Hvor mye aktiviteter med eks og felles barn?

[rod]

Når to som har felles barn går fra hverandre hvor mange aktiviteter bør de tilbringe sammen for barnets best?

Min kjæreste og hans eks gjør aktiviteter sammened deres felles datter på 5 år. Feks drar på sopptur, eller drar på stranden med felles venner.

Jeg forstår at det neste for barnet hadde vært om ikke mor og far ikke gikk fra hverandre i utgangspunktet, men når bruddet er et faktum, hvor mye skal far og mor styrke det gamle båndet fremfor å ta et bevisst valg å kutte det gamle båndet for å invistere friskt i det nye forholdet med ny kjæreste.

Det er et dilemma- barnet har godt av at mor og far er mye sammen- men de nye forholdene som mor og far starter på hver sin side har kanskje ikke så godt av at de ikke kutter det gamle båndet.

Burde man kanskje ikke gå inn i et forhold hvor eksen har barn fra tidligere forhold hvis man ikke klarer å sette sine egne behov til siden tilfordel for barnets beste?

Det beste hadde nok vært hvis partene var mer bevisst. At mor og far som har startet nye forhold på hver sin side - kjenner på sine egne følelser- om de søker felles aktiviteter for de selv trives i deres gamle rolle eller om de gjør det for barnets beste.

Ofte så opplever jeg at det er en ubevisst gråsone her. At min kjæreste sier at det er for barnets beste men at han samtidig dekker sine egne behov.

Må man bryte båndene følelsesmessig til tidligere kjæreste for å ha et maksimalt forhold til den nye kjæresten, eller kan man ha et dypt bånd til begge?

Er det nok at mor og far viser vennlighet og respekt, eller bør de også gjøre felles aktiviteter for barnets best?

[AnonymBruker]

Det vanligste er vel at man ikke gjør annet enn det man "må" sammen med eksen? Som skoleforestillinger, bursdager osv. Jeg vet noen pleier å spise middag sammen iblant særlig den første tida, og kanskje feire den første jula sammen etter bruddet. Men etter det første året er det ikke vanlig blant de jeg kjenner å gjøre masse aktiviteter sammen. Og om man skal fortsette å gjøre slike aktiviteter så vil det kanskje etter hvert være naturlig å inkludere nye partnere i slike ting?

Uansett, alle må jo gjøre det som passer dem best. Og om far og mor gjør felles ting sammen med barna innimellom selv om de har gått fra hverandre er vel bare positivt? Men så spørs det jo hvor ofte innimellom blir. Er det hver helg så vil det kanskje gå ut over nye forhold.

Litt vanskelig å svare sånn generelt.

[AnonymBruker]

Synes du og den nye kjæresten til xen skal være med jeg Problem solved?

[Jannu]

Syns det er flott jeg når foreldre klarer være venner og kan gjøre ting sammen etter et brudd.

Men som anonym over her sier, så syns jeg du kunne være med og.

Får eksen hans en ny mann så ta med han og.

Det er selvsagt en balansegang i forhold til hvor ofte og hvor mye tid man bruker sammen, men det er jo noe dere sikkert kan bli enige om alle voksne i lag.

Flott for et barn å vokse opp med en stor familie hvor alle bryr seg om hverandre!!!

[rod]

Jeg er enig i at det er positivt for alle at vi kan omgåes som venner og jeg sikter meg inn på det. For å omgåes som venner uten anspenthet så bør alle partene ha et bevisst avklart forhold.

Jeg har spurt min kjæreste om hvordan han ville reagere hvis vi var sammens med hans eks nye kjæreste i en felles aktivitet, og han svarer at han synes det ville være ubehagelig men ville taklet det.

Da lurer jo jeg på om min kjærestes forhold til sin eks er avklart.

For at jeg skal ha en avslappet omgangsform med hans eks. så er det veldig viktig for meg at han har et avklart forhold til sin eks.

Det er bare et år siden de gikk hver til seg. Hun forlot han for en annen. Jeg lurer på hvordan min kjæreste får bearbeidet og avsluttet sitt tidligere forhold hvis de fortsatt deler aktiviteter sammen. Og ikke alle analyserer sitt eget sinn like grundig. Hvis den ene parten forårsaker bruddet så er det ikke sikkert at den andre parten aksepterer i sitt sinn.

