Hva er verst?

[AnonymBruker]

Jeg vet at mange her synes det er galt å bli mor som 40-åring, men også at mange mener det er galt å få bare ett barn (trist å være enebarn).

Jeg er usikker på hva vi skal gjøre, har et barn og hadde ikke tenkt til å få flere, mest pga alderen vår. Jeg var 37 da jeg fikk mitt første barn. Alt gikk helt fint og jeg føler meg ikke gammel. Men hadde altså ikke tenkt til å få flere barn. Men nå tviler jeg litt, er redd vi vil angre når det er for sent, har begynt å tenke på om det hadde vært fint med en til. Det er jo ikke umulig å få barn som 40-åring. Det forutsetter at alt skjer naturlig (jeg ble kjempefort gravid sist, så inbiller meg at det ikke er noe problem), blir jeg ikke gravid er jo saken grei, da blir det med det ene barnet. Hva mener dere?

[attegløyma]

Eg og er 37 når eg får min første, og satsar vel på at nr 2 er komen før eg vert 40, eller rundt då. Ser ikkje problemet i heile tatt. Mormor fekk 8 ungar, første då ho var 25, siste då ho var 43, og dei er like sunne og friske begge to klart det er ein større risiko for at vi "halvgamle" blir sjuke, men ungane er no mest truleg vaksne då uansett. Har fleire venninner med mødre som var godt vaksne då dei fekk dei, og alle desse venninnene har planar om å vere over 35 sjølve, fordi dei minnest ein god barndom.

Med tanke på einebarn eller ikkje: Eg har eit næææært forhold til mine brødre, sjølv om dei er mykje yngre enn meg. Mannen og søstra har knapt eit forhold, eg og brørne mine har nærare forhold til begge enn dei har til kvarandre (vi vaks opp saman). Ein har ingen garanti for at søsken blir bestisar, samstundes som det jo er godt med søsken når ein blir vaksne. Ofte i alle fall. Men det er unntak der og, nokre opplever søsken som ein byrde heile livet.

Så eg seier gjer det som er rett for deg og mannen din, og så får de gjer som alle andre foreldre: håpe på at alt går godt

[AnonymBruker]

Takk for fint svar attegløyma

Jeg vet at vi må finne ut av det selv. Men synes folk mener så mye om disse tingene. Er derfor nysgjerrig på hva som anses som "verst".

Er enig i at det å ha søsken ikke garanterer noe nært forhold. Men jeg er kjempeglad for at jeg har søsken selv, selv om jeg ønsket jeg var enebarn da jeg vokste opp!

TS

[AnonymBruker]

Å være enebarn vil jeg si er "verre" enn å ha en mor som er eldre enn gjennomsnittet. Nå må jeg presisere at det å være enebarn sikkert ikke er så grusomt det heller, altså.

Jeg var 36 da jeg fikk min første, og blir 38 når andremann kommer. Jeg tenker litt annerledes enn deg, TS. Jeg tenker at spesielt på grunn av min relativt høye alder, er det viktig for meg å produsere søsken for jenta som vi allerede har.

Hvis jeg skulle bli syk eller noe skulle skje, eller hvis jeg og faren dør tidlig, så vil jeg ikke at jenta mi skal være alene i verden, jeg vil at de skal være to søsken. Hun skal slippe å vokse opp i hus med to gamliser helt alene. Hehe

[malifika]

Jeg tenker at ved å være enebarn så blir man på en måte "frarøvet" en del familie.

Tenk den dagen du og mannen er borte så er det nok fint for barnet deres å ha igjen en søster/bror, Svoger/svigerinne, nieser/nevøer, kusiner/fettere til sine egne barn osv..

Det er maaaange folk idag som får sitt første barn når de er eldre enn deg, så at du er gammel mor om du får ditt andre som 40 åring er du absolutt ikke.

[AnonymBruker]

Hvis jeg skulle bli syk eller noe skulle skje, eller hvis jeg og faren dør tidlig, så vil jeg ikke at jenta mi skal være alene i verden, jeg vil at de skal være to søsken. Hun skal slippe å vokse opp i hus med to gamliser helt alene. Hehe

HAHA godt poeng

[AnonymBruker]

Som enebarn kan jeg fortelle at det absolutt ikke er ille. Jeg har aldri savnet søsken, og vært glad jeg slipper alle kranglene og intrigene som jeg så mine venner gå gjennom. Hver eneste dag.

Jeg er hverken bortkjemt eller vant til å være i rampelyset. Snarere tvert i mot.

Min mor har også et veldig dårlig forhold til sine søstre, og jeg er glad jeg slipper måtte hanskes med slike problemer selv.

Det er sikkert ikke så ille med en gammel mor heller, men jeg vil si det er "verre" enn det å være enebarn.

