"Bare" psykisk og/eller en boks med tabletter

[Gjest Ts]

Når legen ikke umiddelbart finner ut av passientens plager får en ofte beskjeden "vent å se"

Går det noen uker, får en beskjeden "det går snart over"

Har en smerter får en altfor raskt smertestillende eller andre medikamenter uten å finne den underliggende årsak til selve problemet først

(ingen videresending til spesialistvurdering, rønken, ct eller MR)

Går det noen mnd til, uten at legen finner noe årsak får passienten altfor fort høre at det kun er "psykisk" eller innbilning.

Er det blidt en sovepute for legen å "skylde på" at plager er psykisk eller kun tilby tabletter når de ikke finner ut av problemet til passienten ?

En nabo gikk med knekt arm på 3 steder i 3.5 mnd kun med kun smertestillende, før hun omsider fikk MR og gips.

En gutt i klassen til sønnen vår gikk med en knekt ankel på to steder i 2 mnd før han ble sendt til MR og fikk gips.

En kollega gikk med knesmerter i 10 år før det ble undersøkt videre. Fikk bare smertestillende og besked om at det var et psykisk kne. Da han omsider ble undersøkt skikkelig viste seg at det var løse deler inne i kneet og avreven menisk.

Alle endte opp med uhorvelig mye behandlingstimer og lange sykemeldinger før de ble bedre.

Hadde de blidt undersøkt grundig med en gang vil jeg tro at legelsesprosessen og følgeplagene hadde redusert seg kraftig.

...... og slik kan jeg komme med eksempel på eksempel.

Er hvirkelig spesialist undersøkelser og bildetakning så dyrt at passienter må gå så lenge før de blir sendt videre ?

[Gjest otrivin]

Mamma hadde brukket ryggen på 6 steder og skivekollaps i ryggen. Hva fikk hun beskjed om? Psykisk.

Når jeg hadde angst fikk jeg 10 mg vival jevnlig. Nå har jeg bedt om å utredes for reumatisme - så langt vi er kommet foreløpig skal jeg ta 100 mg voltaren 2x daglig. JADU!

[Gjest Gjest]

Når legen ikke umiddelbart finner ut av passientens plager får en ofte beskjeden "vent å se"

Går det noen uker, får en beskjeden "det går snart over"

Har en smerter får en altfor raskt smertestillende eller andre medikamenter uten å finne den underliggende årsak til selve problemet først

(ingen videresending til spesialistvurdering, rønken, ct eller MR)

Går det noen mnd til, uten at legen finner noe årsak får passienten altfor fort høre at det kun er "psykisk" eller innbilning.

Er det blidt en sovepute for legen å "skylde på" at plager er psykisk eller kun tilby tabletter når de ikke finner ut av problemet til passienten ?

En nabo gikk med knekt arm på 3 steder i 3.5 mnd kun med kun smertestillende, før hun omsider fikk MR og gips.

En gutt i klassen til sønnen vår gikk med en knekt ankel på to steder i 2 mnd før han ble sendt til MR og fikk gips.

En kollega gikk med knesmerter i 10 år før det ble undersøkt videre. Fikk bare smertestillende og besked om at det var et psykisk kne. Da han omsider ble undersøkt skikkelig viste seg at det var løse deler inne i kneet og avreven menisk.

Alle endte opp med uhorvelig mye behandlingstimer og lange sykemeldinger før de ble bedre.

Hadde de blidt undersøkt grundig med en gang vil jeg tro at legelsesprosessen og følgeplagene hadde redusert seg kraftig.

...... og slik kan jeg komme med eksempel på eksempel.

Er hvirkelig spesialist undersøkelser og bildetakning så dyrt at passienter må gå så lenge før de blir sendt videre ?

Neida, det er bare norske leger som er inkompetente.

[Gjest Gjest]

Tror en kunne spart mer penger og hatt flere av de langtissykemeldte i arbeid, OM legene hadde sendt passienter til videre undersøkelser og behandlinger mye tidligere.

Eks. En idrettsutøver som får en kneskade får MR, opperasjon og profosjonell opptrening med en gang.

Mens en privatperson kan gå i årevis med samme type kneskade, uten at noe blir gjort og ender med en mengde følgeskader i tillegg.

Burde ikke være slik forskjell på folk

[Gjest Illiya]

Jeg hadde vært et knapt år i en krevende lederstilling da jeg ble sykemeldt. Legen mente det var stress, pga jobben jeg hadde. Det tok 8 mnd før jeg fikk komme til røntgen, som viste stor skade i nakken.

[Lusitano]

Pengene eller livet er ikke en trussel. Det er en problemstilling. Problemstillingen er universell og tidløs, og dens bakgrunn er det uutrykkelige misforholdet mellom muligheter, ressurser og behandling.

På det medisinske området er virkelighetens verden preget av, at man kan mer enn man makter, man kan utrette mer, enn man kan overkomme; man har ikke ressurser nok til å gjennomføre alle de undersøkelser og behandlinger, som i seg selv er faglig mulige og (kanskje) tillike ønskelige.

Tvertimot ser man i faglige og politiske kretser langt snarere på misforholdet mellom muligheter og ressurser som noe, som vil bli sterkt aksentuert i fremtiden, hvor man vil komme til å råde over nye behandlingsmuligheter, som ligger på et økonomisk nivå, vi idag slett ikke har fantasi til å forestille oss - først og fremst ikke fantasi til å forestille oss, hvordan vi skal få finansiert.

Endret 28. september 2011 av Lusitano