Livet bak fasaden

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal skrive dette innlegget uten å høres utakknemlig, overfladisk og innbilsk ut, så jeg barer kjører i vei.

Jeg er en jente/kvinne på 25 år som er over gjennomsnittet pen, har høy utdannelse og god selvtillit og som har hatt mange beundrere opp gjennom årene. Jeg vet at dersom jeg pynter meg og går ut på byen her jeg bor så har jeg sjans på de aller fleste som blir regnet som pene og "populære" (i den grad man kan bruke et slikt ord om folk etter ungdomsskolealder). Jeg vet at jeg bare trenger å knipse med fingrene viss jeg vil ha sex og jeg vet at jeg har beundrere som ville stilt opp på flekken dersom jeg ba om noe.

Likevel er jeg dritensom og fullstendig utsultet på kjærlighet. Alle jeg har vært forelsket i siden videregående har enten dumpet meg hardt og brutalt eller behandlet meg som dritt. Nå vil de fleste sikkert tenke at det må være fordi jeg 1) har en ufordragelig personlighet eller 2) faller for badboys, men faktum er at dette har vært skikkelige, oppegående og, ofte, mindre pene menn som gjerne hopper rett inn i et langvarig forhold etter å ha knust meg sønder og sammen. Når det gjelder personligheten min så vet jeg at jeg kan bli oppfattet som kald av folk som ikke kjenner meg, da alle de negative opplevelsene har gjort at jeg har bygd opp et slags skall rundt meg, samtidig som et utflatet følelsesliv gjør det vanskelig å være "der oppe" når jeg møter nye folk. De som kjenner meg vet imidlertid at jeg er en avslappet person med mye humor og selvironi, som er reflektert, omsorgsfull og bryr seg om andre. Jeg er heller ikke typen som greier å ha sex uten følelser, og jeg spiller aldri på utseendet for å oppnå noe.

Likevel sitter jeg her som singel på 10.året (kun avbrutt av korte "forhold" på maks 3 mnd) og kjenner at ensomheten begynner å spise meg opp innenfra, mens jeg lurer på hva som har gått galt. Det eneste jeg ønsker meg er å oppleve kjærlighet, men alle som faller for meg er gutter som bare vil ha sex, en utstillingsdokke eller et selvtillitsboost, eller som er en av mine beste venner (som er venner nettopp fordi jeg ikke har annet enn vennskaplige følelser overfor dem).

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, kanskje håper jeg at det er noen flere som meg der ute eller kanskje trengte jeg bare å lufte tankene litt. I tillegg håper jeg også at jeg kan være med på å avkrefte myten om at alt er så enkelt for pene. Har merket at mange ser ut til å tro at livet hadde blitt så mye bedre bare de hadde vært pene. Oppmerksomhet er fint det, men heller èn gutt som virkelig ser meg i hånden, enn 100 beundrere på taket..

[parmanoia]

Kanskje du skulle ta kontakt med en terapeut? Ikke for å sykeliggjøre det, men for å ha noen profesjonelle å lufte problemstillingen med?

[AnonymBruker]

Nå mener jeg ikke å være fryktelig ufin her, men er det dette som er det mye omtalte prinsesse-syndromet?

Føler med deg jeg, TS. Jeg trodde at pene jenter hadde alt de kunne ønske seg.

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal skrive dette innlegget uten å høres utakknemlig, overfladisk og innbilsk ut, så jeg barer kjører i vei.

Jeg er en jente/kvinne på 25 år som er over gjennomsnittet pen, har høy utdannelse og god selvtillit og som har hatt mange beundrere opp gjennom årene. Jeg vet at dersom jeg pynter meg og går ut på byen her jeg bor så har jeg sjans på de aller fleste som blir regnet som pene og "populære" (i den grad man kan bruke et slikt ord om folk etter ungdomsskolealder). Jeg vet at jeg bare trenger å knipse med fingrene viss jeg vil ha sex og jeg vet at jeg har beundrere som ville stilt opp på flekken dersom jeg ba om noe.

Likevel er jeg dritensom og fullstendig utsultet på kjærlighet. Alle jeg har vært forelsket i siden videregående har enten dumpet meg hardt og brutalt eller behandlet meg som dritt. Nå vil de fleste sikkert tenke at det må være fordi jeg 1) har en ufordragelig personlighet eller 2) faller for badboys, men faktum er at dette har vært skikkelige, oppegående og, ofte, mindre pene menn som gjerne hopper rett inn i et langvarig forhold etter å ha knust meg sønder og sammen. Når det gjelder personligheten min så vet jeg at jeg kan bli oppfattet som kald av folk som ikke kjenner meg, da alle de negative opplevelsene har gjort at jeg har bygd opp et slags skall rundt meg, samtidig som et utflatet følelsesliv gjør det vanskelig å være "der oppe" når jeg møter nye folk. De som kjenner meg vet imidlertid at jeg er en avslappet person med mye humor og selvironi, som er reflektert, omsorgsfull og bryr seg om andre. Jeg er heller ikke typen som greier å ha sex uten følelser, og jeg spiller aldri på utseendet for å oppnå noe.