Det burde kanskje vært en tilsvarende sermoni som avklarte slutten på et gammelt forhold og starten på et nytt. Et aksept av tap - og kjenne på et behov for å starte på noe nytt. Så ville det kanskje være lettere å ha tillit til at kjæresten og ekskjæresten kun er venner og ikke fortsetter halveis i det gamle forholdet.

En slik avklarhet ville selvfølgelig også barnet/barn trenge, at de nære voksne er trygge på hverandre.

[rod]

Svaret er kanskje å ta tiden til hjelp. Med tiden så får min kjæreste bearbeidet bruddet fra sin eks, og blir med det avslappet med å omgåes sin eks nye kjæreste. Og når jeg opplever at min kjæreste får et avklart forhold til sin eks så er det lettere for meg at de deler aktiviteter sammen og letter for meg å omgåes hans eks. Ikke presse min kjæreste til klarhet, men ta tiden til hjelp.

[livmor]

Jeg tror alle skilsmissebarn har godt av å kunne få ha mamma og pappa for seg selv en gang i blant. Og jeg tror at du som steforelder vil få en økt respekt fra barnet ettersom det blir eldre hvis barnet ser at du innimellom setter deg selv til side, tar et steg tilbake og gir rom for at dette kan skje. Dog syns jeg ikke at denne typen aktiviteter bør være normalen, men heller unntakene. Normalen NÅ er at du, far og barnet er en familie, og derfor bør også du være inkludert (eller ha muligheten hvis du ønsker) de fleste gangene noe foregår.

[AnonymBruker]

jeg synest det er et viktig skille mellom seriøse samboere og "bare" kjærester.

kjærester kan komme og gå. og jeg synest man skal være litt forsiktig med å introdusere hver nye flamme for barnet.

Er dere samboere? kjenner barnet deg godt? er du i en rolle som stemor?

[rod]

Livmor, Jannu, anonymbruker 1 og 2 dere har skrevet veldig fine svar som jeg skal ta med videre på veien. Det er så verdifullt å høre deres meninger med forskjellige bakgrunn. Det gir inspirasjon til å sette meg til side slik at barnet får det det trenger fra sine foreldre, samtidig tro på at også den nye familien er verdifull.

[rod]

I ett år har vi vært kjærester. Nå har vi bestemt at vi skal satse på å være et par og bo sammen. Jeg har lyst til at vi skal gå til en familieterapaut for å få veiledning. For å snakke med noen som har erfaring og innsikt, og slik at vi blir tydelige på hvilke roller vi har. Til nå har jeg overlatt grensesetting helt og holdent til han som far, men jeg ønsker å delta aktivt, og da tror jeg det er viktig at han og jeg blir enige sammen om bla. genser før jeg involverer meg mer aktivt med barnet. Jeg er innstilt på å være en del av min kjæreste og hans barn lang tid fremover. Å være en voksen i et barns liv betyr enormt mye - og jeg ser at vi trenger veiledning for å gjøre det best mulig. Barnet får allerede varmen og kjærligheten fra far - så den grunnleggende tryggheten er der.

[Gjest Gjest]

Jeg har 2 stebarn. Hos oss har det aldri vært naturlig at min mann og eksen hans har drevet med felles aktiviteter, men jeg kan forsåvidt skjønne at noen har behov for det. Hvis det hadde blitt slutt mellom oss - vi har 3 små - så tror jeg nok at jeg ville ønsket å gjøre overgangen til skilsmissebarntilværelsen så glatt som mulig, og da hadde nok slike felles-arrangement inngått... Men når det kommer nye partnere inn i bildet, syns jeg det blir kunstig, stivt og helt unaturlig. Da må man heller vente med ny partner til man føler seg vel i sin nye situasjon som alene-forelder-annenhver-uke...

Det blir fort mange floskler i slike ny-familietråder her inne på KG, f.eks dette med å sette seg selv til side og sette barna først. Jeg tror egentlig ikke det er så store motsetninger mellom barnas behov og foreldrenes eller steforeldrenes behov. En dæsj positiv oppmerksomhet, en dæsj kjærlighet, en dæsj privatliv, noen felles middagsprosjekter, noen gode vaner og faste plikter for barn så vel som voksne, og alene-tid for de voksne på kvelden: voila! Det gode liv:)

[AnonymBruker]

Nå snakker jeg kun ut fra egen erfaring, så ikke legg for mye i det. Det er bare personlig synsing.

