Hvilket forhold har du til dine svigerforeldre?

[Gjest Tessa]

Jeg har bare en svigermor da svigerfar ikke har kontakt med fam lenger. Hun bor i en annen landsdel en oss og sees Max 4 ganger i året en uke eller to om gangen.

Jeg er veldig glad i henne sa hun er et snillt og varmt menneske, men hun er et skikkelig nervevrak og det gjør meg og sambo super anspente rundt henne. Min sambo og henne kommuniserer svært dårlig så sånn sett har jeg og hun et bedre forhold enn de to har, det gjør meg litt trist egentlig. Men hadde helt klart satt pris på om hun kunne slappe litt mer av rundt oss, ikke si de samme tingene om igjen og om igjen og kuttet ned litt på de 40 sigarettene hun røyker hver dag, spess nå som vi venter barn tenker jeg mye på hvordan hun blir som bestemor. Den dagen hun går bort vil jeg nok sørge like mye som ved et annet fam medlem.

[AnonymBruker]

Svigermor er død, og det synes jeg er trist! Savner henne av og til...

Svigerfar derimot kunne jeg fint klart meg uten! Han bryr seg ikke om oss, kommer bare av og til når vi inviterer, Han forskjellsbehandler mannen min og brødrene, og han har enda ikke gitt barnebarnet sitt på 1,5 noen gaver eller oppmerksomhet...

I tilegg er han milionær, så jeg må inndrømme at når vi har det som trangest økonomisk har jeg tenkt tanken på at det hadde ikke gjort meg noe om han gikk bort... Men klart det ville bli tung for mannen og brødrene...

[Gjest imli]

Då eg var gift, hadde eg eit heilt OK forhold til svigermora mi (svigerfaren min er død for mange år sida, aldri møtt han). Me var/er veldig ulike, så me var ikkje akkurat nære vener, og det ville me nok aldri ha blitt heller. Me kunne fint sitje og prate saman osv, men det var ikkje slik at me ringte kvarandre for å skravle akkurat Viss eg møter ho no (etter at eg er skilt frå sonen hennar), stoppar me framleis og pratar litt om ungane og sånn. Men det ville ha vore løgn og seie at eg hadde sørga veldig om ho hadde gått bort. Berre på unganes vegne i så fall.

[AnonymBruker]

Svigerfar døde i fjor sommer og jeg har egentlig ikke et spesielt forhold til svigermor. Hun er grei og koslig og jeg snakker med henne når jeg treffer henne, men det er MYE som irriterer meg med henne også. Spesielt når det går utover mannen min..

[AnonymBruker]

Jeg har bare en svigermor og forholdet vårt klarer jeg ikke å definere. Jeg har nemlig trukket meg unna hun og min svogere/svigerinner siden de maser og klager MYE hele tiden, det suger så mye energi og får meg til å føle meg litt nedfor/deppa/negativ/sur.

Jeg orker ikke å besøke svigermor da huset (som hun deler med noen av de voksne barna som ikke klarer å forlate redet og stå på egne ben) er en motbydelig svinesti, svigermor er vel litt trist over at jeg plutselig aldri kommer på besøk lenger.

Hun "hinter" ofte til min mann om å få hjelp til å fikse/rydde huset, men jeg har satt ned foten og sagt at om han hjelper de med rydding og vasking så kan han bare flytte inn med sin mor og sine søsken med en gang. Han hjelper de nok med andre ting. Svigermor ringer veldig ofte til mannen min også, minst en gang for dagen, i tillegg til å chatte med han på både msn og facebook. Som oftest er det for å syte over hvor fælt huset ser ut, at hun er syk og for å klage over at han ikke besøker henne ofte/lenge nok, hun vil helst ha han hos seg hver kveld i flere timer fram til hun skal legge seg (noe som ikke går helt overens med det faktum at han har egen familie, eget hus og eget liv som krever sitt). Han besøker henne forøvrig minst 5 dager i uken, men det er visst ikke nok.

Så ja, akkurat nå er jeg sannelig ikke sikker på hvordan jeg vil definere forholdet vårt. Eneste jeg vet er at de har begynt å irritere meg noe grenseløst det siste året, håper virkelig ting bedrer seg snart. Jeg hadde neppe sørget for min egen del om hun gikk bort, men jeg hadde sørget på vegne av min mann og våre fremtidige barn som ikke fikk møte sin farmor.

