Krangling foran barna

[AnonymBruker]

Krangler dere ofte foran barna? Her har vi en gutt på 2 år, og til tider syns jeg vi er alt for høylytte og sinna foran han. Vi sier begge to at vi skal skjerpe oss når han er tilstede, men det har ikke gått bra så langt.

Jeg husker veldig godt at mine foreldre kranglet, og ønsker ikke at min sønn skal huske oss sånn...

[rrakel]

Har ikke barn, men kan aldri huske at foreldrene mine har kranglet foran meg.

Synes at dersom ikke barna selv deltar i diskusjonen, så bør man ikke krangle foran dem.

[Gjest Solmåne]

Jeg opplevde heller ikke å se/høre foreldrene mine krangle under oppveksten. Dette er jeg meget glad over da jeg er sikker på at jeg hadde blitt veldig, veldig bekymret.

[AnonymBruker]

Det som skremmer barna er om foreldrene blir høyrøstede og sinte på hverandre. Man må skjerpe seg foran barn og diskutere på et sivilisert nivå.

[AnonymBruker]

Nå har jeg ikke barn selv, men jeg vet hvor fælt det kan være for et barn å høre på foreldrenes krangling. Mine foreldre er i dag lykkelig gifte, og jeg tror ikke de krangler like masse som de gjorde før. Men da de krangla før var det helt uholdbart hjemme. Jeg måtte ut av huset, for ikke å knekke sammen.

Den dag i dag, kjenner jeg det ekstremt godt på kroppen hvis jeg hører at de har en samtale som bygger opp til en krangel. Blir automatisk helt utmattet og slapp. Jeg får altså fysiske reaksjoner på deres krangling. Selv om jeg er kjempeglade i dem, og jeg vet at de elsker hverandre, så skulle jeg ønske de kunne ha tatt kranglene når jeg ikke var tilstede.

[AnonymBruker]

Det virker faktisk ikke som dette gjør han noe. Men da blir jeg nesten litt redd for at det kommer av at han har blitt vant til det

[Gjest Mandalas]

Jeg kan ikke huske at mine foreldre kranglet foran meg, det gjorde heller ikke samboerens. OG vi krangler ikke foran våre barn. Nå krangler vi generelt veldig sjeldent egentlig. Vi blir litt irriterte på hverandre foran barna iblant, men det er jo ikke med hevede sinte stemmer eller stygge ord.

[Gjest *Maja*]

Har ikke barn selv, men tror ikke barn har vondt av å få med seg at foreldre kan krangle i blandt, så lenge barnet blir forklart at voksne kan være uenige om ting, akkurat som barn.

Klart; Om det er skriking og brøling og smelling med dører så kan det tas når barnet ikke er tilstede.

[AnonymBruker]

Min tenåringsdatter har en venninne som "rømmer" hit innimellom når foreldrene krangler. Hun beskriver at foreldrene krangler høylytt, og liker det slett ikke. Selv om hun kanskje ikke tar skade av det, er det en utrivelig situasjon. Dette bør kanskje gjøres på en litt mere diskret måte?

[postkassen]

Foreldrer som krangler, tenker ikke på at dette går ut (ikke kanskje, men det gjør) over barna!

Idiotisk!!!

[Darkannie]

Når mamma og pappa "kranglet" når jeg var barn, brukte de bestandig å si at de krangler ikke, men diskuterer. Og det beroliget meg faktisk.

Prøver virkelig ikke å bli høylytt foran poden, men det har hendt, og da har jeg fått dårlig samvittighet etterpå. Har alltid sagt før jeg fikk barn at jeg skulle aldri krangle foran barna, men det er lettere sagt enn gjort gitt...

[juliane]

Jeg tror ikke barn har vondt av å se at foreldrene kan være uenige, det tenker jeg faktisk på som en del av oppdragelsen - å lære barna god diskusjonskultur rett og slett. Da må man selvfølgelig krangle uten å skrike, kalle hverandre stygge ord og slamre med dører, men det er da virkelig noe man kunne hatt godt av å prøve uten barn tilstede også.

Jeg tror det aller verste er foreldre som holder en fasade ovenfor barna sine, og krangler så busta fyker etter at ungene er lagt. Selvfølgelig får ungene det med seg uansett, og blir mye mer usikre siden det er noe "hemmelig".

