Barenvakt og besteforeldre

[Husfrua]

Vi sliter veldig med å skaffe barnevakt. Vi har to jobber som gjør at vi er helt avhenigig av barnevakt 1 gang i løpet av 6 uker, da dette faller utenom bhg-tid.

Mens jeg gikk gravid sa min svigermor at de skulle hjelpe oss og at det var viktig at de fikk være delaktig og passe barnet fra han var liten (noe som er en selvfølge for meg). Min familie bor mange mil unna, så vi har bare min manns familie som kan stille opp. Mine svigerforeldre er skilte, så derfor blir det heller ikke fast hver 6.uke på den ene.

Det er svært sjelden vi spør om barnevakt utenom når vi må, fordi vi føler at de ikke har så veldig lyst, det er alltid noe annet. Vi skjønner at besteforeldre i dag også har et aktivt liv, så vi kan ikke bare forlange heller, men vi syns ikke vi krever så mye da.. Samtidig så syns vi det er litt trist at de nesten ser på dette som jobb i stedet for kos.

Vi har en gutt som er svært enkel å ha med å gjøre. Han er flink til å leke seg selv, han trenger ikke å aktiviseres hele tiden og er stort sett fornøyd.

Disse besteforeldrene er heller ikke særlig aktiv med å ta kontakt, de forlanger liksom at det er vi som skal ta kontakt med dem for å opprettholde kontakten mellom vårt barn og dem. Vi skulle ønske at de viste mere interesse. Vi synes også at det ellers er opp til dem å ta kontakt for å opprettholde kontakten med vårt barn.

Jeg har alltid syntes at en del av mine venner har brukt besteforeldrene for mye, ofte annenhver helg når de skal ut på fest. Men saken er den at vi er aldri ute. Vi spør svært sjelden for å ikke plage dem med sånt no. Men selv da så passer det aldri. Jeg blir oppriktig skuffet over dette.. Både jeg og min mann ble jo rett som det var passet av våre besteforeldre, men dette virker det som de har glemt.

Men er det rett og slett bare sånn det er i dag? For vår del så er ikke arbeidslivet og barn forenlig, så lenge vi har jobber hvor vi ikke bare kan jobbe dagtid..

Er det flere som har det sånn, eller har dere besteforeldre som gjerne passer?

[sjøhest]

En gang hver 6. uke syns jeg de burde trå til altså. Men nei, du kan jo ikke forlange noe som helst. Her har vi nesten aldri barnevakt fordi ingen av de bor i nærheten. Men når vi har vært hjemme hos de, så har de tatt ungen noen kvelder mens vi har gått ut og funnet på noe. De har aldri svart nei når vi har spurt.

[Gjest pepsimaxpower]

Mine foredre og bestemor, altså besteforeldrene og oldemor til min unge, vil gjerne passe, så lenge jeg sier ifra med god tid. Her blir det ofte periodevis og en dag fast i uka.

[AnonymBruker]

Kan dere ikke gjøre som mange andre? Finn en barnevakt dere er trygge på og betal for det.

[AnonymBruker]

Finn dere barnevakt som dere betaler for jobben.

Mange besteforeldre sier gjerne før barnebarnet blir født at de skal stille opp og yadi-yadi, men når det kommer til stykket så har de i grunnen mer enn full nok timeplan selv, og ønsker ikke å måtte prioritere å være hjemme med barn i nok en periode, siden den generasjonen ikke hadde mye barnevakt da de hadde barn selv, og derfor måtte ofre sosialt liv/gå ned i stillingsprosent for å få kabalen til å gå i hop.

[AnonymBruker]

Kan dere ikke gjøre som mange andre? Finn en barnevakt dere er trygge på og betal for det.

Nå er jeg ikk TS men måtte bare kommentere denne.

Er ikke alle som kjenner noen som kan være barnevakt,å ikke alle som tør å ta sjansen på å annsette en helt fremmed barnevakt.

Har selv samme problemstilling som TS skriver om her.

