Men hva med oss barna?

[Gjest Tammie]

Jeg vet ikke engang hvordan jeg skal klare å forklare dette. Men jeg blir gal av å bare ha det i tankene, so here it goes. Jeg er 22 år. Er storesøster til fire småsøsken i alderen 13-19 år. Min mor og far har vært gift siden jeg var 3 år. Jeg = et resultat av ubeskyttet sex.

Min barndom har vært.. spesiell. Jeg husker de første årene som fine. Men fra 12 års-alderen begynte ting å bli trøblete. Mor og fars krangler ble større, lengre og mer intense. Pappa var sjeldent hjemme, mamma styrte huset. Jeg selv var i ferd med å bli voksen og hadde nok med hormoner og nye tanker. Men årene gikk...

Skjellsord ble en vane, de skjulte aldri sine krangler for oss. Mamma snakket høyt om pappa... pappa... han var sjeldent der. Vi ble eldre, kranglene fortsatte. Vi fikk vondt inni oss når vi kunne se at de var lei seg og sinte. Det var slitsomt fordi det var aldri fred eller mulighet til å slappe av. Jeg tenkte: Kan de ikke bare gå fra hverandre, slik at alle igjen kan få det bra?

Dersom det hadde vært så lett. Min mor og far gikk fra hverandre for to år siden. En lettelses sukk.. i starten. Far hadde vært utro og mor fikk nok. Jeg, som alltid hadde vært en pappajente ble (og er) en han ringte til når han var lei seg. Mor og far snakket ikke sammen. Og en dag kom brevet fra mors advokat i pappas postkasse.

Hun vil ha alenerett for de to yngste barna. Hun innblandet barnevernet. Telefonen min kimte i ett sett. Pappa ringte og fortalte hva mamma hadde gjort, mamma ringte for å si hvor grusom pappa var. Hele tiden var det en kamp om å sette meg opp mot den andre. Jeg har grått... masse. Det er umulig å ikke velge en side en gang i blant når den andre er helt urimelig, men jeg jobbet hardt for å ikke velge. Men når hun ville ta barna fra pappa og blande inn barnevernet, ble jeg sint. Som storesøster VET jeg at de ønsket å være 50/50. Jeg skrev et brev om hva jeg følte, der jeg håpet å få et svar der jeg ble forstått. Men mamma stengte meg ute. Ville ikke ha noe med meg å gjøre dersom jeg "skulle oppføre meg sånn".

Uenigheter ble til en krig. Der jeg som sivil ble skutt på. Det ble rettsak... som tok lang tid, og som var en stor påkjenning for meg, mine søsken og helt sikkert mor og far. Pappa vant... uten å ville ha rettsak i utgangspunktet. Men igjen en lettelses sukk.

ENDELIG ER DET OVER!! men nei..

Tiden gikk og til min store overraskelse og glede begynte mamma og pappa smått å prate med hverandre om henting, bringing og praktiske ting. Men jeg er nok smertelig klar over at når den ene er på fest og er beruset renner det nok inn meldinger... MEN de snakket sammen og kunne møtes uten skriking og banning. Jeg kunne endelig leve livet uten bekymringer igjen.

For tre dager siden ringte min far meg.. og fortalte at huset, mitt barndomshjem som jeg alltid har ønsket å kjøpe i sin tid må selges. Mammas advokat har sendt en nytt brev der hun krever mer penger etter bruddet. Pappa har kjempet så lenge for å ha huset han elsker, men han har ikke nok penger til nok en rettsak, noe mamma vet. Min mor er såret og ydmykelsen over pappas utroskap stikker dypt. Hun vil hevnes... han skal miste den ene tingen han har igjen, huset.

På en måte forstår jeg henne... men samtidig sender dette pappa rett i kjelleren. Han sliter med depresjoner og har ikke en stor nettverk med venner og familie. Og jeg... kan gjøre alt for at han skal ha noen å snakke med... men det sliter på meg også.