[Kooko]

Jeg har en omtrent god forhold med svigers, jeg synes de er greie, stiller opp når vi trenger hjelp og er ikke så "in the way"... selv om vi kommer overens så er vi helt forskjellige type mennesker, jeg er fra storby, multikulti miljø, helt amerikanisert, osv. De er den eneste "familie" jeg har i norge så jeg må nok ha det godt med på en viss måte! De bor kanskje ikke langt unna, 5 min. i bil...

Det som er greie mtp forholdet er at mannen min i motsetting til meg har en skikkelig dårlig forhold med dem! Og det er veldig "synlig" på møter/fest og sånn. Han har sine "issues" med foreldrene sine og om det ikke var for at vi bor i samme by/land, ville han sikkert har brudd alt kontakt med dem men det gjør han ikke fordi det ville være "skandale"...

Jeg forstår og respekterer sine grunner for det men det blir litt vanskelig for meg... Føler meg midt i det hele. Familien er ikke den type "å snakke ut om ting" så å ta opp de "issues" med dem er ikke så aktuelt. Men de oppdager at han ikke er interessert i dem og forventer ikke mye fra ham/oss. Litt synd for alle synes jeg da de kjenner ikke helt (tror jeg) hvorfor han oppfører seg som en skikkelig drittunge og bare sier "ja, nei" og ikke snakker særlig når vi er på besøk hos dem... Jeg står der, overse ham helt og prøve å late som alt er bra...

Nå har vi en datter og jeg gruer meg på hvordan hun skal reagere på det når hun blir eldre... Litt offtopic men men... :gjeiper:

[AnonymBruker]

Svigerfar er kjempehyggelig, men svigermor er en dominerende drage.

Samme her! Har vel kun kontakt med dem fordi jeg MÅ. De vet å utnytte min samboer så godt de kan.

[Gjest Mikako]

Svigers er helt topp!

Mine egne foreldre derimot...

[Gjest anonym]

Svigerfar kan brenne i h******, verste personen jeg noen gang har møtt.. Kjefter og smeller på alle rundt seg, noe som fører til at han skyver alle bort fra seg. Han har kjeftet sånn på samboeren sin at hun flyttet ut, og nå er det meg og sønnen hans det går ut over... Alt fra at vi ikke klipper plenen ofte nok (vi leier i kjelleren hans, noe det blir slutt på så snart vi finner noe annet), til at vi ikke passer ungen han fikk for ett år siden ofte nok.. Han nærmer seg 60, og er alt for gammel til å være småbarnsfar, så blir han forbanna når vi ikke stiller opp til alle døgnets tider og passer ungen, selv om ungen bare er der 50%. Selv er vi studenter på fulltid og jobber en del utenom for å få råd til leie, så vil absolutt ikke si vi er late! Han er sykelig sjalu på oss som har så mye "fritid", men vi får da dager der vi får barn selv, som medfører lite søvn og travle dager vi også.. Jeg har ikke tenkt å kjefte huden full på alle som ikke hjelper meg ofte nok, jeg kommer i stedet til å være kjempeglad for hjelpen jeg hadde fått!!

Om jeg hadde sørget dersom han døde? Ikke i det hele tatt.. Hadde tatt meg ett glass vin, og gledet meg over det flotte huset vi hadde arvet

Svigermor derimot, er helt fantastisk! Veldig omsorgsfull og passer på at alle har det bra. Hadde blitt kjempelei meg dersom hun døde, og sørget personlig.

[Knøttet]

Det er trist og overraskende å lese at så mange har et så anstrengt forhold til svigerforeldrene sine.

Selv er jeg glad i svigerforeldrene mine, og føler at vi har et godt forhold. Ja, svigermor kan blande sett litt mye og hun sier meningen sin i saker som egentlig ikke angår henne, men hun stiller opp for oss og er kjempeengasjert i hele familien. Svigerfar kan være litt sær, men han stiller også alltid opp, og jeg synes det er herlig at vi kan ha en uformell tone sammen og det gjelder de begge. Kan tulle og tøyse med både svigermor og svigerfar, og de er jordnære, ordentlige og snille mennesker.

Jeg ville sørget skikkelig om de gikk bort, helt klart.

[Caramba]

Jeg er glad i svigers, de er snille og koselige å snakke med. Særlig svigermor. Hun ble akutt syk for et par år siden og jeg ble overasket over hvor redd jeg ble for å miste henne. Jeg har nok blitt veldig glad i dem og barna elsker dem. De er ofte på besøk, pluss har barna hos seg ofte, så barna kjenner dem nok best av besteforeldrene. Mine foreldre bor langt unna.