[AnonymBruker]

Nå er jeg ikk TS men måtte bare kommentere denne.

Er ikke alle som kjenner noen som kan være barnevakt,å ikke alle som tør å ta sjansen på å annsette en helt fremmed barnevakt.

Har selv samme problemstilling som TS skriver om her.

Nei, da får man ta konsekvensen av det, da, og være hjemme med ungene man selv har satt til verden. Det er tross alt ikke veldig mange år det er snakk om.

For øvrig er det de færreste som har så lite nettverk at de ikke har noen i nær krets som er i tenårene og som gjerne tjener noen kroner på å hente i barnehagen og passer på kvelden en gang i blant eller på fast basis.

[Husfrua]

Nei, da får man ta konsekvensen av det, da, og være hjemme med ungene man selv har satt til verden. Det er tross alt ikke veldig mange år det er snakk om.

For øvrig er det de færreste som har så lite nettverk at de ikke har noen i nær krets som er i tenårene og som gjerne tjener noen kroner på å hente i barnehagen og passer på kvelden en gang i blant eller på fast basis.

Jeg har flyttet mange mil, så jeg kjenner ingen som kan sitte barnevakt nei. Dessuten tviler jeg på at jeg vil få noen til å sitte fra tidlig lørdag morgen dessverre.

jeg har ikke sagt noe om at dette gjelder henting på bhg, eller på kvelden.

Være hjemme med barna?? Vel, nå jobber jeg kun natt, altså svært få vakter i mnd, for å være hjemme med barna. Allikevel, så kræsjer altså den ene dagen på 6 uker.

Du får det til å høres veldig enkelt ut syns jeg.... Men dersom du har barn, så jobber kanskje du og din mann dagvakter, sånn at det går opp med bhg? Vel, vi har ikke yrker der ren dagjobb er lett å skaffe...

[Gjest Gjest]

Vi sliter veldig med å skaffe barnevakt. Vi har to jobber som gjør at vi er helt avhenigig av barnevakt 1 gang i løpet av 6 uker, da dette faller utenom bhg-tid.

Mens jeg gikk gravid sa min svigermor at de skulle hjelpe oss og at det var viktig at de fikk være delaktig og passe barnet fra han var liten (noe som er en selvfølge for meg). Min familie bor mange mil unna, så vi har bare min manns familie som kan stille opp. Mine svigerforeldre er skilte, så derfor blir det heller ikke fast hver 6.uke på den ene.

Det er svært sjelden vi spør om barnevakt utenom når vi må, fordi vi føler at de ikke har så veldig lyst, det er alltid noe annet. Vi skjønner at besteforeldre i dag også har et aktivt liv, så vi kan ikke bare forlange heller, men vi syns ikke vi krever så mye da.. Samtidig så syns vi det er litt trist at de nesten ser på dette som jobb i stedet for kos.

Vi har en gutt som er svært enkel å ha med å gjøre. Han er flink til å leke seg selv, han trenger ikke å aktiviseres hele tiden og er stort sett fornøyd.

Disse besteforeldrene er heller ikke særlig aktiv med å ta kontakt, de forlanger liksom at det er vi som skal ta kontakt med dem for å opprettholde kontakten mellom vårt barn og dem. Vi skulle ønske at de viste mere interesse. Vi synes også at det ellers er opp til dem å ta kontakt for å opprettholde kontakten med vårt barn.

Jeg har alltid syntes at en del av mine venner har brukt besteforeldrene for mye, ofte annenhver helg når de skal ut på fest. Men saken er den at vi er aldri ute. Vi spør svært sjelden for å ikke plage dem med sånt no. Men selv da så passer det aldri. Jeg blir oppriktig skuffet over dette.. Både jeg og min mann ble jo rett som det var passet av våre besteforeldre, men dette virker det som de har glemt.

Men er det rett og slett bare sånn det er i dag? For vår del så er ikke arbeidslivet og barn forenlig, så lenge vi har jobber hvor vi ikke bare kan jobbe dagtid..

