Er så lei av evige diskusjoner med barnefar

[Gjest Antikranglefant]

Min ekssamboer og jeg hadde et vondt brudd, men tiden leger alle sår litt om ikke annet, og i dag er begge etablert på nytt.

Likevel kan ingenting diskuteres uten at han går til full krig verbalt (har kuttet diskusjoner på tlf pga han var så ufin)

Dette gjør at jeg vegrer meg selv for å ta opp små, banale ting, og i tillegg ender det med at jeg alltid legger meg helt flat og ber om unnskyldning, gang på gang. På disse 4 årene har han ikke bedt om unnskyldning en eneste gang, og har heller aldri tatt feil (ifølge han) i en eneste diskusjon. Selv ikke når han får ting servert svart på hvitt, endrer han mening (som feks får tilsendt dugnadslister der det står at jeg har stått for 80% og han 20%, han bedyrer fremdeles at han har gjort minst 50%)

Forholdet vårt var preget av at han var veldig kontrollerende og jeg føler at han vil ha det sånn enda - jeg forsøker så godt jeg kan å legge alt bak meg, og unngår i det lengste å ha kontakt - men noen ganger må jeg. Og det ender alltid opp med at jeg føler at jeg (eller barna) alltid tar feil, og jeg blir så trist og sliten av dette. Heldigvis ser særlig eldstemann at faren er såkalt feilfri, og svært humørsyk, men han har valgt å se det humoristiske i det - og han lar ikke faren styre seg.

Når det er perioder der jeg forsøker å ha minimal kontakt, som feks kun videresender informasjon, så får jeg beskjed om at jeg er lite samarbeidsvillig osv - alt jeg gjør er galt.

Det er så lett å bli trist og sliten av dette, men forsøker å tenke positivt for barnas skyld.

Dette ble bare et lite hjertesukk sånn på en fredagsmorgen - kaffen nytes mens jeg tenker at bak HVER en sky finnes det sol - hver gang

[Skylight]

Jeg kjenner meg slik igjen, både hvordan forholdet deres var og hvordan dere har det nå. Men vårt brudd er fremdeles ikke leget og jeg ser med skrekk og gru på de kommende årene om det er slik at du fortsatt etter 4 år ikke har kommet noe lenger med han...

Jeg har ingen råd å komme med, for jeg er så rådvill selv for tiden, men tenkte jeg ville skrive inn at det er flere av oss i samme båt! Jeg ser liksom ingen løsninger på hvordan man skal samarbeide og jeg har vel egentlig mest lyst til å frata han samværsretten, men jeg klarer ikke helt å se for meg at jeg orker å gå den lange veien gjennom retten. Ikke ennå.

Men det er som du sier, det hjelper ikke hvordan man enn går frem. Små bagateller blåses opp til uendelige diskusjoner. Det er nytteløst å forsøke å vinne en diskusjon. Jeg antar at personen heter psykopat og at han har et grep om oss begge fremdeles... grøss...

[Gjest Regine]

Eneste som hjelper er å slutte å diskutere. Sørg for en avtale som ikke legger opp til skjønn, ha klare tider og steder for henting etc.og ikke tro at du ikke er samarbeidsvillig fordi om du ikke diskuterer.

[Gjest damen]

Huff, jeg skjønner hvordan du har det.

Regines råd er godt. Du har sikkert innsett at uansett hva du gjør så bli det feil, så det lureste er å bare holde seg til en glassklar avtale.

Han har ingen annen makt over deg enn den du "gir" han ved å backe, og om han truer med advokater og rettssaker så bare la han... Om du har ditt på det tørre og følger avtaler så har han ingenting å hente.

Noen folk er som han, og de kommer i alle farger og i begge kjønn.

til deg.

[makkapakka]

sånn var vårt forhold og sånn var vi de første årene etter at vi flyttet fra hverandre. Jeg ble alltid sittende med skyldfølelse etter kranglene inntil en dag da jeg ikke brydde meg lenger og da sluttet kranglene og.

Jeg var tydeligvis kommet over han, og er likegyldig til at han hisser seg opp og aldri tar feil, jeg driter i hva han sier og kommer med sleivete kommentarer tilbake. Dette hjalp mye...

så det blir bedre hvis du begynner å bli likegyldig til det.

jeg har innsett en ting, han kommer ikke til å forandre seg og alt vil bli min feil om noe er galt resten av livet, men jeg trenger ikke å bry meg om det når jeg vet hvem som har feilen.

