Fortvilet mamma

[Ariam]

Jeg er en fortvilet mamma som trenger litt hjelp til å sortere tankene mine...

Saken er den at mine to barn på 7.5 og 9 ikke trives på samvær hos sin far, eller dvs de trives med sin far men opplever en stemor som 7 åringen karakteriserer som "den onde stemoren" fra eventyrene.

Det siste året eller to(vanskelig å gi en eksakt tid)forteller ungene om en stemor som bedriver det jeg vil se på som psykisk mishandling. De forteller om stemor som kaller de drittunger, kjefter på dem uavhengig av om de egentlig har gjort noe eller ikke. De opplever stor forskjellsbehandling mellom seg og far og stemors felles barn, både når det kommer til oppdragelse, måten de blir snakket på, og hva det enkelte barn får eller ikke får lov til å gjøre.

Situasjonen er slik at eldstemann nekter å dra på samvær til sin far, barnet forteller om episoder som det er vondt å høre som mor(Ønsker ikke gjengi alt her, i fare for å bli gjenkjent), episodene går på det psykiske planet, og barnet opplever en far som står på sidelinjen og lar ting skje.

Når far henter barna til samvær gjemmer eldstemann seg, og mer enn en gang har jeg måtte trekke barnet fram fra under senga mens far står og venter.

Far og jeg har vært til utallige samtaler på familievernkontoret, og han klarer på et mystisk vis alltid å vri disse episodene som jeg gjenforteller fra barna til å høres bagatellmessige ut.

I dag skjedde det igjen, jeg henter barna etter samvær, eldstemann står gråtende på trappa, og går rett i bilen min, far er stum som en østers og reagerer ikke på at eldstemann gråter. Yngste, som er en litt "lettere" unge forteller at "helga har vært fin nok for meg, men ikke så veldig for xxx". Også hadde de kost seg godt på fredag og litt lørdag for da lå stemor syk i senga...

Spørsmålet mitt er rett og slett: Hvordan skal jeg hjelpe barna mine? Barna ønsker jo egentlig å være med sin far, men ikke med stemor. (Dette har jeg forresten sagt til far, noe han svarer tilbake med at: "det er ikke aktuellt". Kan jeg som mor bestemme at barna ikke skal være med stemor(jeg vet jo egentlig at jeg ikke kan det...), kan jeg ringe inn en bekymringsmelding til barnevernet? Bør jeg kontakte en advokat og trekke dette gjennom rettssystemet?

Huff jeg er så fortvilet...

Og det skal også sies at JA jeg vet at barn kan lyve og smøre tykt på, men magefølelsen min er ikke god...

Håper det finnes noen kloke hoder der ute som kan hjelpe meg å sortere tankene, og lage en plan for hvordan jeg skal hjelpe barna mine.

[Gjest regine]

Dette høres ikke bra ut, skjønner at du syns det er vondt. Nå er det sånn at din fremste oppgave er å beskytte barna - så dette må du ta tak i.

Dine barn har rett til å bli hørt i fht. samvær, fordi de begge er over 7 år. Det betyr at du kan be om at f.eks. fam.vernterapeuten som dere selv går til også skal snakke med barna for å få fram deres virkelighet.

Jeg har mine tvil om barnevernet er rette innstans, så vidt jeg vet er de lite villige til å gå inn i saker som de definerer som "samværsproblemer". Nå er det jo mulig at dette har bedret seg, så jeg ville iallfall tatt en telefon og snakket med dem.

Jeg ville iallfall IKKE brukt makt for å tvinge eldstemann til samvær! Når barnet gjemmer seg og du VET hvordan situasjonen ofte er for h*n - da da må du bare si til far når han skal hente at dette er konsekvensen av at far ikke evner å beskytte sine barn mot stemora. Jeg hadde også nektet han å bruke makt mot barnet.

Jeg vet at barn ikke skal "bestemme" det med samvær, noe jeg i prinsippet også er enig i. SAmtidig ville denne typen oppførsel barnet her viser, vært et så sterkt signal at jeg ikke kunne oversett det.