Likevel sitter jeg her som singel på 10.året (kun avbrutt av korte "forhold" på maks 3 mnd) og kjenner at ensomheten begynner å spise meg opp innenfra, mens jeg lurer på hva som har gått galt. Det eneste jeg ønsker meg er å oppleve kjærlighet, men alle som faller for meg er gutter som bare vil ha sex, en utstillingsdokke eller et selvtillitsboost, eller som er en av mine beste venner (som er venner nettopp fordi jeg ikke har annet enn vennskaplige følelser overfor dem).

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, kanskje håper jeg at det er noen flere som meg der ute eller kanskje trengte jeg bare å lufte tankene litt. I tillegg håper jeg også at jeg kan være med på å avkrefte myten om at alt er så enkelt for pene. Har merket at mange ser ut til å tro at livet hadde blitt så mye bedre bare de hadde vært pene. Oppmerksomhet er fint det, men heller èn gutt som virkelig ser meg i hånden, enn 100 beundrere på taket..

ja . føler med deg . er dobbelt så gammel som deg . men jeg også har vert alene i 9 år . er samme lekse hele tiden for meg å - de jeg møter er ute etter sex og ikke for å bli kjent med meg . Vet ikke hva man skal gjøre med slikt jeg . ikke det jeg er ute etter . jeg vil ha noe å satse på

[Steinar40]

Det som har gått galt er at du ikke har vært flink nok til å skille klinten ifra hveten hittil.

Du må forstå at du ikke kan stole på folk som du ikke kjenner. Blindt kan du ikke stole på noen.

Dessuten er det ikke fornuftig å ha såkalte (mannlige) kompiser. Det skaper stort sett bare komplikasjoner.

Du har ikke truffet den rette ennå. Og det er egentlig ikke noe som helst overraskende når du bare er 25 år - i dagens samfunn.

[AnonymBruker]

Dette kunne jeg like gjerne skrevet selv ts.

Selv er jeg 26, også singel på 10.år kun avbrutt av noen korte "forhold".

Er også over gjennomsnittlig pen, har en sjarmerende personlighet og er nå snart ferdig med en mastergrad. Jeg opplever å ha beundrere, folk som sender meldinger osv.

Dessverre er de ofte bare ute etter sex eller finner ut at de ikke liker meg likevel.

Dette er noe som går utover selvtillitten min, som ikke er blitt bedre men verre med årene..

Jeg skriver nå meldinger med en, men venter liksom bare på det skal skje noe eller at han ikke skal ta kontakt mer..

Jeg vet ikke hvorfor det er sånn jeg, men du er ikke alene!

[AnonymBruker]

Kjenner meg godt igjen jeg, også. Jeg er ikke den pene jenta som har haugevis med beilere, men de få jeg møter vil tydeligvis bare ha ONS. Skjønner ikke helt hvordan jeg skal gripe an denne situasjonen jeg heller...

[Steinar40]

Kjenner meg godt igjen jeg, også. Jeg er ikke den pene jenta som har haugevis med beilere, men de få jeg møter vil tydeligvis bare ha ONS. Skjønner ikke helt hvordan jeg skal gripe an denne situasjonen jeg heller...

Hold bena godt samlet.

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen.

Jeg er ca på samme alder som deg og har et utseende gutter faller for og jenter beundrer. Likevel, på kjærlighetsfronten er det kjipt. ONS er uaktuelt, så sex er sjelden vare her.

Jeg har vært i kortere forhold, med gutter langt unna meg utseendemessig. Likevel har de dumpet meg en etter en. I starten har de tatt meg med til kompiser for å liksom vise meg fram, men etter noen mnd dabber det av. INGEN har sagt de elsker meg. Han ene gikk tilbake til sin mindre pene ex og han andre dumpet meg uten noen grunn (fikk ingen grunn). Overalt ser jeg "stygge" jenter som bitcher rundt, men likevel har kjæreste på 5.året. De har gjerne null utdannelse, og behandler han som dritt. Likevel, de fortsetter...

Jeg har høy utdannelse, sunne interesser osv osv. Jobbet som modell, men har nå skikkelige og beundringsverdige jobber. På papiret en drømmekjæreste. Mange beundrere, men det er overfladisk.

Jeg prøver meg på nettdating, i håp om å bli kjent med noen der. Har heldigvis troen på at jeg finner noen, men blir litt oppgitt i blant. Vil noen virkelig elske meg? Beholde meg mer enn noen mnd? Kommer jeg noen gang til å gifte meg osv?

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen.

Jeg er ca på samme alder som deg og har et utseende gutter faller for og jenter beundrer. Likevel, på kjærlighetsfronten er det kjipt. ONS er uaktuelt, så sex er sjelden vare her.