Er det flere som har det sånn, eller har dere besteforeldre som gjerne passer?

synest besteforeldrene må stille opp her.avtal dette med dem vel? har ingen besteforeldre til mine barn og skulle gjerne hatt som du ja.ikke ha dårlig samvittighet det er en glede for dem også dette her!!!

[ToveM]

En gang hver 6 uke syntes jeg burde være en selvfølge å stille opp. Så lenge de kan med hensyn til egen jobb/helse. Hadde gladlig stilt opp mye mer jeg, når jeg en gang får lov til å bli bestemor...gleder meg..Men jeg kjenner problemet, Her har mine foreldre som bor 5 timers kjøring unna, stilt mye mer opp enn de som bor noen hundre meter unna. Har heldigvis nå så store unger at eldste kan passe den yngste hvis det er noe.

Endret 4. september 2011 av ToveM

[AnonymBruker]

Vi har et besteforeldrepar som stiller opp og et som mener kontakten skal stå på oss. Mine foreldre stiller opp når som helst - men vi spør nesten aldri. De hadde med glede passet ham hver 6. uke! De andre hadde nok ikke. Hadde det kun vært dem i nærheten hadde vi unnet en barnevakt som vi kunne betale.

Ja, det er jo sånn at besteforeldre har sitt eget, aktive liv, men jeg tror at noen mennesker er sånne som vil prioritere familie mens andre ikke er det. Min mor har et kjempetravelt liv med masse jobb, venner, hobbyer etc... likevel har hun selv spurt om hun kan få ha en dag i uka sammen med sønnen vår. Det var hun som sa at hun ville han skulle gå 80 % i barnehage fordi da "måtte" vi ha ham en dag i uka hos henne. Den andre bestemoren som nesten ikke jobber, ikke er mye sammen med venner og heller ikke har noen spesielle hobbyer (sitter mye hjemme med andre ord), har aldri vist noe interesse for noen av barnebarna sine

[Husfrua]

Vi har et besteforeldrepar som stiller opp og et som mener kontakten skal stå på oss. Mine foreldre stiller opp når som helst - men vi spør nesten aldri. De hadde med glede passet ham hver 6. uke! De andre hadde nok ikke. Hadde det kun vært dem i nærheten hadde vi unnet en barnevakt som vi kunne betale.

Ja, det er jo sånn at besteforeldre har sitt eget, aktive liv, men jeg tror at noen mennesker er sånne som vil prioritere familie mens andre ikke er det. Min mor har et kjempetravelt liv med masse jobb, venner, hobbyer etc... likevel har hun selv spurt om hun kan få ha en dag i uka sammen med sønnen vår. Det var hun som sa at hun ville han skulle gå 80 % i barnehage fordi da "måtte" vi ha ham en dag i uka hos henne. Den andre bestemoren som nesten ikke jobber, ikke er mye sammen med venner og heller ikke har noen spesielle hobbyer (sitter mye hjemme med andre ord), har aldri vist noe interesse for noen av barnebarna sine

jeg greier ikke å skjønne dette jeg. Før jeg fikk egne barn, var jeg kjempe opptatt av mine tantebarn, og selv om jeg ikke alltid syntes det passet så bra å passe dem, så kunne jeg aldri sagt nei.

Jeg tror at det til syvende og sist blir besteforeldrene sitt tap, fordi de mister kontakten med sine barnebarn. Det jo ofte sånn at når man blir eldre og ikke greier å være med på så mye lengre, så lever og ånder man for familien. Men da vil man jo oppdage at barnebarna ikke er der og besøker eller stiller opp, fordi man ikke har hatt noe nært forhold til sine besteforeldre. Trist syns jeg..

Jeg skjønner at man ikke kan forvente like mye nå som våre foreldre kunne av sine igjen, fordi de fleste mødre var hjemmeværende før i tiden. Men nettopp derfor så krever vel de fleste mindre av sine foreldre i dag også? Jeg syns allikevel at de, som sine foreldre igjen, må kunne stille opp litt. Samtidig skulle jeg ønske at dette var et personlig ønske de hadde, og ikke bare en Byrde. Akkurat som det er hos dine foreldre..