Ta gjerne kontakt med en advokat - i det minste så du kan få litt råd etc.

lykke til.

[AnonymBruker]

Dette er helt klart noe du ikke skal akseptere, men samtidig er det dessverre ikke så mye du kan gjøre når far nekter å høre.

Jeg er selv stemor og jeg vet at mor til mine stebarn har fått høre en og annen skrønehistorie om hvor slem jeg er mot dem i årenes løp, uten rot i virkeligheten. Men dette har vært spredte påstander når barna har vært fornærmet eller sinte på meg pga vanlig hverdagslig grensesetting. Det som er bekymringsverdig er:

- Hvis slike påstander skjer ofte og over tid.

- Hvis barna aldri har noe som helst positivt å si om stemor.

- Hvis du er helt 100% sikker på at du som mor ikke har ledet barna til å si slike ting av lojalitet til deg (jeg sier ikke at du har gjort det, men det er en viktig del av vurderingen).

Det jeg synes er litt rart i denne situasjonen er at barna fortsatt vil til far (uten stemor) og er lojale mot ham dersom de opplever at han støtter stemor i psykisk terror. Ser de ikke at han har like mye skyld som henne da?

Du må vurdere om du synes dette er alvorlig nok til å involvere barnevernet, og det høres det jo ut som det er hvis barna blir utsatt for psykisk mishandling av stemor mens far godtar det. Siden samtaler på familievernkontoret ikke fører fram vil barnevernet være et naturlig neste steg å søke hjelp hos. Familievernkontoret har jo uansett ingen reell makt, de er kun meklere/samtalepartnere.

Ida

[Ariam]

Dette høres ikke bra ut, skjønner at du syns det er vondt. Nå er det sånn at din fremste oppgave er å beskytte barna - så dette må du ta tak i.

Dine barn har rett til å bli hørt i fht. samvær, fordi de begge er over 7 år. Det betyr at du kan be om at f.eks. fam.vernterapeuten som dere selv går til også skal snakke med barna for å få fram deres virkelighet.

Jeg har mine tvil om barnevernet er rette innstans, så vidt jeg vet er de lite villige til å gå inn i saker som de definerer som "samværsproblemer". Nå er det jo mulig at dette har bedret seg, så jeg ville iallfall tatt en telefon og snakket med dem.

Jeg ville iallfall IKKE brukt makt for å tvinge eldstemann til samvær! Når barnet gjemmer seg og du VET hvordan situasjonen ofte er for h*n - da da må du bare si til far når han skal hente at dette er konsekvensen av at far ikke evner å beskytte sine barn mot stemora. Jeg hadde også nektet han å bruke makt mot barnet.

Jeg vet at barn ikke skal "bestemme" det med samvær, noe jeg i prinsippet også er enig i. SAmtidig ville denne typen oppførsel barnet her viser, vært et så sterkt signal at jeg ikke kunne oversett det.

Ta gjerne kontakt med en advokat - i det minste så du kan få litt råd etc.

lykke til.

Takk for godt og konstruktivt svar. Er enig med deg i det du skriver, og vet at min oppgave er å beskytte mine barn.

Når det kommer til fam.vernkontoret kan det nok være lurt å ha med barna dit. Kanskje jeg skal forsøke å kontakte de i morgen.

Når det gjelder barnevernet, så er det vel ikke direkte samværet som er problemet her, men mulig at de vil se det på den måten likevell.

Jeg har vertfall bestemt meg for at jeg ikke kommer til å bruke makt mot eldste for å få h*n avgårde på samvær, og den setningen du foreslo å si til far var jo genial, tusen takk

Noen ganger så går man seg litt vill i sin egen verden, og klarer ikke å se løsninger utover det man allerede har forsøkt. Prater mye med barna om dette, og forsøker å støtte de uten at jeg samtidig sverter verken far eller stemor. Har også fortalt dem hvor viktig det er at de ikke lyger om hvordan samværet er.