[Gjest Gjest]

Min ekssamboer og jeg hadde et vondt brudd, men tiden leger alle sår litt om ikke annet, og i dag er begge etablert på nytt.

Likevel kan ingenting diskuteres uten at han går til full krig verbalt (har kuttet diskusjoner på tlf pga han var så ufin)

Dette gjør at jeg vegrer meg selv for å ta opp små, banale ting, og i tillegg ender det med at jeg alltid legger meg helt flat og ber om unnskyldning, gang på gang. På disse 4 årene har han ikke bedt om unnskyldning en eneste gang, og har heller aldri tatt feil (ifølge han) i en eneste diskusjon. Selv ikke når han får ting servert svart på hvitt, endrer han mening (som feks får tilsendt dugnadslister der det står at jeg har stått for 80% og han 20%, han bedyrer fremdeles at han har gjort minst 50%)

Forholdet vårt var preget av at han var veldig kontrollerende og jeg føler at han vil ha det sånn enda - jeg forsøker så godt jeg kan å legge alt bak meg, og unngår i det lengste å ha kontakt - men noen ganger må jeg. Og det ender alltid opp med at jeg føler at jeg (eller barna) alltid tar feil, og jeg blir så trist og sliten av dette. Heldigvis ser særlig eldstemann at faren er såkalt feilfri, og svært humørsyk, men han har valgt å se det humoristiske i det - og han lar ikke faren styre seg.

Når det er perioder der jeg forsøker å ha minimal kontakt, som feks kun videresender informasjon, så får jeg beskjed om at jeg er lite samarbeidsvillig osv - alt jeg gjør er galt.

Det er så lett å bli trist og sliten av dette, men forsøker å tenke positivt for barnas skyld.

Dette ble bare et lite hjertesukk sånn på en fredagsmorgen - kaffen nytes mens jeg tenker at bak HVER en sky finnes det sol - hver gang

Hei dette høres ikke bra ut.

Men det er ikke helt uvanlig. Hvordan deres forhold har vært er uvesentlig da det er over. Trodde dere hadde avtale om samvær og ikke om dugnader som i ditt eksempel. Når det gjelder dette er det den som barnet bor hos som har ansvar for dette så skjønner ikke BF gidder bry seg med dugnadene. BF har med andre ord null med dugnader å gjøre selv om han har samvær. Det at han deltar på det står da foreldere fritt til å gjøre.

Du og mange er sikkert uening med juridisk står du svakt på dette området da BF sansynligvis har samvær.

Dette med dugnader dekker BF opp gjennom barnebidraget.

Hva annet dere krangler om vet ikke jeg men er det slike praktiske ting er det du som har ansvar for å ordne det meste om du har bosted på barna.

Da skulle det ikke være mer å krangle om hva gjelder praktiske ting som skjer.

[Gjest Gjest]

Hei dette høres ikke bra ut.

Men det er ikke helt uvanlig. Hvordan deres forhold har vært er uvesentlig da det er over. Trodde dere hadde avtale om samvær og ikke om dugnader som i ditt eksempel. Når det gjelder dette er det den som barnet bor hos som har ansvar for dette så skjønner ikke BF gidder bry seg med dugnadene. BF har med andre ord null med dugnader å gjøre selv om han har samvær. Det at han deltar på det står da foreldere fritt til å gjøre.

Du og mange er sikkert uening med juridisk står du svakt på dette området da BF sansynligvis har samvær.

Dette med dugnader dekker BF opp gjennom barnebidraget.

Hva annet dere krangler om vet ikke jeg men er det slike praktiske ting er det du som har ansvar for å ordne det meste om du har bosted på barna.

Da skulle det ikke være mer å krangle om hva gjelder praktiske ting som skjer.

STEMMER DET.

[Sophie-Ann]

Min ekssamboer og jeg hadde et vondt brudd, men tiden leger alle sår litt om ikke annet, og i dag er begge etablert på nytt.