Men jeg er IKKE en tilhenger av "the big happy family", rett og slett fordi jeg aldri har sett at det har fungert i praksis. At far, mor, stemor og stefar drar på ferie med barnet og er superhappy har jeg ingen erfaring med i det hele tatt.

Derimot har jeg som barn sett et par virkelig grelle fellesjuler som barn, der mine foreldre var separert og vekselvis prøvde å re-installere et forhold. Som kone til en mann med særkullsbarn har jeg sett hans eks bruke barna i enhver sammenheng til å ha kontroll over min mann- uten skrupler overhodet, for "det er jo barna våre" (skru på tårekrana). Til sist har jeg en stesøster, og hennes foreldre flyttet fra hverandre da hun var tre. Nesten ti år senere trodde hun fremdeles at det var mulig med en gjenforening- mamma og pappa var jo sammen på alle de viktige dagene.

Jeg antar dette får frem poenget mitt, og jeg synes ikke du er sær som stusser i det hele tatt. Det ligger ofte enorme byller av undertekst i det som gjøres "for barna", og selv om eksene faktisk er gode venner, så kan barnet likevel misforstå.

Som sagt, dette er kun mine personlige tanker om dette. Men jeg synes at rene, klare grenser er en veldig fin ting... for alle.

[Gjest gjest]

Jeg gjør kun det jeg må sammen med eksen (barnas far). Dvs treff ifm henting/levering, foreldremøter, aktiviteter osv. Hadde det vært et brudd begge var enige om hadde saken vært helt anderledes. Men han valgte å bedra, lyve og forsake både meg og ungene til fodel for elskerinna si.

Jeg får frysninger hver gang vi må treffe hverandre, de få gangene han ringer meg, når jeg får sms fra han. Hadde det ikke vært for ungene så hadde jeg kuttet han fullstendig ut fra livet mitt.

[Herr Langbein]

Mitt brudd er forholdsvis ferskt, men vi har intensjoner om å gjøre ting jevnlig. Barnas bursdager, tilstelninger i regi av skole/barnehage. Og en og annen tur til lekeplassen, kino eller slikt.

Barna skal få se at mamma og pappa fortsatt er et "team" i forhold til dem, at vi er venner selv om vi ikke er kjærester.

Så får vi se hvordan det går etterhvert. Jeg har ingen ny kjæreste, moren har / har ikke en ny (hun venter på at han hun var utro mot meg med skal gå ifra sin samboer)

[Gjest Karma]

Jeg og min eks har ingen av oss nye partnere , og derfor kan vi møtes sammen med barna jevnlig . Jeg ser barna nyter godt av det . Det gir de en lettere overgang .

[AnonymBruker]

Min samboer hadde vært singel i 2-3 år da jeg traff ham, så bruddet hadde kommet på avstand. Han og eksen feiret første jul sammen etter bruddet, men ellers har de byttet på å ha barna i jula.

Det er helt naturlig for dem å delta sammen på foreldremøter, skoleavslutninger osv. Og de bytter på å arrangere bursdag, men den andre blir alltid invitert.

Når jeg etter hvert kom inn i bildet ble jeg på et tidlig tidspunkt tatt godt imot av mor. Barna har fått et godt forhold til meg og det har i perioder (særlig i starten) virket som om de målte min interesse og omsorg for dem gjennom at jeg kom på skoleforestillinger osv, så jeg er veldig glad for at mor har akseptert meg som en del av storfamilien. Jeg har også blitt invitert til bursdagsfeiringer etc.

Iblant går mor og far på tilstelninger for barna uten meg. Med håndballkamper og fotballkamper hver uke så skjer det titt og ofte at jeg ikke er med, og det synes jeg er et naturlig skille mellom foreldre og steforeldre. Min tilstedeværelse er ikke like viktig som foreldrenes.

Mor og barn har vært på skiturer sammen og invitert meg og far med, mor har til og med tilbudt meg å låne ski og skisko av henne. Men jeg er ingen skigåer, så jeg har takket nei og far har dratt sammen med mor og barn uten meg. Det synes jeg er helt ok. Det hadde kanskje vært vondt hvis jeg var ekskludert, men her er jeg inkludert, jeg bare velger selv å ikke bli med.