[AnonymBruker]

Dette er helt klart noe du ikke skal akseptere, men samtidig er det dessverre ikke så mye du kan gjøre når far nekter å høre.

Jeg er selv stemor og jeg vet at mor til mine stebarn har fått høre en og annen skrønehistorie om hvor slem jeg er mot dem i årenes løp, uten rot i virkeligheten. Men dette har vært spredte påstander når barna har vært fornærmet eller sinte på meg pga vanlig hverdagslig grensesetting. Det som er bekymringsverdig er:

- Hvis slike påstander skjer ofte og over tid.

- Hvis barna aldri har noe som helst positivt å si om stemor.

- Hvis du er helt 100% sikker på at du som mor ikke har ledet barna til å si slike ting av lojalitet til deg (jeg sier ikke at du har gjort det, men det er en viktig del av vurderingen).

Det jeg synes er litt rart i denne situasjonen er at barna fortsatt vil til far (uten stemor) og er lojale mot ham dersom de opplever at han støtter stemor i psykisk terror. Ser de ikke at han har like mye skyld som henne da?

Du må vurdere om du synes dette er alvorlig nok til å involvere barnevernet, og det høres det jo ut som det er hvis barna blir utsatt for psykisk mishandling av stemor mens far godtar det. Siden samtaler på familievernkontoret ikke fører fram vil barnevernet være et naturlig neste steg å søke hjelp hos. Familievernkontoret har jo uansett ingen reell makt, de er kun meklere/samtalepartnere.

Ida

han eldste vil jo ikke. han gjemmer seg under senga når faren kommer

[Ariam]

Dette er helt klart noe du ikke skal akseptere, men samtidig er det dessverre ikke så mye du kan gjøre når far nekter å høre.

Jeg er selv stemor og jeg vet at mor til mine stebarn har fått høre en og annen skrønehistorie om hvor slem jeg er mot dem i årenes løp, uten rot i virkeligheten. Men dette har vært spredte påstander når barna har vært fornærmet eller sinte på meg pga vanlig hverdagslig grensesetting. Det som er bekymringsverdig er:

- Hvis slike påstander skjer ofte og over tid.

- Hvis barna aldri har noe som helst positivt å si om stemor.

- Hvis du er helt 100% sikker på at du som mor ikke har ledet barna til å si slike ting av lojalitet til deg (jeg sier ikke at du har gjort det, men det er en viktig del av vurderingen).

Det jeg synes er litt rart i denne situasjonen er at barna fortsatt vil til far (uten stemor) og er lojale mot ham dersom de opplever at han støtter stemor i psykisk terror. Ser de ikke at han har like mye skyld som henne da?

Du må vurdere om du synes dette er alvorlig nok til å involvere barnevernet, og det høres det jo ut som det er hvis barna blir utsatt for psykisk mishandling av stemor mens far godtar det. Siden samtaler på familievernkontoret ikke fører fram vil barnevernet være et naturlig neste steg å søke hjelp hos. Familievernkontoret har jo uansett ingen reell makt, de er kun meklere/samtalepartnere.

Ida

Takk for svar.

Når det gjelder punktene du lister opp så kan jeg vel si at jeg syns de stemmer.

Jeg tror grunnen til at de vil til far(uten stemor) er at de gangene de tilfeldigvis er alene uten stemor(som feks litt av denne helgen) så opplever de en god og kjærlig far, som de finner på morsomme timg sammen med. Jeg tror ikke de ennå er gamle nok til å se sammenhengen mellom stemors behandling av de, og hans manglende evne til å stoppe henne, som at han har skyld i det.

Må forresten si at jeg selv også er stemor, og at mine barn selv påpeker at de opplever at jeg som mor og stemor behandler alle barna likt. Og det er vondt å høre, for det forteller meg at de så tydelig ser at det ikke riktig det som skjer hos far.