[sequin]

mine verste barndomsminner er fra de årene før mamma og pappa skiltes, da kranglet de ofte etter at jeg og søsteren min hadde lagt oss, men de ropte jo så høyt at vi våknet.

[Kinini]

Jeg er oppvokst med høylytt krangling, drittslenging, småknuff og stygge blikk. Krangling ved middagsbordet, midt på natta osv...

Det unner jeg ingen.

Vanlige, litt høylytte diskusjoner har vel ingen unger vondt av, men det finnes grenser...

[Gjest Jytte]

Foreldrene mine kranglet - ikke brøling, men vanlig krangel. De var gifte til døden skilte dem ad og hadde et godt ekteskap.

Vi har også kranglet i årenes løp. Allikevel så var vi gifte i 25 år før vi ble separerte.

Tror mange har en litt for rosarød tro på ekteskapet - kanskje derfor så mange skiller seg veldig tidlig. For ingen ekteskap er en dans på roser ...

[Jellybean78]

Foreldrene mine kranglet - ikke brøling, men vanlig krangel. De var gifte til døden skilte dem ad og hadde et godt ekteskap.

Vi har også kranglet i årenes løp. Allikevel så var vi gifte i 25 år før vi ble separerte.

Tror mange har en litt for rosarød tro på ekteskapet - kanskje derfor så mange skiller seg veldig tidlig. For ingen ekteskap er en dans på roser ...

Så sant som det er sagt

[Gjest Rosemor]

Jeg ønsker å definere hva jeg legger i ordet krangel, før jeg svarer på spørsmålet.

Min mening er at når man krangler ønsker man å ha rett for enhver pris, og ønsker derfor heller ikke å lytte til den andres innspill. Krangel innebærer opphetet temperatur, skjellsord og agressivt kroppsspråk.

Når man diskuterer, så er man uenige, men utveksler argumenter for å finne en løsning.

Min mening er at det kan være greit å være uenige foran barn.

Det kan være bra for barna å se at man kan være uenige, utveksle argumenter, for så å bli enige, men å krangle er ikke noe man trenger å gjøre foran andre, hverken barn eller voksne, fordi dette vil være ubehagelig å være vitne til.

[Gjest Heloise]

Jeg opplevde mye krangling og jeg ble fort veldig defensiv ovenfor moren min. Og jeg ble ofte nødt til å løpe ned om kvelden og hyle og kjefte på foreldrene mine for at de skulle gi seg fra jeg var rundt 6 år. Det unner jeg ingen barn.

Noen foreldre er sammen av feil grunner, og det er det få foreldre som tenker på. "Det er viktig at barna mine har to foreldre som bor sammen" er viktigere enn "Det er viktig at barna mine har lykkelige foreldre og et trygt hjem".

[O'hara]

Jeg tror ikke barn har vondt av å se at foreldrene kan være uenige, det tenker jeg faktisk på som en del av oppdragelsen - å lære barna god diskusjonskultur rett og slett. Da må man selvfølgelig krangle uten å skrike, kalle hverandre stygge ord og slamre med dører, men det er da virkelig noe man kunne hatt godt av å prøve uten barn tilstede også.

Jeg tror det aller verste er foreldre som holder en fasade ovenfor barna sine, og krangler så busta fyker etter at ungene er lagt. Selvfølgelig får ungene det med seg uansett, og blir mye mer usikre siden det er noe "hemmelig".

Enig.

Tror ikke unger har vondt av å se/høre krangling så lenge det ikke er veldig ofte og svært høylydt selvsagt.

Jeg opplevde aldri noen høylydt krangel hjemme, men stilltiende krangler lenge... Det synes jeg er like ille, tror jeg. Jeg har jo ikke opplevd noe annet.

[Gjest Consensio]

Det aller förste minnet jeg har, er at mine foreldre krangler. Da var jeg 2 1/2 år og jeg husker det som meget ubehagelig. Husker ingenting annet fra jeg var liten enn akkurat den ene krangelen

Å ha diskusjoner eller väre uenig er noe helt annet enn krangling

Endret 22. september 2011 av Consensio