Nå snakker vi om å ha semi-felles sommerferie med barna, alle sammen. Mor har planlagt å reise til syden med barna i sommerferien, og vil gjerne at vi skal bli med for å være med barna på aktiviteter som hun ikke kan/vil gjøre (hun svømmer dårlig, så sjøaktiviteter utgår for hennes del). Å dele leilighet blir for tett, kanskje til og med å bo på samme hotell kan bli for tett (fellesfrokoster osv). Men samboeren og jeg kan f.eks. bo på et annet hotell og møte mor og barn noen timer hver dag. Kanskje spise noen middager sammen. Det høres ut som en trivelig tur der vi kan tilbringe tid sammen uten å gå for tett på hverandre.

I det hele tatt finnes det mange måter å gjøre ting på, man må bare finne den måten som passer best for en selv og den familien man er en del av.

[Gjest Gjest]

I dette tilfellet der far åpent innrømmer at han har problemer med mors nye, så tror jeg at du henger i en forbanna tynn tråd dersom mor til barnet "vil".

Og din innvolvering i barnet fremover tror jeg er ønsketenkning. Nettopp fordi det ligger noe under her mellom foreldrene. Ingen av dem er interessert i at du skal ha noen rolle, når de to sammen finner på ting med barnet uten deg og han andre. Far støtter ikke deg her, han støtter mor. De er fortsatt en familie.

Dette har jeg ingen tro på.

[rod]

Jeg leser alle innleggene med takknemlighet og stor appetitt. Det er veldig godt å lese at flere finner former som fungerer og som dere er komfortable i.

Mitt utgangspunkt for innlegget er at jeg ikke er komfortabel. Jeg er usikker på om kjæresten min er ferdig med bruddet og om aktivitetene de deler utsetter at han kommer til klarhet og aksept om at bruddet er endelig og at han ikke bevisst/ubevisst går å venter på at hun skal ombestemme seg og komme tilbake.

Jeg har et spørsmål til dere som også er den "nye" kjæresten, når mor og far gjør aktiviteter sammen med felles barn, er dere trygge på at mor og far ikke ønsker å komme sammen igjen? Eller bare bestemmer dere dere for å ha tillit fordi det ikke er noe dere kan kontrollere uansett? Hvordan har dere kommet frem til tryggheten?

Og et spørsmål til dere som selv er en mor eller far med felles barn og brudd. Opplever dere at aktivitetene dere gjør sammen etter brudder forsinker aksept om at bruddet er endelig. Har dere et mer eller mindre skjult håp om å finne sammen igjen?

[Gjest try]

Har du snakket med kjæresten din om at du er ukomfortabel med disse aktivitetene, og at de får deg til å lure på om han er ferdig med bruddet?

Han må ta hensyn til deg også dersom dere skal satse på hverandre fremover - ikke på bekostning av barnets ve og vel, men for å gi samlivet deres en reell sjanse. Når det er sagt - du har vært "kjæresten til pappa" så langt. Det vil endre seg over tid dersom dere blir samboere/ får egne barn.

Jeg tror alle som er i disse relasjonene, ikke minst barna, fra tid til annen kjenner på sårede følelser og at de ikke blir prioritert.

Tenk deg godt om før du begir deg inn på et forhold med en mann du er usikker på, både for din del og for barnas del.

[AnonymBruker]

Jeg har et spørsmål til dere som også er den "nye" kjæresten, når mor og far gjør aktiviteter sammen med felles barn, er dere trygge på at mor og far ikke ønsker å komme sammen igjen? Eller bare bestemmer dere dere for å ha tillit fordi det ikke er noe dere kan kontrollere uansett? Hvordan har dere kommet frem til tryggheten?

Jeg er helt trygg på at det ikke er fare for at de skal finne sammen igjen. Først og fremst er jeg trygg på at samboeren min ikke vil gjøre noe som kan såre meg. Men ellers føler jeg meg trygg fordi jeg pleier å si at samboeren min og eksen hans var en fin match for å lage to flotte barn sammen, men som par var de en vandrende katastrofe. Ingen av dem ønsker seg tilbake til det samlivet de hadde, for de passet overhode ikke sammen.