[AnonymBruker]

jeg greier ikke å skjønne dette jeg. Før jeg fikk egne barn, var jeg kjempe opptatt av mine tantebarn, og selv om jeg ikke alltid syntes det passet så bra å passe dem, så kunne jeg aldri sagt nei.

Jeg tror at det til syvende og sist blir besteforeldrene sitt tap, fordi de mister kontakten med sine barnebarn. Det jo ofte sånn at når man blir eldre og ikke greier å være med på så mye lengre, så lever og ånder man for familien. Men da vil man jo oppdage at barnebarna ikke er der og besøker eller stiller opp, fordi man ikke har hatt noe nært forhold til sine besteforeldre. Trist syns jeg..

Jeg skjønner at man ikke kan forvente like mye nå som våre foreldre kunne av sine igjen, fordi de fleste mødre var hjemmeværende før i tiden. Men nettopp derfor så krever vel de fleste mindre av sine foreldre i dag også? Jeg syns allikevel at de, som sine foreldre igjen, må kunne stille opp litt. Samtidig skulle jeg ønske at dette var et personlig ønske de hadde, og ikke bare en Byrde. Akkurat som det er hos dine foreldre..

Nei, jeg skjønner det heller ikke... jeg er fremdeles lik med mine tantebarn og mine venners barn. Det er jo bare koselig å passe dem!

Og ja - det er besteforeldrenes tap. Nå er vår gutt to år og han kjenner nesten ikke min samboers foreldre. Han blir mye gladere og har en mye større gjensynsglede når han ser nabokona vår (som elsker å snakke med ham, inviterer på terrassen osv...) enn når han ser farmoren sin. Og HAN mister ikke noe av det - han har sine omsorgspersoner han. Men HUN kommer jo en gang til å tape noe ved det? Jeg ser jo selv det at jeg med glede gikk på besøk til min mormor i tenårene, men nektet å besøke farmor fordi hun aldri har gjort noe spesielt. Vi hadde ikke noe forhold, og når jeg fikk det travelt med venner etc. ble hun lett valgt bort. Mormor derimot som alltid har stilt opp hadde jeg lyst til å bruke tid sammen med.

Jeg håper - når den tid kommer - at jeg blir en sånn bestemor som barna vil være sammen med. Og jeg skal virkelig gjøre det jeg kan for at barna skal få et godt forhold til meg. Men så mener jeg også at familien kommer først, og det tror jeg ikke kommer til å endre seg.

(Samme AB som du siterte)

[AnonymBruker]

Jeg har flyttet mange mil, så jeg kjenner ingen som kan sitte barnevakt nei. Dessuten tviler jeg på at jeg vil få noen til å sitte fra tidlig lørdag morgen dessverre.

jeg har ikke sagt noe om at dette gjelder henting på bhg, eller på kvelden.

Være hjemme med barna?? Vel, nå jobber jeg kun natt, altså svært få vakter i mnd, for å være hjemme med barna. Allikevel, så kræsjer altså den ene dagen på 6 uker.

Du får det til å høres veldig enkelt ut syns jeg.... Men dersom du har barn, så jobber kanskje du og din mann dagvakter, sånn at det går opp med bhg? Vel, vi har ikke yrker der ren dagjobb er lett å skaffe...

Vel, det er også selvvalgt.

Ønsker man å skaffe seg en fast barnevakt, er ikke det noe problem. Men når viljen ikke er tilstede så blir det naturligvis vanskelig... Tips: Hør med kollegaer, treningskompiser, naboer, foreldre i barnehagen. Noen vil kjenne noen som er til å stole på og som gjerne vil tjene seg noen kroner som barnevakt.

[AnonymBruker]

Nei, jeg skjønner det heller ikke... jeg er fremdeles lik med mine tantebarn og mine venners barn. Det er jo bare koselig å passe dem!

