Gjest Anonymous Skrevet 27. november 2003 #1 Skrevet 27. november 2003 Jeg sitter på jobben...trøtt, ukonsentrert. Vil bare hjem og legge meg under dyna - tenke - sove. Tok en graviditetstest på søndag - og den var positiv. Har vært sammen med han som var med på å lage dette i knappe 2 måneder. Begge har vi abort-historie bak oss. Jeg for 10 år siden...da jeg var 20 år. Nå er alt annerledes. Jeg vil bli mamma, vet at jeg kan bli en god mamma og har masse å gi. Og jeg elsker han. Vet at det er han jeg vil satse på - han jeg vil dele livet med. Han sier han elsker meg også og også vil dele livet med meg. Men; han vil helst at jeg tar abort. Og det gjør så vondt å høre han si det. Men han skifter også litt - igår bad han meg overbevise han om å beholde - komme med alle de gode grunnene....og jeg kjenner at i dypet sitter det en angst inni meg. Klarer jeg/vi dette sammen? Forholdet er så ferskt...vil vi tåle hverdagen? Vil forelskelse/kjærlighet forsvinne? Vil jeg bli ensom i graviditeten? Går vi glipp av noe viktig ved å ta/ikke ta det bort? kan vi leve med valgene? Jeg elsker han...og jeg vet at jeg ville elsket det som skal eller kan komme om 9 mnd. Men kan vi ta den utfordringen nå - eller kan vi vente? Har noen erfaring med så kort forhold og så store utfordringer så tidlig i et forhold? Det må sies at vi er 30 og 36 år gamle...og på alle mulige praktiske og materielle måter burde få dette til - så det blir liksom så "styggt" å si nei takk, passer ikke nå...men kanskje om et år..? Jeg er full av virrvarr...og sliten av å tenke...sliten av å måtte ta stilling til dette....men jeg må. Nå. Hjelp? Hilsen nyforelsket :oops:
Dina Skrevet 27. november 2003 #2 Skrevet 27. november 2003 Tatt i betraktning at dere er voksne mennesker, og elsker hverandre, ville jeg definitivt satset på hverandre og barnet! Skjønner at du har det vanskelig nå...! Lykke til med avgjørelsen! Klem, Dina
Gjest Anonymous Skrevet 27. november 2003 #3 Skrevet 27. november 2003 Min venninne var i en lignende situasjon, men hun hadde kun vært sammen med barnefaren i 2 uker. Etter en god del tenking og mye snakking kom de frem til at de ville beholde barnet, og jobbe for at ting gikk bra. De snakket mye om hvordan de ville gjøre det med tanke på barnet om det ble et brudd, hvordan de skulle være mot hverandre. I dag er barnet deres to år gammelt, de giftet seg for et pr siden og skal nå ha barn nummer to som var planlagt. Det kan bli en tøff start på et forhold, men det kan gå som det gjorde med disse, de ble sterke sammen :D
Gjest Anonymous Skrevet 27. november 2003 #4 Skrevet 27. november 2003 Skjønner at du er frustrert og sliten. Dette bør jo egentlig være en av de beste nyhetene i verden. Hadde jeg vært i samme situasjon så hadde jeg ikke klart å ta abort, kanskje fordi jeg er gravid selv og kunne ikke være gladere. Vanskelig å sette seg i dine sko akkurat nå. Men jeg har en venn som har vært akkurat der dere er, bare at de var 5 år yngre. De er nå lykkelig gift og har akkurat fått nr.2. Ingen som hadde helt trua på det forholdet, men man vet aldri. Virker jo som om kjæresten din er litt på gli og hvis du finner ut at dette er hva du vil så får dere det sikkert til. Det er jo som du selv sier, dere er jo tross alt ganske "gamle" og det kan bli vanskelig å fa det til senere. Uansett. Lykke til! Håper dere finner den beste løsningen for dere.