[Gjest gurimalla]

• Det er ikke så spesielt å få barn som 40-åring, det er mange friske, spreke og smarte nybakte mødre på 40. Det barnet som allerede er født vil vel ha forholdsvis gamle foreldre, er det noen vesentlig forskjell på 37 og 40? Jeg er også litt usikker på spørsmålsstillingen din; ”hva er verst?” – verst for hvem? For oss som leser dette, eller for dere? Har du lyst på et barn til synes jeg dere skal prøve – lykke til

[AnonymBruker]

Jeg er også litt usikker på spørsmålsstillingen din; ”hva er verst?” – verst for hvem? For oss som leser dette, eller for dere? Har du lyst på et barn til synes jeg dere skal prøve – lykke til

Skjønner det. Vi tar selvsagt beslutningen uavhengig av hva andre rundt måtte mene om saken. Men jeg er likevel nysgjerrig på hva folk mener, da jeg synes det er mange som er fordømmende både når det gjelder å få barn sent og å få bare ett barn. Vi har i alle fall fått masse kommentarer på begge deler. Så derfor lurte jeg på hva som blir ansett som "verst" når man setter de to opp mot hverandre.

TS (tusen takk til dere som har svart!)

[sauen87]

Syns du skal få barn hvis du vil det jeg :-)

Min mor var 24 når hun fikk første og 40 når hun fikk siste, og har vært en like god mor for oss alle :-) Sprek er hun også!

[AnonymBruker]

jeg har 4 søsken og vi er en stooor gjeng. Er tante til 9 og ja - juler og andre sammenkomster er travle, men superkoslige!

Sambo har bare en søster. så vi må alltid feire julen hos ham eller dele oss, for ellers sitter moren, faren og søsteren igjen alene og det blir så stusselig.

Dette er noe jeg selv tenker mye på, og vil helst ha tre barn selv, slik at man alltid har litt mennesker rundt seg

Har også tenkt at jeg ikke har lyst å bli for gammel mor, men for meg er det heller det enn enebarn altså!

Ja - vi har kranglet så bustene fyker, og har vel både sydd og gipset på grunn av søsken og heftig lek - men jeg ville ikke vert dem foruten!

-33 år og i midten av 5 søsken-

[Ulrikke]

Jeg er enebarn og ville aldri laget et enebarn selv...

(nå har hun tre søsken som er mine stebarn, men vi omtaler dem som søsken og det gjør de selv også!)

Jeg ville ikke latt din alder hindre meg i å prøve å få et barn til om jeg ønsket det... Dessuten er ikke 40 SÅ gammelt nå - det var verre da vi var barn (jeg er straks 38 selv...)

Kjør på om dere har lyst, sier jeg! Glem alder, og finn ut om dere vil ha et barn til eller ikke!

[Mamma1]

Jeg syns ikke 40 er så gammelt at man tenker over det, ikke i dag da levealderen er så høy. Hadde det vært for 100 år siden så.

Når jeg tenker gammel mor så tenker jeg minst 46 og oppover.

[ToveM]

Jeg fikk sistemann da jeg var 39, føler meg slett ikke som noen gammel mor. Hadde riktignok litt flere plager som gravid med sistemann, og var sykemeldt de siste månedene av svangerskapet. Med de to første var jeg på jobb til dagen før jeg fødte. Men slett ikke sikkert det har noen sammenheng med alderen.

[AnonymBruker]

40 er strengt talt ikke så veldig mye mer enn 37. Så direkte ung mor blir du vel ikke uansett. Kanskje det er forskjell på å starte på barneflokken i 40-årene og å avslutte den da?

Svarer ikke på spørreundersøkelsen, den ble litt for enkel.

[Gjest Kvikklunsj]

Jeg er enebarn og veldig glad for det. Det er fordeler og ulemper med alt. Jeg ble mor tidlig, i motsetning til min egen mor, og mener det er bwst å få barn når man er ung. 37 og 40 er ikke så stor aldersforskjell heller men...:-)

[AnonymBruker]

Den beste gaven du kan gi til ungen din er en søsken. Det ingenting som slå det å vokse opp med søsken rundt seg. Da har man alltid en venn.

[Jens]

Jeg er enebarn og veldig glad for det. Det er fordeler og ulemper med alt. Jeg ble mor tidlig, i motsetning til min egen mor, og mener det er bwst å få barn når man er ung. 37 og 40 er ikke så stor aldersforskjell heller men...:-)

Hvorfor er du glad for å være enebarn?

[O'hara]

Jeg er i litt av samme situasjon..

Selv er jeg enebarn, har 3 halvsøsken, og synes det har gått greit. Trives med det.

Men jeg vokste opp med søskenbarn i samme aldersgruppe, det vil ikke frøkna vår gjøre.

Og jeg heller for og imot, finner ingen fasit, men ser at om hun vokser opp med oss som "gamle" foreldre, så vil hun muligens være "alene" når hun får sine barn. Greit, familie er ingen garanti for at man trives sammen, men det er, vil jeg tro, større sjanse for å trives sammen med noen man vokser opp med, enn motsatt?

Samtidig så har jeg tenkt på det å få barn etter fylte 40, greit jeg ikke føler meg så gammel, men alderen er der, og vi brukte 4 år på å få hun vi har i dag...

Så, min konklusjon er at her i gården prøver vi på nummer to frem til jeg fyller 40, og går det ikke, så går det ikke. Ingen av delene er tragisk, men bare livets realiteter, og ingen har noen fasit på om noen vil trives eller ikke trives som enebarn eller i en søskenflokk.

Ønsker du/dere et barn til, så kjør på!

Lykke til med valget og eventuelt prøvingen.

[AnonymBruker]

Tusen takk for fine svar, alle sammen

TS