Og ja - det er besteforeldrenes tap. Nå er vår gutt to år og han kjenner nesten ikke min samboers foreldre. Han blir mye gladere og har en mye større gjensynsglede når han ser nabokona vår (som elsker å snakke med ham, inviterer på terrassen osv...) enn når han ser farmoren sin. Og HAN mister ikke noe av det - han har sine omsorgspersoner han. Men HUN kommer jo en gang til å tape noe ved det? Jeg ser jo selv det at jeg med glede gikk på besøk til min mormor i tenårene, men nektet å besøke farmor fordi hun aldri har gjort noe spesielt. Vi hadde ikke noe forhold, og når jeg fikk det travelt med venner etc. ble hun lett valgt bort. Mormor derimot som alltid har stilt opp hadde jeg lyst til å bruke tid sammen med.

Jeg håper - når den tid kommer - at jeg blir en sånn bestemor som barna vil være sammen med. Og jeg skal virkelig gjøre det jeg kan for at barna skal få et godt forhold til meg. Men så mener jeg også at familien kommer først, og det tror jeg ikke kommer til å endre seg.

(Samme AB som du siterte)

Og jeg skjønner det eldig godt. Jeg trives kjempegodt sammen med mine egne barn, og tar da naturligvis med deres venner på diverse aktiviteter, men helt ærlig syns jeg barn generelt er kjedelige vesener, og mange av de ganske så ufordragelige.

Jeg har aldri hatt noe stort ønske om å måtte tilbringe tid med tantebarnene mine, og når jeg blir eldre ønsker jeg å bosette meg i sydligere strøk. Barnebarn kan sikkert være stas en gang i blant, men det vil måtte skje på mine premisser. Å være fast barnevakt vil neppe være aktuelt, for det er jeg faktisk for mine egne barn nå. Vi bor langt unna besteforeldre, og jeg har en 16 år gammel pike som fast barnevakt til trollungene mine. De går godt sammen, og hun tjener seg egne lommepenger.

[Husfrua]

Vel, det er også selvvalgt.

Ønsker man å skaffe seg en fast barnevakt, er ikke det noe problem. Men når viljen ikke er tilstede så blir det naturligvis vanskelig... Tips: Hør med kollegaer, treningskompiser, naboer, foreldre i barnehagen. Noen vil kjenne noen som er til å stole på og som gjerne vil tjene seg noen kroner som barnevakt.

Vel, da jeg valgte meg studie som 16 åring, så tror jeg ikke det var fremtidige barn som stod i hodet på meg.. Og vettuhva, å spørre venner og kollegaer om de kan ta barnet ditt tidlig en lørdagsformiddag syns jeg nesten er frekt. Men Da jeg luftet mine problemer for en venninne nå nettopp, sa hun at hun gjerne stilte opp. Saken er den at jeg syns vel kanskje heller dette burde kommet fra besteforeldrene.

Dette handler ikke bare om det at vi ikke får barnevakt denne ene dagen på 6 uker, men også skuffelsen over at min sønn ser sine besteforeldre svært lite, fordi de aldri tar seg tid. Du må gjerne mene hva du vil om at våre barn er vårt ansvar og at vi ikke kan "prakke" han på noen andre. For all del, det mener ikke jeg heller. Men når det kommer til besteforeldre så syns jeg virkelig det burde være en gjensidig glede. Og jeg syns virkelig det er trist som AB rett over her skriver, at hun skjønner at det ikke er noen glede med familiens barn.

Jeg er heller ikke spesielt glad i andres barn, men når det kommer til familie, blir ting helt annerledes. og selvfølgelig ville jeg hjulpet noen i min egen familie, ikke bare for dems del, men også min egen..

Var du aldri hos dine besteforeldre fordi dine foreldre skulle noe eller? Hadde du ikke et nært forhold til resten av familien din? For meg syns jeg sånne forhold er gull verdt. Og det vet jeg også at det er for mine foreldre og søsken. Bare veldig synd at de bor så langt unna..

[AnonymBruker]

Vel, det er også selvvalgt.

