Vonde følelser og minner

[AnonymBruker]

Føler bare jeg må skrive for å få det ut. For en grusom dag, vil bare at den skal bli ferdig.

Jeg har gjort det igjen. Minnene kommer til overflaten, smerten og alle følelsene. Det er som om noen har tatt en kniv og rippet om gamle sår. Sår som nesten hadde grodd, men bare nesten. Jeg sliter fortsatt, angsten er der fortsatt, og følelsene langt under overflaten, godt gjemt. Både for meg selv og andre. Jeg unngår å kjenne på dem, fortrenger dem. Jeg er nødt til det for å mestre livet. Det er min overlevelsesstrategi. Jeg gråter. Gråter fordi jeg hadde glemt, fortrengt og dyttet bort følelsene. Minnene jeg nesten hadde glemt. Lagt til side i en egen skuff, og som jeg aldri skulle åpne igjen. Jeg har åpnet skuffet, men lukket den raskt igjen, i det angsten grep tak i meg. Forbannet er jeg egentlig. Sint for at den hersens spiseforstyrrelsen har ødelagt så mye for meg.

[weni]

Vil bare si at jeg føler med deg, og vet hvordan du har det! Hos meg også har vonde minner en tendens til å dukke opp.

Prøver å si dette til meg selv, vet ikke helt om det hjelper da men:

Fortiden er fortiden, det er det som har hendt før og ikke nå, ikke noe mer å bry seg om, ting er skjedd som skjedd. Ikke tenk for mye på hva andre synes!