Hvor mye aktiviteter med eks og felles barn?

[AnonymBruker]

Datteren til samboeren min har snart bursdag, og da skal xen hans, den nye mannen hennes og søsteren hennes feire bursdagen hos oss.

Hun er heldigvis grei og vi kan prate sammen, og det varer jo bare et par timer, men å feire julaften sammen? OH NO! Den er hellig. Da feirer jeg heller alene...

[makkapakka]

Vi satte ikke igang fellesaktiviteter for barnet før vi hadde kommet over bruddet, grunnen var at det var så mye surmuling mellom oss at sosiale aktiviteter ikke ville vært til barnets beste. Jeg har nå innført felles på julaften, 17 mai, avslutningsfest i barnehage, og lurer på felles foreldresamtale men der er jeg fortsatt i tvil, i og med at vi er så forskjellige at vi kommer til å ødelegge hele samtalen. Ellers så er det ikke noe ønske om noe mer.

[AnonymBruker]

Vi satte ikke igang fellesaktiviteter for barnet før vi hadde kommet over bruddet, grunnen var at det var så mye surmuling mellom oss at sosiale aktiviteter ikke ville vært til barnets beste. Jeg har nå innført felles på julaften, 17 mai, avslutningsfest i barnehage, og lurer på felles foreldresamtale men der er jeg fortsatt i tvil, i og med at vi er så forskjellige at vi kommer til å ødelegge hele samtalen. Ellers så er det ikke noe ønske om noe mer.

Har dere nye partnere?

[Herr Langbein]

Og et spørsmål til dere som selv er en mor eller far med felles barn og brudd. Opplever dere at aktivitetene dere gjør sammen etter brudder forsinker aksept om at bruddet er endelig. Har dere et mer eller mindre skjult håp om å finne sammen igjen?

Jeg har akseptert at bruddet er endelig, og jeg tror på at at mulighetene livet byr på nå er større enn mulighetene jeg hadde før bruddet. Jeg ønsker henne heller ikke tilbake.

Men jeg sørger fortsatt over tapet av drømmene om en kjernefamilie. Om mor, og far, og de to små barna, som kan spise frokost sammen på søndag og ellers ha et slikt liv som jeg selv vokste opp med.

Aktiviteter sammen eksen og barna kan noen ganger gjøre denne sorgen enda mer tydelig og sår.

[Phaedra]

Jeg har et spørsmål til dere som også er den "nye" kjæresten, når mor og far gjør aktiviteter sammen med felles barn, er dere trygge på at mor og far ikke ønsker å komme sammen igjen? Eller bare bestemmer dere dere for å ha tillit fordi det ikke er noe dere kan kontrollere uansett? Hvordan har dere kommet frem til tryggheten?

Jeg bestemte meg for å ha tillit fordi det ikke var noe jeg kunne kontrollere allikevel, og jeg syntes (og synes) prinsippielt at barna burde komme før meg, selv om magefølelsen fortalte meg at jeg ikke syntes dette var noe gøy, at jeg var sjalu og ukomfortabel, og skulle ønske at jeg ikke trengte å ha eksen hans så "nært" innpå livet vårt.

Tryggheten om at de ikke ville finne sammen igjen kom ganske raskt, men i vårt tilfelle kom jeg inn i bildet på et tidspunkt hvor det var helt klart at begge var over hverandre og hadde begynt å se etter nye partnere.

Følelsen av ubehag og sjalusi forsvant først da jeg ble invitert med på disse aktivitetene og fikk oppleve moren som noe annet enn bare "eksen" og ikke følte meg som "stemoren på sidelinja". Ønsket om at eksen hans ikke skulle komme for nært innpå livet vårt eksisterer fortsatt (etter ti år), og jeg (og faren) må alltid vurdere hvilke grenser jeg setter i forhold til hvor langt hun får lov til å komme inn i/delta i "vår familie" og hvordan dette eventuelt påvirker barna. Dette er et mye mindre problem nå som barna har blitt ganske store, men det dukker opp i ny og ne

Det er en vanskelig balansegang, og vi (mannen min, jeg, barna og moren) har hatt mange diskusjoner rund hva vi vil gjøre sammen og ikke, og det er ikke alltid full enighet. Hvis du ser bort fra spesielle anledninger og ting som fotballkamper og slikt (hvor det er naturlig at alle er med), så vil en dag sammen i ny og ne ikke være noe problem, men jeg tror ikke vi ville trivdes med å f.eks. reise på ferie sammen som noen her gjør.

[AnonymBruker]

Jeg leser alle innleggene med takknemlighet og stor appetitt. Det er veldig godt å lese at flere finner former som fungerer og som dere er komfortable i.

Mitt utgangspunkt for innlegget er at jeg ikke er komfortabel. Jeg er usikker på om kjæresten min er ferdig med bruddet og om aktivitetene de deler utsetter at han kommer til klarhet og aksept om at bruddet er endelig og at han ikke bevisst/ubevisst går å venter på at hun skal ombestemme seg og komme tilbake.

Jeg har et spørsmål til dere som også er den "nye" kjæresten, når mor og far gjør aktiviteter sammen med felles barn, er dere trygge på at mor og far ikke ønsker å komme sammen igjen? Eller bare bestemmer dere dere for å ha tillit fordi det ikke er noe dere kan kontrollere uansett? Hvordan har dere kommet frem til tryggheten?

Har følt stikk av sjalusi, men ikke pratet med dette om samboeren, fordi jeg vil at de skal få tilbringe felles tid sammen med barna dersom de mener at det er bra for barna. I begynnelsen så hadde de faste fellesmiddager hver uke, og det syntes jeg var litt uggent.

Men klarte å holde meg i skinnet og oppfordret faktisk samboeren til å opprettholde ordningen da han etterhvert ønsket å slutte med det... Han følte at det bare ble stress og ungene ble lei seg når den andre forelderen dro igjen...

[Husfrua]

Dersom et sånt forhold kan fungere for alle parter, så er det sikkert helt topp. men personlig hadde jeg aldri innledet et forhold til en mann som hadde hatt så mye med sin eks å gjøre. Her er det kun henting og bringing som gjelder...

[makkapakka]

Har dere nye partnere?

nei ikke nye partnere ennå, derfor er aktivitetene ganske lett for oss, så da blir vel det neste "sak" hvis det skjer.