Padmee Skrevet 28. november 2003 #5 Skrevet 28. november 2003 Vi hadde vært sammen i litt over 6 måneder da jeg ble gravid første gang. I løpet av disse månedene hadde vi bodd på hvert vårt sted i landet. så vi hadde egentlig aldri vært ordentlige kjærester. For meg var abort ikke et alternativ, så vi bestemte oss for å beholde barnet. Vi flyttet sammen da vi hadde vært sammen i et år, da var jeg 6 måneder på vei. Ja, det var tøft, og vi burde nok ha hatt en annen start på forholdet vårt. Vi fikk jo bare 4 måneder på oss til å bli skikkelig kjent og være kjærester før barnet ble født, men selv om det ble en tøff start gikk det bra. Vi har nå vært sammen i snart 5,5 år, giftet oss for snart 2,5 år siden. Det går bra hvis en begge er innstilt på det, men selvfølgelig blir det tøft. Men det kan det bli uansett hvor lenge en har kjent hverandre / vært sammen, en vet jo aldri hvordan en kommer til å reagere i en sånn situasjon. Må vel legge til at jeg var 19,5 og han var nettopp fyllt 19 da jeg ble gravid første gang.
Gjest Anonymous Skrevet 2. desember 2003 #6 Skrevet 2. desember 2003 Takk for svarene deres. Etter litt mer drama har jeg nå bestemt meg for at hvis dette lille frøet vil ha meg så vil jeg gjerne beholde det! Men; på søndag blødde jeg litt...ikke mye...ingen smerter. Dro til legen igår og hun trodde alt var i orden men tok blodprøver som jeg vil få svar på om en uke. Om to uker er det ultralyd for å se om alt er ok. Og nå ber jeg og ønsker at dette skal gå bra - veldig vondt at dette måtte til for å ta en beslutning. Men jeg føler meg ydmyk og beæret og vil bare ta vare på det nå...så sånn kan det gå.
Gjest Bertine Skrevet 2. desember 2003 #7 Skrevet 2. desember 2003 jeg er kanskje for ung til å komme med mine meininger, men jeg tror helt defentlig at jeg ville beholdt barnet.. kjæresten din er kanskje litt redd for å bli pappa, det er såklart skremmende for han også, kanskje dere burde sette dere ned ilag og diskutere det skikkelig, uten å tenke på abort som den endelige avgjørelsen? uansett så håper jeg at det ordner seg! foreldrene mine giftet seg etter å ha vært kjærester i 3 månder, selv om mamma ikke var gravid da. og elsker du han, og han elsker deg så kan dere få det til å fungere, det er jeg sikker på! kommunikasjon er gull i forhold! kjempe, kjempe lykke til! håper alt er bra med babyen! stor :trøste: klem fra meg!
-hild Skrevet 3. desember 2003 #8 Skrevet 3. desember 2003 Hei! Ville bare si at jeg tror det valget du har tatt er riktig. Dere er voksne mennesker begge to og følelsene er sterke akkurat nå. I en ideell verden hadde dere sikkert valgt å bli bedre kjent først, være kjærester ei stund, så kanskje flytte sammen og begynne å planlegge barn, men verden vi lever i er ikke ideell, og ting man ikke helt har planlagt skjer. Jeg kjenner INGEN som har angret på å få et barn. Derimot kjenner jeg noen som angrer på at de har tatt abort. Lykke til!!
Gjest Hilde K S Skrevet 3. desember 2003 #9 Skrevet 3. desember 2003 Jeg ble også gravid etter bare to månder sammen med han som i dag er ektemannen min. Vi har nå vært sammen i 11 år og har tre barn. Og nei, selvfølgelig har ikke ting alltid gått på skinner, men i hvilket forhold gjør det nå det ? Men om man har vært sammen i to måneder eller i ti år når man får barn, har man uansett ikke noen garanti for at forholdet kommer til å holde.
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå