når begynne på "lykkepillen"

[Gjest lurerpå]

Hei!

Hvordan vet man når en depresjon/ angst er så ille at en bør få medisiner? Hvordan er deres erfaringer?

Jeg er "alltid så sterk, takler alt, sååå reflektert" osv (sies det), Men selv har jeg ikke kjent en følelse av å være tilfreds på ca to år. Husker få dager uten å være nedimellom og kjenne tendenser til angst .

Det snakkes mye om slikt her inne, så jeg hadde blitt veldig takknemlig dersom noen kunne fortelle meg litt om sine erfaringer.

[AnonymBruker]

Jeg har absolutt ingen erfaring med emnet, men har følgt med i media, og ville bare nevne at det er sikkert mange som har blitt hjulpet vedbruk av lykkepillen, MEN det har også vært enkelte der fortvilelsen og håpløsheten har blitt verre ved bruk at lykkepille, og har resultert i selvmord.

Vær forsiktig med slike tunge medisiner, les og undersøk før du vurderer å ta et slikt steg.

[AnonymBruker]

En vet ikke bare at en skal begynne på medisinering. En må ha kontakt med helseapparatet over tid og ha forsøkt en del andre måter før piller i det hele tatt blir aktuelt. Hvor gammel er du ts? Har du hatt kontakt med lege eller psykolog?

[Gjest TS]

En vet ikke bare at en skal begynne på medisinering. En må ha kontakt med helseapparatet over tid og ha forsøkt en del andre måter før piller i det hele tatt blir aktuelt. Hvor gammel er du ts? Har du hatt kontakt med lege eller psykolog?

Jeg er godt voksen, nermer meg 40. Og ja, jeg har vært i kontakt med psykolog. Det har hjulpet meg litt til å se og kjenne igjen symptomene på angsten osv. Det har også fått meg til å innse at dette ikke nødvendigvis bare handler om at jeg er en "sur og vanskelig" person.

Legen har snakket om at jeg kan prøve medisiner hvis jeg vil, men jeg er så usikker på dette. Er litt redd for bivirkninger osv.

[Cata]

Jeg "visste" det ikke. Jeg måtte overtales av legen, for jeg var veldig skeptisk til medisiner. Men det viste seg å være en lur løsning, for på det tidspunkt hadde jeg ikke sovet skikkelig på fire måneder, jeg grein annehver dag (minst), jeg orket ikke røre meg når jeg kom hjem fra jobb, knapt nok handle mat og langt mindre lage den. Huset så ikke ut, selv om jeg faktisk klarte å holde styr på den personlige hygienen og jeg hadde gått ned 11 kilo.... Dessuten begynte jeg å føle meg snublende nær å være suicidal.

I mitt tilfelle var det riktignok snakk om ren depresjon, uten angst.

[animelona]

Jeg har absolutt ingen erfaring med emnet, men har følgt med i media, og ville bare nevne at det er sikkert mange som har blitt hjulpet vedbruk av lykkepillen, MEN det har også vært enkelte der fortvilelsen og håpløsheten har blitt verre ved bruk at lykkepille, og har resultert i selvmord.

Vær forsiktig med slike tunge medisiner, les og undersøk før du vurderer å ta et slikt steg.

For å si det sånn så er det er det fler som blir hjulpet av antidepressiva enn som begår selvmord. Veldig mange flere. De som tar selvmord når de går på antidepressiva tror jeg heller begår selvmord tiltross for at de bruker den, ikke på grunn av hvis du skjønner. Men noen opplever å få mer energi når de begynner på medisinen, og det kan utløse selvmord i den forstand at selvmordskandidaten orker å utføre selvmordet. Derfor står det advarsel om selvmordsfare de første ukene på antidepressiva i pakningsvedlegget. Advarslen er først og fremst rettet mot barn og ungdom, ikke voksne...

[AnonymBruker]

Ta kontakt med legen igjen. Vanskelig å "vite" om man skal starte på medisiner eller ei. Mange har god hjelp av det, så det kan være verdt et forsøk, hvis legen syns det er en god ide.

[Cata]

Legen har snakket om at jeg kan prøve medisiner hvis jeg vil, men jeg er så usikker på dette. Er litt redd for bivirkninger osv.

Få deg en ny legetime og diskuter saken skikkelig med legen. Spør inngående om han (eller hun) mener ditt tilfelle vil kunne få god effekt av medisinene.

I mitt tilfelle var bivirkningene minimale. Jeg opplevde bare litt munntørrhet, men siden jeg uansett bør drikke mer vann enn jeg gjør så var det egentlig greit nok. Jeg mistenker imidlertid at min depresjon i stor grad var påvirket av fysiske ting (lavt serotonin etc.), slik at min variant var egnet for medisinering. Jeg tror ikke nødvendigvis dette gjelder for alle typer depresjon, så derfor mener jeg det er smart å diskutere det inngående med legen, eller evt. en psykiater før man begynner.

Men som sagt - for dem som egner seg for medisinering så er antidepressiva fullstendig uproblematisk å bruke. Fordelene overstiger langt ulempene.

[Lutetium 71]

Jeg har absolutt ingen erfaring med emnet, men har følgt med i media, og ville bare nevne at det er sikkert mange som har blitt hjulpet vedbruk av lykkepillen, MEN det har også vært enkelte der fortvilelsen og håpløsheten har blitt verre ved bruk at lykkepille, og har resultert i selvmord.

Vær forsiktig med slike tunge medisiner, les og undersøk før du vurderer å ta et slikt steg.

Anbefaler folk å snakke med legen om dette her. Hverken kg, skremselspropagandasider på nettet eller "media" er sikre kilder når det gjelder slikt.

[altflyter]

Jeg hadde en flink lege som hjalp meg til den riktige avgjøreslen. Det er så mye skremselspropaganda rundt dette. Ikke glem at dette er piller som redder mange liv

[animelona]

Jeg er godt voksen, nermer meg 40. Og ja, jeg har vært i kontakt med psykolog. Det har hjulpet meg litt til å se og kjenne igjen symptomene på angsten osv. Det har også fått meg til å innse at dette ikke nødvendigvis bare handler om at jeg er en "sur og vanskelig" person.

Legen har snakket om at jeg kan prøve medisiner hvis jeg vil, men jeg er så usikker på dette. Er litt redd for bivirkninger osv.

Jeg var også redd for bivirkninger da jeg skulle begynne på antidepressiva. Var først og fremst redd for at jeg skulle bli en "annen" og miste kontakten med følelsene mine. Dessuten følte jeg at det var en nedtur å måtte "ty" til medisiner...

Har brukt to forskjellige antidepressiva og den første varianten, cipralex fikk jeg bivirkninger som ufrivillige rykninger i kroppen (ikke så mye at noen andre enn meg selv merket det da), rare/skumle drømmer, svettet en del og la på meg noen kilo.

Jeg sluttet på disse da legen mente at jeg hadde bipolar lidelse og at jeg derfor burde bytte medisiner. Var skikkelig skeptisk denne gangen! Han klarte tilslutt å overtale meg til å begynne på lamictal som er en stemningsstabiliserende medisin. Den hjalp på en del av plagene, men ikke alt.

Etter en stund begynte jeg på venlafaxin som er et antidepressiva, og denne medisinen har virkelig hjulpet Har ingen bivirkninger nå og er blitt meg selv igjen Men de tre første månedene hadde jeg mange bivirkninger og det var tungt. Var sinnsykt trøtt, svimmel.. De første dagene etter at jeg startet på medisinen var jeg også kvalm og kastet litt opp. Men det var visst fordi jeg startet med litt for høy dose. Måtte trappe opp fort fordi jeg var veldig deprimert og hadde selvmordstanker..

Men bivirkningene jeg fikk de første månedene var piece of cake i forhold til hvor jævli jeg hadde det før jeg startet på medisinen. Kunne taklet mye værre bivikninger for å si det sånn. Hva som helst for å slippe å unna det helvete jeg befant meg i. Føler egentlig at jeg ventet litt for lenge med å begynne fordi jeg var så redd for bivirkningene. Men igjen, når man har angst så er man jo redd! Det ligger jo i angsten natur på en måte...

Men som flere skriver så er det ikke mulig å gi råd om du skal begynne eller ikke. Det må du diskutere med legen din! Fortell om bekymringene dine ang bivirkniger så kan legen hjelpe deg å vurdere...

[Gjest Gjest]

Jeg "visste" når jeg innså at jeg er totalt ubrukelig for de som står meg nær, og jeg er svært nær å bli en byrde for de. Huset ser ikke ut, jeg var konstant sliten, sov så mye som mulig, sløste med penger, og hadde null fremtidsplaner.

Selvmord er ikke aktuelt pr dags dato, så jeg måtte finne en annen løsning. Og siden jeg har brukt de før (sluttet på de pga at det merket jeg brukte gikk ut av produksjon, jeg hadde bivirkninger, og var egentlig i grei form), så begynte jeg å tenke i de baner. Til slutt kom jeg frem til at jeg hadde ingenting å tape. Jeg har god impulskontroll, og sterke sperrer for selvmord, så det kunne ikke bli stort verre.

De gjør meg ikke lykkelig. Heldigvis. Det er ikke noe jeg ønsker. Men de gjør meg sterkere.

På en måte avskyr å kjenne at det endrer meg. Det bare beviser at jeg har kjørt meg selv i grøfta såpass at jeg ikke klarer å fikse meg selv, men at jeg må ta en tablett for å fungere. Heldigvis fungerer johannesurt svært godt på meg, så jeg slipper å måtte være avhengig av andres luner og dømmekraft.

Det kan lett oppfattes som selvdestruktivt, men på en måte som kan bygge meg opp på sikt. For meg, og slik jeg er satt sammen, er dette slik det må være.

Kjemp. Du er i 40 årene. Det blir feil å trekke konklusjoner kun basert på alder, men jeg vil tro du er i samme situasjon som det jeg er. Folk er avhengig av deg. Det er løsninger. Finn de.