Når det gjelder barnevernet så vurderer jeg å ringe og prate med dem, og rett og slett finne ut om det er mulig å be om hjelp der. Lurer og på om man skal ta barna til en psykolog e.l. kanskje denne kan hjelpe barna med å få satt ordentlig ord på tingene, og gi meg som mor tips om hvordan jeg kan hjelpe de på det psykiske planet(men her må jeg vel ha fars tillatelse??).

[Gjest regine]

Til det siste du skriver: ja, du må ha tillatelse til å ta med barna til psykolog, så fremt dere har felles foreldreansvar - noe jeg regner med at dere har.

Derfor er det enklere med famvernkontoret - men som en annen sier: de har ingen makt, og som du selv sa i ditt første innlegg - far har hittil greid å bagatellisere det.

Ellers syns jeg absolutt du bør ta en telefon til barnevernet, det kan jo tenkes de har noen gode råd. Det jeg mente med "samværssak" er at mitt inntrykk er at de ikke vil ta i saker hvor de OPPFATTER at dette er "mor sverter far" eller vice versa.

Til anonym bruker: barn er ufattelig lojale! Barn som blir slått og misbrukt av sine foreldre vil fortsatt være hos dem. Dermed er det heller ikke noe rart at de ikke "ser" at det er FARS skyld at stemor får ture fram som hun vil. For barna er far fortsatt en av de de er aller mest glad i i hele verden, de ser ikke hans rolle i det hele.

[Gjest hermine]

han eldste vil jo ikke. han gjemmer seg under senga når faren kommer

En må også huske på at barna enda er barn og barn er lojale mot sine foreldre.

TS: jeg hadde heller ikke brukt makt. Du kan både sette barnet i fare(ja, psykisk mishandling er også et faremoment) og du kan etterhvert få et enormt sinne rettet mot deg. At du tvinger han sees nok fra han side som enda et overtramp.

Sender du bekymringsmelding er det du som må stå til ansvar. Far vil ikke innkalles, men du får kun beskjed om å gjøre det du mener er best for barnet. Makter du ikke det vil de se på din omsorgsevne. Barneloven og barnevernloven samkjører ikke så om en skal være veldig teoretisk kan en fra barneloven sin side miste omsorgen om en trenerer samvær, mens fra perspektivet til barnevernloven kan en miste omsorgen om en ikke klarer skjerme barnet fra skadelig samvær.

Tror det er viktig at du kontakter FVK og kanskje helsestasjon. Kanskje de har noen der som kan snakke med barna. Det viktigste du kan gjøre for barna dine nå er i mine øyne og ta de alvorlig. La andre prate med de så du ikke får beskyldninger mot deg selv, og samtidig bevise at du er der for dem.

[Gjest yojo]

Jeg ville prøvd å tatt de "vekk" en periode, kanskje det blir en tankevekker for stemor? du kan ikke snakke med henne om dette altså?

[Pinkee]

Her tror jeg du beveger deg inn i jungelen. Ikke har du lov å tvinge ungen med makt til samvær, barnemishandling, å ikke kan du nekte far samvær med ungen, også barnemishandling?

Så der står du, midt i jungelen, å samme hva du gjør, så blir det feil. Så mitt råd er, kontakt advokat, for det tror jeg du trenger for å manøvrere riktig.

Å, ellers, så mener jeg at det burde vert skuddpremie på fjotte-fedre, og onde stemødre!!

[Ariam]

Jeg ville prøvd å tatt de "vekk" en periode, kanskje det blir en tankevekker for stemor? du kan ikke snakke med henne om dette altså?

Hva mener du med å "ta de vekk", trenere samvær? Det kommer jeg ikke til å gjøre, for det kan brukes mot meg senere. Men kommer ikke til å tvinge barna, dvs hente med makt under sengen mens far står på trappen og venter. Tror ikke det kan kalles for trenering av samvær...??

Snakke med stemor er desverre ikke en mulighet, den broen er brent for lenge siden(pga ting jeg ikke ønsker å komme inn på her)Vi er ferdig pratet.

