Tanker etter terroren 22. juli

[*melis*]

Jeg så nettopp en mini-dokumentar om 22. juli på youtube og ble sittende å reflektere litt over tiden etterpå. Jeg var en av de som ble sterkt rystet av handlingene og som fulgte oppstyret i dagene etterpå tett gjennom media. Fortsatt hender det at jeg nærmest må klype meg selv i armen for å sjekke at jeg ikke har drømt at det virkelig hendte her i lille, fredelige Norge. Tror denne dagen og tiden som fulgte er noe som vil sitte i meg resten av livet, på lik linje med slik krigen gjør for de gamle.

Noe av det jeg har tenkt en del på er de store kontrastene mellom den nasjonale "sorgboblen" de første dagene etter terrorangrepene og hverdagen, både slik den var før angrepet og slik den har kommet tilbake nå 2 måneder etter. I likhet med mange andre så tenkte jeg umiddelbart etter terroren på hvordan den kom til å forandre Norge. Jeg tenkte på hva den kom til å bringe med seg av sikkerhetstiltak og sperringer, frykt og begrensninger på ytringsfriheten, men også på demokrati, engasjement, fred og samhold. Mens det var de negative konsekvensene jeg tenkte mest på de første dagene, ble jeg til slutt overbevist om at det var de positive verdiene som ville seire.

Nå, 2 måneder senere sitter jeg igjen med en litt skuffet følelse. Som politisk engasjert gledet det meg mye å se engasjementet, særlig blant ungdommer, i tiden umiddelbart etter terroren. Jeg tenkte at ungdommene som døde i hvert fall ikke hadde dødd forgjeves, men at 22. juli hadde utløst et varig engasjement og en bevissthet blant den unge generasjonen om at det er viktig å engasjere seg.

Så kom hverdagen tilbake. Mediastormen stilnet og det var tilbake til valgkamp og de vanlige politiske debattene om eldreomsorg og skole. Valget kom, og i likhet med mange andre som hadde håpet på rekordstor valgdeltakelse, var skuffelsen stor når det viste seg at økningen i engasjementet var minimal. Fra et fokus på ofrene, de pårørende og samholdet ble medias søkelys rettet mot syndebukkene. Hvem hadde størst skyld av politiet, PST, internett- debattantene og politikerne?

Selvfølgelig er det viktig med en gjennomgang av hva som gikk galt så vi kan lære til en eventuell neste gang, men jeg må virkelig si at jeg savner samholdet og fellesskapsfølelsen som rådet i dagene etter 22. juli. Selv om den første uken selvfølgelig var en unntakstilstand og man uansett må vende tilbake til hverdagen før eller senere, så sitter jeg igjen med en slags skuffelse over den korte hukommelsen til det norske folk. Hva skjedde med de mange støttegruppene på facebook? Med samholdet og det politiske engasjementet? Vil 22. juli stå igjen som dagen som vekket et politisk engasjement blant det norske folk eller vil de mange ungdommene og statsansatte ha dødd til ingen nytte? Lar vi oss så til de grader styre av medias fokus at engasjementet vårt følger kameralinsene?

Dette er noen av tankene jeg gjør meg nå, 2 måneder etterpå. Noen flere som vil dele sine tanker?

[kræsjbang]

Jeg fikk flere ting bekreftet i tiden etter terroranslaget 22. juli i år.

1. Vår status i utlandet som Europas mest naive folkeferd er ikke blitt mindre. ( Jeg er halvt dansk, og det er artig og høre hva våre danske venner tenker om oss, men som de naturligvis er høflige nok til ikke å si høyt så vi hører det ).

2. En hver er seg selv nærmest, alt annet er spill for galleriet.

3. Lignende vil garantert skje igjen, og nordmenn flest vil være like forbauset da og.

[*melis*]

Jeg fikk flere ting bekreftet i tiden etter terroranslaget 22. juli i år.

1. Vår status i utlandet som Europas mest naive folkeferd er ikke blitt mindre. ( Jeg er halvt dansk, og det er artig og høre hva våre danske venner tenker om oss, men som de naturligvis er høflige nok til ikke å si høyt så vi hører det ).

2. En hver er seg selv nærmest, alt annet er spill for galleriet.

3. Lignende vil garantert skje igjen, og nordmenn flest vil være like forbauset da og.

Jeg er ikke enig i at nordmenn er naive. Norge er et av verdens aller tryggeste land å bo i, vi har en svært lav kriminalstatistikk relativt sett og vi har et samfunn som er preget av høy velstand, stor tillit mellom folk og små sosiale forskjeller. At en av historiens verste massakrer skulle finne sted her tror jeg derfor overrassket absolutt hele verden, og ikke bare nordmenn. Dessuten vil jeg personlig mye heller bo i et åpent og avslappet samfunn enn i et land som er i konstant terrorberedskap. At vi ble overrassket av terroren ser jeg derfor heller på som et sunnhetstegn.

[Gjest Gjest]

Jeg er ikke enig i at nordmenn er naive. Norge er et av verdens aller tryggeste land å bo i, vi har en svært lav kriminalstatistikk relativt sett og vi har et samfunn som er preget av høy velstand, stor tillit mellom folk og små sosiale forskjeller. At en av historiens verste massakrer skulle finne sted her tror jeg derfor overrassket absolutt hele verden, og ikke bare nordmenn. Dessuten vil jeg personlig mye heller bo i et åpent og avslappet samfunn enn i et land som er i konstant terrorberedskap. At vi ble overrassket av terroren ser jeg derfor heller på som et sunnhetstegn.

Men naiv og å tro det beste om folk er jo det samme, men det første har mye mer negativ klang enn det andre.

Grunnen til at vi har stor tillitt og små sosiale forskjeller er nok noe som henger sammen. Derfor er det bekymringsverdig at æreskultur er stadig mer dominerende i det norske samfunnet, og at det bygges Berlin-murer mellom store folkegrupper og nordmenn som gjør det umulig å gifte seg med hverandre. Norge er jo på full fart mot store parallellsamfunn og det vil gå sterkt utover både tillit og samhold i samfunnet. Jeg tror mange som har opplevd "Det nye vi" på kroppen opplever at tilliten svekkes.