Jeg er enig i at de må skaffe seg en betalt barnevakt (da jeg var 12 år satt jeg barnevakt for pappas kontornabos eks-kjærestes stesønn, temmelig tilfeldig forbindelse), men jeg tror ikke du vil bo i et land der ingen som har barn er sykepleiere, som altså nattjobbing. Så nei, det å ikke jobbe 8-16 er i praksis ikke selvvalgt.

[AnonymBruker]

jeg og samboer venter barn. Vi bor i hans hjemby, altså 5-15 minutt til alt av hans familie. Det er 8 timer til min.

Ingen i hans familie er spesielt opptatt av dette. ingen mld, ingen omtanke. Jeg har i tillegg hyperemesis.

Svigermor hekler ting til seg selv, men viser null interesse for verken meg eller det kommende barnet.

min mor og familie ellers er overlykkelige. Det er pakker å strikking, og spør etter bestilling og organisering og generelt mye spenning og glede.

Skulle ønske vi bodde der og ikke her.

[AnonymBruker]

Vel, da jeg valgte meg studie som 16 åring, så tror jeg ikke det var fremtidige barn som stod i hodet på meg.. Og vettuhva, å spørre venner og kollegaer om de kan ta barnet ditt tidlig en lørdagsformiddag syns jeg nesten er frekt. Men Da jeg luftet mine problemer for en venninne nå nettopp, sa hun at hun gjerne stilte opp. Saken er den at jeg syns vel kanskje heller dette burde kommet fra besteforeldrene.

Dette handler ikke bare om det at vi ikke får barnevakt denne ene dagen på 6 uker, men også skuffelsen over at min sønn ser sine besteforeldre svært lite, fordi de aldri tar seg tid. Du må gjerne mene hva du vil om at våre barn er vårt ansvar og at vi ikke kan "prakke" han på noen andre. For all del, det mener ikke jeg heller. Men når det kommer til besteforeldre så syns jeg virkelig det burde være en gjensidig glede. Og jeg syns virkelig det er trist som AB rett over her skriver, at hun skjønner at det ikke er noen glede med familiens barn.

Jeg er heller ikke spesielt glad i andres barn, men når det kommer til familie, blir ting helt annerledes. og selvfølgelig ville jeg hjulpet noen i min egen familie, ikke bare for dems del, men også min egen..

Var du aldri hos dine besteforeldre fordi dine foreldre skulle noe eller? Hadde du ikke et nært forhold til resten av familien din? For meg syns jeg sånne forhold er gull verdt. Og det vet jeg også at det er for mine foreldre og søsken. Bare veldig synd at de bor så langt unna..

Nei, vet du? Mine foreldre var foreldre, de, og overlot ikke ungene sine til andre i hytt og pine. Vi var mye sammen med besteforeldrene våre, men stort sett så var også våre foreldre til stede. Da vi ble noe eldre, så overnattet vi hos besteforeldre noen ganger i året.

[Husfrua]

Nei, vet du? Mine foreldre var foreldre, de, og overlot ikke ungene sine til andre i hytt og pine. Vi var mye sammen med besteforeldrene våre, men stort sett så var også våre foreldre til stede. Da vi ble noe eldre, så overnattet vi hos besteforeldre noen ganger i året.

Så du mener virkelig det at å spørre besteforeldre om barnevakt én gang hver 6 uke,eller sjeldnere siden de er skilt, er å overlate ungene til de i hytt og pine?? Vel, i såfall så deler jeg ikke ditt syn med deg.

Jeg hadde også håpet at besteforeldre gledet seg over å være besteforeldre, akkurat som min gjorde. Og at å passe en sjelden gang rett og slett bare var kos og ikke en byrde, sånn som du legger det frem...

Forresten så var det sjelden mine foreldre trengte barnevakt, siden min mor var hjemmeværende. Men jeg sov ofte hos mine besteforeldre jeg, rett og slett fordi både jeg og mine beseforeldre ønsket det... Tror forresten ikke dette er så unaturlig.

Endret 5. september 2011 av Husfrua