[Ariam]

En må også huske på at barna enda er barn og barn er lojale mot sine foreldre.

TS: jeg hadde heller ikke brukt makt. Du kan både sette barnet i fare(ja, psykisk mishandling er også et faremoment) og du kan etterhvert få et enormt sinne rettet mot deg. At du tvinger han sees nok fra han side som enda et overtramp.

Sender du bekymringsmelding er det du som må stå til ansvar. Far vil ikke innkalles, men du får kun beskjed om å gjøre det du mener er best for barnet. Makter du ikke det vil de se på din omsorgsevne. Barneloven og barnevernloven samkjører ikke så om en skal være veldig teoretisk kan en fra barneloven sin side miste omsorgen om en trenerer samvær, mens fra perspektivet til barnevernloven kan en miste omsorgen om en ikke klarer skjerme barnet fra skadelig samvær.

Tror det er viktig at du kontakter FVK og kanskje helsestasjon. Kanskje de har noen der som kan snakke med barna. Det viktigste du kan gjøre for barna dine nå er i mine øyne og ta de alvorlig. La andre prate med de så du ikke får beskyldninger mot deg selv, og samtidig bevise at du er der for dem.

Dette med at barnevernet ikke innkalder far tror jeg ikke er tilfelle, dette er jeg rimelig sikker på da han som en foreldre til barna er part i en evt barnevernssak. Men jeg er ikke sikker.

Skjønner ikke helt hvordan du mener at min omsorgsevne trekkes inn, det er jo nettopp av omsorg til barna jeg evt velger å ta kontakt med barnevernet. Og ser de på min omsorgsevne, burde de også se på fars evne, enig? Og når det kommer til min omsorgsevne, så er jeg så sikker på meg selv som mor at den må de gjerne granske, jeg har ingenting å skjule.

[AnonymBruker]

Dette er en veldig vanskelig sak. Dersom det stemmer at stemor er slem mot barna er det kjempealvorlig. Men hvordan vet man at det stemmer?

For å dele litt av min opplevelse av å være stemor:

Jeg har aldri vært slem eller sagt stygge ting til mitt stebarn (som å kalle h*n noe stygt eller banne). Men jeg har vært tydelig på mine grenser, som nok kan være annerledes enn det barnet er vant med hos far og mor. Mine personlige grenser er f.eks. at ingen får lov til å kalle meg stygge ting, da sier jeg klart ifra at sånne ord er ikke lov å bruke. Eller hvis barnet spør meg om å få sjokolade på en torsdag så sier jeg nei uansett hvor mye barnet prøver å grine seg til viljen sin (hvis barnet spør MEG er det MITT svar som gjelder, vil ikke barnet respektere mitt svar så bør det ikke spørre meg i utgangspunktet) osv. I min familie er dette helt vanlig grensesetting overfor barn, men mitt stebarn hadde vondt for å akseptere dette de 2-3 første årene siden h*n var vant til to ettergivende foreldre.

Vi slet en god del med at både mor og andre medlemmer av hennes familie anklaget meg for å være urimelig mot barnet, at jeg var den typiske "onde stemoren" og at livet var et mareritt for barnet hos far og meg. Barnet protesterte også ofte høylytt og med tårer og sinne når far skulle hente til samvær (8-9 år gammel), og mor var kjempefortvilet på barnets vegne. Hun trodde vel barnet haddde det helt grusomt hos oss.