Jeg kjenner et enormt sinne og jeg er nesten på gråten. Jeg ønsker så gjerne det skal være over. Jeg skriver dette for at andre skal se hvordan en skilsmisse kan påvirke barna, selvom de er voksne.. jeg skriver det for å få en bør av mine skuldre...jeg skriver det for... ja, jeg vet ikke. Men det kjennes godt.

Dersom noen orker å lese er jeg imponert og takknemlig.

[AnonymBruker]

Når de er skilt så er boet delt og din mor har ikke krav på mer. SÅnn er det bare og har din mors advokat skrevet brev og krevd mer så har hun driti på draget...

[Gjest Tammie]

Skilsmissen er ikke i boks enda, de er separerte. Jeg vet ikke hvorfor... for jeg tror det er gått over 1 og et halvt år.. fordi det er vel sånn at man må være separerte i et år?

[Grønt blad]

Uff, for en vanskelig situasjon. Det er ikke lett å være skilsmissebarn, selv om man er voksen.

Det er vanskelig å gi råd, men jeg vil anbefale deg å si til foreldrene dine at du ikke vil høre skitkasting om den andre. Det å bli dratt mellom foreldrene er utrolig hardt. Man vil jo det beste for begge foreldrene, og man vil støtte begge. Men du er ingen profesjonell psykolog som står utenfor og kan være nøytral, og for å beskytte deg selv må du holdes utenfor den direkte konflikten mellom dine foreldre.

[animelona]

Kjære deg.. Har lest innlegget ditt og dette var trist å lese! Finner egentlig ikke ord, men vil gjerne gi deg en og håper dette vil ordne seg etterhvert..

[Gjest Tammie]

Ååh. Du skal vite jeg har prøvd. Da blir de sinte for at jeg ikke stiller opp, eller at jeg er på den andres side, de klarer ikke holde meg utenfor og en gråtende pappa på telefonen klarer jeg heller ikke avvise

Takk for gode ord. Det gjør godt

[AnonymBruker]

Jeg blir forbanna på foreldre som drar barna i hver sin ende, og forventer at de skal støtte galskapen mot den andre. Jeg forstår at din mor er bitter, men jeg forstår ikke at hun kan si til deg at hun ikke vil ha noe med deg å gjøre, om du ikke støtter hennes galskep i dette.

Det beste du kan gjøre er å fortelle begge to at de er dine foreldre uavhengig av hva som skejr videre, og du nekter å bli plassert i midten flere ganger. Om din mor da tar avstand fra deg, ville jeg stålsatt meg og sagt at da fikk det bli slik. Hun får drive på selv, men slutte å dra inn dere i denne galskapen.

Jeg håper det ordner seg for dere alle sammen

[AnonymBruker]

Jeg velger å skrive som anonymbruker nå...

Foreldrene mine ble separert da jeg var 21, (jeg hadde et søsken som da var 19 og akkurat hadde flyttet for å studere), skilt et år senere.

Det var en relativt ryddig skilsmisse, uten utroskap, fordeling av barn, og mamma ga pappa altfor mye i oppgjøret fordi hun ikke orket noen krangler dem imellom. Årsakene til skilsmissene var mange, men kort oppsummert i pappas høye alkoholforbruk i helgene og i sosiale sammenhenger, liten/ingen interesse for å gjøre noe sammen fra min fars side, ingen felles interesser, krangling/uenigheter osv.

Jeg var vel 13-14 år gammel første gang jeg tenkte at det kom til å ende i skilsmisse, og fra jeg var 16 prøvde jeg å overtale mamma til skilsmisse, og jeg visste at det kom til å skje da det skjedde.

Gjennom hele ungdomstiden sa de stygge ting om hverandre til oss barna, spesielt meg som var eldst.

I perioden etter at separasjonen var et faktum fungerte jeg som samtalepartner for begge, en de kunne snakke med om dette. De mente ikke noe vondt med det, men ønsket å ha min "forståelse" og "støtte". Jeg måtte etter hvert be dem dempe slike samtaleemner, og jeg var en periode en hårsbredd fra å bli utbrent.

