Hvordan vet man at man er stresset?

[AnonymBruker]

Man hører om utbrenthet, det å "møte veggen" hver bidige dag. Hva er faresignalene? Hvordan vet man hvor mye man egentlig takler? Når er man IKKE stresset?

Jeg spør fordi jeg føler jeg rett og slett ikke kjenner meg selv.. Jeg har 2 jobber, er 100% alenemor og er 75% student.. Økonomien er et helvete pga NAV.Dette har pågått i flere år nå, og jeg husker ikke sist jeg ikke hadde en eneste bekymring. Likevel har jeg en oppfatning av at jeg ikke kan regne meg som stresset eller sliten før jeg omtrent blir lagt inn på sykehus pga hjertestans! ALLE er jo trøtte en og annen dag? Alle har vel dager hvor de ikke orker på jobb? Og alle har vel opplevd å ligge søvnløs en og annen natt pga bekymringer? Man får hele tiden høre; "lytt til kroppen din". Men hva i alle dager skal man lytte etter?? Hvordan vet man at man er sliten utover det normale?

Håper dere skjønner spørsmålet mitt, for jeg sliter virkelig med å formulere meg her...

[Supraspinatus]

Man hører om utbrenthet, det å "møte veggen" hver bidige dag. Hva er faresignalene? Hvordan vet man hvor mye man egentlig takler? Når er man IKKE stresset?

Jeg spør fordi jeg føler jeg rett og slett ikke kjenner meg selv.. Jeg har 2 jobber, er 100% alenemor og er 75% student.. Økonomien er et helvete pga NAV.Dette har pågått i flere år nå, og jeg husker ikke sist jeg ikke hadde en eneste bekymring. Likevel har jeg en oppfatning av at jeg ikke kan regne meg som stresset eller sliten før jeg omtrent blir lagt inn på sykehus pga hjertestans! ALLE er jo trøtte en og annen dag? Alle har vel dager hvor de ikke orker på jobb? Og alle har vel opplevd å ligge søvnløs en og annen natt pga bekymringer? Man får hele tiden høre; "lytt til kroppen din". Men hva i alle dager skal man lytte etter?? Hvordan vet man at man er sliten utover det normale?

Håper dere skjønner spørsmålet mitt, for jeg sliter virkelig med å formulere meg her...

Hvis man hele tiden har dårlig samvittighet for de tingene man ikke har tid til, så kan det være et tegn på at man er på vei mot, eller har krysset grensen.

Et menneske tåler bare en viss mengde stress, både positivt og negativt. Likevel er det noen som tåler mer enn andre.

Typiske tegn på stress som er ganske like som overtrening: Trøtthet/søvnproblemer, nedsatt matlyst, smerter, mottagelig for infeksjoner, spesielt forkjølelse/influensa, sinne/kort lunte, gråt, depresjon, utmattelse.

Hvis du føler du ikke orker mer, så er det et tegn fra kroppen.

Du har vel ikke 2 100% jobber + 75% studier?

I såfall bør du roe litt ned hvis du har lyst å leve til du er 50.

[AnonymBruker]

Hvis man hele tiden har dårlig samvittighet for de tingene man ikke har tid til, så kan det være et tegn på at man er på vei mot, eller har krysset grensen.

Et menneske tåler bare en viss mengde stress, både positivt og negativt. Likevel er det noen som tåler mer enn andre.

Typiske tegn på stress som er ganske like som overtrening: Trøtthet/søvnproblemer, nedsatt matlyst, smerter, mottagelig for infeksjoner, spesielt forkjølelse/influensa, sinne/kort lunte, gråt, depresjon, utmattelse.

Hvis du føler du ikke orker mer, så er det et tegn fra kroppen.

Du har vel ikke 2 100% jobber + 75% studier?

I såfall bør du roe litt ned hvis du har lyst å leve til du er 50.

Har lest om symptomer på stress, og jeg har vel de fleste... Vondt i magen, hodepine minst 3 kvelder i uka, dårlig samvittighet for alt og ingenting, gråter mye, søvnproblemer, kort lunte og mye trøtt. Likevel er det jo ikke mye å gjøre med situasjonen som den er..? Jeg jobber alt fra 1 til 4-5 dager i uka, det varierer veldig. Men jobben må jeg ha skal vi ha til salt i grøten. Utdanning må jeg også ha meg, og ungen er jeg alene med samme hvordan man vrir og vender på det. Barnevakt har jeg ikke særlig ofte, men NÅR jeg har barnefri bruker jeg den enten til å gjøre skolearbeid eller å ha dårlig samvittighet for at jeg IKKE gjør det. Økonomien er det ikke mye å gjøre med heller, har fått banken til å hjepe meg med det de kan. Har en kredittgjeld etter å ha slitt med NAV som sagt..