Sannheten var at barnet hadde det storveis hos far og meg. Barnet viste meg masse tillit og henvendte seg mer til meg enn til far. Vi lekte og lo sammen og hadde det veldig bra i 99% av tida. Men de gangene barnet syntes jeg var slem som nektet å gi sjokolade på en torsdag så bar barnet nag i timesvis etterpå, og hvis barnet da skulle hjem til mor rett etterpå så tok barnet med seg dette bildet av meg som den slemme stemoren. I tillegg hadde barnet en sterk lojalitet overfor mor og ville ikke at mor skulle føle at stemor var en konkurrent (dette har vi klart å finne ut av i ettertid) så barnet fortalte aldri mor om de positive tingene av frykt for at mor skulle bli lei seg. Det vi også fant ut etter hvert som tida gikk var at grinetoktene ved henting skyldtes en blanding av flere faktorer: Barnet syntes det var dumt å bli hentet f.eks. midt i en tv-episode, barnet hadde et minne om at det siste h*n så av meg var da jeg nektet å gi sjokolade og det ble et vanskelig minne (barnet var jo stort nok til selv å skjønne at h*n selv var urimelig, og det var ikke lett å innrømme for seg selv) pluss at barnet følte behov for å markere at "jeg er aller mest glad i mammaen min, og det skjønner hun sikkert godt når jeg nekter å dra til pappa".

Jeg sier ikke at dette er tilfellet hos dere, ts. Men det er tanker som kanskje er verdt å ta med seg i vurderingen. Barn lyver av så mange grunner, og ofte skjønner de ikke selv at de lyver før lenge etterpå. Og det er ofte misforstått lojalitet som ligger bak.

Det som til slutt løste floken hos oss var at mor og jeg ble "venner". Barnet så oss smile og le sammen i bursdager og på skolearrangementer. I starten var det tydelig at barnet følte seg ubekvem med mor og stemor sammen, for barnet måtte jo vise at h*n foretrakk mor og dermed overse meg som h*n ellers hadde et nært forhold til. Men over tid så tror jeg dette hjalp barnet veldig, og nå har barnet et veldig avslappet forhold til det at h*n også liker meg og er glad i meg selv om mamma selvsagt alltid er best. I det hele tatt koker det ned til at barnet trengte trygghet om at mamma ikke følte seg truet av stemor, og det krevde mer enn at mor bare sa at hun støttet stemor. Prosessen tok lang tid.

[Audry76]

Har ingen konkrete tips som ikke allerede er skrevet:-) Men dette er jo ikke i orden... Er selv stemor, og er det dager jeg har bruk for litt luft så er det MEG som må ta en tur på cafe... Hadde jeg kalt stebarna mine for drittunger tror jeg nesten kjæresten min hadde gitt meg en flat...

Lykke til, og som andre her skriver - tror du må få en tredjepart på banen:-)

[Ariam]

Her tror jeg du beveger deg inn i jungelen. Ikke har du lov å tvinge ungen med makt til samvær, barnemishandling, å ikke kan du nekte far samvær med ungen, også barnemishandling?

Så der står du, midt i jungelen, å samme hva du gjør, så blir det feil. Så mitt råd er, kontakt advokat, for det tror jeg du trenger for å manøvrere riktig.

Å, ellers, så mener jeg at det burde vert skuddpremie på fjotte-fedre, og onde stemødre!!

Enig i alt du sier... Er kanskje derfor jeg føler meg så maktesløs og fortvilet, fordi jeg står litt midt i mellom og gjør ikke rett ovenfor ungene uansett hva jeg velger å gjøre eller ikke gjøre.

Har allerede lett opp advokat og tenker å i allefall kontakte de og legge fram saken, så får de avgjøre om dette er advokatmat eller noe annet...

[Gjest hermine]

Dette med at barnevernet ikke innkalder far tror jeg ikke er tilfelle, dette er jeg rimelig sikker på da han som en foreldre til barna er part i en evt barnevernssak. Men jeg er ikke sikker.

Skjønner ikke helt hvordan du mener at min omsorgsevne trekkes inn, det er jo nettopp av omsorg til barna jeg evt velger å ta kontakt med barnevernet. Og ser de på min omsorgsevne, burde de også se på fars evne, enig? Og når det kommer til min omsorgsevne, så er jeg så sikker på meg selv som mor at den må de gjerne granske, jeg har ingenting å skjule.

For all del; det var ikke ment som noe kritikk eller hinting om at du var en dårlig mor. Da misforsto du meg kraftig!!