Selv om det er mange år siden skilsmissen, får jeg innimellom høre stygge "stikk" fra dem begge. Det er utrolig slitsomt.

Beskytt deg selv, vær tydelig og bestemt, og nekt å høre på slike samtaleemner. Legg på telefonen eller gå ut av rommet dersom de ikke fungerer. Hvis ikke kan du ende opp med å bli utbrent, eller nesten ubrent (dersom du klarer å se symptomene i tide).

[Gjest Tammie]

Det du beskriver kjenner jeg meg veldig godt igjen i. Det er slitsomt og jeg var nok på randen til å falle sammen som et korthus opp til flere ganger. Jeg får bare håpe denne stormen blåser over.

Sender deg en god klem og en takk for at du delte din historie

[Gjest navnelapp]

Eg syns du skal ta med deg begge to til familievernkontoret, og ha ein samtale med ein nøytral tredjepart til stades. Det har vi gjort i vår familie sjølv om alle er voksne, og vi vart tekne imot på beste måte. I samtalen bør du ta opp korleis du opplever å bli brukt av begge to, kor vanskeleg du syns det er og kanskje kan dei også få rettleiing på andre ting dei treng hjelp til.

[Gjest Tammie]

Ja, det er en idé. Vet at mamma og pappa har vært der med de to yngste. Men jeg tror kanskje jeg bør vente litt med å prioritere meg selv nå som dette akkurat har blåst opp igjen.. jeg vil jo nødig belaste særlig pappa med noe mer akkurat nå. Men godt råd

[Gjest Gjest]

Når de er skilt så er boet delt og din mor har ikke krav på mer. SÅnn er det bare og har din mors advokat skrevet brev og krevd mer så har hun driti på draget...

Boet trenger ikke å være delt selv om de er skilt. Noen bruker flere år, og flere rettsaker, på skifteoppgjøret etter skilsmisse.

Min eksmann elsker konflikter og rettsaker. For å bli ferdig ga jeg etter og han fikk mye mer enn han hadde krav på. Nå i ettertid har jeg innsett at det var dårlig gjort overfor barna våra, for de mistet mange økonomiske muligheter. Faren brukte blant annet barna som argument for å beholde et nydelig gammelt hus ved sjøen. Siden barna var vokst opp der, og svært knyttet til huset sa han at han ønsket å beholde det, og fikk beholde det for under 1/3 av prisen. Et år etter solgte han det, og tjente veldig bra på det. Disse pengene kom barna aldri tilgode. Men det hadde de gjort hvis jeg hadde fått mer utbetalt i skifteoppgjøret. Barna kommer nok heller ikke til å arve noe fra han. Han har etablert seg med ny dame og nytt barn, og har tatt avstand fra våre barn. Det er derfor ikke alltid det er best for barna at den ene forelderen er snill for å unngå konflikter. Og det er ikke alltid barna forstår helt hvem som er den vanskelige forelderen. Forde de hører mest negativt fra den vanskelig forelderen. Denne vil gjerne prøve å sette opp barna mot den snille forelderen. Det er utrolig forvirrende for barna. Og når de blir store nok til å forstå at deres lojalitet ble brukt i kampen mot den andre forelderen, kan de føle seg veldig lurt. Og de kan få dårlig samvittighet fordi de lot seg bruke i den slemmes kamp mot den snille.

Forstår at det ikke er lett å være barn i slike situasjoner. Jeg tror det kan ødelegge mye for alle som er involvert, bortsett fra den som liker å lage bråk.

Jeg synes du skal skjerme deg selv litt. Si at du trenger en pause fra det. Etterhvert, når du har fått litt distanse til det, får du kanskje behov for å vite hva som egentlig skjedde. Du kan jo spørre om du får lese saksdokumentene. Det kan oppklare en del ting, og kanskje ting ikke var helt som du ble fortalt.

Håper det roer seg snart.