Likevel kan ingenting diskuteres uten at han går til full krig verbalt (har kuttet diskusjoner på tlf pga han var så ufin)

Dette gjør at jeg vegrer meg selv for å ta opp små, banale ting, og i tillegg ender det med at jeg alltid legger meg helt flat og ber om unnskyldning, gang på gang. På disse 4 årene har han ikke bedt om unnskyldning en eneste gang, og har heller aldri tatt feil (ifølge han) i en eneste diskusjon. Selv ikke når han får ting servert svart på hvitt, endrer han mening (som feks får tilsendt dugnadslister der det står at jeg har stått for 80% og han 20%, han bedyrer fremdeles at han har gjort minst 50%)

Forholdet vårt var preget av at han var veldig kontrollerende og jeg føler at han vil ha det sånn enda - jeg forsøker så godt jeg kan å legge alt bak meg, og unngår i det lengste å ha kontakt - men noen ganger må jeg. Og det ender alltid opp med at jeg føler at jeg (eller barna) alltid tar feil, og jeg blir så trist og sliten av dette. Heldigvis ser særlig eldstemann at faren er såkalt feilfri, og svært humørsyk, men han har valgt å se det humoristiske i det - og han lar ikke faren styre seg.

Når det er perioder der jeg forsøker å ha minimal kontakt, som feks kun videresender informasjon, så får jeg beskjed om at jeg er lite samarbeidsvillig osv - alt jeg gjør er galt.

Det er så lett å bli trist og sliten av dette, men forsøker å tenke positivt for barnas skyld.

Dette ble bare et lite hjertesukk sånn på en fredagsmorgen - kaffen nytes mens jeg tenker at bak HVER en sky finnes det sol - hver gang

Jeg har også et svært dårlig samarbeid med eksen min. Han krangler på alt og har alltid rett, han også. Nå er det gått så langt at jeg ikke tar kontakt lenger, med mindre jeg er nødt, som f.eks hvis barnet blir sykt eller noe i den dur. Jeg bare later som om han ikke ekstisterer, rett og slett. Dugnader gidder han heller ikke så stille på, selv om jeg fikk huden full i fjor som ikke fulgte opp barnet på treningen, noe jeg da altså gjorde, men han gidder ikke stille på møter eller dugnad, så jeg tar alt, rett og slett fordi barnet merker det hvis man ikke stiller.

Så du må bare prøve å drite i fyren, rett og slett! Ikke la det gå inn på deg, og hev deg over det. Still opp for barnet ditt, og gjør det beste ut av situasjonen. Barna vokser til, og vil selv etterhvert oppdage hvordan situasjonen er. Det er det eneste rådet jeg kan gi deg. Lykke til!!

[Sophie-Ann]

Hei dette høres ikke bra ut.

Men det er ikke helt uvanlig. Hvordan deres forhold har vært er uvesentlig da det er over. Trodde dere hadde avtale om samvær og ikke om dugnader som i ditt eksempel. Når det gjelder dette er det den som barnet bor hos som har ansvar for dette så skjønner ikke BF gidder bry seg med dugnadene. BF har med andre ord null med dugnader å gjøre selv om han har samvær. Det at han deltar på det står da foreldere fritt til å gjøre.

Du og mange er sikkert uening med juridisk står du svakt på dette området da BF sansynligvis har samvær.

Dette med dugnader dekker BF opp gjennom barnebidraget.

Hva annet dere krangler om vet ikke jeg men er det slike praktiske ting er det du som har ansvar for å ordne det meste om du har bosted på barna.

Da skulle det ikke være mer å krangle om hva gjelder praktiske ting som skjer.

Det er nok riktig at man juridisk ikke har plikt til å stille på dugnader, men moralskt har man en plikt!! Hvertfall hvis dette gjelder aktivititer barnet er med på. Og hvor du får at dugnader er dekket med bidraget, skjønner jeg ikke????

Har man barn, og dugnaden faller på den dagen man har barnet, så stiller man hvis man kan. Sånn er det å ha barn, rett og slett!!!

Endret 3. oktober 2011 av Sophie-Ann

[Gjest Gjest]

Det er nok riktig at man juridisk ikke har plikt til å stille på dugnader, men moralskt har man en plikt!! Hvertfall hvis dette gjelder aktivititer barnet er med på. Og hvor du får at dugnader er dekket med bidraget, skjønner jeg ikke????

Har man barn, og dugnaden faller på den dagen man har barnet, så stiller man hvis man kan. Sånn er det å ha barn, rett og slett!!!

Hehe har bare ledd har BM sagt noes likt til meg.

[Sophie-Ann]

Hehe har bare ledd har BM sagt noes likt til meg.

Det sier veldig mye om deg som forelder......

Endret 3. oktober 2011 av Sophie-Ann

[Gjest Antikranglefant]

Hei dette høres ikke bra ut.