De ser ikke på fars omsorgsevne. Den er det du som må se på som den med hovedomsorgen. Men det er viktig at du gjør alt rett hvis ikke kan han bruke det mot deg.

Barnevernet kan f.eks ikke nekte en far samvær selv om de vet vedkommende bruker narkotika. Da vil mor(om hun har omsorgen)innkalles og hun vil få beskjed. Evner hun ikke beskytte barna kan de i verste fall overta omsorgen. Og igjen; det er ikke rettet noe negativt mot deg, jeg bare forklarer hvordan de jobber.

[Ariam]

Dette er en veldig vanskelig sak. Dersom det stemmer at stemor er slem mot barna er det kjempealvorlig. Men hvordan vet man at det stemmer?

For å dele litt av min opplevelse av å være stemor:

Jeg har aldri vært slem eller sagt stygge ting til mitt stebarn (som å kalle h*n noe stygt eller banne). Men jeg har vært tydelig på mine grenser, som nok kan være annerledes enn det barnet er vant med hos far og mor. Mine personlige grenser er f.eks. at ingen får lov til å kalle meg stygge ting, da sier jeg klart ifra at sånne ord er ikke lov å bruke. Eller hvis barnet spør meg om å få sjokolade på en torsdag så sier jeg nei uansett hvor mye barnet prøver å grine seg til viljen sin (hvis barnet spør MEG er det MITT svar som gjelder, vil ikke barnet respektere mitt svar så bør det ikke spørre meg i utgangspunktet) osv. I min familie er dette helt vanlig grensesetting overfor barn, men mitt stebarn hadde vondt for å akseptere dette de 2-3 første årene siden h*n var vant til to ettergivende foreldre.

Vi slet en god del med at både mor og andre medlemmer av hennes familie anklaget meg for å være urimelig mot barnet, at jeg var den typiske "onde stemoren" og at livet var et mareritt for barnet hos far og meg. Barnet protesterte også ofte høylytt og med tårer og sinne når far skulle hente til samvær (8-9 år gammel), og mor var kjempefortvilet på barnets vegne. Hun trodde vel barnet haddde det helt grusomt hos oss.

Sannheten var at barnet hadde det storveis hos far og meg. Barnet viste meg masse tillit og henvendte seg mer til meg enn til far. Vi lekte og lo sammen og hadde det veldig bra i 99% av tida. Men de gangene barnet syntes jeg var slem som nektet å gi sjokolade på en torsdag så bar barnet nag i timesvis etterpå, og hvis barnet da skulle hjem til mor rett etterpå så tok barnet med seg dette bildet av meg som den slemme stemoren. I tillegg hadde barnet en sterk lojalitet overfor mor og ville ikke at mor skulle føle at stemor var en konkurrent (dette har vi klart å finne ut av i ettertid) så barnet fortalte aldri mor om de positive tingene av frykt for at mor skulle bli lei seg. Det vi også fant ut etter hvert som tida gikk var at grinetoktene ved henting skyldtes en blanding av flere faktorer: Barnet syntes det var dumt å bli hentet f.eks. midt i en tv-episode, barnet hadde et minne om at det siste h*n så av meg var da jeg nektet å gi sjokolade og det ble et vanskelig minne (barnet var jo stort nok til selv å skjønne at h*n selv var urimelig, og det var ikke lett å innrømme for seg selv) pluss at barnet følte behov for å markere at "jeg er aller mest glad i mammaen min, og det skjønner hun sikkert godt når jeg nekter å dra til pappa".

Jeg sier ikke at dette er tilfellet hos dere, ts. Men det er tanker som kanskje er verdt å ta med seg i vurderingen. Barn lyver av så mange grunner, og ofte skjønner de ikke selv at de lyver før lenge etterpå. Og det er ofte misforstått lojalitet som ligger bak.

Det som til slutt løste floken hos oss var at mor og jeg ble "venner". Barnet så oss smile og le sammen i bursdager og på skolearrangementer. I starten var det tydelig at barnet følte seg ubekvem med mor og stemor sammen, for barnet måtte jo vise at h*n foretrakk mor og dermed overse meg som h*n ellers hadde et nært forhold til. Men over tid så tror jeg dette hjalp barnet veldig, og nå har barnet et veldig avslappet forhold til det at h*n også liker meg og er glad i meg selv om mamma selvsagt alltid er best. I det hele tatt koker det ned til at barnet trengte trygghet om at mamma ikke følte seg truet av stemor, og det krevde mer enn at mor bare sa at hun støttet stemor. Prosessen tok lang tid.

Som jeg sa i åpnings innlegget mitt, er jeg klar over at barn kan lyve, eller smøre litt tykt på. Disse erfaringene du har er ting som jeg har tenkt på, og også ansett som tilfelle hos hos.

Problemet er at barna, uavhengig av hverandre, forteller de samme historiene om hva som skjer eller blir sagt til de når de er hos far. Og jeg tror ikke at to barn sitter og koker sammen historier som skal sverte en egentlig snill og god stemor.

For det andre så blir det hele bare verre og verre, for et par år siden følte jeg at det var litt sånn som du beskriver, altså at barna er lojale ovenfor meg. Da gråt de av og til når de skulle til far, og så fortalte de hvor morsomt de hadde hatt det når jeg hentet de. Og jeg var glade på deres vegne når de fortalte om alt det morsomme det hadde gjørt hos far. Men nå virker det dom om det morsomme som skjer ikke kan overskygge de opplevelsene barna har. Kanskje fordi barna har blitt større, og flinkere til å sette ord på det de føler, tenker og opplever.

Nei vet ikke jeg, men opplever nå at dette er at altoverskyggende tema, som ungene(spes eldste) tar opp gjennom hele uken og særlig dagen før samvær.

Eldste har til og med sittet i konferanse time med læreren, meg og far og grått fordi h*n ikke ville være med pappa hjem etterpå. Og sa så læreren hørte det hvordan det kunne vætre hjemme hos far.

[Ariam]

For all del; det var ikke ment som noe kritikk eller hinting om at du var en dårlig mor. Da misforsto du meg kraftig!!

De ser ikke på fars omsorgsevne. Den er det du som må se på som den med hovedomsorgen. Men det er viktig at du gjør alt rett hvis ikke kan han bruke det mot deg.

Barnevernet kan f.eks ikke nekte en far samvær selv om de vet vedkommende bruker narkotika. Da vil mor(om hun har omsorgen)innkalles og hun vil få beskjed. Evner hun ikke beskytte barna kan de i verste fall overta omsorgen. Og igjen; det er ikke rettet noe negativt mot deg, jeg bare forklarer hvordan de jobber.

Tok ikke noe av det du skrev som kritikk

Siden det virker som du vet noe om dette... Hvorfor ser ikke barnevernet på fars omsorgsevne? Er ikke det naturlig at de gjør det da han er en av barnas omsorgspersoner?

Ser den med far som rusmisbruker, men hvordan skal mor da hindre samvær, rettensvei?

Endret 9. oktober 2011 av Ariam

[AnonymBruker]

Hva med å ta praten direkte med stemor? si at du ikke finner deg i at hun prater sånn til barna dine? I værste fall blir det kanskje en isfront dere imellom men hva så så lenge barna har det bra?

Og skulle hun evt behandle de værre etter ette drar du inn systemet

[Ariam]

Hva med å ta praten direkte med stemor? si at du ikke finner deg i at hun prater sånn til barna dine? I værste fall blir det kanskje en isfront dere imellom men hva så så lenge barna har det bra?

Og skulle hun evt behandle de værre etter ette drar du inn systemet

Isfronten mellom meg og stemor er der allerede, og snakke med henne går ikke. Hun vil ikke treffe meg, og "gjemmer" seg når jeg henter barna og overser meg hvis vi treffes tilfeldig. Har forsøkt å si hei, eller i det minste smile. Men har gitt det opp. Så er vel litt der at jeg overser tilbake(barnslig, jeg vet...)