[AnonymBruker]

Til dine foreldre:

Til deg:

Er selv skilsmissebarn og kjenner meg igjen i det å bli dratt mellom to foreldre, og to veldig ulike versjoner av virkeligheten. Du må bare prøve å distansere deg fra det.

[Gjest Tammie]

Hehe. Takk! Ja, særlig er det vanskelig når de har to HELT forskjellige versjoner og begge sier de har bevis Huff, blir nesten tåpelig vettu...

[kaprifolen]

Har heldigvis aldri vært involvert i noen skilsmisse, så kan ikke sette meg inn i hva du går gjennom.

Men vil sende deg varme, omtanke og styrke!

[Gjest Tammie]

:-) Tusen takk. Det hjelper å lette på trykket noen ganger. Føltes godt å få det ut.

[Gjest Gjest]

Sannheten er at du har ikke noe som helst med noe av dette å gjøre. Det bør du fortelle dem begge to neste gang de velter livene sine over på deg. Et kriterium for å beholde kontakten med deg må være at de som voksne folk, tar hånd om sine problemer selv.

Du er datteren deres. Ikke søppelbøtta, terapeuten eller mammaen.

Be dem rett ut holde den råtne kjeften sin igjen og se for helvete å ligge unna livet ditt med drittoppførselen sin. Så kanskje de får et nytt syn på både verden, deg og seg selv.

Det finnes ikke en dritt i universet du kan gjøre for å hjelpe noen av dem, eller fikse noen av problemene. Det eneste du KAN gjøre er å sette deg i respekt og forlange at de behandler deg som den datteren du faktisk er, og ikke som noe annet. Til de aksepterer det så bør de holde seg langt unna.

[Gjest gjest]

Så fælt,,, Klem til deg, og håper at ting ordner seg!!

[Gjest Tammie]

Sannheten er at du har ikke noe som helst med noe av dette å gjøre. Det bør du fortelle dem begge to neste gang de velter livene sine over på deg. Et kriterium for å beholde kontakten med deg må være at de som voksne folk, tar hånd om sine problemer selv.

Du er datteren deres. Ikke søppelbøtta, terapeuten eller mammaen.

Be dem rett ut holde den råtne kjeften sin igjen og se for helvete å ligge unna livet ditt med drittoppførselen sin. Så kanskje de får et nytt syn på både verden, deg og seg selv.

Det finnes ikke en dritt i universet du kan gjøre for å hjelpe noen av dem, eller fikse noen av problemene. Det eneste du KAN gjøre er å sette deg i respekt og forlange at de behandler deg som den datteren du faktisk er, og ikke som noe annet. Til de aksepterer det så bør de holde seg langt unna.

______________________________________________________________

I teorien høres det kanskje lett ut. Men det er ikke så enkelt som det høres ut som. Jeg er helt enig i at jeg i utgangspunktet ikke har NOE med dette å gjøre. Men hvordan kan man si dette til en gråtende far over telefon? En mann som ikke har noe sosialt nettverk? Jeg får meg ikke til å si det.. og da kan jeg kanskje skylde meg selv for møkka jeg står i... det er ikke så lett :/

[Grønt blad]

______________________________________________________________

I teorien høres det kanskje lett ut. Men det er ikke så enkelt som det høres ut som. Jeg er helt enig i at jeg i utgangspunktet ikke har NOE med dette å gjøre. Men hvordan kan man si dette til en gråtende far over telefon? En mann som ikke har noe sosialt nettverk? Jeg får meg ikke til å si det.. og da kan jeg kanskje skylde meg selv for møkka jeg står i... det er ikke så lett :/

Du må tørre å si det. Man trenger ikke bruke ord som "råtten kjeft", men du kan si at det blir for tøft for deg å høre om det og det, og at dersom han ønsker å snakke om det, så må han gå til en nøytral part, f.eks. psykolog, en prest, annen familie eller venner. Mest sannsynlig vil han forstå. Du kan fint være sosial med faren din og snakke med ham om andre temaer.

Antagelig er det også godt for ham å tenke og fokusere på noe annet.