. Men så ofte jeg har kunnet har jeg vært der med mat. Han har møtt meg på samme rørende måte hver gang. En overstadig glede over at jeg har kommet. En stakket stund med varme og gode ord i en ellers så grusom tilværelse.

Han har løpt etter bilen min et stykke hver gang jeg har kjørt derfra. Det har vært så vondt å dra fra han, men tanken på at jeg snart skulle hente han for godt, har vært god.

Jeg hadde gledet meg til i kveld da jeg endelig skulle hente han. Så kjælen, leken og uendelig snill som han var og sånn et vondt liv som han har hatt, så fortjente han å endelig få oppleve godhet og kjærlighet tilbake.

Jeg ble forundret allerede da jeg nærmet meg området. Vanligvis pleide han å møte meg med en gang jeg kom, men nå var det ingen som kom..

Jeg gikk rundt noen timer og lokket, la ut mat og ventet. Men ingen glad liten en kom løpende mot meg denne gang.

Forundret og lett engstelig satte jeg meg i bilen og kjørte hjem. Da jeg kom hjem bestemte jeg meg for å ringe en av naboene som hadde kontaktet meg. Lille pusen ble funnet overkjørt og drept i en veigrøft i går kveld.. Han hadde gått 3 kilometer "hjemmefra". Jeg antar på leting etter mat og nye mennesker, for det var meget små forhold langt ute på landet der han opprinnelig kom fra..

Jeg sitter her og ser på den nye matskålen og teppet hans nå, og tenker på den siste turen han tok langs hovedveien. Haltende, sulten og sikkert redd, men likevel med slik en lyst til å leve.. Han lette etter noen som kunne hjelpe han litt med det..

Jeg lurer på om han led lenge..

Kjære lille venn, jeg kom for sent. Jeg skulle ha kommet i går..

2-3 år var du. Et så kort, men så vondt et liv.

Jeg håper du har det godt nå.. Du slipper iallefall å lengte mer. Du fikk aldri noe navn mens du var her- ble bare kalt "katta". Jeg vet det er for sent, men du skal likevel få et av meg nå. Lille snille Lucas, sov godt..

ÅÅ stakkars lille pusen. Ble på gråten her jeg satt. Satans eiere som gav faen i katta så snart de fikk en hund.

[Gjest Blubberella]

Åh nå ble jeg helt ødelagt her... Jeg fatter ikke at noen klarer å bare drite i å ta vare på dyrene sine. Det var nå forresten én gang at noen skulle ID-merke ei katt de gir blaffen i...

Så trist å høre om sånne situasjoner, men så godt å høre om folk som gjør en innsats for de pelskledde små vennene våre!

[Katarinaz]

Herlighet, som tårene strømmer på nå! Dette var utrolig trist, stakkars lille Lucas!

[Plutseliten]

Jeg visste at jeg ikke burde lese denne tråden. Tårene bare renner her jeg sitter.. For et godt menneske du er Aurora! For en trist historie.. Jeg er glad for at lille Lucas hadde noen i livet sitt på slutten som virkelig brydde seg. Det er så godt å høre om mennesker som vil gjøre en innsats...

[Havtorn]

På Aurora, tillat deg ikke å være etterpåklok, du gjorde mer for Lucas enn hva han sikkert noensinne har opplevd. Han så deg for et menneske med kjærlighet og lyst til å hjelpe, det er så utrolig stort av deg å gjøre så mye for dyra. Hvil i fred lille Lucas, måtte du finne masse kjærlighet og trygghet nå.

(Og jo, eierne skulle blitt kastrert med en sløv gaffel! Folk skaffer seg for søttan ikke dyr om de ikke akter å ta vare på dem.. ideelt sett )

[CaspertheGh0st]

:frown:

Sakkar lille pusen

[Auri]

:grine: :grine:

Takk for at du prøvde Aurora Du ga Lucas en opplevelse av kjærlighet til slutt tross alt; pusen fikk oppleve noe positivt før livet hans tok slutt. Tenk, hadde du ikke funnet ham i utgangspunktet, ville han aldri fått oppleve det