Men det er ikke helt uvanlig. Hvordan deres forhold har vært er uvesentlig da det er over. Trodde dere hadde avtale om samvær og ikke om dugnader som i ditt eksempel. Når det gjelder dette er det den som barnet bor hos som har ansvar for dette så skjønner ikke BF gidder bry seg med dugnadene. BF har med andre ord null med dugnader å gjøre selv om han har samvær. Det at han deltar på det står da foreldere fritt til å gjøre.

Du og mange er sikkert uening med juridisk står du svakt på dette området da BF sansynligvis har samvær.

Dette med dugnader dekker BF opp gjennom barnebidraget.

Hva annet dere krangler om vet ikke jeg men er det slike praktiske ting er det du som har ansvar for å ordne det meste om du har bosted på barna.

Da skulle det ikke være mer å krangle om hva gjelder praktiske ting som skjer.

Vi har barna 50/50, og etter avtale skal den stille den som har barna den uka det er dugnad. Jeg forsøker å holde en viss kontroll slik det skal bli likt med dugnad osv, og i tillegg har jeg som regel med meg kake ol når det er foreldresammenkomster. Dvs at det har blitt litt mer på meg, mens han mener han stiller mest. Dette er selvsagt bare en liten del av de evige diskusjonene, og jeg har bare lært meg til å velge mine kamper

Han er nok en mann som liker å fremheve seg, og som har perfekte barn og lever i en perfekt verden. Tror mye av humørsvingningene kommer av at han innimellom skjønner at det ikke er sånn, og at han selv har mye av skylda. Samlivet vårt var preget av kontroll og atter kontroll, og noe av det han kjemper mot nå, er mangel på kontroll av meg og våre barns liv. Når det er sagt har vi en avtale (ikke juridisk bindende så klart) om bla å informere hverandre om diverse, alt fra ferier til feks dødsfall i familien, ting som jeg IKKE har interesse av å vite om han og hans familie, men fordi våre felles barn har det. Likevel fikk det ene barnet vårt vite om en kjær filleonkels dødsfall via et annet barn på skolen (jeg visste det ikke) Hadde det vært omvendt, vet jeg han hadde regelrett hudflettet meg...

Jeg kan bare ikke fatte at han orker å bruke mer sint energi på meg, det må da være bedre å ta ting litt mindre på alvor, og å gå motparten i møte - for å ha et greit forhold? Kommunikasjon via mail ble en nødvendighet da han i perioder ukentlig regelrett trakasserte meg på telefonen. Akkurat nå sitter jeg å teller år til jeg slipper å ha kontakt med han

Bare for å fastslå en ting; de fleste diskusjoner går på ting som vi skal ta hver vår del av, og som jeg ender opp med å gjøre, og som regel å betale for også. Det er alt fra å sørge for hårklipp, til å arrangere konfirmasjon osv. Selv på tross av skriftlige avtaler på forhånd, ender det slik. Som regel ender det med at han synes jeg ordner det meste så mye bedre enn han, og han kan ta ting han kan best (enig i den i utgangspunktet) men det ender opp med at han gjør kun en liten del av det han skal....

Feks det å bytte på dager/helger osv, skal foregå på hans premisser, slik at jeg har bare gitt opp å få gjort noe der. Jeg har hatt barna når han har vært på ferieturer, jobbturer osv på hans uker, mens han på disse 4 årene ikke har stilt opp en gang for meg. Innrømmer det er kanskje 2 år siden sist jeg orket å spørre, jeg legger heller opp livet mitt til slik tingene er. Det er lettere enn diskusjonene om hvor vansklig ting og ikke minst jeg er.

Akkurat nå kjennes dette regelrett latterlig ut, og jeg er (i dag) mest oppgitt og har fått den verste utblåsningen på avstand. Så toer jeg mine hender atter en gang og håper på bedre tider...

Foresten var det godt å lese om andre som er i samme båt! Klem til dere!

[Gjest Antikranglefant]

Glemte å legge til at han skal bli pappa igjen, og med det håper jeg at han får mer enn nok å henge fingrene i, og med mindre energi til å kjefte på meg!

Forøvrig har våre tre felles barn en snill stemor, noe som hjelper godt midt opp i dette! Hun skal ha sitt første barn nå, og har på alle måter involvert våre barn i dette, all ære til henne!

[Sophie-Ann]

Min eks har også fått et barn til, men det hjalp ikke på situasjonen vår. Men jeg håper for din del at det gjør din situasjon litt lettere. Det eneste jeg kan si, fortsett slik du gjør angående barna dine og prøv å ikke la han gå innpå deg! Stor klem til deg