Har følt i 4 år at jeg ikke orker mer, at jeg ikke orker kontakt med folk osv. Kan nesten dagdrømme om et liv uten ansvar. Likevel står jeg jo på beina og tenker at sålenge jeg gjør det kan jeg vel ikke klage?

Og er det eventuelt "å gå på en smell" jeg bør være redd for? Jeg aner egentlig ikke hva jeg spør etter her engang, og ser at det kan virke som om jeg fisker etter sympati for ettellerannet, men det gjør jeg absolutt ikke. Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal forstå at nok er nok, og hva som eventuelt venter meg når det sier stopp. Det KAN ikke si stopp, avslutter jeg studier, jobb eller å betale rekninger vil ihvertfall bekymringene hope seg opp.

[Supraspinatus]

Så alt bunner egentlig ut i at du har økonomiske problemer?

Dem kan jo man grovt sett dele inn i to (tre).

1. Økonomiske problemer pga lav inntekt

2. Økonomiske problemer pga høye utgifter

(3. En kombinasjon).

Hvis du har sett på luksusfellen, så gjør de noe som er ganske lurt. De setter opp et budsjett.

Dersom du har mye kortsiktig gjeld kan det lønne seg å samle denne under ett lån = færre gebyr.

Mat kan handles inn en gang i uken.

Nok om det.

Av andre ting som er en stor stressor utenom økonomi er forutsigbarhet. Det virker som du er i en jobb med høy uforutsigbarhet. I tillegg kommer skole - forventningpress. Du må prestere.

Nå vet jeg ikke hva du jobber som eller hva du studerer, men hvis du har mye kortsiktig gjeld og ingen til å hjelpe deg så kan det være fornuftig å ta en 100% jobb og la studiene vente ett år. Det er viktig med utdannelse, men ikke hvis det går på bekostning av deg selv. Husk at barnet også trenger en mor.

[Dragonfly84]

Jeg merka det på litt like symptomer: Jeg var sliten, sur, fikk ikke sove, skalv hele tida, mista matlysta, gikk ned i vekt, bekymra meg voldsomt over alt, mista konsentrasjonsevnen, mista motivasjonen, ble aldri uthvilt uansett hvor lenge jeg sov... Men jeg nekta å se at jeg var utbrent. Så nå har jeg ikke gjort noe på et år. Hadde jeg stoppa før, så hadde jeg kanskje ikke blitt ødelagt for så lang tid.

[AnonymBruker]

Jeg har vært nær utbrent ved to anledninger. Felles for begge er at jeg har hatt planer hele tiden. Jeg har alltid hatt mye energi og jobbet hardt, i en lengre periode ble det ekstra mye som skjedde (også på privat plan), og nå følte jeg meg sliten, noe jeg tolket som "latskap", og bare kjørte på videre (lite lurt).

Hvordan skjønte jeg at jeg var veldig utslitt. En dag jeg hadde mye på planen brøt jeg ut i gråt like før jeg skulle dra. Alt jeg klarte å gjøre var å ligge i senga og gråte, og det gikk opp for meg hvor mye jeg hadde å gjøre. Hadde jeg fortsatt slik noe særlig lenger hadde jeg blitt utbrent.

Etter det har jeg tatt det litt mer med ro, og jeg lytter til kroppen. I perioder med ekstra mye å gjøre kjenner jeg at kroppen sier nei, og jeg lytter og tar det litt mer med ro.

Eksamenskarakterer og hva andre tenker blir ikke så viktig, da det å ikke bli utbrent er viktigere.

[AnonymBruker]

Svarer dere alle i samme slengen;

Økonomiske problemer i min situasjon vil si at jeg har full oversikt, men mangler penger til å betale alt. Har ingen unødvendige utgifter mye klær, abbonement på blader/aviser osvosvosv.. Har gjort det jeg kan for å spare både strøm, matpenger og telefonrekning.

Ellers kan jeg vel kjenne meg igjen i det flere av dere sier.. Mye å gjøre, og hra perioder hvor jeg ikke KLARER ågjøre alt, og ender opp med uendelig dårlig samvittighet overfor alt jeg ikke får gjort. Enten det er husarbeid, ting på jobben eller verv jeg mer eller mindre ufrivillig har tatt på meg i frykt for at bygda skal tro jeg er lat.

Har ikke hatt husmorferie siden jeg reiste til en veninne ei helg i 2008, ikke fått sovet en hel natt uten avbrudd siden barnet ble født osv.. Likevel føler jeg på mange måter at jobb, studier og barn er noe jeg burde klare, det er jo noe "alle" gjør. Tenker at det er alt som foregår inni hodet som gjør meg stressa eller hva det enn måtte være. Man føler seg på en måte fanget i sitt eget liv.

Frister veldig ofte å bare grave meg ned under dyna, sove, og drite i alt. Men jeg vet at jeg engang må komme meg opp igjen derifra, og da har ting bare hopa seg opp. Vil helst gå og grave meg ned i senga og sove, uten en eneste bekymring eller negativ tanke.