Jeg har vært i kortere forhold, med gutter langt unna meg utseendemessig. Likevel har de dumpet meg en etter en. I starten har de tatt meg med til kompiser for å liksom vise meg fram, men etter noen mnd dabber det av. INGEN har sagt de elsker meg. Han ene gikk tilbake til sin mindre pene ex og han andre dumpet meg uten noen grunn (fikk ingen grunn). Overalt ser jeg "stygge" jenter som bitcher rundt, men likevel har kjæreste på 5.året. De har gjerne null utdannelse, og behandler han som dritt. Likevel, de fortsetter...

Jeg har høy utdannelse, sunne interesser osv osv. Jobbet som modell, men har nå skikkelige og beundringsverdige jobber. På papiret en drømmekjæreste. Mange beundrere, men det er overfladisk.

Jeg prøver meg på nettdating, i håp om å bli kjent med noen der. Har heldigvis troen på at jeg finner noen, men blir litt oppgitt i blant. Vil noen virkelig elske meg? Beholde meg mer enn noen mnd? Kommer jeg noen gang til å gifte meg osv?

vi er tydeligvis flere, skjønner det ikke helt jeg..

[AnonymBruker]

Hold bena godt samlet.

Har gjort.

[Steinar40]

Har gjort.

Smart. Det er måten å skille klinten ifra hveten på.

[AnonymBruker]

Smart. Det er måten å skille klinten ifra hveten på.

Hvor blir det av menn som vil ha et forhold da? Er de bare ut etter ONS alle som en?

[AnonymBruker]

er jo mange menn som er ute etter forhold, og da har de liksom så store krav..

mens hvem som helst er bra nok for ett ons!

Så det er rart mange opplever det på den måten i grunn... blir guttene skremt kanskje?

[AnonymBruker]

er jo mange menn som er ute etter forhold, og da har de liksom så store krav..

mens hvem som helst er bra nok for ett ons!

Så det er rart mange opplever det på den måten i grunn... blir guttene skremt kanskje?

Hva heter det når menn har for høye krav da? prinse-syndromet?

Men du har helt rett, vi skal liksom være perfekte for å duge som "kone-materiale" mens de selv er gjerne helt gjennomsnittlige.

[AnonymBruker]

tror prinse-syndromet er vanligere enn prinsesse-syndromet i grunn!

er jo en grunn til at folk forblir single til de er langt over 30...

[Steinar40]

Hvor blir det av menn som vil ha et forhold da? Er de bare ut etter ONS alle som en?

Tja, i din/deres aldersgruppe (ca 25 år) så vil jeg tro at mange allerede er i forhold og dermed borte fra markedet.

Resten som er igjen er nok ikke like motiverte som de førstnevnte for noe seriøst parforhold ennå, tenker jeg. Av diverse årsaker.

[AnonymBruker]

Hvor blir det av menn som vil ha et forhold da? Er de bare ut etter ONS alle som en?

Hei

[AnonymBruker]

Hei. jeg er ei jente på 24 år som kjenner på den samme ensomheten som du beskriver.Jeg kan ikke gi deg noe svar på hva som kan fikse dette eller som kan hjelpe, men jeg kan dele mine egne erfaringer om ensomheten og hva jeg har funnet ut hvorfor jeg fremdeles er alene.

Jeg kjenner på ensomheten, den har vært min i mange år nå, og jeg tror jeg på mange måter har valgt den selv. Det tok meg veldig lang tid før jeg fant ut at jeg faktisk var den som bestemte dette selv, og at det ikke var "guttene" sin skyld. Jeg hadde ubevisst søkt meg til situasjoner der jeg ikke kunne komme i noen seriøse forhold. Jeg har for det meste jentevenner, så for å møte gutter reiser man jo ofte på byen. det jeg fant ut var at her kunne man få en av to ting. enten ett ligg, eller en som kunn ser etter utseendet ditt, meldingene jeg fikk fra gutter jeg møtte i slike eller i festsiuasjoner hadde for det meste dette i tankene når de sendte melding. og det var nettopp dette jeg har funnet ut at for meg er feil. Reise ut for å finne gutter? hva er det for noe? Hva er det jeg vil, annet enn å finne meg en fyr? hva er viktig for meg? dette resulterte i at jeg begynte å drive med interessene mine for friluftliv , sport og kunst i en mer sosial setting. hva som kom ut av dette var at jeg fikk mer innsikt i hvem jeg er, og at det finnes mange folk med samme interesser som meg. Om jeg møter noen i denne settingen er det ikke så viktig, men det jeg er sikker på , er at om jeg møter noen her, så er de enda mer i riktig gate for hva jeg vil ha i livet enn noen som jeg kjenner fra festmiljøet. Og for meg har det blitt viktigere å finne noen som passer meg ,enn det er å bare finne noen.

[AnonymBruker]

Jeg tror forresten ikke at man kan bestemme forhold eller ikke forhold. jeg tror man må lete etter noen som har samme interesser som deg eller noe annet som gir mening å bygge et forhold på-